Noen første erfaringer med OM-D E-M1 til naturfotografering
Det er nå et år siden Olympus lanserte toppkameraet i OM-D serien, E-M1. Betegnelsen OM-D viser til at designet er inspirert av den banebrytende OM-serien som begynte med OM-1 i 1972. Som jeg har vært inne på tidligere, er OM-1 det vakreste stykke teknikk mennesket noensinne har skapt, og grunnen til at jeg lenge utsatte overgangen fra analog til digital fotografering var rett og slett at de digitale kameraene var for store, runde, klumpete og stygge til at jeg ville eie noe slikt. Først da Olympus kom med sitt Fourthirds (FT)-system og den kompakte E-400 serien, skiftet jeg til digitalt. Siden har utviklingen gått sin gang; også FT-kameraene la på seg og ble større, og E-30 som ble arbeidshesten for min del er egentlig i største laget. Men jeg svelget noen kameler, og hadde lille E-410 i bakhånd til fjellturene. E-30 er et fabelaktig kamera, men det lar seg ikke benekte at ved høy ISO blir bildene fra FT-sensoren mer kornete enn godt er. Jeg holdt meg derfor til ISO 100 og 200 og en bildekvalitet på høyde med det meste, og savnet sjelden høyere lysfølsomhet. Men det skjedde naturligvis nå og da, så da Olympus lanserte en ny 16 MP sensor i det første OM-D kameraet, utløste det både min og mange andres interesse. Det har vel aldri vært så mange kommentarer etter en av nettstedet dpreviews tester som etter omtalen av E-M5, og årsaken var at FT-sensoren nå produserte bilder av en kvalitet som man måtte opp i fullformat for å overgå.
Generasjonene skifter: OM-1 (speilrefleks for film) i bakgrunnen, E-30 (digital speilrefleks) til høyre, og E-M1 (speilløst) til venstre - for anledningen utstyrt med en gammel Zuiko 50 mm f1,4
Grunnen til at jeg ikke anskaffet meg en E-M5, var at autofokusen ikke fungerer særlig bra sammen med den opprinnelige FT-optikken. Og jeg hadde absolutt ingen planer om å legge bort min 50-200 mm, som er blant de beste objektivene som er laget i sitt brennviddeområde (tilsvarer 100-400 mm i fullformat). OM-D kameraene har den samme sensorstørrelsen som de eldre Olympus Fourthirds-kameraene, men er speilløse og har en litt mindre objektivfatning (micro Fourthirds, mFT). E-M5 bruker som andre mFT-kameraer kontrastbasert autofokus, mens FT er basert på fasebasert autofokus. Resultatet er laangsom autofokus når man (med hjelp av en adapter) bruker FT-objektiver på E-M5.
I E-M1 er dette problemet løst ved å bytte ut en del av de lysfølsomme pikslene på bildesensoren med fasebaserte autofokus-sensorer, i tillegg til at det har samme kontrastbaserte system som E-M5. Men fungerer det godt nok? Jeg ville avvente litt og lese meg gjennom testene av E-M1 med FT-objektiver, men tilbakemeldingene var relativt uklare og motstridende. Med E-30 kan jeg bruke autofokus på flygende øyenstikkere, og jeg ville helst ha den samme muligheten i et nytt kamerahus. Så jeg ventet.
Omslaget kom under fotografering av svaler som fanget insekter fra vannflaten av en dam, sammen med min broder Bjørn. Han driver fotobutikk og prøver stadig ut nye ting, og hadde med seg det siste tilskuddet til OM-D serien, E-M10, og en 50-200 mm. Med E-30 gikk jeg ikke lenger enn til ISO 250, og fikk lukkertider som såvidt var korte nok, mens han boltret seg med ISO 800 og 1600 og fikk skarpere bilder enn meg - ikke bare på grunn av mye kortere lukkertider, men på grunn av en bildesensor med bedre oppløsning. Svalene var så raske at ikke noe autofokussystem hadde fungert, så vi brukte manuell fokus begge to. E-M10 har samme kontrastbaserte autofokussystem som E-M5 og samme trege AF med FT-objektiver, så Bjørn brukte manuell fokus uansett. Da han senere gikk hen og fikk skarpe bilder av flygende øyenstikkere med manuell fokus assistert av E-M10s focus peaking, var begeret fullt. Noen uker senere kjøpte jeg en E-M1. Autofokusproblematikken var ikke helt avklart, men jeg tok sjansen. Jeg ville ha den ekstra bildekvaliteten.
Autofokus
Nye E-M1s ilddåp ble høstturen til Dovre. Jeg har ingen av de nye mFT-objektivene, men bruker mine velprøvde FT-objektiver ved hjelp av en MMF-3 adapter. Og autofokusen fungerer, den. Jeg merker ingen praktisk forskjell mellom E-30 og E-M1 når jeg bruker 14-54 eller 50-200 objektivene ved enkeltbilde-autofokus. Det var nok litt mer søking fram og tilbake i svak hyttebelysning om kvelden, men om nødvendig er det bare å trykke inn knappen nærmest utløseren for å forstørre opp bildet i den lyse elektroniske søkeren, så kan jeg fokusere manuelt med 100% nøyaktighet på et blunk. Kontinuerlig autofokus har jeg knapt prøvd ennå, mest fordi passende motiver ikke har dukket opp. Øyenstikkersesongen er jo slutt, og flygende fugler har heller ikke vært aktuelt. Jeg har bare prøvd å panorere forbi ting i ulik avstand, og fokus flyttet seg greit dit den skulle. Til vanlig er det sjelden jeg bruker noe annet enn enkeltbilde-autofokus med ett målepunkt når jeg fotograferer, men jeg skal komme tilbake med en oppdatering når det er aktuelt...
[Oppdatering: Kontinuerlig autofokus fungerer like greit som med E-30, og autofokus generelt er mer enn rask nok, se her]
Moskus setter ikke autofokusen på de helt store prøver, men i alle fall var det greit å få fastslått at fokusen smokket på plass omtrent i samme øyeblikk som utløseren fikk et lett trykk. Tilsynelatende ingen forskjell fra E-30 her. Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, blender 3,5, 1/160 sek, ISO 200.
Skarphet og oppløsning
E-M1 bruker etter sigende en ny Panasonic bildesensor, og bildene har en helt annen type bildestøy enn tidligere Olympus Fourthirds-kameraer. I stedet for helt jevnt fordelte, runde korn har E-M1-filene en ujevn struktur med både runde og avlange, nærmest nåleformede korn om hverandre. Strukturen synes bare når man forstørrer opp bildene ganske vesentlig, og vi kommer tilbake til den i avsnittet under. Det viktigste punket her er uansett at E-M1 lager skarpere bildefiler enn E-30, selv om man bruker de samme objektivene. Dette henger sammen med at E-M1 i likhet med en del andre nye kameraer ikke har noe anti-alias filter (eller low-pass filter). Dette filterets oppgave har vært å hindre at det dannes spesielle mønster (moiré) i motiver med svært fine, gjentatte linjer (som i klær og annet stoff) nær sensorens oppløsningsgrense. Kostnaden er et litt mer uskarpt bilde. Å fjerne filteret er mindre risikablet på sensorer med høy pikseltetthet, fordi oppløsningsgrensen på disse er så høy at det sjelden dannes moiré. Ved naturfotografering er moiré uansett et uvesentlig problem, med mindre man har personer ikledd tweed med i bildet.
E-30 har sammen med den utmerkede Olympusoptikken gitt sylskarpe bilder, ikke minst på korte avstander. På lenger hold har jeg derimot av og til sett at bildene ikke er like skarpe, særlig med 50-200 objektivet. Dette har jeg antatt skyldtes optiske uregelmessigheter i mitt eksemplar, men helt overbevist har jeg ikke vært. Derfor var det morsomt å se resultatene fra landskapsfotografering med E-M1 og 50-200. Bilder tatt på lang avstand har en merkbart bedre oppløsning og skarphet enn bilder fra E-30. Ved nærbilder ser jeg ingen forskjell, men på slike er det ofte så mange fine detaljer at øyet uansett ikke klarer å skille ut nyansene i bilder med og uten anti-alias filter.
Bildesensoren i E-M1 gir en detaljoppløsning og skarphet i landskapsbilder som jeg ikke har oppnådd tidligere, ikke minst på grunn av det manglende anti-alias filteret. På et nettbilde som dette ser man naturligvis ikke slike detaljer, så dette har jeg med her mest fordi jeg liker motivet... Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, blender 5,0, 1/5000 sek, ISO 200.
Bildestøy
Bildestøy
ved høy ISO i kombinasjon med mørke motiver og lange lukkertider har vært Fourthirds-kameraenes hovedproblem. For å fastslå hvordan E-M1 takler slike forhold, tok jeg det med ut i hagen sammen med E-30 en litt mørk ettermiddag og tok en serie bilder med hvert kamera av motivet under. Bildene er tatt med samme objektiv (ZD 14-54 mm f2,8 på blender 5,6) og på samme stativ, så eneste endring var å skifte ut kamerahusene. Nedenfor har jeg satt inn en serie utsnitt tatt med E-30 (til venstre) og E-M1 (til høyre). Nettsiden gir plass til to bilder på 465 piksler i bredden ved siden av hverandre, og jeg har derfor tatt et 465 piksler bredt utsnitt av hvert bilde. Dette betyr at bildene er gjengitt i størrelsesforhold 1:1, der utsnittet er markert med den hvite rammen omtrent midt på det store bildet. Fordi E-M1 med sine 16 megapiksler gir en større fil (4608 piksler bred) enn E-30 med 12 megapiksler (4032 piksler bred), gir et utsnitt på 465 pikslers bredde et litt trangere utsnitt. For å få det samme utsnittet av motivet måtte E-M1-filene ha vært godt over 500 piksler brede.
Men nok om det. Utsnittene viser at E-M1 gir mindre støy og skarpere bilder helt fra starten. Vi ser også at E-M1 gir en annen type støy enn den tradisjonelle kornstrukturen; på 400 og 800 ISO-utsnittene sees bildestøyen som prikker og streker/"nåler" om hverandre, og på 1600 ISO gir den uskarpe bakgrunnen inntrykk av å vere sett gjennom ruglete glass. Denne strukturen slår bare i svært liten grad ut på de skarpere delene av bildet - som fremdeles ser skarpe ut - mens tilsvarende elementer løses opp og forsvinner i den jevne kornstrukturen i E-30-fila. Dette er enda mer synlig ved 3200 ISO, der de fine detaljene i motivet er så godt som helt forsvunnet fra E-30-fila.
E-30 OM-D E-M1
100 ISO (lukkertid 1/4 sekund):
200 ISO (lukkertid 1/8 sekund):
400 ISO (lukkertid 1/15 sekund):
800 ISO (lukkertid 1/25 og 1/30 sekund):
1600 ISO (lukkertid 1/50 og 1/60 sekund):
3200 ISO (lukkertid 1/100 og 1/125 sekund):
6400 ISO (lukkertid 1/250 sekund):
E-30 stopper med 3200 ISO, men jeg har tatt med ett trinn til fra E-M1. Ved 6400 ISO begynner bildestøyen å ligne mer på vanlig kornstruktur, men langt mer utflytende og mindre markert. Den ligner på E-30 ved 800 ISO, men de skarpe detaljene blir gjengitt langt bedre, nesten som 200 ISO. En ganske forbløffende forbedring!
Nøtteskrike fotografert med ISO 1250. Litt korn er å se, men ikke forstyrrende selv om bakgrunnen er helt uskarp. Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, blender 2,9, 1/640 sek, ISO 1250.
Jeg er en utpreget "pixel-peeper", og har hatt støyfjerning som standardbehandling av alle bilder, også de som er tatt ved lav ISO. Dette har fungert fabelaktig med filene fra E-30, men ved første forsøk taklet hverken Lightroom 4 eller Neat Image den nye kornstrukturen i E-M1-filene med prikker og "nåler" om hverandre. Det var rett og slett ikke mulig å fjerne støystrukturen fra E-M1-bildene uten å gå så hardhendt til verks at også skarpheten ble tydelig redusert. En rask oppdatering av Neat Image til versjon 7.5 ordnet problemet, men Lightroom har jeg ikke fått orden på ennå. For å kunne åpne raw-filer frå E-M1 må jeg oppgradere fra Lightroom 4 til Lightroom 5, men sistnevnte fungerer ikke i Windows Vista. Derfor må jeg først oppgradere operativsystemet på PCen til Windows 7, og det er noe jeg ikke gir meg i kast med sånn helt uten videre. Kanskje dropper jeg Lightroom helt, nå som det har kommet en ny utgave av Olympus Viewer som har noe av den funksjonaliteten Lightroom tidligere var alene om. Som uavhengig demping av høylyspartier.
[Oppdatering: Olympus Viewer 3 jobber i langsomste laget, så det har blitt ny PC, Windows 10 og Lightroom 6. Og sistnevnte takler kornstrukturen greit]
Bildeutsnitt i 1:1 av et bilde tatt med ISO 400. Den karakterisitiske kornstrukturen i filene fra E-M1 er synlig i det blå partiet i venstre bilde, selv om den kanskje ikke kommer så godt fram her. En ganske forsiktig støyreduksjon i Neat Image 7.5 (til høyre) fjerner også denne typen korn.
Søker
Med åra blir øynene mindre og mindre i stand til å fokusere på nært hold. Dette slo meg i alle fall for noen år siden da jeg satt og fotograferte skarver på en bryggekant med E-30, med et relativt primitivt "skjul" som bare var en jakke over øverste del av stativet, kameraet og meg selv. Med slik kamuflasje er man nødt til å sitte dørgende stille med skarpøyde fugler 15-20 meter unna, og det nytter i alle fall ikke å bevege noe særlig på hodet. Resultatet var at jeg ikke kunne sjekke hvordan bildene ble på skjermen til E-30en, for øynene klarte ikke å fokusere på så nært hold! Der og da ønsket jeg meg en elektronisk søker, for da kunne jeg jo sett bildene direkte i søkeren i stedet for på skjermen. Det kan jeg nå. Og ikke bare det, jeg har tommelfingeren på hjulet som regulerer eksponeringskompensasjonen mens jeg holder kameraet til øyet, og kan se direkte i søkeren hvor mange knepp som må til for å få eksponeringen perfekt. Med optisk søker må man ta et prøvebilde først, senke kameraet, få bildet fram på bakskjermen, vurdere resultatet, og så prøve på ny. Dette bruker jeg omtrent åtte sekunder på (testet uvitenskapelig med stoppeklokke), mens prosessen er gjort unna på et halvt sekund i den elektroniske søkeren (nærmere bestemt den tiden det tar å vri hjulet et hakk eller to). Og ikke bare det, dersom jeg må være veldig nøye med fokuseringen, trenger jeg bare trykke på en knapp nær utløseren, så forstørres midten av søkerbildet opp 7 eller 10 ganger - eller jeg kan velge en annen metode som kalles "focus peaking", der de delene av motivet som er skarpest, framheves med hvit kontur. Eller man kan få begge deler i kombinasjon... Det er bare å velge i menyen, og de funksjonene man liker best og bruker mest, kan man legge på hvilken som helst av de mange knappene på kameraet. På den måten får man ett-trykks direktetilgang til nesten hva man måtte ønske.
Søkeren har 2,3 millioner piklsler, og bildet ser like skarpt ut som i en optisk søker. Helt det samme er det likevel ikke, for bildet i den elektroniske søkeren viser under en del lysforhold for stor kontrast. Skygger innendørs vises for eksempel merkbart mørkere enn de blir på bildet. Men denne ulempen oppveies mer enn rikelig av alle fordelene: Til forskjell fra en optisk søker viser en elektronisk søker til enhver tid hvordan eksponeringen vil bli, noe som er spesielt nyttig under svake lysfohold fordi søkerbildet da er mye lysere enn i en optisk søker. I tillegg viser søkeren direkte hvordan valg av hvitbalanse arter seg, og utsnittet er 100% (altså akkurat samme utsnitt som det ferdige bildet). Har du behov for hjelpelinjer for å få horisonten rett, kan slike legges inn på søkerbildet, eller du kan få fram et elektronisk vater. Man kan velge mellom tre forskjellige måter å vise søkerinformasjon på. Bildet til høyre viser den jeg helst bruker (men vel å merke har jeg aldri kameraet innstilt på P for programautomatikk, det står låst på A, blenderprioritet). Søkeren er stor og lys, på størrelse med de største søkerne i fullformatkameraer. Like stor som i gode, gamle OM-1 fra filmtida er den riktignok ikke, men søkerbildet i det kameraet var jo så stort at det faktisk syntes å gå utenfor prismehuset! Jeg var litt skeptisk til elektroniske søkere før jeg fikk E-M1, men nå er jeg bare glad til for alle de ekstra mulighetene. At søkerbildet under noen lysforhold viser for høy kontrast, er det kanskje mulig å justere inn. Potensialet er der, for når jeg ser på det ferdige bildet i søkeren har det den samme perfekte fordelingen av lys, skygge og kontrast som på PC-skjermen.
Med oppdatering til firmware versjon 2.0 får man tilgang til en spennende sak for dem som ønsker å korrigere fallende linjer og andre perspektiveffekter. Med funksjonen "keystone compensation" kan man rette opp fallende linjer direkte i søkeren, i stedet for under bildebehandlingen i PCen etterpå. Der oppdager man jo ofte at perspektivkorrigering jafser unna ganske store biter av bildet. Når man ser at det samme skjer i kamerasøkeren, er det derimot bare å zoome litt ut, så har man full kontroll.
Skjerm
Skjermen er stor og skarp, og med 1.3 millioner piksler har den nesten en million piksler mer enn skjermen på E-30. Dessverre kan den bare vippes ut slik at man kan se den ovenfra eller nedenfra; den er ikke sidehengslet som på E-30. Det betyr at fleksibiliteten til skjermen på E-M1 ikke er særlig til hjelp når man tar bilder på høykant. Ved makrofotografering med E-30 på høykant kan jeg bruke skjermen til å fokusere og komponere selv når kameraet nesten er trykket ned i bakken, det går ikke med E-M1. Så E-30 får nok råde grunnen framover også, når det gjelder blomsterbilder med vidvinkel fra bakkeplan - i alle fall når bildene skal tas på høykant. Når jeg ikke driver med makrofoto har jeg ikke bruk for skjermen til å vise hva jeg har i søkeren, så da er den slått av. Det er to måter å gjøre dette på: Enten helt av, og da vises informasjon om innstillingene du har valgt bare i søkeren (dvs. at det såkalte superkontrollpanelet ikke vises på skjermen når du trykker på info-knappen - men menyvalg og bildevisning fungerer), eller delvis av: Da er det en svak, blå glød i skjermen (så den bruker trolig litt av batterikapasiteten), og også infoknappen fungerer slik at informasjon om valgte innstillinger vises på skjermen. Skjermen kan dessverre ikke snues med baksiden ut for beskyttelse mot riper, så den må utstyres med en skjermbeskyttende folie.
Skjermen er ellers av touch-typen (berøringsskjerm), og kan brukes til å velge fokuspunkt. Dette er nok først og fremst praktisk ved videoopptak, men er særdeles greit å ha også når man har kameraet stående på stativ og fotograferer bevegelige motiver. Ved foringsplassen, der fuglene knapt sitter stille i et sekund eller to, kan jeg raskt velge fokuspunkt ved å bruke venstre hånd til å peke på fuglens hode, og et tidels sekund senere ta bildet med høyre pekefinger på utløseren. Uendelig mye lettere og raskere enn å flytte på fokuspunktet i søkeren med knapper og hjul! Med et tapp på skjermen kan denne funksjonen endres slik at bildet utløses straks du berører skjermen med fingeren. Men kameraet tar da noen ganger bildet uten å stille skarpt først, så den første metoden anbefales. Mulig at man kommer rundt dette problemet ved å stille inn kameraet slik at lukkeren ikke utløses før motivet er i fokus.
Programmerbare knapper
E-M1 er utstyrt med mange knapper, og det er vel nesten bare utløseren som ikke kan tillegges en programmerbar funksjon. På den måten får man rask tilgang til de funksjonene man bruker ofte. Jeg har ikke hatt kameraet lenge nok til at jeg har bestemt meg helt for hvilke funksjoner jeg vil ha på alle knappene, men noen viktige er selvfølgelig på plass. Disse direktefunksjonene gjør kameraet mye raskere og enklere å bruke enn dersom man må innom en menyskjerm for å velge, og er noe av det som gjør E-M1 til et skikkelig arbeidsredskap. Og dersom det ikke er knapper nok for din bruk, har kameraet en bryter som med et klikk kan gi knappene et annet sett med egenskaper. Et så stort behov for programmerbare funksjoner har jeg ennå ikke opparbeidet, og jeg har fremdeles mer enn nok med å huske hvilken knapp som gjør hva selv med mitt enkle oppsett. Derfor er det greit å ha tilgang til en oversikt på skjermen over hva du har programmert alle knappene til.
Oppe ved utløseren og tommelen sitter de viktigste. Ettersom jeg alltid bruker blenderautomatikk (A), justerer jeg blenderåpningen med rattet rundt utløseren, og styrer eksponeringskompensasjonen med tommelen på det bakre hjulet. Mellom disse sitter to knapper oppe på kameraet. Med den ene (Fn2) velger jeg autofokusområde (enkeltpunkt, nipunkts fokusgruppe, eller fokus med alle punkt), og med den andre (egentlig knappen for videoopptak) velger jeg mellom manuell fokus og autofokus. Når manuell fokus er aktivert, vises "focus peaking" (hvit eller svart kontur på den delen av motivet der fokus ligger) eller forstørret søkerbilde dersom jeg vrir på objektivets fokusring. På tommelhjørnet av kameraet sitter en annen knapp (Fn1) som jeg har programmert til å vise ISO. Da er det bare å vri på ett av hjulene for å endre ISO-instillingen. Tre av knappene på styrehjulet rundt OK-knappen har jeg brukt for å få direktetilgang til valg av hvitbalanse, valg av enkeltbilde/serie, og valg av fokuspunkt. I tillegg er det en del knapper jeg ikke har gjort noe spesielt med (til og med INFO-knappen og OK-knappen kan programmeres!), og noen dedikerte knapper som har beholdt sine opprinnelige funksjoner. Foran på kameraet sitter en knapp for manuell hvitbalanse, og en for å vise dybdeskarphet.
Bildestabilisering
E-M1 har den samme fem-akses bildestabiliseringen som E-M5 innebygd i huset, og den fungerer derfor med alle objektiver. Også gamle Zuiko-objektiver fra filmdagene. Virkningen av bildestabilisatoren er synlig i søkeren når utløseren trykkes halvveis ned, og det er svært nyttig med tanke på å ta bildet i rette øyeblikk (når kamerabevegelsene er minst, eller fraværende). Med 200 mm (tilsvarende 400 i fullformat) viser en rask test at jeg får jeg skarpe bilder ned mot 1/30 sekund. Ifølge manualen bør bildestabiliseringen slås av når kameraet monteres på stativ, og det er noe jeg av erfaring fra tidligere kameraer vet at jeg neppe kommer til å huske. Men om det får noen virkning på bildekvaliteten at stabiliseringen står på ved bruk av stativ, tviler jeg vel på.
Seriebilder
Fordi kameraet ikke har noe bevegelig speil, kan det ta opptil 10 bilder i sekundet. Med en slik hastighet låses imidlertid fokus og eksponering (og bildestabilisatoren må være av), så denne typen seriefotografering fungerer best når kameraet skal fange raske bevegelser på ett bestemt sted. Dersom man har behov for å panorere kameraet under opptak for å følge raske motiver i bevegelse, kan man stille det inn på 6,5 bilder i sekundet. Da fungerer autofokusen. Men merk at med oppdatering til firmware versjon 3.0 er det mulig å bruke autofokus ved opp til 9 biler i sekundet! Bufferkapasiteten er oppgitt til 40 raw-bilder, men under tester har kameraet holdt det gående med opptil 50 bilder på fem sekunder før tempoet begynte å synke.
[Oppdatering: Med firmware-oppdatering 4 klarer kameraet 11 bilder i sekundet]
Nøtteskrike inn for landing ved foringsplassen. Her kommer det godt med både å kunne presse ISOen litt en grå novemberdag, og ikke minst å kunne ta serier på 10 bilder i sekundet. Det viste seg allerede ved første test at sjansen for å få et brukbart bilde i serien er vesentlig større med 10 enn med 5 bilder i sekundet... Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, blender 2,8, 1/1000 sek, ISO 500. Manuell fokus.
Lukker
Når vi er inne på raske serier, må det nevnes at korteste lukkertid for kameraet er 1/8000 sekund. Det holder til det meste. Lukkerlyden på dette speilløse kameraet er betydelig lavere enn på en speilrefleks, og ingen av fuglene ved foringsplassen har reagert på lyden når bildene tas. Gjennomsnittlig fotograferingsavstand der er tre meter. Med E-30 skjedde det rett som det var at de mest nervøse individene skvatt til ved lyden av speil og lukker.
[Oppdatering: Med firmware-oppdatering 4 har E-M1 fått lydløs, elektronisk lukker med korteste lukkertid 1/16 000 sekund]
Størrelse
Med E-M1 har Olympus gjort en avveining mellom størrelse og brukervennlighet som er bortimot perfekt. Kamerahuset er lite, og veier bare 497 gram med batteri, men håndgrepet og den lille ekstra pondusen i forhold til E-M5 gjør at det sitter godt i hånden. Skal du ha et kamera med vesentlig bedre bildekvalitet må du opp i fullformat, og da blir kamerahusene mye større (med unntak for Sonys nye A7 og A7r, men de er så stygge at de er uaktuelle å eie). Jeg bare nevner at Canon EOS 5D mark III veier dobbelt så mye, 950 gram. Og så er jo objektivene mye tyngre. Canon har faktisk ikke noe objektiv tilsvarende Olympus 50-200mm f2,8-3,5; det nærmeste de kommer er EF 100-400mm f/4.5-5.6L IS USM, som til tross for vesentlig dårligere lysstyrke veier 1380 gram (385 gram mer). Canons EF 200-400mm f/4L IS USM er nærmere i lysstyrke, men har kortere brennviddespenn og dårligere nærgrense (2 meter, mot 1,2 for Olympusen). Og det veier utrolige 3,6 kg! Bjørn testet ut en 5D mark III under Dovreturen, og konkluderte med at det fikk bli Olympus på fjellturene framover.
Batterikapasitet
Dette er ikke kameraets sterkeste side. Riktignok kom jeg greit gjennom en langhelg på Dovre uten å måtte skifte batteri, men mer strømkrevende former for fotografering kan bli utfordrende. Når jeg fotograferer fugler ved foringsplassen må kameraet stå på mer eller mindre konstant, for ellers blir jo den elektroniske søkeren svart. Og det er ikke så greit i de periodene det skjer noe hele tiden. Jeg har stilt kameraet inn til å slå seg av etter ett minutt uten aktivitet, og det hjelper nok på batterilevetiden. Men det betyr også at jeg må følge nøye med på hva som skjer utenfor, i alle fall dersom jeg venter på noe som kommer raskt. Som en nøtteskrike inn for landing. For å få liv i kameraet igjen da, må jeg trykke lett på utløseren og så slippe igjen, før jeg kan ta bilder. Og i løpet av de tidels sekundene kan det meste være over. Derfor blir det gjerne til at jeg trykker lett på utløseren nesten hele tiden, og dermed trekkes det også strøm fra batteriet nesten hele tiden. Også når jeg bare skal endre på kamerautsnittet må kameraet slås på, for da må det jo være liv i søkeren. Et fulladet batteri varer i omtrent fem timer på denne måten, så det er greit å ha et ekstra batteri klart. Heldigvis er de ikke nødvendigvis dyre; på grunn av hastverk kjøpte jeg et nytt batteri med lader for 69 kroner på nettet, og det fungerer helt greit. Og det har så godt som samme kapasitet som originalbatteriet...
Regntetting
E-M1 er værtettet med en mengde pakninger rundtom, og kan brukes i regnvær. Det kom godt med første dag på Dovre, da det kom en regnbyge mens vi utnyttet kveldstimene etter ankomst til å hilse på moskusene. Med det like regntette 50-200 mm objektivet montert, og gode klær, var regnet i det hele tatt ikke noe å bry seg om. En uvant følelse, men utelukkende en positiv sådan.
Fjernstyring
Kameraet er utstyrt med wifi, og ved å installere appen Olympus Image Share i mobiltelefonen, kan denne brukes til å fjernstyre kameraet. Jeg har tidligere fotografert fugler på bakken med vidvinkel på E-30 og radiostyrt fjernstyring, men da kunne jeg naturlig nok ikke se hva jeg faktisk fikk bilde av før kameraet ble hentet inn. Med fjernstyring av E-M1 via mobilen kan jeg se søkerbildet på mobilskjermen, og dessuten endre fokuspunkt, blender/lukkertid, ISO og hvitbalanse! Spennede nye muligheter på foringsplassen til vinteren...
Bildet til høyre viser appen slik startskjermen ser ut på mobilen. Det er flere muligheter enn bare fjernstyring, for eksempel sjekk av bildene som er tatt, deling av bilder, enkel redigering, og (mer aktuelt, kanskje) GPS-merking av bildene. I jobbsammenheng har jeg tidligere løst problemet med hvilke bilder som er tatt hvor ved å notere nøyaktig klokkeslett for hvert bilde, og så holde kontroll med hvor jeg har vært når (synkronisering av klokker er dermed viktig!). Det blir fort en del rablete notater av slikt, så GPS-merking har lenge vært et ønske. Ettersom det ikke er GPS i kameraet, bruker appen en lignende løsning: GPSen i mobilen registrerer hvor du har vært, og så samkjøres denne informasjonen med tidspunktet for når bildene ble tatt.
- - o - -
Dette blir bare en rask gjennomgang av noen punkter jeg så langt mener er ekstra relevante med tanke på naturfotografering. For dem som ønsker mer detaljert informasjon, legger jeg til noen lenker til andre vurderinger av dette lille vidunderet:
Dpreview
Steve Huff photo
Akam
Camera Labs
Imaging Resource
6.10.2014