Namibia del 2 - Etosha
Etosha nasjonalpark er Namibias svar på Masai Mara i Kenya, Serengeti i Tanzania og Krüger i Sør-Afrika, og er den største av de virkelig viltrike nasjonalparkene i Afrika. Da den ble grunnlagt i 1907 var den på nesten 100 000 km2, det vil si nesten på størrelse med Island. Skiftende tider har riktignok redusert den til dagens størrelse på 22 935 km2, men det er likevel større enn noen av de andre nevnte verneområdene. Og stort må det være, for namibiske kvegbønder er glade i gjerder, og begynte rundt 1955 å gjerde inn den sørlige delen av nasjonalparken. Disse sporadiske gjerdene var ikke noe stort hinder for dyrenes vandringer, men i 1961 brøt det ut munn- og klovsyke som satte fart i arbeidet med å skille ville og tamme dyr. Og 12 år senere var hele nasjonalparken omsluttet av 850 km gjerder. Det pågår framdeles arbeid med å utbedre gjerdingen, ettersom både løver og særlig elefanter har små problemer med å ta seg gjennom. Etosha er større enn Serengeti og Masai Mara tilsammen, og kunne slik sett ha plass til hele den årlige gnumigrasjonen som skjer mellom de to østafrikanske verneområdene. Men Etosha er noen hakk tørrere, og de tidligere vandringene foregikk derfor over strekninger langt utenfor parkens nåværende grenser. Etter inngjerdingen har derfor de store flokkene av sebra, gnu og antiloper blitt mindre, men samtidig har tallet på elefanter, sjiraffer, løver og flere andre arter økt. En av grunnene til at Etosha framdeles er et fungerende økosystem er ikke bare størrelsen, men også de mange naturlige vannhullene som sørger for drikke året rundt. Som en del av forvaltingen av området (inkludert forvaltingen av turismen) har det i tillegg blitt laget kunstige vannhull. I dag regner man med at det finnes omkring 2600 elefanter i Etosha, 13 000 sebra, 15 000 springbukk, 6000 oryx, 6000 gnu (to arter), 3000 sjiraffer, 1500 impala, 1000 eland, mer enn 300 spissneshorn, 500 løver, og en hel del andre av de totalt 114 pattedyrartene som er registrert. Av fugler er det over 340 arter.
Et kappløp mot solnedgangen
Det var i retning alt dette vi var på vei nordover fra Waterberg. På grunn av et tidkrevende stopp i Otjiwarongo for å få tak i kontanter var vi forsinket, og først da klokka var nesten fire ble vi stemplet gjennom Andersson Gate, hovedporten i sør. Da var det bare en og en halv time til vi måtte være framme ved Halali, stedet der vi skulle bo de neste fire dagene. Halali er det minste av de tre overnattingsstedene inne i nasjonalparken (dersom vi ser bort fra de to nye, små og ganske så eksklusive lodgene som har kommet til de siste årene), og alle er gjerdet inn for å holde løvene ute om natten. Ved solnedgang stenges porten, så da bør man helst være innenfor... Det er 76 km fra Andersson Gate til Halali, og med fartsgrense 60 km/t inne i nasjonalparken skjønte vi at vi lå dårlig an, særlig fordi vi måtte stoppe underveis for å betale adgangsavgiften i hovedleiren Okaukuejo. Dessuten ble det jo stopp underveis for vår første sebra, vår første gnu, vår første sjiraff på nært hold - i det hele tatt tok det litt tid.
Vi kom 15 minutter for sent. Men idet vi saktnet farten foran den stengte porten og begynte å lure på hva som ville skje nå - overnatting i bilen eller skjennepreken dersom vi tutet for å be om å få slippe inn - kom en uniformert kar og åpnet porten. Vi ble ganske enkelt vinket inn, så han kunne stenge og returnere til sitt. Vi fant vel aldri ut hva som egentlig kan skje dersom man kommer for sent; men det var tydelig at alle tok tidspunktet alvorlig, for ved solnedgang ble det alltid et kappløp med klokka som svært mange var involvert i og tydeligvis tok veldig alvorlig. Også vi.
Å være innenfor porten ved solnedgang betyr at man ikke kan være ute i bushen og fotografere den samme solnedgangen, og heller ikke studere dyrelivet i den interessante overgangen mellom dag og natt. Som en kompensasjon for dette har de tre store overnattingsleirene sine egne vannhull, der man kan sitte hele natten om man vil og følge med når de nattaktive kommer for å drikke. Forsåvidt kan man studere dyrelivet hele døgnet, for enda flere kommer til vannhullene om dagen. Okaukuejo sies å ha det beste vannhullet, men samtidig er dette også den største og mest masete leiren i Etosha, med litt over 100 rom. Vi valgte den mindre Halali, med rundt 60 rom, som ligger mer sentralt i den delen av Etosha som er åpen for besøkende (den vestlige halvparten er stengt). Halali har også et bra vannhull. Helt i østenden av Etosha ligger Namutoni, rundt et gammelt, hvitkalket tysk fort, med 44 rom. Dette går for å være det beste stedet å bo, men har det dårligste vannhullet. Vannhullene ved de tre leirene er opplyste om natten, så etter middag med oryxbiff i restauranten spaserte vi ned til vannhullet helt i utkanten av leirområdet. Ved vannhullet er en liten kopje eller kampesteinshaug med benker på toppen, og like inntil haugen går gjerdet som omringer leiren. Slik kan man sitte trygt på benken sin, skue over gjerdet og bort på vannhullet 30-40 meter unna.
Vi så ikke noe ved vårt første besøk. Vi ble heller ikke sittende så lenge, for etter kjøreturen og en solid middag kjente vi dragningen mot de myke dynene i hytta vi skulle bo i. Og så ville vi jo opp og ut ved soloppgang...
Lørdag 29. juni
I Etosha hadde vi valgt å bo under tak, for selv om det var campingmuligheter i leiren, ville det bli i overkant mye styr å pakke ned teltene på biltaket (og tenåringene inne i dem) i halvmørket om morgenen for å være klare til avgang straks portene åpnet ved soloppgang. Men nå stod vi klare 06:30, etter en veldig tidlig frokost. To urskiver ved porten viste tidspunktene for soloppgang og solnedgang, slik at alle kunne se når porten kom til å bli åpnet og når de måtte være tilbake. I går hadde vi fått en smak av kveldsracet, nå begynte morgenutgaven. Målet var å finne fine motiver for soloppgangslyset, den korte stunden det varte. Vel ute av porten spredte bilene seg, noen vestover, noen østover. Vi dro dit ingen andre kjørte, sørvestover inn i skogen. "Eland Drive" stod det på kartet, og så ut til å være så langt vekk fra alt annet som det var mulig å komme. Vi måtte prøve det.
Ettersom vi skulle være i Etosha en stund, tok vi oss tid til å undersøke andre steder enn bare de mest kjente. Kanskje var de ikke spesielt interessante, men da hadde vi i det minste sjekket dem ut, og slapp å gruble på om vi hadde gått glipp av noe stort. Dessuten var det alltids sjanse for å støte på noe utenom det vanlige på de minst beferdede veiene. Veinettet i Etosha er ellers noe for seg. Tilsammen er det 3551 km (!) med veier i nasjonalparken (1804 km av dem er riktignok branngater av ymse kvalitet). "Hovedveien" fra Andersson Gate ved Okaukuejo i sør til von Lindequist Gate ved Namutoni i øst er som en god grusvei ellers i det namibiske veinettet, bred og med god plass til to eller tre biler i bredden. Det gir mulighet for høy fart, og den helt store safarifølelsen blir det kanskje ikke (rent bortsett fra at det er dyr overalt). Også noen av de mindre sideveiene er av god standard, kanskje for god til at man føler at man er der på naturens premisser. Det fine er at det er totalforbud mot å kjøre utenfor veiene, slik at man ikke forstyrrer naturens gang og dyrenes adferdsmønster slik det altfor ofte skjer i andre afrikanske nasjonalparker. Men så er det da strengt tatt heller ikke nødvendig å forlate veinettet for å finne dyr, for det går stikkveier ned til alle de viktigste vannhullene. I tørketida om vinteren, fra mai til september, er det dyr ved de beste vannhullene hele dagen.
Kart over Etosha som viser veinettet, og vannkildene i den østlige delen av nasjonalparken. Den vestlige delen er stengt for besøkende, bortsett fra beboere på en relativt nyåpnet luksuslodge helt vest i parken. Vannkilder er vist med rødt, og de tre hovedleirene med grønt. Den blå Etosha Pan har en litt misvisende farge, for selv om den en gang var en innsjø, er den nå en uttørket saltørken som bare fylles delvis med vann i den fuktigste delen av året (fra NewAfricanFrontiers.com)
Eland drive viste seg å ha en standard som absolutt ikke var for god. Veien gikk gjennom overgangen mellom savanne og skog, med små grupper av sebra og impala i det høye gresset mellom trærne. Vi stirret forhåpningsfullt etter leoparder i trærne og løver i gresset, men i det minste sjåføren måtte holde øynene på veien. Den så ut som den nylig hadde vært gjennom et vestlandsk regnskyll, og var nesten borte både her og der. Med Hiluxen gikk det greit, men en vanlig bil med normal bakkeklaring hadde ikke kommet fram. Så selv om det sies at i Etosha kan man dra på safari i en helt vanlig familiebil, gjelder det ikke overalt.
Nasjonalparker kan være så mangt rundt om i verden. Her hjemme er en nasjonalpark et landområde som skal vernes mot menneskets ødeleggende aktiviteter, slik at de naturlige prosessene får gå sin gang mer eller mindre uforstyrret. Veibygging og bilkjøring er selvsagt forbudt, og skal man ferdes i en nasjonalpark må det skje til fots. I de fleste afrikanske nasjonalparkene slipper man derimot ikke til dersom man ikke sitter i en bil, og det er forbudt å ferdes til fots. Forskjellen skyldes naturligvis at i Norsk natur er det ufarlig å ferdes, mens det i Afrika derimot er et høyst reelt faremoment; det finnes rovdyr som betrakter mennesker som mat. Og i motsetning til i Norge er den lokale bondestanden stedvis så liten at den i de aller minst befolkede områdene ikke har klart å utrydde rovdyrene. Det er i disse områdene vi i dag finner nasjonalparkene, levende landområder med fungerende økosystemer som står i skarp kontrast til den norske kulissenaturen der de lokale bøndene for lengst har utryddet rovdyrene - rovdyr som uansett ikke utgjør noen reell fare for mennesker.
Det føles ikke helt bra å kjøre rundt på gruslagte veier i en nasjonalpark, men vi gjorde det med relativt god samvittighet. Uten disse veiene hadde det knapt vært mulig å drive turisme basert på det rike dyrelivet, akkurat det stod klart for oss mens vi gransket de gule gressflatene rundt bilen for løver. Loggbøkene i nasjonalparkleirene, der besøkende kan notere dagens observasjoner, vitner med all tydelighet om at det er de store og potensielt farlige dyrene som løver, neshorn og elefanter som står øverst på turistenes ønskelister. Det er derfor folk må ferdes i beskyttende kjøretøyer, og det er derfor det må bygges veier disse kjøretøyene kan ferdes på. Uten turistene i bilene hadde det ikke vært penger å hente på å ta vare på dyrelivet, og da hadde Etosha og andre nasjonalparker blitt renset for løver og elefanter og omgjort til beiteland for kveg.
Eland Drive kastet ikke så mye av seg denne gangen, men vi hadde fått med våre første elefanter på lang avstand, og et neshorn nesten like langt borte. Nå hadde vi kommet inn på "hovedveien" mellom Halali og Namutoni, nesten helt borte mot Springbokfontein. En avstikker i den retningen avslørte at vannhullet var ganske så tørt. Her går en avlegger av den store saltflaten Etosha Pan helt opp til veien, og spredte småflokker av sebra ute på flatene fordrev tiden med å gjøre ingenting. Om sommeren, etter det første regnet som fyler opp den gamle saltflaten slik at den igjen blir en sjø, kommer flamingoene for å hekke, og det yrer av vadefugler og pelikaner. Vanskelig å forestille seg mens varmluften dirret over knasende tørt saltmudder. Vi snudde bilen tilbake mot vest, for å undersøke området ved hovedveien langs Etosha Pan. Klokka var bare ni, men vi hadde kjørt i to og en halv time.
Belønning for utholdenheten kom raskt. Vi hadde knapt kommet i gang før vi oppdaget to elefanter like ved veien. Vi stoppet, og vindusrutene ble senket mens jeg framdeles satt med foten på gassen og første gir klart. Begeistringen i bilen var blandet med uro, for vi stod så nær at jeg måtte zoome ut for å få plass til det nærmeste dyret. Tjue-tredve meter, kanskje. Elefanten bredte ut ørene som en advarsel, men fortsatte å forsyne seg av vissent gress og støvete akasiegreiner med langsomme bevegelser. Den så ikke ut til å bry seg mye om oss, men fortsatte å pirke spiselige ting ut av det tørre krattet med en snabel som var i stadig, men doven bevegelse.
Elefantene i Etosha er de største i Afrika, med skulderhøyde oppimot fire meter hos de største hannene. Men støttennene er mindre imponerende. Det skyldes visstnok mineralmangel, men er ingen stor ulempe for elefantene. Snarere tvert imot, for det betyr at krypskyting er et minimalt problem. To og en halv time etter soloppgang hadde lyset blitt ganske hardt, men det kledde forsåvidt den støvete elefanten. Den beitet seg etter hvert såpass nær at vi fant det best å flytte på oss, og ikke langt unna så vi flere elefanter borte mot bredden av saltsjøen. Landskapet åpnet seg litt mer her enn i skogen langs Eland Drive, og det var langt mer dyreliv å se. Sjiraffer beitet på det lille grønne som var å finne på akasiebuskene, og der gressmarkene åpnet seg enda litt mer var det større og mindre flokker av sebra og springbukk. Vi tok en liten avstikker ned til Etosha Pan, som trass sitt livløse ytre stadig har besøk av dyr som er nede for å slike i seg litt salt. Saltsletta dekker en god del av nasjonalparken, den er 130 km lang og 70 km bred, og i år med mye regn kan vannet få en dybde av ti centimeter. Da klekkes milliarder av små krepsdyr fra egg nede i saltavleiringene, og flamingoene kommer for å hekke. Det skjer ikke hvert år, men flamingoer kan bli gamle og har god tid...
En skaberakksjakal ute på saltflatene. Etosha Pan utgjør nesten 5000 km2 av Etosha nasjonalpark, og har internasjonal status som Ramsar-område fordi den er av spesiell verdi for våtmarksfugl (...!)
Vi kjørte tilbake til Halali for å få i oss litt mat, og benytte oss av svømmebassenget. Sommerstid er nok dette greit å ty til, men nå når det var vinter med dagtemperatur på rundt 25 grader var det ikke avgjørende for videre overlevelse. Så jeg tok en tur til Goas, et av de mest kjente vannhullene ikke så langt fra Halali. Det første jeg la merke til var en elefantflokk i motsatt ende av vannhullet, som i praksis er et avlangt sumpområde med stort vannspeil. Det så ut som elefantene var i ferd med å trekke seg tilbake, så jeg fortsatte på veien som går langs den ene siden av vannflaten bortover mot der elefantene stod. Jeg måtte rundt et lite skogholt først, men der ble det bråstopp. To elefanter kom ut mellom trærne; den første gikk langsomt over veien og forsvant i skogen på motsatt side, men den andre ble stående med hodet vendt mot meg og ørene spilt ut. Jeg rygget litt tilbake for å vise at jeg skjønte tegninga. Elefanten skulle akkurat til å fortsette, da en safarigrønn Landrover kom susende bakfra, vrengte fronten inn foran meg og bråbremset. En bil med innleid sjåfør som ville yte passasjerene best mulig service, formodentlig i håp om godt med tips etterpå. Elefanten skvatt til, travet over veien og forsvant inn i skogen. Bilen ble stående, så folkene i den hadde nok ikke sett elefantflokken som kom i vår retning, skjult av skogen. Elefantene ville sannsynligvis passere langs skogkanten bak det lille skogholtet der vi stod, så jeg snek bilen inn foran fronten på Landroveren og klemte meg forbi. Bak skogholtet kunne jeg se at elefantflokken ikke forlot veien og bøyde av inn mellom trærne, men kom gående rett mot meg. Jeg rygget litt tilbake for å gi plass, men da stod plutselig Landroveren bak meg. Dermed stod jeg der, med en bil rett bak, et skogholt på høyre side, og en flokk elefanter på vei inn forfra. Det var for trangt til å snu, men jeg regnet med at sjåføren bak ville ta til vettet før elefantene kom helt fram til oss. Det gjorde han ikke. Den første elefanten stoppet femten meter foran bilen, og jeg satte inn reversen. Resten av flokken bøyde utenom førstemann, og fortsatte videre. De nærmeste passerte på venstre side av bilen, snaue ti meter unna, og bøyde inn mellom trærne. Jeg var ikke spesielt høy i hatten der jeg stod innesperret, og ubehaget toppet seg da den aller største elefanten i flokken stoppet og kikket bort på meg. Den ble stående rolig, men jeg aktet ikke å vente på eventuelle endringer i sinnstemningen, så jeg satte bilen langsomt i bevegelse bakover og hørte knirkingen i reservehjulet akter da det møtte fronten på Landroveren og skjøv den unna. Da ble det omsider liv i sjåføren bak meg. Han rygget, og jeg fulgte langsomt etter med blikket festet vekselvis på sidespeilet og elefanten som framdeles stod der rolig. Så gikk den videre, og hele flokken på femten forsvant inn mellom trærne. Forsvant gjorde Landroveren bak meg også, mens jeg ble sittende igjen med dyreskjelven.
Elefanter har lange øyevipper
Sola går tidlig ned i denne delen av verden, så allerede i tretida gjorde vi oss klare for kveldstur. Denne gangen satte vi kursen vestover, for å sjekke ut vannhullene i den retningen. Rietfontein er det første, og et av de beste vannhullene med tanke på størrelse og artsutvalg. Det meste av skogen rundt vannhullet er beitet bort av elefantene, så det er god utsikt til alle kanter. Ei afrikansk havørn satt på en trestubbe ved vannkanten, og det var rikelig med andefugler og vadefugler trass i tørketida. Men det er et stykke fra "parkeringsplassen" til vannkanten, så det er helst de større dyrene som er attraksjonen her. To selvsikre og uforstyrrelige vortesvin ble i minste laget, mens sjiraffene de valset rundt mellom beina på syntes bedre i terrenget. Men lyset hadde ikke begynt å mykne så mye ennå, så vi sjekket heller noen av de andre vannhullene mot vest. Tre av dem, Salvadora, Sueda og Charitsaub, ligger i en klynge (om man ser litt stort på det) relativt tett opp mot saltsletta, og hadde ikke mange besøkende. Men det skal ikke være for lett heller, da forsvinner spenningsmomentet som ligger i at man aldri kan vite sikkert hva som dukker opp hvor. Eller når, for den saks skyld.
Hvitbrystet kråke på en av merkesteinene som viser hvor de ulike stikkveiene går, og hvor langt det er til de forskjellige vannhullene som er blant Etoshas fremste attraksjoner. Til høyre en slettefalk.
Området rundt Rietfontein, og videre i retning Halali, er nordenden av et stort savanneområde som strekker seg milevis sørover og huser store flokker av sebra, gnu og springbukk. Springbukken (springbok på afrikaans) er den mest tallrike sørafrikanske antilopen, og er kjent for sine massevandringer i tidligere tider. Da kunne enorme flokker med millioner av springbukk bruke dagevis på å passere, og de var et mareritt for nybyggere fordi brønner ble fylt opp av dyr som ikke hadde hatt mulighet for å komme seg unna i mengden. Slike flokker finnes ikke lenger, men springbukken er fremdeles et vanlig syn.
Beitende springbukk og gnu. Det som ser ut som en sjø i bakgrunnen, er den tørre saltsletta som strekker seg milevis mot nord
To springbukker i ferd med å ryke i tottene på hverandre
Vanlig sebra (Equus quagga) finnes i flere underarter; i det sørlige Afrika har de brede svarte og smalere brune striper om hverandre. Sebraen er den mest tallrike dyrearten i Etosha. Den langt sjeldnere fjellsebraen (Equus zebra) finnes bare helt i vest
Selv om det er fotomulighetene ved vannhulllene som kansje lokker mest i Etosha i det lokale vinterhalvåret, er det vanskelig å utnytte det fine kveldslyset der. Sola synker så fort at man helst bør være på vei tilbake til leiren når lyset er på det aller beste, og de fineste mulighetene rundt Halali er derfor ute på savannen og i krattskogen de siste kilometrene inn. Dette er da også hovedgrunnen til at svært mange kommer seg innenfor portene først i aller siste liten.
To ytterpunkter blant dyrene i Etosha: Den fem meter høye sjiraffen og den 50 cm høye steinbuck, begge fotografert like før stengetid utenfor innkjørselen til Halali. Det fins bare en art sjiraff (Giraffa camelopardalis), men den er enda mer variabel enn sebraene. De namibiske sjiraffene tilhører underarten G. c. angolensis.
Vi så et nytt neshorn i krattet like før Halali, med stødig retning mot leirens eget vannhull. Straks vi var innenfor porten, tok vi derfor turen bortom vannhullet. Den røde solskiva hadde akkurat rukket å dukke helt ned under horisonten, da neshonet med ett stod i skogkanten og vurderte situasjonen. Det var første gang vi fikk mulighet til å studere et neshorn på rimelig nært hold med god sikt, og jeg kjente gåsehuden på armene. Sammen med Sør-Afrika er Namibia neshornenes viktigste skanse, og det finnes dobbelt så mange neshorn i Namibia som i Kenya og Tanzania tilsammen. Både det hvite og det svarte neshornet har vært nær utryddelse, og begge står i fare for å dø ut i Zambia, Malawi, Uganda, Mozambique og Angola, om de ikke allerede har gjort det. Det svarte neshornet (spissnesehornet) er det sjeldneste, og det var et slikt som stod og været mot oss. Det finnes nesten 5000 svarte neshorn igjen i verden, og nær halvparten lever i Namibia. I løpet av kvelden var ti av dem innom vannhullet. Men dessverre holder kineserne på å få fotfeste i landet, så det spørs hvor lenge det varer...
Svarte neshorn er ikke svarte, like lite som hvite neshorn er hvite. Navnet spissneshorn viser til den spisse overleppa, tilpasset beiting på busker
Søndag 30. juni
I dag fikk de som ønsket det, sove lenge. Det viste seg å være de fleste, så jeg tok turen bort mot vannhullet der neshornene hadde underholdt oss i går kveld. Men så langt kom jeg ikke, før det raspende varselskriket til ei perlehøne stoppet meg. Det er litt liv innenfor gjerdet også, med andre ord. Og mer skulle det bli.
Etter en stund forstod jeg at det ikke var jeg som gjorde perlehøna nervøs. Vi var i nærheten av campingplassen inne i leiren, og borte ved et av teltene kom en honninggrevling dragende med en sekk den hadde trukket ut av en søppelkasse. Da den så meg, slapp den sekken og ble stående bredbent og fornærmet. Så vagget den over grusveien og forsvant inn i det tørre gresset på den andre siden. Det gikk en sti der, den førte opp til et utsiktspunkt med skog og kratt oppover bakken. Jeg fulgte stien for å se om honninggrevlingen lå i gresset og bare ventet på at det skulle bli klar bane. Det gikk da heller ikke lang tid før jeg hørte raskt tassende skritt på stien, i min retning. Jeg stoppet, satte ned stativet og gjorde kameraet klart. Der kom honninggrevlingen vaggende bredbeint nedover stien, men stoppet på hjørnet da den fikk øye på meg. Der ble den stående noen sekunder mens den søkte med snuten og myste mot meg med svarte øyne. Så flekket den tenner og fortsatte. Den hadde tydeligvis ikke tenkt å forlate sin egen, velbrukte sti, for nå løftet den snuten i været og åpnet gapet. 10-15 kilo med kompakte muskler og kraftige tenner. Jeg husket et oppslag om rabies borte ved resepsjonen, og da dyret bare var fire meter unna og tydeligvis ikke hadde tenkt å vike, reiste jeg meg og trampet høyrefoten i bakken. Honninggrevlingen stoppet, og så ble filmen spolt tilbake - for den vraltet baklengs med akkurat samme ganglag og forsvant samme vei som den hadde kommet. Det var som å se en mekanisk leke med opptrekksmotor, for da den hadde gått baklengs langt nok var fjæra tydeligvis spent, og så kom den vraltende framover igjen. Denne gangen gikk den over i en bredbent gallopp med flekkede tenner. Jeg strevde med å få fokus på rett sted, og da jeg kikket opp var den bare noen meter unna. Jeg skvatt opp og trampet i bakken, og hele greia gjentok seg: Vraltende trakk den seg baklengs tilbake langs stien og ut av syne - og et øyeblikk etter kom den nedover stien igjen på ny.
Denne gangen trampet jeg i bakken allerede da den kom rundt hjørnet på stien foran meg, og den stoppet. Nå måtte honninggrevlingen ha en tenkepause, for den begynte å rulle seg rundt i støvet mens den hele tiden kikket i min retning.
Honninggrevlingen hadde veldig lyst tilbake til søppelsekken, men tanngarden og den selvsikre minen passet ikke mellom teltene på en campingplass der store og små var i ferd med å stå opp. Jeg reiste meg og husjet den unna. Den sprang tilbake langs stien, og nå nøyde den seg ikke med å gå baklengs, men forsvant inn i krattet.
Etter frokost kjørte vi i retning vannhullet Goas for å se etter elefanter. De var ikke der, men det var både kudu og sebra ute i vannet. Fra nord kom flere sebraer, og fra vest en flokk impala gjennom krattskogen. Men fra der bilen stod ble det for mye motlys, så vi satte kursen vestover mot Rietfontein. Vi hadde allerede funnet ut at vi måtte lenger enn som så i løpet av dagen, for drivstoffmåleren i bilen hadde begynt å bevege på seg. Det betød at bilen hadde tømt den ene dieseltanken og begynt på den andre, og da var det best å sørge for påfyll. Fordi det er hundrevis av kilometer til nærmeste by, er det bensin- og dieselpumper i alle de tre hovedleirene i Etosha. Men dieselpumpa i Halali var tom. Og ettersom det ikke var godt å si om den ville bli fylt opp igjen før vi skulle reise videre om noen dager, måtte vi ta turen til Okaukuejo for å prøve lykken der.
Ved Rietfontein var lyset bedre, og det manglet ikke på dyreliv. En liten flokk sjiraffer var i ferd med å få besøk av en stor sebraflokk som kom inn fra savanneområdene, og små grupper av kudu kom og gikk.
Sjiraffens nakke sitter så høyt på kroppen at halsen ikke er lang nok til å nå bakken, eller vannet i dette tilfellet. Derfor må sjiraffen et stykke ut i spagaten for å nå ned. En stilling det tar litt tid å komme seg opp fra, og derfor er det best å drikke flere sammen slik at noen kan holde vakt mot løvene
Rundt vannkildene kan beitepresset bli stort, og ved Rietfontein har elefantene ryddet skogen i noen hundre meters omkrets. Om sommeren når det er fuktig og gresset grønnes, sprer dyrene seg utover hele Etosha og vannhullene spiller liten rolle. Da rekker vegetasjonen å komme seg før neste tørkeperiode setter inn.
Det var fremdeles diesel å få i Okaukuejo. Leiren er som en liten by, med egen skole for de ansattes barn, så vi var fornøyde med å ha valgt den litt mindre Halali. Eget gatekjøkken hadde de også i Okaukuejo, men det vidgjetne vannhullet fikk vi ikke sett nærmere på. Det var på tide å snu hjemover for å rekke fram før solnedgang, og hadde vi blitt sittende ved vannhullet hadde vi nok helt sikkert kommet for sent av gårde. I stedet tok vi oss litt bedre tid gjennom savanneområdet mellom Rietfontein og Halali. Lyset ble gradvis mykere og rundere, men de store flokkene av gnu, sebra og springbukk var ikke der akkurat da. Vi måtte nøye oss med noen småflokker, som forsåvidt var samarbeidsvillige nok.
Gnu har den særegenheten at de nesten alltid står med baken til. Men denne lille familiegruppen har stilt seg pent opp i kveldslyset. Kalv, ku og okse
En springbukk plukker fram spiselig grønt blant vissent gress
The Sunset Race, fotografert i bilspeilet
Denne gangen kom vi hjem noen minutter før solnedgangen, så vi kjørte rett gjennom leiren og bort mot vannhullet. Der stod ganske riktig et neshorn, og ved nærmere ettersyn hadde det en unge med seg. Også denne gangen var det spissneshorn. Kvelden før hadde vi sett seks neshorn samtidig, og litt senere kom det to hunner med hver sin unge. Totalt altså ti neshorn på en kveld, og det foregikk en livlig konversasjon mellom dem med lyder som mest av alt minnet om høylytt magerumling langt nede i bassregionen.
Da de gikk bort til vannkanten for å drikke, la vi merke til at det var noe spesielt med ungen. Den manglet ører! Vi får tro det skyldes en genfeil, for med en totalbestand i verden på bare 4880 individer, 1760 av dem i Namibia (i 2010, riktignok) skal det nok godt gjøres å unngå innavl. Særlig ettersom antall spissneshorn er doblet på så kort tid som 15 år. Men de to store på neshornfronten, Sør-Afrika og Namibia, har "byttet" en del neshorn av begge arter seg imellom for å få nytt blod i bestandene.
Mandag 1. juli
Denne dagen måtte utnyttes til fulle fra første solstråle. Men alle delte pussig nok ikke dette synet, så jeg tok bilen alene i retning Rietforntein og savannen vestover. Ettersom sola stiger nesten rett opp fra horisonten og ikke drar seg på skrå bortover som hjemme, er selve soloppgangen raskt overstått. Jeg rakk ikke engang å komme forbi den første strekningen med krattskog før det nesten var for sent.
Oppe i en av buskene satt en sanghauk, den vanligste rovfuglen å se i Etosha og trolig i hele Namibia.
Savanneområdet mellom Halali og Rietfontein kan trygt anbefales til både morgen- og kveldsbruk. Her er ingen vannhull, men store flokker av beitende dyr spredt utover et bølgende sletteland med Etosha Pan i nord og bare den gresskledde horisonten i sør. Første kvelden, mens vi hastet mot Halali, hadde sola gått ned her med flokker av gnu som kom vandrende for å krysse veien i den røde solnedgangen, med gyldne skyer av støv i motlyset. Jeg holdt på å skrike av å kjøre forbi slikt, men regnet med at sånn var det vel hver kveld. Det ble en dyrekjøpt lekse.
Gnu var det ikke her nå heller, og fra øverst på en av bakketoppene kunne jeg heller ikke se noen rovdyr. Men sebraene var på plass. De gikk like i veikanten, så jeg kunne bruke kamerahuset med normalzoomen.
En mils vei bortover savanneområdet ligger Rietfontein. Jeg hadde finstudert slettene i den retningen med kikkerten, men ingen rovdyr var å se. Om det lå løver i gresset noen hundre meter unna var det vel forsåvidt langt fra sikkert at jeg ville klare å se dem, men en gepard på jakt burde jeg kunne oppdage. Like før Rietfontein kom det to sjakaler ruslende, så da stikkveien dukket opp tok jeg avstikkeren ned til vannhullet. Der var det tomt for liv. Etter en liten sjekk med kikkerten så jeg hvorfor: Borte på den andre siden av vannhullet lå ei løvinne og så seg om, og noen titalls meter lenger bak lå en hel løveflokk henslengt i den ytterste makelighet. Runde mager og et anstrøk av rødt på hodene viste at disse kunne slappe av uten bekymringer resten av dagen.
Jeg satte på telekonverteren og tok noen bilder, så sendte jeg en tekstmelding til de slumrende i Halali om at jeg kom og hentet dem. De var mer enn klare straks de så ordet løve. Løvene på sin side så såpass avslappede ut at jeg ikke regnet med at de ville røre seg på en stund. Og de største naturopplevelsene er jo de man deler med andre...
Tilbake i Halali var jeg i en så euforisk stemning at jeg syntes det kunne være greit å gjøre unna frokosten før vi kjørte til Rietfontein. Hvilket skulle bevise at selv den beste kan oppføre seg temmelig blåst dersom man har blitt utsatt for tilstekkelig skjellsettende opplevelser. For i mellomtiden steg jo sola stadig høyere på himmelen, og da vi omsider var på plass ved vannhullet igjen en time senere, lå ikke løvene på plassen sin lenger. Tomt. Om ikke skuffelsen i bilen var til å ta og føle på, var den i alle fall hørbar gjennom den absolutte tausheten. Men så flatt og dovent som løvene lå sist jeg hadde sett dem, hadde jeg vanskelig for å tro at de virkelig kunne ha gått sin vei. Kikkertene kom fram igjen, og omgivelsene ble finkjemmet. Og der, inne i skyggen under et tre, lå noe lysebrunt og dovent utflytende. Løvene hadde trukket inn i skyggen.
Mette løver foretar seg ikke stort, men innimellom snur de seg i det minste, våkner opp og ser seg rundt, legger seg på ryggen og snorker videre. Akkurat som katten hjemme når den ligger og slapper av i sofaen. Disse var så avslappede at vannhullet gradvis begynte å få besøkende igjen. En liten gnuflokk samlet seg i motsatt ende av vannhullet og slukket tørsten, og snart fulgte sebraene etter. En stor kudu vasset også uti, men den ble brått urolig, løftet hodet og snuste rundt seg mens den rygget opp på land igjen og forsvant. Vinden hadde brakt med seg ubehagelig lukt fra treklynga lenger borte. En liten flokk elefanter kom trampende fra nord, og ignorerte løvene - som på sin side ignorerte elefantene. Lenger borte, i skogkanten mot sør, dukket det opp en mye større flokk elefanter. De ble stående lenge i skogkanten. Om det var lukta av løvene eller synet av bilen vår, eller noe helt annet som holdt dem unna vet jeg ikke, men jeg kunne se at det var store dyr. Med noen svært små innimellom. De var skeptiske på grunn av ungene, men samtidig tørste. Det tok litt tid, men da de til slutt bestemte seg for å gjøre et framstøt, gjorde de det med besluttsomhet. De pakket de seg sammen med ungene i midten, og kom gående i stor fart.
Da de kom nærmere vannet var ungene ikke til å stoppe, men sprang fram foran de voksne, som måtte slå om tempoet for å holde følge. Og så ble det hektisk snabelføring for store og små.
Etter to timer i bilen var sola på sitt skarpeste, så da elefantene takket for seg og forsvant forbi løveflokken og inn i skogen bak, trakk vi oss også tilbake. I leiren fant de andre fram til svømmebassenget, mens jeg sjekket det lokale vannhullet. Der stod en annen flokk elefanter og slukket tørsten. Lyset var ikke helt bra, men scenen interessant: En ung hann på den ene siden av vannhullet viste relativt tydelig fram sine intensjoner om å føre slekta videre, mens lederhunnen på den andre siden av vannet var tydelig skeptisk, og skysset unger og andre inn i krattet før hun kom tilbake og fortalte hva hun mente om tilnærmingene. Konversasjonen foregikk med buldrende mageromling som lå adskillige oktaver under det neshornene tidligere hadde prestert. Begge prøvde innimellom å vise at de ikke lot seg imponere, ved å drikke og late som ingenting. Så kom en ny omgang med tordentale, og etter romlingen gjerne en kort blås i snabelen for å understreke poenget. Så drakk de videre. Og enda litt til. Til slutt hadde de drukket så mye at de ikke orket mer, og hunnen trakk seg tilbake til flokken med en buldrende slengbemerkning til frekkasen som ble stående igjen ved vannhullet med uforrettet sak.
Da lyset ble mykere, kjørte vi tilbake til Rietfontein. Løvene var der ennå, men hadde spredt seg litt utover. Mens vi studerte dem i kikkerten kom en flokk elefanter gjennom krattet, og like bak dem et neshorn. Løvene var litt mer årvåkne nå, de hadde sikkert ymse erfaringer med krakilske neshorn.
Løver er digre dyr, men neshorn er flere hakk større. Så denne hannløva fant det best å følge litt med, når det attpåtil dukket opp elefanter også. I forgrunnen to nilender (og ei blåpannet bladhøne).
Elefantene overså løvene fullstendig, mens det så ut som neshornet ikke likte dem noe særlig. Det travet rundt uten å ta seg tid til å drikke, og tok turen forbi løvene av og til som for å si fra at det holdt øye med dem.
Da elefantene var blitt rødbrune i kveldslyset, var det på tide å komme seg hjemover. Det er sikkert flere enn meg som på den tid av dagen har tenkt at leirportene ikke burde stenge ved solnedgang, men halv time senere...
Ute på savannen kom likevel den største lysopplevelsen. Vi hastet bortover, og la merke til at en bil et stykke foran oss hadde stoppet på tvers av veien; et tydelig tegn på bråstopp. Ut av vinduet stakk et kamera, så jeg kikket tilbake over skulderen i samme retning som kameraet pekte. Og der, rett mot sola, ble en liten, støvete del av savannen farget rød i motlyset. Jeg snudde bilen brått over og ble stående på tvers av veien jeg også, mens vinduet ble spolt ned og kameraet raskt kom i stilling. Landskapet glødet rødt mens sola sank. Det ble nok en kveld med hastepassering av porten i aller siste øyeblikk.
Tirsdag 2. juli
Avreise fra Etosha. Dagene hadde gått fort, og fire netter hadde vist seg å være ikke mer enn det som absolutt måtte til. Men vi hadde fått med oss mye, selv om vi gjerne skulle sett løver på litt nærmere hold. Det var derfor ikke helt tilfeldig at vi la opp en rute østover mot Namutoni og ut av parken som var litt mer snirklete enn strengt tatt nødvendig - og heller ikke tilfeldig at vi etter den solide frokosten med flesk og eggerøre stod klare da porten åpnet 06:30 om morgenen. Nå skulle det kikkes etter løver. Leoparder og geparder kunne vi se andre steder også, men når vi forlot Etosha ville sjansene for å se løver minke betraktelig. Vi la først turen innom Goas, men det var lite dyr å se. Neste ville være Springbokfontein, som vi visste var temmelig tørr nå, og deretter Okerfontein, som lå litt avsides - men ifølge notatene i resepsjonen hadde noen sett løver der to dager tidligere.
En mils vei etter Goas tetnet treklyngene til, og veien ble svingete. Så skjedde det bare: Løve! Ropet kom fra baksetet i samme øyeblikk som jeg så en løve i gresset forsvinne bak oss på høyre side. Den hadde ligget så nær veien at vi nesten hadde oversett den. Jeg hugget i bremsene, men slapp dem igjen og lot bilen trille sakte framover mens jeg stille formante meg selv om å ta ting med ro. Bare langsomme bevegelser. Kameraet ble fisket fram, vinduene senket, og så rygget vi tilbake. Det lå ikke bare en løve der, men en hel flokk. Jeg hadde bare sett den aller siste av dem. Aller nærmest lå en hannløve med små arr i ansiktet og myste mot sola. Da vi stoppet, åpnet den øynene og så på oss et øyeblikk - så sank den sammen og la seg over på siden. Bak den lå tre løvinner, og bak dem igjen en ung hann. Mot høyre lå en annen ung hann.
Hunnene var tydelig røde på hodet, og når vi så nærmere etter, var hannens imponerende manke rødfarget på siden. Også denne flokken hadde med andre ord fått stilt sulten i løpet av natten.
Med ett kikket alle løvinnene mot høyre. Jeg satt litt vanskelig til - tok bilder ut gjennom vinduet til min sidemann - og kunne først ikke se hva løvene kikket på. Men etter litt klur fikk jeg se gjennom sidevinduet bak at det kom en ny hann gående over veien bak bilen, i retning flokken. Den var enda litt større enn hannen som lå foran oss, og med mørkere manke. Jeg så for meg hvordan den nye hannen ville komme bort til resten av flokken, at det ville bli litt hilsing og kanskje noen forflytninger, og ikke minst noen solide gjesp, før alle roet seg igjen. Mens jeg satt på feil side av bilen. Kunne jeg ta sjansen på å snu? Motoren var slått av, så jeg måtte starte. Selvfølgelig trykket jeg litt for hardt på gassen og ruset motoren, men hannen foran oss ble liggende flatt ut. Den andre hannen kunne jeg ikke se, for akkurat nå kom en bil kjørende og stoppet bak oss. Typisk nok. Jeg fikk snudd bilen helt rundt, men da jeg igjen hadde kameraet klart, reiste to av hunnene seg og begynte å gå. Litt for urolig her nå, tydeligvis. Først da også den tredje hunnen reiste seg, våknet hannen og løftet på hodet. Jeg satt klar for det ultimate løveportrettet, men hannen ignorerte oss helt og så bare etter hunnene. Så reiste han seg og fulgte etter. Der borte gikk også den andre store hannen.
Hele seansen hadde tatt drøye ti minutter. Ti minutter som hadde gått veldig fort. Ti fabelaktige minutter, og et verdig punktum for besøket i Etosha. Vi hadde vært storfornøyde om dagen sluttet der, men den hadde jo bare såvidt begynt, og hadde mer å by på.
For bare noen kilometer lenger fram ble det ny stopp. En elefantflokk var i ferd med å krysse veien, så vi satte ned farten og ble stående på god avstand. Det viste seg nemlig at bak elefantene stod det to biler, og den ene var en åpen safaribil som elefanter passerte både foran og bak. Trolig til skrekkblandet fryd for passasjerene, særlig da en av de store elefantene stoppet opp og spilte ut ørene som en advarsel. Flokken hadde flere små unger med seg, og vi så at sjåføren hadde lagt inn reversen og var klar for det meste.
Først foran, så bak, så foran igjen. Til sammen passerte 50 elefanter veien. Alt gikk rolig for seg, men de som satt beskyttet av bare seilduk pustet nok lettet ut da de siste hadde passert.
For seksti år siden ble det talt tilsammen 26 elefanter i Etosha, bare halvparten av denne flokken alene. Samtidig hadde man problemer med elefanter i jordbruksområder utenfor nasjonalparken, og løsningen ble å bore brønner i en stipe vestover for å lokke elefantene inn i parken. Dette er årsaken til at vannhullene i den stengte delen av Etosha ligger på en stripe fra øst til vest. Men forsøket lyktes, og etter ti år hadde elefantbestanden økt fra 25 til 500. I dag er den på rundt 2000. Hver av dem setter til livs 230 kg mat og 180 liter vann hver dag i gjennomsnitt, så trass i sitt noe uttørkede ytre om vinteren må Etosha være et produktivt område. Totalt regner man med en bestand på 10 000 elefanter i Namibia, stort sett alle nord i landet. 600 av dem er ørkenelefanter i nordvest, spesielt tilpasset med mindre kroppsstørrelse men større føtter enn andre elefanter. Det finnes bare to slike forekomster av ørkentilpassede elefanter i verden, den andre er i Mali.
Vår vei videre gikk ikke mot de tørre områdene i vest, men østover mot elv og våtmark. Ved Namutoni stoppet vi for å se på det hvitkalkede gamle tyske fortet som var gjort om til leir for safariturister. Rett utenfor porten gikk et spissneshorn og rotet i bakken sammen med en flokk fugler, men vi var klare for andre opplevelser. Nå ventet Okavango.