Costa Rica del 4: Tilbake til fjellskogene

 

 

Innledning                         Del 3: Osa-halvøya

 

Avreise frå Marenco Beach and Rainforest Lodge på Osa-halvøya om morgenen, med båt til Sierpe. Leiebilen vår stod lettkokt, men trygt forvart i inngjerdingen som Las Vegas Restaurant hadde stilt til disposisjon. Vi fastslo raskt at luftkjølingen framdeles virket, og satte kursen for Palmar Sur for å komme inn på Interamericana. Vi skulle følge hovedveien opp i fjellet, for som avslutning på turen hadde vi bestilt noen dager på et noe mer luksuriøst sted enn regnskogshytta på Osa. Målet var landsbyen San Gerardo de Dota og Savegre Hotell i omtrent 2000 meters høyde, men for å komme dit måtte vi først opp i over 3000 meter, for der hadde de altså plassert den interamerikanske hovedveien. Sannsynligvis den mest svingete delen av den også. De virkelig bratte bakkene begynte etter å ha passert San Isidro de El General i omtrent 750 meters høyde, den største byen i sørlige Costa Rica (det tok forresten en stund å få passert denne byen, da det som vanlig ikke var veiskilt å finne). 25 kilometer lenger nord hadde høyden steget til over 3000 meter, og vi passerte veiens høyeste punkt på høysletta like under toppen av Cerro de la Muerte på 3491 meter. Vi stoppet ikke for å se på utsikten, da den befant seg i tåka. Men selv om utsikten var begrenset, var det fascinerende at vi aldri kom helt over tregrensa selv om vi tidvis må ha kjørt i godt over 3000 meters høyde. Et sykke forbi Cerro de la Muerte tok en sidevei av bratt sørover ned et dalføre. Ettersom denne avkjørselen naturligvis heller ikke var skiltet, bommet vi litt først og havnet i et grustak, men etter hvert fant vi den rette veien som var både lang, svingete og bratt, og bremsene fikk kjørt seg før vi kom helt ned til San Gerardo de Dota tusen meter lavere.

 

Savegre Hotel bestod av flere småbygninger rundt et sentralt kompleks i en etasje, og å komme fra hytta i den tropiske regnskogen til et rom med peis illustrerte på talende vis de varierte naturforholdene i dette lille landet. Vi tok en tur opp langs en av de mange stiene som var etablert ut fra hotellet, litt oppover i høyden forbi en eldre frukthage og inn i fjellskogen. Skogen virket en del åpnere, brattere og tørrere enn i Monteverde, og selv om det også her var snakk om tåkeskog, lå den langt mer i le på sørsida av den sentrale fjellkjeden.

 

Sukkervannautomatene som etter sigende skulle lokke til seg kolibrier ved alle vinduer så vi ikke stort til, men utenfor restauranten hang det et par stykker med noen relativt greie, lavkledde sittepinner surret fast. I dette miljøet var det ingen som løftet et øyenbryn når kamera med stativ ble stilt opp, og Savegre går da også for å være en av klassikerne blant fuglefolk og fotografer på tur i Costa Rica. Jeg registrerte fire kolibriarter, som alle samarbeidet relativt greit.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En art som ikke samarbeidet like bra som kolibriene, var quetzalen. Den går for å være en relativt sikker ingrediens i fuglefaunaen i dalen, men det kom fram motstridende synspunkter på om den var lenger nede eller lenger oppe på denne tiden av året. Quetzalen er en hund etter avokado av ymse slag, og forflytter seg årvisst opp og ned fjellsidene, alt etter hvor den finner modne avokado. Jeg startet før soloppgang og vandret opp i skogen, omtrent på høyde med Galdhøpiggen, men uten å se eller høre noe til quetzalen. Derimot traff jeg på turens første og eneste slange på stien i en bratt skråning, men den forsvant før jeg fikk sett nærmere på den.

 

Etter litt kolibrifotografering ved frokostbordet prøvde vi terrenget nedover dalen, langs Rio Savegre. Der nede kom vi over en trogon med ryggen til som vi i et feststemt øyeblikk trodde var en quetzalhunn, men som viste seg å være en båndtrogon. Men i det minste fant vi tre store fuglekasser plassert med mellomrom oppover en trestamme, som sikkert må ha vært ment for quetzalen. Den hekker jo i hule trær, der hannen må legge seg på eggene med en spesiell teknikk på grunn av de lange halefjærene.

 

Etter en rask lunsj kjørte vi opp til den øverste bebyggelsen i dalføret, der familien fikk sin dose av lokalt håndverk, mens jeg tok fatt på turen langs grusveien 600 høydemeter nedover. Med erfaringen fra Monteverde i bakhodet, tenkte jeg at med noen kilometers linjetaksering med utsikt opp i, inn i, og ned i skogen måtte det da simpelthen være duket for fråtsing i quetzalmotiver. Det ble da også en spennende tur med nervene om ikke i helspenn, så ihvertfall noe bortimot, og observasjon av rovfugler som svaleglente, rødhalevåk og svart kondor, men quetzalen viste seg ikke. Derimot fant jeg et reir med en rugende gulhodet silkefugl, som må være noe av det mest tiltalende jeg har sett. En liten smaragdtukan ved reirhullet sitt viste også at hekkesesongen var i gang.

 

På ettermiddagen ble det gjort et nytt framstøt oppover i høyden, på stiene oppe i den grovvokste gammelskogen. Men trass i familiens samlede observasjonsinnsats fant vi ingen quetzal der heller. Nederlagetsstemningen var til å ta og føle på, men ble betydelig lettet da en flokk  edderkoppaper kom entrende gjennom tretoppene og ga seg til å spise løv over hodene våre. Det ble en fin avslutning, før vi rundet av med en bedre middag på hotellet. 

 

Neste morgen, etter aldri så lite kolibrifotografering, gikk turen tilbake i retning San José, Alajuela og innlevering av leiebilen. Det ble også en spennende tur, ikke minst fordi vi rotet oss inn i San José sentrum og holdt på å forbli der for alltid på grunn av mangelen på veiskilt.