Costa Rica del 3: Osa-halvøya
Innledning Del 2: Stillehavskysten
Mandag 6. april
Etter en tre kvarters båttur i mangrovene, der vi ikke så veldig mye liv bortsett fra en hel del svaler og en og annen vadefugl på sandbankene, skjærte vi gjennom dønningene der havet møter elva, og snudde kursen rett sør langs Osa-halvøya. En liten klippe full av fregattfugler markerte slutten på elvevannet. Inn på land kunne vi ane landsbyene Drake og Agujitas inne mellom trærne, men så steg landet litt og vi kunne se at skogen ble grovere. Det går ikke vei ut hit, i hvert fall ikke noe som er farbart det meste av året, så for å komme ut på halvøya må man bruke båt eller fly. Denne halvøya har den største gjenværende resten av tropisk kystregnskog i Søramerika, noe som jo forsåvidt er en gigantisk fallitterklæring ettersom Osa-halvøya er en liten del av et lite land, men som sier noe om kvalitetene man har klart å ta vare på akkurat her. Mye av den gamle regnskogen ligger i Parque Nacional Corcovado på ytre halvdel av Osa, mens den indre er vernet som skogreservat. Mot nordvest, inntil grensa mot Corcovado, ligger det private vernemrådet Reserva Rio Claro. Det var dit vi skulle.
Mellom Agujitas og grensa til nasjonalparken har det blitt etablert en rekke lodger (her er vi definitivt over grensen for hva vi kan kalle hotell) som har regnskogen som sitt livsgrunnlag. Prisen besøkende er villige til å betale for å bo her ligger over snittet i Costa Rica, selv om standarden er enkel. Derfor står vernetanken sterkt i området, men her som ellers i grisgrendte strøk finnes det folk som benytter seg av uveisomheten til å drive ulovlig jakt, og til og med i nasjonalparken skjer det ulovlig tømmerhogst for å fylle det umettelige behovet for regnskogstømmer til skandinaviske hagemøbler. Som de andre lodgene lå Marenco Beach and Rainforest Lodge tibaketrukket i skogen, på høydedraget over den palmekledde stranden. Vi så ikke annet enn en gruppe personer som stod og ventet på oss i strandkanten, og båten satte kursen inn mellom klippene til sandstranda. Vel inne var det bare å hoppe uti og hjelpe til med å få bagasjen trygt i land.
Vi fikk en hytte med fire senger, ferdig utstyrte med myggnett. Det var første gang vi så slike, men de kunne være greie å ha ettersom vinduene i hytta ikke hadde glass, bare to lag med netting. Det innerste var finvevd for å holde insekter ute, men ettersom det var en klaring på 10 cm mellom vegger og tak rundt hele hytta, spilte det ikke noen større rolle. Nettingvinduene gjorde at lydene fra skogen og havet var der hele tiden, men det var utelukkende positivt. Ut mot sjøen hadde hytta en veranda, men så mye av sjøen så vi ikke. Det var nemlig plantet ut mandeltrær i skråningen nedenfor, som ellers hadde en relativt tett vegetasjon fra før. Mandeltrærne har som funksjon å lokke til de røde araene, men virker også forlokkende på tukaner og andre.Vi bodde her i fem døgn, og området var fantastisk rikt på liv, trass i "tørketida". De som drev stedet, kom stadig med spørsmål om guidede turer i skogen eller ut på øyene, med båt eller til hest eller hva det måtte være, men vi kom aldri lenger enn til å utforske nærområdene i vårt eget tempo. Jeg gjorde riktignok et framstøt mot grensa til Corcovado nasjonalpark, men det var en varm dag, og ettersom livet på utsida var rikt nok til å fylle de fleste behov, kom jeg ikke så langt. Når det gjaldt guiding, tok jeg en fugletur i nærområdet tidlig en morgen sammen med en svært kyndig guide som gjorde meg oppmerksom på 15-20 nye arter i løpet av en times tid. Ikke langt fra hyttene fikk vi dessuten se soldatmaur på marsj. Først noen spredte speidere, så en underlig samling insekter sprettende, hoppende og løpende i panikk for å unnga fronten av maur som kom like bak, en fem meter bred foss av kravlende aktivitet og aggresjon som bølget over trerøtter, veltede trestammer og fremover bakken. I utkanten av bølgen skvatt "maurfuglene" gjennom krattet; dette er en blanding av et titalls fuglearter som stort sett bare sees sammen med soldatmaur, og som lever av insektene som skremmes opp. Dessverre var det litt for mørkt til å ta bilder, så kameraet hadde jeg ikke med, og det fristet heller ikke så mye å legge seg ned på magen for å komme nær nok. En stund så det ut som de nærmeste hyttene måtte evakueres, men maurene stimet like forbi, og forsvant ned mot sjøen. Der nede nådde de tydeligvis målet, for hele resten av dagen gikk det soldatmaur i retur forbi hyttene, denne gangen i en enkelt rekke.
Som det går relativt klart fram av ovenstående, vil det bli veldig mye tekst om jeg fortsetter gjennomgangen dag for dag. Derfor går jeg heller over til bilder, og lar dem fortelle det meste.
Tirsdag 7. april
Tur gjennom skogen for å komme til Playa San Josecito, en skjermet strand noen kilometer mot sør der havet roet seg litt. Fulgte stien til Rio Claro, der vi måtte vasse til livet for å komme over. I naboelva lenger sør kunne man treffe på både krokodiller og hammerhai, men vi så ikke annet enn skremte småfisk. Om ettermiddagen dukket tukanene opp i mandeltreet utenfor hytta.
Onsdag 8. april
Om morgenen dukket de første araene opp i mandeltreet utenfor hytta, og akkompagnerte brølapenes morgenkonsert med sine hese skrik. I dag tok vi turen inn i skogen langs noen av stiene der, for å lete opp det største treet i Reserva Rio Claro. Bare det å følge stien krevde en viss innsats, men vi fant fram, og treet var digert. Høyden var vanskelig å bedømme ettersom toppen forsvant opp i det grønne, men de enorme støtterøttene spredte seg utover et areal på flere tusen kvadratmeter. Omsider fant vi også en frosk i løvet på skogbunnen, men den var absolutt ikke av den typen som signaliserte til omgivelsene med skrikende farger...
Ved stranda traff vi en liten flokk hvithodede kapusineraper, som forsynte seg av fruktene på et mangotre.
Torsdag 9. april
Med blod på tann etter gårsdagens froskefunn, tok jeg turen ned til Danta Creek i en liten forsenking like ved hyttene. Det var ikke mye vannføring, men dette var likevel det fuktigste stedet i området, med åpent vann i pytter spredt utover elvefaret. Trass iherdig leting ble det ingen funn, og det var like før jeg ønsket meg litt regn. Eneste regn så langt (på dagtid, i alle fall) var noen dråper i går morges. Men det var en del små raske øgler av slekta Ameiva å se, i tillegg til de allestedsnærværende anolene som sitter og signaliserer med sine lysende halslapper. jeg bestemte meg for å bli sittende for å se hva som kunne dukke opp, og hadde knapt rukket å tenke tanken ferdig før en nesebjørn kom romsterende gjennom skogen for å få noe å drikke nede i bekken. Den oppdaget meg riktignok før den kom så langt, men vi ble sittende og se på hverandre en god stund før den trakk seg tilbake.
Et dovendyr hadde hengt seg til tørk ved stien langs stranda. Vi hadde vært på utkikk etter disse inne i skogen, men finner dem altså helt andre steder. Mango og andre frukttrær i skogkanten langs stranda lokker til seg brølapene, og i noen glimt får vi også sett de langarmede edderkoppapene. På stranda er vi alene. Det er skjærtorsdag og lokal feriesesong, og da tar gjerne befolkningen i Drake og Agujitas turen med båt til Playa San Josecito lenger sør, men i dag ser vi ikke andre mennesker enn oss selv.
Fredag 10. april
Å bli vekket av brølapenes fjerne roping fra skogen i grålysningen, er en opplevelse som ikke kan beskrives. Litt mer disharmonisk er araenes raspende hese skrik når de kommer flygende. Vårt mandeltre var tydeligvis et av de beste, for kvelden før var tukanene på plass, og nå hadde et par røde araer slått seg ned.
Siste dag på Osa-halvøya. Vi tok turen på skogsstien mot Playa San Josecito to kilometer mot sør, for de yngste hadde lyst å se på fisk. Det ligger et korallrev og skjermer stranda, og litt lenger inne er det noen løsrevne biter som lokker til seg fargerike fisk. Vannet er såpass i bevegelse at den fine sanden som hvirvles opp begrenser sikten til noen meter, uten at det spilte noen større rolle for de badelystne. Denne gangen hadde vi ikke stranda for oss selv, for flere båter hadde tatt turen fra landsbyene i nord. Jeg tok turen videre mot Corcovado, men ble stadig heftet underveis. Inne mellom trær og steiner ved stranda hadde en kalkungribb og noe svartgribber funnet noe å spise. Det luktet ikke godt, og jeg kunne ikke se hva det var uten å klatre, så det lot jeg være. Litt lenger fram kom jeg over en mangrovehauk, og deretter to par røde araer og en bande kapusineraper. Det endte med at da jeg hadde brukt den avtalte tiden, hadde jeg ennå ikke krysset grensen til nasjonalparken. Jeg gjorde et raskt framstøt bare for å kunne si at jeg hadde vært der, så måtte jeg snu. Det ble ingen jaguarspor eller tapirer på meg. Denne gangen.
Det var med et visst vemod at vi vasset over Rio Claro for siste gang. Neste morgen gikk turen tilbake til Sierpe med båt.
