Blomsterfotografering
Sammenlignet med dyrefotografering kan fotografering av planter synes lett. Det er det da også, relativt sett. Men det er likevel rikelig med utfordringer for den som vil fotografere planter, med tanke på lys, komposisjon, bakgrunn, dybdeskarphet og mye annet, og ofte lar det seg tilsynelatende ikke gjøre å få noe skapelig ut av et motiv. Men i motsetning til dyr blir heldigvis plantene værende der de er dersom forholdene ikke er de beste når du støter på dem, slik at muligheten for å prøve igjen ofte er til stede. Så er det bare å ta tiden til hjelp. Her ser jeg nærmere på fotografering av blomsterplanter, som er populære motiver - men ikke alltid så lette å ha med å gjøre...
Lys
Jeg tar sjelden vare på mislykkede bilder, og derfor har jeg ikke så mange blomsterbilder som er tatt i solskinn midt på dagen. De er i så fall gjerne tatt i skyggen, eller i strølyset som siver ned mellom trekronene i skogen. Ved blomsterfotografering i åpent terreng bør det helst være litt skyer på himmelen, og gjerne såpass at lyset endrer seg hele tiden. Da kan det plutselig dukke opp motiver man ikke engang hadde tenkt på da man la seg ned på bakken med kameraet.
I mai var jeg en tur på fjellet for å fotografere mogop, så den arten blir en gjenganger her. De to første bildene under antyder at bildene kan bli ganske ulike når lyset endrer seg. Bildet til høyre er tatt ett minutt etter det første, og selv om sola ennå ikke hadde kommet helt klar av skyene, går det relativt tydelig fram at sollyset i bildet til høyre fremhever en del strukturer som knapt er synlige i bildet til venstre. Ikke fordelaktig i dette tilfellet, slik jeg ser det. Den runde formen på blomsten kommer heller ikke så godt fram i sollyset.
Brennvidde 147 mm, blender 3,2, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV Brennvidde 147 mm, blender 4,5, lukkertid 1/1600, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Bildet under er tatt med lette skyer foran sola, noe som ofte gir de aller beste forholdene for hvite blomster. Lyset er mykt og former motivet så det nesten blir tredimensjonalt, og alt av små detaljer kommer godt fram. For skarpt sollys gir ofte bildet et flatt og hardt preg.
Brennvidde 200 mm, blender 8, lukkertid 1/250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Har man funnet noe sjeldent og ikke regner med å kunne ta turen tilbake med det første, må man prøve å gjøre det beste ut av det lyset som er - eller vente på at det forhåpentlig skal endre seg litt. I skogen kan man for eksempel benytte seg av at sola beveger seg på himmelen, og vente til sollys og skygger treffer motivet på best mulig måte. På bildet under streifer sollyset såvidt toppen av den elegante orkidéen hvit skogfrue. Arten lever bare i løvskog, og mosaikken av lys og skygge mellom trærne gjør at det ofte er mulig å finne fram til brukbare lysforhold selv om det er sol. Faktisk kan det være best å bruke en solrik dag til fotografering i skogen, for i gråvær er det lite kontraster og få muligheter til å "undereksponere vekk" bakgrunnen i mørket. Dette bildet ble undereksponert nesten tre trinn for at de hvite blomstene skulle bli fremstilt best mulig, og da blir den skyggefulle bakgrunnen herlig mørk og uten forstyrrende elementer...
Brennvidde 130 mm, blender 3,0, lukkertid 1/500 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -2,7 EV
Lyset kan ha en svært så direkte innvirkning på fargene til en del blomster, og de ulike artene av storkenebb går for å være vanskelige å gjengi på bilder. Egentlig har ikke dette så mye med kameraets evne til å gjengi "vanskelige" blåfarger, men skyldes rett og slett at kronbladene under ulike lysforhold faktisk har ganske ulike farger. Søk etter "storkenebb" på nettet, og du vil finne bilder av samme art med alt fra rent blå via fiolette til rosa kronblader.
Bildene under er ikke av storkenebb, men blåveis - som viser akkurat den samme fargevariasjonen. I direkte sollys er blomstene fiolette, mens de er blå i skygge (og når det er overskyet). Fargeendringen på bildene under kom av at en person stilte seg slik at blomstene kom i skyggen. Da måtte jeg la kameraet slippe inn litt mer lys, og bakgrunnen ble overeksponert; men ellers er den litt lengre lukkertiden den eneste tekniske forskjellen mellom bildene.
Brennvidde 27 mm, blender 6,3, lukkertid 1/200 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV Brennvidde 27 mm, blender 6,3, lukkertid 1/60 sek, ISO 100
Omgivelser (og "rusk")
En av utfordringene med plantefotografering ligger i at fotomotivet ofte er lite og rotfestet i bakken mellom gress, kvister, løv og annet som gjerne går under fellesbetegnelsen "rusk". En del av dette rusket tiltrekker seg mye oppmerksomhet og virker distraherende, mens annet "rusk" kan være viktige kjennetegn for naturtypen planten vokser i, og gir verdifullt innhold til bildet. Serien under viser bilder av en mogop med ulike stadier av "gartnerarbeid" i omgivelsene:
Det første bildet i denne serien er tatt med svak kveldssol inn fra høyre, og en fin glød i fargene. Men sola fremhever også en del mer eller mindre irriterende visne gresstrå, særlig under og til høyre for blomsten.
Brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/4000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Eneste forskjell i forhold til bildet over er at en sky har lagt seg foran sola, og som en følge av dette har lukkertiden endret seg og eksponeringskompensasjonen er justert. Dybdeskarpheten er identisk, men på grunn av det mykere lyset er ikke de viltre gresstråene like distraherende lenger. Litt behov for opprydding er det kanskje likevel...
Brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Noen av de mest distraherende gresstråene til høyre, og ett i underkanten av planten, er fjernet. Men samtidig er det zoomet litt ut, og med den kortere brennvidden har dybdeskarpheten økt litt. Ikke mye, men nok til at et par stå i bakgrunnen kommer tydeligere fram. Når øyet jobber konsentrert med å komponere bildet og å plassere fokus på rett punkt overser man lett slike ting, men de er som regel lett synlige når man like etterpå sjekker bildet. Da jobber øyet og hjernen på en helt annen måte.
Brennvidde 158 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Enda en liten ryddeøkt er gjennomført, og et nytt bilde er tatt. Men ved sjekken av bildet etterpå skriker det lille, mørke strået under blomsten mot deg. Enda et bilde må tas...
Brennvidde 158 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200
Omsider er det grøvste av forstyrrelseselementer fjernet. Helt rensket kan det ikke være, og såpass med "rusk" som her bør det være for å fortelle litt om voksestedet - selv om det kanskje kan diskuteres om ikke det siste lille strået under blomsten også burde vært fjernet. Men det fungerer for meg.
Brennvidde 158 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1000 sek, ISO 200
En annen måte å dempe den forstyrrende virkningen av alskens smårusk i omgivelsene er å gjemme det bak en utvisket forgrunn. Bildene under er ikke utpreget ruskete, men de viser hvordan man kan skjule forstyrrende elementer eller bare rett og slett forenkle bildet litt ved å plassere kameraet slik at deler av siktlinja mellom kamera og motiv dekkes av for eksempel et blad eller noe annet med omtrent samme fargetone som hovedmotivet. Effekten fungerer bare så lenge det utviskende bladet er en uskarp antydning, så bildet må tas med stor blenderåpning og derav følgende minimal dybdeskarphet. Bladet (eller hva det nå er) bør ha kortere avstand til objektivet enn til motivet.
Brennvidde 137 mm, blender 3,1, lukkertid 1/640 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV Brennvidde 182 mm, blender 3,4, lukkertid 1/250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Det trenger ikke være et blad som brukes for å forenkle bildet med utflytende fargefelter. Her er det brukt en blomst for å fremheve den lysende vårkålen:
Brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Mogopen vokser ofte på steder med gress og lyng - og ofte begge deler - som det kan være behov for å tone ned. Ikke minst fordi begge deler er temmelig vissent og utpreget iøyenfallende når den vårblomstrende mogopen er på sitt fineste. Det blir lite grønt å viske ut forstyrrende elementer med, men man tar det man finner, og det er jo ingenting i veien for å viske ut med grå eller brune fargetoner. Slik kan det se ut i mogop-land:
Brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/500 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Bildet er tatt gjennom en dvergbjørkbusk, og det måtte finsiktes litt med teleobjektivet for at ikke hele hovedmotivet skulle forsvinne i buskaset. Tett ble det likevel, så kontrasten er forsterket litt i bildebehandleren i etterkant, sammen med en liten oppjustering av fargemetningen.
Bakgrunn
Når forgrunnen og de umiddelbare omgivelsene er gitt den nødvendige omtanke, må bakgrunnen ofres litt oppmerksomhet. Man kan gjøre det lett for seg og finne en enkel bakgrunn for å fremheve planten (noe som vel egentlig ikke er så helt enkelt alltid), eller prøve å vise planten i miljøet den vokser i. "Plante i miljø" er en øvelse som ofte ender opp med bruk av vidvinkel, som det går fram av bildene av issoleie og vårkål nedenfor:
Brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/640 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,7 EV Brennvidde 14 mm, blender 10, lukkertid 1/50 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Brennvidde 9 mm, blender 11, lukkertid 1/100 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Av og til skal det ikke så mye til for å antyde hvilket miljø planten vokser i. Men skal man gi informasjonen med teskje som i bildet av vårkål ovenfor, er det vanskelig å komme utenom bruk av vidvinkel - i alle fall i skogen. På fjellet kan det stille seg annerledes, for der er det ofte ikke fullt så mange hindringer pr. løpemeter terreng. Men man må likevel være forberedt på at plantene stort sett er å finne i nedoverbakke når man er ute med teleobjektivet. Da er det ikke helt enkelt å få den miljøskapende horisonten i bakgrunnen... For å få tatt mogopbildet nedenfor, måtte kameraet skrues av stativet og nærmest klemmes ned i bakken for å få det lavt nok til å få med både planten og fjellene i søkeren.
Brennvidde 67 mm, blender 4,5, lukkertid 1/25 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -1,3 EV
Brennvidde
Når vi først er inne på lange brennvidder, kan det være greit å gi noen flere eksempler på hvordan disse kan brukes for å hente fram det enkle og essensielle i et bilde.
Brennvidde 108 mm, blender 5, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Brennvidde 147 mm, blender 3,2, lukkertid 1/640 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Det er selvsagt fullt mulig å kombinere lang brennvidde med liten blender. Men dette gir ikke på langt nær den samme dybdeskarpheten som korte brennvidder; det tegner bare ut mer av de nære omgivelsene rundt planten. Mens bildet over er tatt med største tilgjengelige blenderåpning, er bildet under tatt med blender 13. Det er nok til å gjøre hele den nærmeste planten skarp, men omgivelsene er på kanten til å bli litt forstyrrende. En god løsning her hadde vært å ta flere bilder med stor blender og fokus på ulike deler av mogopen, og så sydd bildene sammen i et stacking-program. Dersom det ikke blåser, selvsagt...
Brennvidde 130 mm, blender 13, lukkertid 1/160 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Er det viktig å beskrive miljøet planten vokser i, er det uansett vanskelig å komme utenom vidvinkelobjektivet. Det er ikke så mange slike på denne siden, så jeg tar med ett av fjelltjæreblom med Fannaråken i bakgrunnen:
Brennvidde 14 mm, blender 5,6, lukkertid 1/250 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Men det er ingen grunn til å ta alle bildene parallelt med bakken. Med hengslet skjerm på kameraet er det mulig å komponere bilder tatt oppover fra skogbunnen også. Dette kan for eksempel fortelle mye om vårblomstenes hastverk med å få fullført blomstringen før lyset og solvarmen forsvinner etter hvert som trærnes løvkroner tetner til:
Brennvidde 14 mm, blender 6,3, lukkertid 1/400 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Bildet av kvitveis ble tatt på en tur der jeg ikke hadde med det mest vidvinklede objektivet. Så her ble kameraet bokstavelig talt dyttet ned i bakken for å få nok avstand til hovedmotivet. Heldigvis kan objektivet fokusere på svært kort avstand...
Utstyr
Bildene her er tatt med ulike Olympus kamerahus; E-410, E-30 og OM-D E-M1. Kamerahusene i seg selv er likevel ikke så viktige (men de bør ha hengslet bakskjerm, som viser deg søkerbildet når kameraet er på bakkenivå eller under, enten det er plassert horisontalt eller vertikalt). Ved plantefotografering er det som regel objektivene som setter begrensningene.
De fleste bildene ovenfor er tatt med en Zuiko digital 50-200 mm f2,8-3,5, som har blant sine mange fortrinn enn nærgrense på 1,2 meter (ikke fra objektivfronten, men fra bildebrikken i kamerahuset) og en brukbart stor største blenderåpning. Ellers går det mye i en velbrukt Zuiko digital 14-54 mm f2,8-3,5, som har en nærmeste fokuseringsavstand på 22 cm (og ettersom dette måles fra bildebrikken, betyr det at med lengste brennvidde befinner motivet seg 4 cm fra det fremste linseelementet). I skogen kan et mer vidvinklet objektiv komme til nytte, og da bruker jeg en Zuiko digital 9-18 mm f4-5,6 med nærmeste fokuseringsavstand på 22,5 cm (11 cm fra frontelementet).
Og så en liten påminning til slutt, for deg som ikke bruker 4/3-systemet: Bildebrikken i et Olympus-kamera har en crop-faktor på 2, slik at en brennvidde på 100 mm tilsvarer en 200 mm på et fullformatkamera.
11.9.18