Costa Rica del 2 - Stillehavskysten

 

 

Innledning                Del 1: Tåkeskogene

 

Avreise frå Arenal Observatory Lodge om formiddagen, retning sør mot Stillehavet. Vi vurderte å legge turen innom vulkanen Poas på veien, men ettersom det var estimert seks timer å kjøre til Manuel Antonio raskeste vei, sløyfet vi den omkjøringen. Etter overnatting i Manuel Antonio skulle vi videre til den ville og veiløse Osa-Halvøya, der vi etter planen skulle tilbringe mer tid. Under planleggingen hadde vi også lagt inn et stopp på den karibiske siden av Costa Rica, i nærheten av La Selva, men et jordskjelv hadde ødelagt veien dit. Og det var kanskje like greit for vår del, for det hadde blitt for mye kjøring og for lite tid på hvert sted. Veien gikk via La Fortuna, en by som har vokst opp omkring turiststrømmen til Arenal, og sørover fjellkjeden til San Ramon. Costaricanske byer er spesielle med sine lave hus (sjelden mer enn to etasjer), men ikke spesielt vakre. Her er det naturen som er attraksjonen.

 

Videre sørover nærmet vi oss kysten med utløpet av elva Tarcoles, og legendariske Carara nasjonalpark. Dette er den nordligste utstikkeren av den tropiske regnskogen som kryper oppover Stillehavskysten fra det søramerikanske kontinentet. I dette området er den røde araen en av hovedattraksjonene, på samme måte som quetzalen oppe i tåkeskogene i fjellet. Vi så en flokk allerede over elvebankene ved Tarcoles, og kunne dermed fastslå at sjansene var gode for å få se dem igjen enda lenger sør. Vi stoppet nemlig ikke ved Carara, for her var det lagt inn føringer om at oppholdet i fjellskogene skulle etterfølges av kyst og strand. Men vi gjorde et stopp på broa over Tarcoles, for dette skal være det sikreste og letteste stedet å se den ellers så sky amerikanske krokodillen. Det viste seg å holde stikk; det lå en ansamling store krokodiller henslengt på bredden og ut i vannet. De gjorde inntrykk på store og små, og vi var ikke de eneste som hadde stoppet ved broa. Til tider kan det være så mye folk som står og skuer ned på krokodillene at stedet har fått dårlig rykte på grunn av tyverier. Vi fastslo at det var satt opp en meget liten politistasjon ved vår ende av broa, og forlot bilen uten større bekymringer. Lenger oppe i elva stod en gruppe amerikastork, hvit ibis, egretthegre og herodiashegre på trygg avstand fra krokodillene. Jeg vurderte å forlate broa for å få et lavere standpunkt for bildene, men familiens relativt lave toleransenivå når det gjelder sære utflukter i mange menneskers påsyn  holdt meg på matta.

 

Litt senere på ettermiddagen nådde vi Quepos og Manuel Antonio, pakketurismens kjerneområde i Costa Rica. Her kan man finne hoteller som ligner på de blokkene vi er vant til, og salgsboder langs veien med ymse krimskrams. Vi var i utgangspunktet skeptiske og hadde vurdert å bare kjøre forbi, men hadde lest såpass mye positivt i Trip Advisor at vi hadde lagt inn en overnatting. Vi måtte nesten til enden av veien for å finne hotellet vårt, og ble overrasket over hvor mye skog som stod på begge sider av veien som slynget seg opp og ned mellom bakkene. Her lå ikke hotellene ute mot stranden, men litt oppe i den skogkledde åsen med utsikt mot havet. Mange av hotellene var ikke synlige i skogen, men for en gangs skyld var det hyppig skilting.

 

Tidligere hadde det vært store planer for området, og anleggsmaskinene hadde stått klare til å fjerne den siste intakte biten med kystregnskog i området, da den ble vernet ved et hastevedtak i 1972. Parque Nacional Manuel Antonio er den minste i Costa Rica med sine beskjedne 16 km², men også den mest besøkte. I dag er nasjonalparken ironisk nok selve grunnlaget for den lokale turistindustrien. De siste årene har tallet på besøkende lagt på 150 000 i året, og for å begrense slitasjen er nasjonalparken stengt på mandager, med besøksgrense på 600 personer om gangen.

 

Vi fant fram til Hotel Karahe, der resepsjonisten lurte på om vi ikke heller ville ha et av de nye rommene nede ved veien i stedet for hytta oppe i åsen som vi hadde bestilt, men vi hadde lest om alt dyrelivet rundt hyttene og ville ikke bytte. En svart iguan ute i gresset og to gekkoer på veggen var en god begynnelse, selv om vi fant ut at vi også delte hytta med en gruppe maur. 

 

Havet ventet etter at bagasjen var på plass. Hittil hadde vi hørt mer enn vi hadde sett, men begynnende skumring til tross forserte vi hotellbakkene, veien, restauranten i skogen og litt gressplen, og så var vi der omsider: Stillehavet!

 

 

Middagen ble inntatt under åpen himmel i restauranten nede mot stranda. Så langt hadde våre to flasker Jungle Oil forblitt uåpnet, og vi begynte så smått å lure på hvorfor vi hadde tatt dem med. Myggen var ikke noe stort problem, for å si det forsiktig. Ute i kanten av lyset fra lampene så vi små agutier, en utseendemessig mellomting mellom småøret hare og småhalet ekorn springe rundt i gresset mellom jordhulene sine.

 

Jeg stod opp før sola og så meg om rundt hytta. På plenen lå tre dovne svarte iguaner, en av dem en meter lang. Jeg la ut en banan for å lokke ned litt fugleliv, men tilbudet hadde neppe rukket å bli kjent for dem det var tiltenkt, før jeg hørte lyden av små fottrinn på bølgeblikktaket bak meg. Der oppe satt en hvithodet kapusinerape (vanligvis bare kalt "cappuchino") og lot blikket gli vekselvis mellom meg og bananen. Snart kom det flere til, en hel liten flokk var på vei mellom trærne og tok turen innom taket med den største selvfølgelighet. De tok likevel ikke sjansen på å komme helt ned, men nøyde seg med å entre ned trestammene og flekke tenner. Etter noen minutter forsvant de i trærne.

 

Det var palmesøndag, så vi ventet at det kunne bli en del folk på strendene utover dagen. Vi kjørte derfor i retning nasjonalparken straks etter frokost. Det viste seg at flere hadde tenkt som oss, og den korte strekningen før det aller siste parkeringsområdet var det smått kaotisk med biler og personer som med refleksvest og myndig tone ønsket å dirigere oss inn på parkeringsplasser både her og der. Vi hadde lest at disse med fordel kunne oversees, og det gjorde vi da også.

 

Manuel Antonio nasjonalpark viste seg å være et fint sted. Det er kjent for regnskogen med mye dyreliv konsentrert i et lite område, men også for sine fine strender. Vi så for oss trengsel utover dagen, men mange, både lokale og tilreisende, nøyer seg tydeligvis med stranden utenfor nasjonalparken, Playa Espadilla. De som tar turen inn i parken, kommer først til Playa Espadilla Sur. Vi siktet like godt mot strand tre, Playa Manuel Antonio. Denne er avskjermet av skogkledde utstikkere til begge sider, og viste seg å oppfylle alle forventninger. På stien dit kom vi over vårt første dovendyr, og nede ved stranden var det flere overraskelser. Jeg satt og så gjennom sekken med fotoutstyret, da jeg hørte Solfrid rope "neseblod!" borte fra vannkanten. Javel, jeg fant fram en papirrull og begav meg på vei ned mot vannet. Da hørte jeg at hun slett ikke ropte om neseblod, men derimot "nesebjørn!" og pekte oppover mot der sekken min lå igjen. Jeg snudde meg og kunne fastslå at det for det første var snakk om en aldri så liten feilbestemming, for det var en vaskebjørn som kom labbende, og dernest at dyret holdt stødig kurs rett mot den åpne fotosekken. Den ville jeg absolutt ikke ha full av sand, så jeg satte opp farten og nådde fram akkurat idet vaskebjørnen var på vei inn i sekken. En rask innskytelse om faren for rabies glimtet til akkurat idet jeg knyttet hånden og slo til dyret midt på kroppen, men det skjedde ikke annet enn at vaskebjørnen skyndsomt trakk seg tilbake. Den var forresten hard som tre, og tydeligvis svært muskuløs. Men at sekken og fotoutstyret ble fylt av sand, klarte jeg ikke å hindre.

 

 

Etter et par timer flyttet vi videre, til den mindre, men enda mer avskjermede Playa Gemelas. Her slo bølgene litt forsiktigere, men det var likevel lite sneglehus og muslingskall å finne. Stillehavet knuser det meste før det kommer opp på strendene. Det som var av hele sneglehus var okkupert av små eremittkreps, som på sin side ble fortert av dovne iguaner dersom de kom nær nok. I underskogen oppe mellom trærne sprang brune basilisker og lette etter mat i det tørre løvet.

 

Litt ut på ettermiddagen forlot vi Manuel Antonio for å starte siste etappe før vi sa farvel til sivilisasjonen. Veien videre sør langs kysten skulle være i dårlig stand, blant annet fordi hotellene i Quepos og Manuel Antonio ikke ville ha for sterk konkurranse av turistindustrien som er i ferd med å utvikle seg der. Og veien var dårlig nok, men det skyldtes pukk og veibygging, så når dette leses er det nok motorvei helt sør til Panama. Neste dag var det avreise med båt fra småbyen Sierpe klokka 11 om formiddagen, så vi ville overnatte et sted ikke altfor langt unna, men samtidig få med oss litt av kysten i sør før Osa-halvøya. Valget hadde falt på El Perezoso ved landsbyen Ojochal, et lite hotell oppe i skogen på en åskam med utsikt over havet. Like utenfor ligger et marint verneområde, Parque Nacional Marino Ballena, som er oppkalt etter knølhvalene som trekker forbi. Hotellene i området ligger stort sett unna strendene, både fordi strandsonelovgivingen fungerer, og fordi enkelte strender har kraftige understrømmer og kan være farlige.

 

Hotel el Perezoso var ikke lett å finne, men vi kom over veien dit nærmest ved en tilfeldighet etter å ha passert flere ganger fram og tilbake på en skogsvei. Den engelske eieren kunne fortelle at vi hadde hele hotellet for oss selv, for amerikanerne ble hjemme i år. Hele hotellet hadde forresten ikke mer enn sju rom, og var enda et sted som vi gjerne skulle ha brukt mer tid på. Her kunne vi sitte uforstyrret i hvilestolene med et velfylt bokskap i nærheten, og se sola synke i Stillehavet. I et tre like ved det lille bassenget satt to rovfugler, en gulhodet caracara med unge, og en stripesvartspett med sitt blodrøde hode, mens amazonpapegøyenes kveldstrekk gikk over tretoppene under oss.

 

 

Siste bit av veien sørover gikk raskt unna, da det bare var tre mil til Palmar Sur og derfra en ekstra mils vei til Sierpe. Nå kjørte vi riktignok noen kilometer ekstra på veier som gikk på kryss og tvers mellom bananplantingene, men ble nok en gang skysset i riktig retning av lokalkjente. Vel framme i Sierpe fant vi fram til Las Vegas Restaurant, som ved siden av å være bar og souvenirbutikk også fungerte som base for båttrafikken på Rio Sierpe og kystområdene utenfor. Som vanlig var alt i orden, og etter å ha lastet bagasjen ut i en relativt liten, åpen båt med fire tofter til de 10-12 passasjerene og soltak spent opp på metallstenger, bar det av gårde ned elva og ut i mangroveskogen.