OM-1

Olympus er en gigant innen medisinsk teknologi som tidligere også produserte avanserte kameraer, som alltid lå i fronten av teknologiutviklingen. I 2021 solgte Olympus kamera- og objektivproduksjonen sin, og nå produseres utstyret derfor under merket OM System. Skilsmissen har tydeligvis vært av det harmoniske slaget, for OM System fikk beholde Olympus-navnet i en ganske lang overgangsperiode, og selger fremdeles utstyr merket Olympus. Begge firmaene viser også til hele den historiske linjen av Olympus-kameraer når de skryter av seg selv på nettsidene sine.

I starten av fjoråret lanserte OM System sitt første kamera, som fikk navnet OM-1. På den måten fikk man samtidig markert 50-års jubileet for den opprinnelige OM-1, lansert i 1972. Jeg har tidligere omtalt den gamle OM-1 som det vakreste stykke teknikk mennesket har skapt, og den påstanden står seg ennå. Men når man går under skallet på de to kameraene, blir det fort klart at teknikken har gjort store framskritt i løpet av de 50 årene som har gått.

Det var først og fremst autofokusen som fristet for min del. Med den nye stacked-sensor bildebrikken og programvare for motivgjenkjenning skulle ting bli enklere for fotografer med fokus på fugler og andre motiver i rask bevegelse. Olympus OM-D E-M1x var riktignok også utstyrt med "fuglefokus", men det var først med OM-1 at sensorteknikken løftet Olympus/OM System opp på høyde med de beste i feltet.

Teknikk i rask utvikling
Det var i november i fjor, for ganske omtrent et år siden, at mitt åtte år gamle Olympus OM-D E-M1 fikk avløsning. Og etter å ha brukt noen uker på å få et overflatisk inntrykk av hvordan kameraet fungerer, var det klart at deler av tilværelsen ville arte seg ganske annerledes med nye OM-1. Ikke slik å forstå at OM-D E-M1 er noe dårlig kamera; det var jo noe av det teknisk mest avanserte som fantes på kameramarkedet da det ble lansert for ti år siden. Godt nok til at jeg har hoppet over mkII, mkIII og x-utgaven. Men det er likevel ikke til å komme forbi at ting har skjedd på disse ti årene:

Raskt og lysfølsomt
Tabellen er bare en ganske enkel illustrasjon av at utviklingen har gått sin gang, for mange av forbedringene ligger i funksjoner som det ikke er så lett å passe inn i en tabell som dette. Gode eksempler er en langt raskere dataprosessor enn tidligere, og ikke minst den nye bildebrikken, en såkalt stacked (eller stablet/lagdelt) bildebrikke. Teknologien er forsåvidt ikke ny, for den har blitt brukt i mobiltelefoner i flere år allerede, men har nå begynt å komme i bruk i mer avanserte kameraer. Nye måter å strukturere lysdioder, strømkretser og annet på i bildebrikkene har gjort dem vesentlig mye raskere og mer følsomme.

Ett resultat er at "rolling shutter" ved bruk av elektronisk lukker ikke lenger er noe vesentlig problem for kameraer med denne typen bildebrikke, men i tabellen over ser vi kanskje effekten aller tydeligst ved å sammenligne hvor mange bilder i sekundet det gamle og det nye kameraet kan ta. E-M1 kunne klare 9 bilder i sekundet med autofokusen i bruk, mens OM-1 klarer 50. Og dersom man klarer seg uten autofokus idet bildene freser av gårde, kan bildebrikken i OM-1 ta 120 bilder i sekundet! Når dette skrives er det vel bare Nikons toppmodell Z9 som kan ta bilder like raskt, men fordi det kameraet har en stor fullformatbrikke klarer det bare denne hastigheten med jpeg-filer. OM-1 gjør det i raw-format, og det finnes vel ingen naturfotografer som fotograferer i noe annet enn raw?

Løvmeis fotografert med 60 bilder i sekundet. For øyet vil denne bevegelsen arte seg som et gråbrunt glimt vi knapt klarer å registrere, men på disse tre bildene har fuglen bare fløyet 5 cm. OM-1 klarer 120 bilder i sekundet.
OM-1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, blender 5, lukkertid 1/3200 sek, 1600 ISO, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.

Med muligheten til å ta så avsindig mange bilder i sekundet, er det desto viktigere å trykke ned utløseren i rett øyeblikk. OM-1 har ProCapture med opptil 70 bilders buffer, det vil si at om du holder utløseren halvveis nede lagrer kameraet opptil 70 bilder av det som skjer før du faktisk trykker ned utløseren. Med kameraet innstilt på 60 bilder i sekundet betyr det at dersom jeg bruker et helt sekund på å reagere når fuglen letter, vil jeg likevel få med øyeblikket da den lettet - selv om fuglen altså for lengst har forsvunnet ut av syne. Med 120 bilder i sekundet kan jeg ha en reaksjonstid på litt over et halv sekund. Det høres ikke så mye ut, men når vi som her er forberedte på det som skal skje, er forsinkelsen hos de fleste av oss gjerne bare noen tidels sekunder og knapt det. Ellers er det absolutt verdt å merke seg at raske bildeserier er uten "blackout" når man bruker den elektroniske søkeren; det vil si at det ikke flimrer i søkeren når bildene tas i rask rekkefølge. Akkurat det er ganske vesentlig når man følger noe som beveger seg raskt! Den flimmerfri seriefotograferingen er tilgjengelig ved seriefotografering på 25 bilder i sekundet eller mer.

Lysfølsomhet er en annen side av saken. Autofokusen i OM-1 skal fungere ned til en eksponeringsverdi (EV) på -5,5. Jeg har lest lavere verdier også, men tallet sier vel uansett ikke så mye i seg selv. Det vi kan fastslå er at autofokusen fungerer under ganske mørke forhold. Bildet av skogmusa under ser ut som det er tatt i svakt dagslys, men i virkeligheten ble det tatt innendørs med blits om natten, og den eneste lyskilden var en liten lyspære fem meter unna. Det var for mørkt til at jeg kunne se musa med egne øyne, men ettersom den elektroniske søkeren i et speilløst kamera forsterker lyset, gjorde den enslige lyspæra det mulig å se musa i søkeren. Lys nok til å bruke autofokusen var det imidlertid ikke uten videre, men da jeg plasserte fokuspunktet på glimtet fra den fjerne lyspæra i museøynene, var det akkurat nok til at autofokusen smekket kjapt på plass. Blitslyset gikk opp i en hvitmalt flate, og ble reflektert mykt tilbake.

Liten skogmus i dempet blitslys nattestid.
OM-1, Zuiko 14-54 mm f2,8-3,5, blender 8, lukkertid 1/60 sek, 200 ISO, eksponeringskompensasjon -0,3 EV. Blits.

Blits er ellers noe jeg bruker svært sjelden. Og med lukkertid ned til 1/32 000 sekund i kameraet er blits heller ikke nødvendig lenger for å fryse raske bevegelser. Men du skal ha ganske så godt lys for å få en så kort lukkertid, og gjerne presse ISO litt opp for å få det til. Men når det er godt lys fører ikke høy ISO til nevneverdig mer støy i bildet, så det går fint (se mer om akkurat det her).

Autofokus med motivgjenkjenning
Autofokusen er kanskje det største framskrittet med OM-1, særlig med tanke på at autofokus i dårlig lys eller med raskt bevegelige motiver ikke har vært Olympuskameraenes sterkeste side. Jeg har drevet mest med fuglefotografering det siste året, og der har OM-1 rett og slett gitt en helt annen tilværelse. Dette kommer nok mest av alt på grunn av "fuglefokusen", en lykkelig kombinasjon av den lagdelte/stablede sensoren og kunstig intelligens i lettversjon. Kameraprosessoren er lært opp til å kjenne igjen fugler i de fleste tenkelige utgaver og positurer, og så lenge fuglens øye er synlig, plasserer kameraet fokus der. Lignende opplæring er gjort med pattedyr og en del andre, mindre essensielle motiver som tog og fly.

Tidligere fotograferte jeg fugler ved å bruke et enslig fokuspunkt midt i søkeren som jeg plasserte på fuglens øye, trykte utløseren halvt ned for å låse fokus, komponerte bildet, og trykket deretter utløseren helt ned (med mindre fuglen hadde bevegd seg; da måtte prosessen gjøres på ny. Og fugler har en lei tendens til å bevege seg..). Nå bare komponerer jeg bildet og trykker ned utløseren. Det var nesten vanskelig å venne seg til i begynnelsen at det skulle være så enkelt. Jeg bruker som regel alle de 1054 fokuspunktene i søkeren, og fuglefokusen finner da selv fram til fuglens øye på brøkdelen av et sekund uansett hvor i søkeren fuglen befinner seg.

Flygende fugler er en motivgruppe som naturlig nok tjener stort på motivgjenkjenning. Fuglene gjenkjennes like greitt når de flyr som når de sitter, og det gjør unektelig saken litt enklere når man slipper å tanke på plassering av fokuspunkt og å vurdere skarpheten fortløpende, og bare trenger tenke på komposisjonen. Med alle fokuspunktene i søkeren i bruk, glipper ikke fokusen selv om jeg ikke klarer å henge helt med. Om det skulle snike seg inn en urolig bakgrunn ser det ikke ut til å spille noen rolle når kameraet først har gjenkjent motivet. Flimmerfri (blackout free) søker ved rask seriefotografering på 25 bilder i sekundet eller mer gjør det selvfølgelig lettere å holde motivet på plass i søkeren.

Dessverre er det ikke slik at fuglefokusen alltid limer seg fast til fotoobjektet og blir der til du har tatt bildene dine, det glipper noen ganger. Det sies at motivgjenkjenningen fungerer best når du slår på følgefokus i tillegg (C-AF+TR, som det heter i kameramenyen), men jeg har ikke fått testet om det stemmer. Motivgjenkjenningen fungerer jo uansett som en slags følgefokus, så lenge du har kameraet innstilt på kontinuerlig autofokus (C-AF) og ikke enkeltbilde autofokus (S-AF).

Fuglefokusen henger godt med også når det gjelder fugler i flukt. En hvit ramme rundt fuglen i søkeren viser at fuglen er gjenkjent, og så dukker det opp en ekstra liten ramme rundt øyet når kameraet oppdager det. Her en hettemåse.
OM-1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, blender 8, lukkertid 1/60 sek, 200 ISO, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.

Andre flygende organismer blir også "gjenkjent" av fuglefokusen, men det kan jo hende at denne humleflua ligner litt på en kolibri eller noe lignende.
OM-1, Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, blender 3,5, lukkertid 1/6400 sek, 200 ISO, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.

Når fuglefokusen ikke ikke kan se hodet til fuglen, får den problemer med å gjøre jobben sin. Sitter fuglen med baken til, kan det derfor skje at kameraet fokuserer litt frem og tilbake langs fuglen for å finne noe å feste seg ved, eller begynner å lete etter noe helt annet. Men når hodet er synlig, fungerer fuglefokusen fint selv med små fugler på lang avstand. Den har likevel en klar svakhet: Den finner ikke fuglen dersom det er kvister eller annet rusk i forgrunnen. Der har jeg sett hvordan tidligere nevnte Nikon Z9 er langt mer effektiv. Men jeg har også lagt merke til at uten problemkvister i veien, har jeg på slutten av dagen minst like mange skarpe bilder som Z9-eieren. Og det føles jo bra.

Bildestabilisering
Noen måneder etter OM-1 skaffet jeg meg også en Zuiko 300 mm f4, og den kombinasjonen er gull verdt. Skarpheten er på høyde med det beste, autofokusen er rask og nøyaktig, og bildestabiliseringen er fabelaktig. Stabiliseringen i kamerahuset alene skal klare 7 trinn, og med 300 millimeteren og flere andre objektiver får du et trinn ekstra. Jeg må riktignok innrømme at jeg ikke ser en veldig stor forskjell fra gamle OM-D E-M1, som i alle fall på papiret har mye mindre effektiv stabilisering (4 trinn), men har ikke fått testet ut forskjellene skikkelig ennå.

Stativ har jeg uansett for lengst sluttet å ha med meg på tur, det brukes bare ved fotografering fra skjul eller lignende. Bildet av "blodmånen" under er tatt håndholdt med en lukkertid på 1/6 sekund med et 300 mm objektiv (tilsvarende 600 mm i fullformat). Med den brennvidden het det seg tidligere at lukkertiden ikke burde være lenger enn 1/600 sekund, så i praksis 1/1000 sekund. Om vi strekker det litt langt, og teller de "offisielle" lukkertrinnene fra 1/1000 til 1/4 sekund, tilsvarer det akkurat 8 trinn (1/500, 1/250, 1/125, 1/60, 1/30, 1/15, 1/8, 1/4). Eller 7 trinn, om vi teller litt mer konservativt. Bildet ser kanskje ikke helt skarpt ut, men det skyldes mest varmedis fra bakken en kveld med 30 varmegrader. Dessverre har jeg ikke så mange andre bilder å vise til når det gjelder lange lukkertider og lange brennvidder...

OM-1, M.Zuiko 300 mm f4, blender 4, lukkertid 1/6 sek, 800 ISO, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.

Oppløsning og bildestøy
OM-1 har fire megapiksler mer enn gamlekameraet, og det merkes på litt større bildefiler og litt bedre oppløsning (detaljeringsgrad). Men oppløsning, og ikke minst bildestøy, er ikke et veldig interessant tema lenger. Alle går jo gjennom bildene sine i et bildebehandlingsprogram etter fotograferingen (håper jeg i alle fall), og der har programvaren tatt store steg framover og visket ut forskjellen mellom store bildebrikker og litt mindre bildebrikker. Dette skal jeg komme tilbake til senere en dag, men det er verdt å merke seg at forskjellen mellom de ulike bildebrikkestørrelsene heller ikke i utgangspunktet er så stor som den var for en del år siden. Tidligere var den store fordelen med fullformatkameraer at de tok bilder med god oppløsning og svært lite støy. Det var fordi de hadde få og store sensorer på bildebrikken, og disse sensorene satt med god avstand seg imellom, slik at det ble minimalt med elektrisk interferens mellom dem (støy i bildefilene). Men den gangen hadde bildebrikkene bare 16-25 megapiksler. De nyeste fullformatkameraene har bildebrikker med 45-60 megapiksler, og de betydelig mer tettpakkede sensorene lager ganske mye støy. En Sony A7 RIII eller en Nikon Z9 får like mye støy i bildene som en OM-1 ved høye ISO-verdier. Fordelen er at mange megapiksler gir ekstremt god oppløsning. Du kan ta små utsnitt av bildefilene, og likevel er motivene sylskarpe. Støyen, som tidligere ville vært et betydelig problem, er det i dag lett å fjerne uten at det går ut over skarpheten. Men mer om det senere.

Praktisk bruk
OM-1 er et fabelaktig kamera å bruke. Størrelsen på kamerahuset er akkurat passelig, det sitter svært så godt i hånden, du har de knappene og hjulene du trenger, og du trenger ikke tenke på støv, regn eller snø. Både kameraet og de nyeste objektivene er støv- og vanntette til en IP-verdi (ingress protection) på 53. IP53 betyr at kameraet er støvsikkert til verdi 5 på en skala fra 0-6, og vanntett til verdi 3 på en skala fra 0-9. I praksis er det upåvirkelig av støv, og når det gjelder vann, skal det tåle å "sprayes med vann ovenfra eller til siden i en vinkel på inntil 60 grader i 5 minutter fra den ene siden, og 5 minutter fra den andre siden". I praksis er dette det best støv- og fuktbeskyttede sytemkameraet som er laget (mulig det finnes noe tilsvarende fra Leica, men hvem bryr seg?).

Lukkeren skal tåle 400 000 eksponeringer. Med 1000 bilder i måneden skulle det holde i over 33 år, men det spiller forsåvidt mindre rolle ettersom jeg stort sett bare bruker den elektroniske lukkeren. Og der er det jo ingen mekanisk slitasje, ettersom "elektronisk lukker" bare er å aktivere de lysfølsomme sensorene på bildebrikken. Med kombinasjonen av rask prosessor og stablet sensor er ikke rullende lukker ("rolling shutter", les mer om det her) noe problem ved bruk av den elektroniske lukkeren i OM-1 (bildene av løvmeisa som letter lenger oppe på denne siden er tatt med elektronisk lukker). Til forskjell fra min gamle OM-D E-M1 er ikke OM-1 helt lydløs ved bruk av den elektroniske lukkeren, og det er bra. Tidligere lurte jeg ofte på om jeg faktisk hadde tatt noe bilde eller ikke, mens OM-1 gir fra seg et lavmælt lite surr når bildet tas. Veldig greit å få en slik bekreftelse, og lyden høres neppe langt unna kameraet, selv av de mer lydfølsomme blant oss.

Noe mer som bør nevnes? En praktisk ting er at konstruktørene har funnet plass til fire nye innstillinger på hovedhjulet på toppen av kameraet. Disse er merket C1, C2, C3 og C4, og kan brukes til å lagre forskjellige kombinasjoner av innstillinger i kameraet. Jeg har foreløpig lagret fuglefokus, 400 ISO, blender 4, kontinuerlig autofokus, serieopptak (10 bilder i sekundet) og alle fokuspunkter i bruk som C1, og som C2 har jeg lagt inn ProCapture SH1 (60 bilder i sekundet, med 30 bilder før og 20 bilder etter at utløseren trykkes ned), 800 ISO og annet som hører til. Du kan velge om kameraet skal holde på de forhåndsinnstilte verdiene uansett, eller om det skal huske endringer du eventuelt gjør. Det siste anbefales, for dersom du slår av kameraet for å spare på batteriene kan det være litt trøblete om du må raskt i gang igjen og er tilbake til f.eks. en ISO-verdi som ikke passer helt perfekt til det du holder på med der og da.

Noe negativt til slutt? Ja, jeg synes løsningen med fronthjulet rundt utløseren, slik som på E-M1 kameraene, var bedre. På OM-1 stikker fronthjulet ut av en sprekk litegrann lenger unna utløseren, slik at det ikke er like enkelt å finne det rette punktet for å trykke ned utløseren når man bruker hansker om vinteren. Har mistet noen bilder på grunn av det når ting må skje raskt. Men det er vel en tilvenningssak...

Tilbake

30.11.2023