Namibia del 1 - Waterberg
Tirsdag 25. - onsdag 26. juni
Flyturen til Namibia skjedde med kveldsfly fra Norge og deretter nattflyging til Johannesburg i Sør-Afrika. Etter utsjekking og innsjekking og alt som hører til, fulgte nok en times flytur derfra til flyplassen ved Windhoek i Namibia. Det var som å komme rett ut i bushen, for når flydøren åpnes og man stikker hodet ut, er alt man kan se uendelig savanne under en blå himmel, med noen fjell og åser langt ute mot horisonten. Flyplassen ligger fire mil fra hovedstaden, og det er ingen annen bebyggelse der. Et praktfullt førsteinntrykk.
Ettersom vi hadde dagen for oss ville vi ikke bruke tid i byen, men hadde planlagt den første overnattingen 300 km lenger nord, ved Waterberg nasjonalpark. Klokka var ett, og vi skulle plukke opp leiebilen vår på flyplassen. Det formelle gikk raskt og greit unna, men en self-drive safaribil utstyrt for fire personer tar det litt tid å sjekke ut. Ikke bare skulle alle småbulker og riper bemerkes (noe som egentlig var unødvendig for vår del, forsikret som vi var mot det meste), men ikke minst måtte vi telle opp kniver, gafler, tallerkener, soveposer, gassbeholdere og mye annet, og få en demonstrasjon av hvordan teltene på taket skulle foldes ut og klappes sammen. Tida gikk, og vi begynte å bli litt nervøse med tanke på å nå fram til Waterberg før mørket falt på. Det blir nemlig frarådet å kjøre om natten i Namibia - ikke på grunn av kriminalitet, men fordi det er stor fare for viltkollisjoner i mørket.
Først godt over klokka tre var vi på veien. Ikke langt unna flyplassen så vi våre første to bavianer i veikanten, og inn mot Windhoek var det tallrike varselskilt som tydet på at de største faremomentene langs veibanen ville være vortesvin og kudu (en stor antilope). Men det skulle raskt vise seg at andre farer var mer aktuelle. Av de totalt i overkant av 4000 km vi tilbakela i Hiluxen, rakk vi bare å kjøre 37 før vi kolliderte...
I et lyskryss midt i Windhoek sentrum skulle vi ta av nordover på hovedvei B1. Grønt lys, lav fart, forsiktig kjøring inn i høyresvingen - og så smalt det. En kar hadde kjørt mot rødt lys, og krasjet inn i forskjermen vår like under venstre frontlykt. Det strømmet til med folk fra fortauene rundt, og etter at det var avklart at det bare var materielle skader ble jeg vennlig men bestemt oppfordret om å skrive ned bilnummer og navn til min motpart, og ikke inngi meg på forhandlinger og diskusjoner før politiet kom til stedet. Det viste seg at tilskuerne var så til de grader enige om at den andre hadde skylden at jeg ble litt engstelig på motpartens vegne, og fant det best å håndhilse pent på ham for å dempe gemyttene. Bilkrasjet utviklet seg paradoksalt nok til en minneverdig opplevelse blant engasjerte og særdeles omtenksomme mennesker, i alle fall for vår del. Den ene etter den andre nærmest krevde at jeg skulle notere ned navn, adresse og telefonnummer slik at de om nødvendig kunne vitne i min favør.
Først etter en lenger seanse med utfylling av politiets skademeldingsskjema og slikt som hører til, var alt overstått og folk gikk hjem. Klokka var seks; sola hadde gått ned for en halv time siden. Skulle vi fortsette i mørket, eller skulle vi finne et sted å overnatte i byen? Overnatting ville bety en tapt soloppgang ved Waterberg og mindre tid til det vi var kommet for; å vandre rundt og se på naturen i ro og mak. Vi fortsatte. Først forsiktig gjennom byen, så forsiktig ut på landet, og så var vi plutselig helt alene med bare veien og mørket foran oss. Etter hvert skjønte vi dog at det ikke var like mye vilt overalt og satte opp farten noe, og da vi noen mil lenger nord ble forbikjørt av en bil, hengte vi oss på. Bilen foran lå i 100 - greit nok når fartsgrensa var 120 - og vi prøvde å holde avstanden akkurat kort nok til at det ikke skulle skvette noen antiloper inn mellom ledebilen og oss.
Etter adskillige kilometer med relativt høyt adrenalinnivå og flakkende blikk fra den ene veikanten til den andre mens vi suste av gårde, hadde vi ikke sett mye vilt langs veien. Her måtte vi ta av mot Waterberg, og fortsatte alene i mørket uten ledebil. Veien ble smalere, vi forlot asfalten og gikk over på grus, og farten ble senket. Og godt var det, for plutselig skvatt det dyr over veien både her og der. Det meste var springharer, vanlige harer og små dikdik-antiloper, men også større antiloper som kongoni og impala stod i veikanten og kunne komme settende ut av krattet. En oryx i hjortestørrelse sprang i en fin bue rundt fronten av bilen, men da satt jeg allerede med foten klar på bremsen mens vi sneglet oss fram. Like før Waterberg så vi også to sjiraffer og baken til et neshorn som forsvant ut av billysene og inn i mørket. Vi kom helskinnet fram, men alle var relativt enige om at det å unngå bilkjøring om natten er et godt råd...
Torsdag 27. juni
Waterberg nasjonalpark består av et 50 km langt fjellplata på litt over 400 km2. Platået består av en karakteristisk rødfarget sandstein som hever seg drøyt 150 meter over det flate terrenget rundt, og er akkurat like flatt på toppen som omgivelsene. For mennesker og mindre dyr er det nok mulig å finne farbare veier å klatre opp de bratte bergveggene, men for større dyr utgjør fjellveggen en barriere. Nasjonalparken ble opprinnelig opprettet for verne den lokale bestanden av Eland-antilope, men den naturlige avgrensingen med manglende tilkomst for mennesker og kveg, og det faktum at det ikke er løver i området, førte til at man satte ut flere arter som her kunne formere seg uforstyrret. Begge arter av afrikanske neshorn, bøffel og flere av de store antilopene har voksende bestander, og eksporteres nå og da til andre verneområder både i Namibia og andre afrikanske land. Det går an å bestille en fire-dagers fottur på platået, med overnatting i relativt enkle hytter etter en bestemt rute på 42 km. Fotturen skjer på egen hånd uten guide, med start på onsdager. Dette høres jo umiddelbart spennende ut mellom bøfler, neshorn og leoparder, men opplegget med start på onsdag passet ikke for oss. Hvorfor man absolutt må starte turen på onsdager har jeg ikke funnet ut av, derimot blir det gjort relativt klart at "the hike is done at your own risk". Men så stor risiko er det antagelig ikke, for det anbefales å melde seg på en guidet vandring (som starter på torsdager...) dersom man vil ha større sjanser til å få se neshorn og leopard. Ellers er Waterberg kjent for rikt fugleliv, med noe over 200 arter - deriblant de eneste hekkende Kappgribbene i Namibia.
Fotturer oppe på Waterberg-platået på egen hånd kan man bare gjøre som deltager på en fire dagers tur som går en gang i uka. Ellers må man ha følge av guide; i dette tilfellet Francis som viste seg å være en svært sporkyndig herre. Vi gikk en kveldstur på noe kilometer blant spor og etterlatenskaper fra neshorn, bøfler, eland og diverse antiloper. Selv om vi ikke så noen av dem var det spennede å vite at de var i nærheten. Her studeres utsikten over den lille dalen som skjærer seg inn i platået fra sørøst.
For oss ble Waterberg en rolig start på turen, der vi gjorde oss kjent med den afrikanske naturen og overnatting under stjernehimmelen; med fotturer i eget tempo. Vi bodde på Waterberg Plateau Campsite, en privat nabo til den halvstatlige Waterberg Rest Camp like ved. Eierne driver også to lodger for den som vil bo innendørs i litt mer luksus, og eiendommen omfatter en av kildene som munner ut inne i dalen. Navnet Waterberg er ikke tilfeldig, den porøse sandsteinen holder på den sparsomme nedbøren hele året, og noe av denne pipler ut i dagen her og der og gjør Waterberg-området til en grønn lunge i et ellers ganske tørkeutsatt landskap. Ved campingen var det til og med laget til et lite, rundt svømmebasseng der man kan kjøle seg ned i kildevannet - noe som var svært populært blant fuglene i området.
Etter en rask morgentur opp på nærmeste røde kopje av kampestein for å nyte soloppgangen, ble den første av turens etterhvert mange innskutte frokoster kokt sammen. Det ble da fastslått at en ting manglet blant alt campingutstyret: Fyrstikker. Av hensyn til de kaffeavhengige måtte derfor resepsjonen letes opp. Der fikk vi av den sveitsiske eieren ikke bare fyrstikker, men også tilbud om en guide som kunne følge oss opp på platået om ettermiddagen. Det takket vi ja til, men først tok vi en tur på egen hånd for å lete etter den lokale vannkilden. Det var laget et nettverk av stier i terrenget rundt campingplassen og innover den lille dalen som skar seg inn på sørøstsida av Waterbergplatået, og helt innerst inne var det merket av "Fountain" på kartet. Denne ble av alle omtalt med betydelig stolthet, så vi regnet med at den måtte være et spesielt syn. Etter en times gange innover dalen ble vegetasjonen merkbart grønnere og frodigere, og inne i skogen traff vi en flokk bavianer som satt og stelte hverandre. De ble litt urolige, så vi holdt avstand, for til fots følte vi en viss nybegynner-skepsis mot bavianer. Ikke langt unna kom vi også over en flokk manguster. Jeg hadde lest en reiseblogg der besøkende ved Waterberg Rest Camp beskrev hvordan manguster kravlet rundt hytter og inn under parkerte biler. Våre var ikke så medgjørlige. De forsvant som en brun bølge over terrenget, og ble siden aldri sett.
Omtrent der kartet mente at kilden skulle ligge, traff vi en annen familie på tur. På spørsmål om de visste hvor kilden lå, var svaret "du står i den!" Ved nærmere ettersyn piplet det da også ut vann i skråningen like ved et digert tre. En stor plastdunk og en liten steinmur som vannet rislet over, røpte den nøyaktige plasseringen. Ikke akkurat det grandiose synet vi hadde forventet. Hjemme hadde vi gått rett forbi uten å heve et øyenbryn, men i det minste skjønte vi at vann må være en svært verdifull ressurs i dette landet.
Halv tre ble vi plukket opp av guiden Francis, som på engelsk med innlagte klikkelyder fra San-språket geleidet oss opp en bratt sti mellom de røde sandsteinsblokkene mot toppen av platået. Utsikten der oppe var formidabel, ikke bare fordi vi kunne se østover langt inn i Kalahariørkenen og Botswana, men mest av alt på grunn av det røde fjellet som i kveldslyset ble enda noen hakk rødere. Francis tok oss med en liten runde inn på platået, der han med sikker mine og en hvit pekestokk identifiserte sportegn, lort og andre etterlatenskaper, og viste hvilke planter som kunne brukes til krydder og som mat. Hele platået så ut til å være dekket av kratt og skog, og sikten var følgelig svært begrenset - uten at det så ut til å affisere guidingen. En halvmeterbred dynge med sagflis ble enkelt og greit identifisert som lort fra et neshorn, og digre spor etter klauver var fra en bøffelflokk som hadde passert litt tidligere. Jeg lot være å stille det klassiske spørsmålet om hva vi skulle gjøre dersom det plutselig stod et neshorn foran oss, for selv om Francis stoppet opp for å lytte nå og da, ga den relativt nonsjalante stilen med svingende pekestokk et beroligende inntrykk av at han hadde alt under kontroll. Turen ble avsluttet ute på kanten av platået igjen, der Francis uten kikkert plukket ut den ene sjiraffen etter den andre ute på den skogkledde sletta flere kilometer unna. Nå glødet fjellveggene i solnedgangen, og vi måtte etterhvert finne veien ned igjen før det begynte å mørkne for mye.
Etter middag i lodgens restaurant, der vi følte oss en smule utilpass i støvete tursko og generelt ustrøken bekledning, fant vi veien ned bakkene mot campingplassen i bekmørket med hjelp av lyset fra en mobiltelefon. Velkomstkomiteen var et hulepinnsvin som hadde luktet bananskall i søppelspannet vårt og veltet det over ende. Det raslet fornærmet med piggene da vi la lokk på saken, men holdt seg snøftende i nærheten til langt på natt.
Fredag 28. juni
Jeg stod tidlig opp om morgenen, og fulgte en sti over et inntørket elveleie og inn i krattskogen med håp om å støte på de små dikdik-antilopene - eller hva som helst, egentlig. Kvelden før hadde Francis vist oss et par klippegrevlinger som klatret rundt oppe i en diger busk, så jeg var klar for det meste. Så mye annet enn spenningen kom det ikke ut av det, med unntak for stadig påfyll av nye fuglearter. Men krattskog er ikke blant de mest fotogene omgivelsene, så det var først da jeg hørte brølende bjeffing foran meg at jeg virkelig begynte å forberede meg på noe stort. Bokstavelig talt. Det minte om lydene vi hadde hørt i mørket kvelden før, og jeg så for meg en diger eland-okse eller noe annet med skikkelig volum i brystkassa. Med stor forsiktighet listet jeg meg sammenkrøket framover for å unngå kvist og greiner, og inne i en lysning så jeg noe stort og brunt som ble opplyst fra siden av morgensola. Et brakende raut dundret gjennom krattet, og jeg måtte nesten ned på bakken for å få fri sikt til dyret foran meg. Det brune i sollyset der inne var en termittue, og oppe på toppen av den satt en fugl - en 35 centimeter høy frankolin - og rautet som en okse.
Ved frokosten fortalte Solfrid at hun hadde vært oppe ved svømmebassenget og kikket, og på den samme knausen som jeg hadde klatret opp på morgenen før, hadde hun filmet to klippegrevlinger og en klipspringer - den lille antilopen som går på tå der den ferdes på klippene. Mitt påfølgende framstøt mot stedet førte ikke annet med seg enn flere bilder av drikkende fugler.
Men nå var det tid for avreise videre mot nord. Etosha nasjonalpark ventet, og vi måtte være på plass ved overnattingsstedet inne i nasjonalparken før de stengte portene ved solnedgang.