Sommerbilder

Sommeren har vært relativt kjølig og våt, men likevel tettpakket med motiver som det ikke ble tid til å rekke over i år heller. Og selv om været har satt grenser for aktivitetsomfanget, har det også gitt muligheter til bilder som man kanskje ikke hadde tenkt på før lyset og situasjonene oppstod. Nedenfor er samlet noen bilder fra sommeren i mer eller mindre kronologisk rekkefølge, basert på de to utvalgskriteriene at de har noe for seg og at det er mulig å si litt om hvorfor.

 


Havertfamilie

Dette bildet er tatt under sjøfugltellinger i juni, og viser en familiegruppe av havert. Hunnen og den mye større hannen ligger øverst på skjæret, med to ungdyr på siden. Det er ikke alltid selene oppfører seg så tillitsfullt som på dette bildet; vi får tro det skyldes at de lå og hvilte seg i et naturreservat, og at båten jeg stod i var fra Statens Naturoppsyn. Bildet er relativt enkelt i oppbyggingen, med tre horisontale fargefelt i blått, brunt og grønt. Bølgeskvulpet i forgrunnen skaper liv i bildet, og understreker formen på skjæret havertene ligger på. Sammen med den lille trekanten med vann i bakgrunnen gir det også dybde i bildet. Beskjæringen er holdt ganske smal, noe som gir et tettere fokus på hovedmotivet og mer dramatikk i bildet.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm, blender 3,5 og lukkertid 1/2000 sekund. Frihånd.

 


Land´s End

I slutten av juni dro familien til England og utforsket den sørvestlige delen av landet. Været var, ikke uventet, av blandet kvalitet - men rent fotografisk er ikke det uten videre noen ulempe. Bildet er tatt med utsikt mot Land´s End i Cornwall, som er så nær verdens ende som det er mulig å komme på det engelske fastlandet. Solgløtt mellom mørke skyer gir ypperlige muligheter for landskapsbilder med dybde og dramatisk lys - og noen ganger får man gleden av å være på rett sted til rett tid.

Olympus E-30, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, ISO 100, brennvidde 14 mm, blender 3,5 og lukkertid 1/640 sekund. Frihånd.

 


Ung tårnfalk

Dette bildet er tatt ikke lenge etter det forrige, blant klippene ved Land´s End. Den unge tårnfalken satt og holdt øye med en villkanin i skråningen lenger nede, og ble truffet av kveldssola som smøg seg langs kanten av berget. Komposisjonen er en avveining mellom diagonalene i berget (og i lyset) og det gylne snitt, men lyset er det viktigste elementet i bildet - ved siden av falkens stirrende øye.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm, blender 3,5 og lukkertid 1/500 sekund. Kompensering EV -0,7. Frihånd.

 


Sol bak Westminster Abbey

Kanskje ikke så mye naturbilde, men ettersom denne nettsiden heter Natur og Foto har vi vel saktens et påskudd for å vise et og annet mer urbant motiv. Dette er skyggesida av Westminster Abbey i London akkurat i det sola bryter gjennom et hull i skydekket bak kirketårnet. Problematikken rundt bildebrikkenes begrensninger når det gjelder dynamisk omfang er interessant uansett motiv, og her er det jobbet med bildet både under eksponeringen og etterpå. Arbeidet på stedet var forresten ikke så komplisert, for sola var fremdeles litt sløret av et tynt skylag (som ga den fine lille glorien ved kirketårnet), og kontrastene var derfor ikke problematisk store. En rett på-eksponering viste seg å gi en grei avveining mellom lys og skyer på himmelen, og tegning i den skyggelagte veggen. Skyggene er likevel lettet opp et trinn eller så med Shadows i Lightroom 4 for å lette opp kontrasten litt. Min erfaring er at det ikke skal så mye til av overeksponering før de lyseste partiene brenner ut i motiver av denne typen, så jeg er tilbakeholden med å "eksponere mot høyre" som mange argumenterer for. Det er oftest mye mer informasjon å hente i skyggene (i alle fall med mitt kamera) enn i høylysene, og med all den gode programvaren som har kommet de siste årene er ikke bildestøy ved oppletting av mørke partier noe stort problem. Forutsatt at man fotograferer i RAW, selvfølgelig...

Olympus E-30, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, ISO 200, brennvidde 18 mm, blender 10 og lukkertid 1/250 sekund. Frihånd.

 


Vannymfe

Fra det storslagne til det småvokste og enkle. Når jeg skal plukke ut bilder til disse bildesamlingene, blir det ofte til at det er bildene med det enkleste innholdet jeg velger ut først. Det er definitivt noe i at det enkle er ofte det beste, ikke minst når det gjelder bilder som skal fange oppmerksomheten raskt. Her er en jevn blå bakgrunn og et par øyne som stirrer fram fra bak et strå, i tillegg til neonstriper av grønt i samme fargetoner som øynene. Fotografisk interessant, samtidig som det gir dokumentaristen informasjon om habitatet den blå vannymfen (Coenagrion hastulatum) lever i. Bakgrunnen er forresten ikke jevnt blå, dette bildet er valgt ut på grunn av overgangen til et lysere parti i øvre delen av bildet som gir en horisontal kontrast til de vertikale fargestripene. Andre varianter kan du se her.

Olympus E-30, Tamron 90 mm f2,5 makro, ISO 100, blender 4 og lukkertid 1/60 sekund. Stativ.

 


Nyklekt øyenstikker

Et annet enkelt bilde, av en nyklekt vanlig øyenstikker (Aeshna juncea). Ikke så rent sjelden ser man bilder der fotografen har luket gress og/eller rett og slett plassert et farget papirark bak hovedmotivet, for å skjule strå og andre forstyrrende elementer som det ofte er mange av i vannkanten. Men det ser ofte litt rart og kunstig ut med bare enkle strå på et slikt bilde, for alle vet jo at strå absolutt ikke lever i enkelhet. Denne øyenstikkeren satt fint til uten forstyrrende strå like i nærheten, og det skal litt flaks til for å finne slike. Men samtidig må det jobbes litt med plasseringen av kameraet for å unngå strå som skjuler motivet i forgrunnen, og forstyrrende elementer i bakgrunnen - og samtidig få kameraet vinkelrett på motivet for å få så mye av det som mulig presset inn i fokusplanet. Det er jo ofte nødvendig med så liten dybdeskarphet som mulig for å unnga at forstyrrende strå foran og bak skal bli framtredende. Her var det strå både foran og bak, men alle hadde samme grønne fargetone, og en relativt stor blender fikk dem smeltet sammen til et enkelt uttrykk som likevel sier noe om miljøet øyenstikkeren befinner seg i. Tyngdepunktene i bildet er tilnærmet plassert i de gylne snitt, blant dem vanndråpen i enden på den nyklekte kroppen.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm, blender 5 og lukkertid 1/80 sekund. Kompensering EV -0,3. Stativ.

 


Svart høstlibelle

Og når vi først er i det grønne hjørnet, tar jeg med ett bilde til i kategorien "enkle bakgrunner". Her så jeg på forhånd at den lille øyenstikkeren brukte det buede strået som landingsplass, så jeg fiklet stativ og kamera på plass i den duvende sumpen slik at den blå speilingen i vannet bak delte opp de to grønne flatene med strået i midten. Denne øyenstikkeren hadde litt for mange alternative sitteplasser i territoriet sitt, så det tok nesten en halvtime før den omsider satte seg på rett plass. Dette var en hissig kar som stadig måtte ut og jage vekk andre hanner (som det går fram av den opprevne vingen), så den ble ikke sittende lenge.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 100, brennvidde 200 mm, blender 5 og lukkertid 1/400 sekund. Kompensering EV -0,3. Stativ.

 


Vetlehelvete

Over til røffere saker: I Aurlandsdalen fins ei stor jettegryte som en gang ble gravd ut av de enorme kreftene i elvevannet, men som nå befinner seg oppe på tørt land - riktignok med et tilsynelatende bunnløst vannbasseng innestengt mellom de utskårne bergveggene. Elva gravde ut den ene sida av gryta da den forsvant, og der kan man stå og skue inn i mørket og opp på himmelen som lyser ned ovenfra. I Vetlehelvete kan man boltre seg med komposisjon og komposisjonsregler, og finne ut at de er generaliseringer som av og til med fordel kan brytes. Forresten er de så mange at et par av dem nok kan sies å ha blitt fulgt uansett...

Olympus E-410, ZD 14-42 mm f3,5-5,6, ISO 100, brennvidde 29 mm, blender 5,6 og lukkertid 1/8 sekund. Kompensering EV -0,7. Frihånd.

 


Blått hull

Som UFOen i en Hollywood-film glir en enorm svart regnsky sakte inn over Sognefjorden, og jager unna de solbelyste småskyene. Det er lite farger i dette bildet også, så det lille hullet i skyene med blå himmel drar til seg oppmerksomheten og forteller litt om det som var, og det som skal komme... 

Olympus E-30, ZD 14-54 mm f2,8-3,5, ISO 100, brennvidde 22 mm, blender 6,4 og lukkertid 1/400 sekund. Frihånd.

 


Flygende øyenstikker

Det har blitt mange timer med øyenstikkere i sommer, og mer oppslukende motiver er det vanskelig å finne (skjønt det konkluderer jeg med hver gang jeg prøver noe nytt). Oppslukende var også frustrasjonen over aldri å få skarpe fluktbilder av øyenstikkerne, inntil koden en dag var knekt og jeg klarte å utnytte mulighetene som ligger i kameraets høyst forskjellige autofokusinnstillinger. Mer om det kan du lese her, men i korte trekk lå løsningen for min del i å unngå forstyrrende elementer som autofokusen kan henge seg opp i, bruke enkeltpunkt autofokus med ekstra smått målepunkt, og å ta bildene når øyenstikkerne stillet i lufta et sekunds tid. Forutsetningene er relativt tett med øyenstikkere og mange forograferingsmuligheter (for det blir mye bom), og god tid og enda mer tålmodighet.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm, blender 3,5 og lukkertid 1/1000 sekund. Manuell eksponering. Frihånd.

 


Flygende øyenstikker II

Klarte ikke dy meg, måtte ta med et bilde til fra sommerens store mestringsopplevelse - og så er ikke dette bildet vist andre steder på disse sidene...  De skarpe fluktbildene er kanskje litt ensformige med sine mørke bakgrunner, men det er med slike motiver autofokusen fungerer aller best. Og så er det jo ofte en fordel med enkle bilder som fanger øyet; de slår mer umiddelbart enn de mer kompliserte bildene der vi må la blikket vandre for å analysere bildet. Her har vi dessuten direkte øyekontakt, i den grad man kan ha det med en øyenstikker og dens titusener av øyefasetter.  Bildet måtte beskjæres litt på høyresida fordi øyenstikkeren bevegde seg ut mot venstre et hundredels sekund før bildet ble tatt. Fordi jeg brukte enkeltbildefokus, ble skarphetsplanet heldigvis liggende på plass.

Olympus E-30, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, ISO 200, brennvidde 200 mm, blender 3,5 og lukkertid 1/1000 sekund. Manuell eksponering. Frihånd.

 

Hjem

5.9.2012

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer