Costa Rica del 1: Tåkeskogene i fjellet
Tirsdag 31. mars
Frokost under tuntreet i bakgården i Hotel Los Volcanes, der vi kunne fastslå at Costa Ricas nasjonalfugl, leirtrosten, var i ferd med å bygge reir oppe mellom greinene. Deretter var det samling av bagasje og avreise med drosje i retning flyplassen igjen, for å hente leiebilen vi hadde bestilt. Etter å ha lest en mengde skildringer av den horrible veistandarden i deler av landet, hadde vi valgt å satse på en firehjulstrekker. Vi ville jo komme til å tilbringe en del tid i bilen, så den burde helst holde.
Til å begynne med var det ingenting som antydet spesielt dårlige veier, men da vi kom inn på hovedveien mot vest for å orientere oss i retning av Monteverde, fikk vi i alle fall bekreftet opplysningene om at det ikke er lagt ned mye ressurser på skilting av veiene. Kart til GPSen var ikke tilgjengelige, så vi hadde utstyrt oss med både et brukbart papirkart og detaljerte rutebeskrivelser lastet ned fra nettet. I mangel av veiskilting har foretaksomme costaricanere laget beskrivelser av de mest brukte turistrutene, med instruksjoner om hvor du skal svinge av og hvor langt du skal kjøre før neste sving. Dette var svært nyttig, men allerede første dag førte det oss på avveie. Det tok en stund før vi oppdaget feilen, og fikk den bekreftet ved å sjekke kompasset på GPSen. En enslig veiarbeider var den eneste personen vi møtte, og han kunne bekrefte at vi hadde havnet i feil dalføre. I rutebeskrivelsen stod det høyre et sted der det skulle stått venstre. Flere feil enn dette kom vi ikke ut for, men det førte til at vi satset mer på kartet og mindre på rutebeskrivelsene.
Historiene vi hadde lest på nettet om de dårlige veiene fulle av store hull, viste seg å være sterkt overdrevne. Veistandarden er nok delvis ille i de fuktigste delene av året, men det vi kom ut for var ikke så mye verre enn en grusvei på Vestlandet. Forskjellen gikk stort sett i at det innimellom sand og fin grus var en hel del litt større stein, som nok var en større fare for dekkene enn for bilen. Med unntak av en enkelt skarp sving full av løs grus i en oppoverbakke på vei til Monteverde, hadde vi nok klart oss med en vanlig bil (riktignok kanskje helst med god bakkeklaring).
Navnet Monteverde blir gjerne brukt både om verneområdet Reserva Biologica Bosque Nuboso Monteverde ("tåkeskogreservatet Monteverde") og hele området rundt, men landsbyen i området heter Santa Elena.
Når man kommer dit, er det mulig å fortsette mot øst i retning verneområdet Monteverde, eller nordover mot verneområdet Santa Elena. Vi hadde plukket ut Sunset Hotel midtveis mellom de to. Det fins en mengde hoteller i Monteverde-området, men alle er relativt små, en eller to etasjer, og man må lete relativt aktivt etter en del av dem som ligger aller mest tilbaketrukket i skogen. Vårt hotell ble drevet av en tysk familie, og hadde foruten utsikt mot solnedgangen langt borte over Nicoyabukta, et nettverk av stier i skogen rundt huset. Deler av denne var gammel skog, annet var gjengrodd bananplantasje. Vi startet øyeblikkelig søket etter pilegiftfrosker i skogbunnen og trefrosker i vegetasjonen, men fant ingen. Derimot en hel del små firfisler, sirisser, ildfluer og et rikt fugleliv. Deriblant smaragdtukan, og brunskrike, som vi senere fant ut ble lokket til kjøkkendøra med utlagt frukt. Med jevne mellomrom hørte vi de merkelige, stemningsskapende lydene til den treflikete klokkefuglen, og i hotellhagen fikk vi se vår aller første kolibri.
Når man kommer dit, er det mulig å fortsette mot øst i retning verneområdet Monteverde, eller nordover mot verneområdet Santa Elena. Vi hadde plukket ut Sunset Hotel midtveis mellom de to. Det fins en mengde hoteller i Monteverde-området, men alle er relativt små, en eller to etasjer, og man må lete relativt aktivt etter en del av dem som ligger aller mest tilbaketrukket i skogen. Vårt hotell ble drevet av en tysk familie, og hadde foruten utsikt mot solnedgangen langt borte over Nicoyabukta, et nettverk av stier i skogen rundt huset. Deler av denne var gammel skog, annet var gjengrodd bananplantasje. Vi startet øyeblikkelig søket etter pilegiftfrosker i skogbunnen og trefrosker i vegetasjonen, men fant ingen. Derimot en hel del små firfisler, sirisser, ildfluer og et rikt fugleliv. Deriblant smaragdtukan, og brunskrike, som vi senere fant ut ble lokket til kjøkkendøra med utlagt frukt. Med jevne mellomrom hørte vi de merkelige, stemningsskapende lydene til den treflikete klokkefuglen, og i hotellhagen fikk vi se vår aller første kolibri.Ved middagsbordet senere på kvelden var ikke vår tyske vert overbevist om at det var klokkefuglen vi hadde hørt. Etter årstiden skulle den være lenger nede i fjellet. Men vi fant ikke ut hva det ellers kunne være.
Onsdag 1. april
Jeg stod tidlig opp og gikk en tur i skogen ved hotellet, fant en sti bak et vindfelt tre som førte inn i skikkelig gammelskog. En gjeng hardt arbeidende bladskjærermaur avskjærte stien, men det var for mørkt til å ta bilder. Hørte klokkefuglen igjen, men umulig å finne ut akkurat hvor den satt.
Det må betales inngangspenger for å ferdes i costaricanske naturvernområder, med unntak for dem som ligger så avsides at det ikke er satt opp noen lokal forvaltingsenhet. For å dempe slitasjen på de mest besøkte områdene, er det i tillegg etablert en slags køordning. Vi hadde lest at i Monteverde nasjonalpark slapp de bare inn maks 160 personer, og så ikke flere før de første kommer ut igjen. Ettersom vi var litt sent ute fra frokosten (klokka var over åtte), tok vi heller sikte på tvillingparken Santa Elena i motsatt ende av veien. Det gikk oppover på svingete grusvei med beitemark og utsikt, og underveis passerte vi skilt som annonserte hengebroer og kabelbaner i skogen, anlegg som var myntet på folk med mer sans for fart og moro enn naturinteresse. Etter hvert ble skogen større og tettere, og da vi var helt omgitt av høye trær, stoppet veien ved en bygning der alle stiene inn i verneområdet startet. Reserva Biologica Bosque Nuboso Santa Elena ble opprettet i 1992, etter at man hadde gitt opp et dyrkingsprosjekt og funnet ut at vern kunne være like greit. Verneområdet blir drevet av en lokal organisasjon med støtte fra staten, og administrert av skolestyret i Santa Elena. Billettinntektene blir delt mellom forvalting av verneområdet og drift av de lokale skolene.
Inngangen til reservatet ligger i 1600 meters høyde. Det kan høres merkelig ut med en enkelt inngang til et område på 310 hektar, men det forstår man når man ser det. Det er hverken lov eller spesielt fristende å forlate stiene, og uansett kommer man ikke langt i den tette skogen. Det man ser fra stien er uansett spennende nok, selv om vi fant ut at det stemte at man ser ikke så veldig mye liv i skogen rundt seg. Vi gløttet delvis opp i tretoppene etter den legendariske quetzalen, dels ned mellom løvet på bakken etter fargerike pilegiftfrosker. Vi så ingen av delene, men skogen i seg selv var spennende nok, og så fikk vi med oss nesebjørn, store tusenbein og fremmedartede fugler som tanagere og en del annet smått som forble ubestemt.Da vi etter fire timer hadde fulgt et par av stiene til topps på 1725 meter og ned igjen, og tilogmed vært innom en dam med en liten sildrebekk og fuktige forhold uten å se en eneste frosk, begynte vi å ane uråd. Var det virkelig for tørt selv om fuktigheten drypte fra de mosekledde trærne? Tilbake i Santa Elena sentrum oppsøkte vi Ranariet for å finne ut mer, og fikk omsider sett alle de ulike froskene. De ansatte inviterte oss tilbake til kvelden, for på dagtid var det bare pilegiftfroskene som var aktive. Vi ble utstyrt med lommelykter og lyste oss vei mellom surrende og kvekkende frosker av de fleste størrelser. Men vi fikk vite at det var nok litt tørt, pluss at noen arter ikke var så vanlige oppe i høyden. Deriblant pilegiftfroskene...
Torsdag 2. april
På plass ved inngangen til Reserva Biologica Bosque Nuboso Monteverde i god tid før åpningen klokka sju om morgenen. Det viste seg å være unødvendig, for økonomisk krise i USA medførte at antall turister var langt mindre enn vanlig. Så vi slapp inn uten problemer, og kunne begynne letingen etter quetzalen. Den så vi heller ikke denne gangen noe til, men fuglelivet tok seg betraktelig opp i solskinnet, etter gråværet dagen før. Monteverde-reservatet er mye større enn Santa Elena (14 200 hektar), så vi rakk bare over stiene i utkanten i vårt rolige og undersøkende tempo. Motmoter, trogoner, kolibrier og en hel rekke spurvefugler fylte skogen med lyd og aktivitet, og av endemiske arter for denne lille delen av verden fikk vi med oss bl.a. svart guan, oransjemaget trogon og purpurstrupet fjelledelstein. Den siste er en kolibri, direkte oversatt fra den engelskspråklige fugleboka. Åtte timer i skogen tok ikke knekken på de yngstes interesse, den tok seg sterkt opp på slutten da vi fant ut at eierne av en kafe inne mellom trærne ved inngangen til parken lokket til seg kolibrier med sukkervann.
Monteverde blir av mange regnet som en av juvelene i kronen når det gjelder naturvernområder, ikke bare i Costa Rica, men i verdensmålestokk. Dette er som Santa Elena et tåkeskogs- område, og er også privat. Det ble opprettet i 1972 etter at forutseende ostebønder hadde ønsket å beskytte skogen i nedbørsfeltet der de fikk vannet sitt fra, og har etter hvert vokst i omfang. Det meste er gammel skog, men i utkantene fins også yngre skog vokst opp fra tidligere jordbruksland. Man regner med at det finnes 100 arter av pattedyr, 400 fuglearter, og 120 arter amfibier og krypdyr innenfor parkens grenser, deriblant alle de seks kattedyrene i landet (jaguar, ozelot, puma, oncilla, margay og jaguarundi). Tre år etter opprettelsen hadde området 500 besøkende i året, i dag ligger tallet på rundt 50 000. Det sies at utbedring av veien til Monteverde stadig blir utsatt for å holde tallet på besøkende nede, og så er det innført besøksrestriksjoner i form av antall personer som slippes inn. Men de fleste kommer ikke særlig langt inn i skogen, for det er bare 13 km med stier som er tilgjengelige for publikum.Mot kvelden var jeg tilbake en tur ved kolibrikafeen for å fotografere kolibrier, og kom i prat med et amerikansk par som fortalte at de hadde filmet en quetzal litt nede langs veien. Selvfølgelig langs veien, og ikke inne i verneområdet...!
Fredag 3. april
Avreise mot nord i dag, så jeg stod tidlig opp og var på plass ved inngangen til Monteverde-parken i grålysningen. Kikket litt opp i trærne langs veien, men da jeg fant en gangvei ned i skogen ved siden av kolibrikafeen, gikk jeg ned der. Traff på en nesebjørn og en oransjebuket trogon, og litt forbi en lysning med et forskningsbygg gikk stien nedover til den forsvant ut i en elv. Et skilt fortalte at videre var det forbudt å gå, og det fristet heller ikke så mye med et bad i den kjølige morgenen. Så jeg snudde og gikk opp igjen, og hadde bare kommet halvveis opp bakken da jeg så et par utspilte vinger og en lang hale komme seilende. Jeg kjente den igjen før den gikk inn for landing på en grein femten meter over hodet på meg. Her var omsider quetzalen! Den satt og kikket seg forsiktig omkring, mens jeg balte så forsiktig jeg kunne med å få beina på stativet til å stå i skråningen, og så å få manøvrert kameraet i stilling. Det er ikke så lett når motivet befinner seg rett over deg, så det ble en hektisk økt med høy puls, skjelvende armer, stille banning og små bønner om at fuglen måtte bli sittende i alle fall noen sekunder til. Omsider hadde jeg fått komponert bildet, men jeg skalv slik på hendene at jeg måtte sette i gang selvutløseren. Rakk å få tatt tre bilder, så kastet det røde og grønne fjærglitteret seg ut i lufta og forsvant inn i skogen.Quetzalen har fått navn etter Quetzalquatl, aztekernes fjærkledde slangegud, og har vært tilnærmet hellig fra den tid. Det var bare aztekerprestene som hadde lov å smykke seg med de bortimot meterlange halefjærene, og i nyere tid ble fuglen et symbol på frihet fordi den sjelden overlever lenge i fangenskap. Men med skogen forsvant også quetzalen, uansett hvor stor symbolverdi den hadde, og i dag er den utryddet over det meste av Mellomamerika med unntak av Costa Rica.
De andre ble oppriktig lei seg over å ha gått glipp av en quetzal; det gjorde godt å høre at man hadde klart å innprente såpass naturinteresse hos sine barn.
Etter frokost var det avreise i retning vest, en liten omkjøring for å komme til Arenal-området i nord. Vi kom inn i åpent jordbrukslandskap avbrutt av skogflekker og små gårder og landsbyer på veien til Tilarán. Her oppe i fjellet var det en total mangel på skilting, så kartet kom godt med - men hindret ikke helt at vi ble kjørende litt i blinde. Vi ble nok en gang reddet av en av de innfødte som peilet oss inn på rett vei, og av GPSen som i det minste kunne opplyse om riktig himmelretning. Fjellferden endte ved et vindmølleanlegg, og derfra kom vi via en bratt anleggsvei dumpende ned på hovedveien langs Arenalsjøen.
Temperaturen steg merkbart ettersom høydemetrene avtok, delvis også fordi det som var av skydekke forduftet. Omtrent på samme tid begynte kjøleanlegget i bilen å lekke vann, som drypte ut nede ved gasspedalen. Vi hadde absolutt ikke lyst på noen tur til nærmeste storby for å reparere bil nå, så vi slo av kjøleanlegget og håpte det beste. Det ble fort varmt. Veldig varmt, så vi fant ut at vi like godt kunne kjøre med kjølingen på av og til, og bare leve med risikoen for at kjøleanlegget falt helt ut, heller enn å ha det avslått hele tiden. Dessuten lekket det stort sett bare i høyresvinger.
Arenalsjøen hadde partier med sivskog langs bredden her og der, men vi så ikke stort til fuglelivet, og varmen forårsaket også en viss likegyldighet blant de involverte. Stor var derfor lettelsen da skyene igjen gjorde seg gjeldende idet vi forlot hovedveien og klatret oppover gjennom skogen i retning av vulkanen Arenal. Vi skulle overnatte på Arenal Observatory Lodge, et tidligere jordskjelv- og vulkanobservatorium som nå var blitt hotell. Det ligger for seg selv oppe i fjellskogen, skilt fra vulkanen av en dalbunn med en elv i. Arenal er en aktiv vulkan med stadige utbrudd, så dalføret mellom var en grei foranstaltning. Etter en lang grusvei gjennom ung skog ble det litt brattere, og idet skogen endret karakter til eldre urskog kom vi til en vaktpost med bom. Vi ble sluppet gjennom etter sjekk mot besøkslista, men begynte å lure litt på hva dette var for et sted. Kanskje litt for eksklusivt?
Stedet hadde absolutt en mer elevert stil enn hotellet vi kom fra, men så kostet det da også hele 700 kroner natta for bungalowen vår... Som vanlig i Costa Rica var det heller ikke her snakk om noen hotellblokk, men flere bygninger spredd over et skogkledd høydedrag. Med direkte utsikt til Arenal er stedet en klassiker som merket lite til nedgangstidene, for her var det fullt nok til at vi ikke fikk rom med utsikt mot vulkanen til tross for bestilling fire måneder på forhånd. Bilene var blanke, fotovestene brede og teleobjektivene lange.
Arenal Observatory Lodge ble bygd i 1987 som feltstasjon for Smithsonian Institute, og er nå det eneste hotellet som ligger inne i Arenal nasjonalpark, en mer nordlig utgave av fjelltåkeskogen, men vesentlig lavere enn Monteverde. Trass i hotellet fungerer stedet framdeles som forskingsstasjon, og plasseringen er ikke tilfeldig: Etter 400 års stillhet våknet Arenal til live med et voldsomt utbrudd mandag 27. juli 1968, klokka halv åtte om morgenen. Den inntil da regnskogkledde toppen sprutet ut lava og aske som gjennom flere dager begravde 15 kvadratkilometer av omgivelsene, ødela en landsby og tok livet av 87 mennesker. Etter det har vulkanen vært i nesten sammenhengende aktivitet, men i liten skala. Det siste større utbruddet kom i 1998.
Resten av familien forsvant i svømmebassenget etter at dette var lokalisert på andre siden av en hengebro, men jeg tok en tur gjennom området og kunne fastslå at stedet hadde flere kvaliteter. Regnbuetukan, ugleøyesommerfugler (Calistes), en koloni bråkete montezuma-oropendolaer med sine vevde reir hengende fra greinspissene i de høyeste trærne, og ikke minst en foringsplass der frukt lokket fram fargerikheter som rødbeinet honningkryper, rødgumpet tanagar, bispetanagar og svartørespett (i tillegg til den helt fargeløse leirtrosten, naturligvis). Dagen var fylt av stadig snatring fra kameraer med lange teleobjektiver, men foringsplassen var ikke spesielt fotogen.
Foringsplassen lå like nedenfor utsiktsterassen der middagen ble servert om kvelden. Vi inntok hvilestolene med utsikt mot vulkanen 3 km unna, men det skjedde ikke annet enn at skyer kom drivende og pakket fjellkjeglen inn i et tett skydekke. Vi fastslo at vi ikke hadde hellet med oss denne gangen, og trakk oss tilbake gjennom skogen og et kor av sirisser til hytta vår.
Klokka halv fem om natta smalt det; et øredøvende brak etterfulgt av buldrende romling og et nytt brak som ristet i sengestolpene. Jeg var raskt ute av hytta, og selv om jeg ikke kunne se vulkanen gjennom skogen, så jeg at det var stjerneklar himmel. Ti minutter etter stod kameraet oppstilt på observasjonsterassen, men dessverre viste det seg til tross for de ekstraordinære lydeffektene å ha vært et svært lite utbrudd. Bare en liten rød glød kunne anes oppe fra toppen av vulkanen, og lavaen hadde rent ned på motsatt side. Jeg ble likevel stående, i fall det skulle skje noe mer. Det ble en lang, fin morgen med soloppgang, drivende tåke, fuglesang og nesebjørner som kom for å forsyne seg på foringsplassen. Men noe nytt brak fra Arenal kom det ikke, den nøyde seg med å slippe ut en vedvarende stripe av aske som forsvant mot nordvest.
Om morgenen hadde vi planlagt en tur i skogen i retning vulkanen, men det viste seg at stien var stengt og ferdsel frarådd på den andre sida av elva nede i dalbunnen. Vi hadde bare bestilt én overnatting her før vi skulle sette kursen mot stillehavskysten, så når fjellturen ble avskåret bestemte vi oss for å gjøre turen kort og heller komme oss tidligere av gårde. Nå ville de yngste til kysten. Men vi rakk å fastslå at i de rolige partiene av elva myldret det av rompetroll. Så froskene var her, men ikke akkurat slik vi hadde tenkt oss...