Namibia del 5 - Ørken

Innledning                     Del 4: Mot kysten

Onsdag 10. juli
Husverten vår hadde ordnet guide for oss til en "living desert"- tur, og ved frokostbordet klokka åtte kunne herr Sam fortelle at karen som skulle ta oss ut i ørkenen stod utenfor. Vi hadde lest om ørkenentusiasten Tommy Collard og trodde først at han var den eneste som drev med dette, men det var det ikke - og i alle fall var denne karen en helt annen. En trivelig, litt rund fyr med briller og fippskjegg, solbrent nese og tjukk, grønn jakke. Han fortalte at det var bare oss i dag, og at turen tok omtrent fem timer. Litt skeptiske til hva dette var for en fyr, satte vi oss inn i firehjulstrekkeren hans, en Toyota fra Close-up Africa safaris med store offroad-dekk, og kjørte sørover ut av Swakopmund. Men vi behøvde ikke kjøre langt, for Namibørkenen ligger vegg i vegg med byen. Allerede etter et par-tre kilometer svingte vi av fra hovedveien og inn på en sandvei. Så var det stopp og alle mann ut.

"Ta en kikk og se hva dere finner" begynte guiden vår, før han trakk seg ruslende tilbake mens han her og der bøyde seg framover for å se ned på bakken. Det var ikke bare løs sand her; heller et litt hardt dekke av sand og grus, og innimellom noen små sandhauger med småvokste sukkulente busker. Jeg kikket rundt på bakken, det var fotspor av biller her og der, og inn under noen av småbuskene hadde ett eller annet gravd hull ned i sanden. Ellers ikke noe spesielt å se. De andre fant visst heller ikke noe spennende, så hva var dette egentlig for et opplegg? Men nå kom guiden i vår retning. Han pekte mot Inge, som hadde funnet ei stripe med beinrester og en stor hodeskalle i sanden. "Hest", sa han. "Hundre år gamle bein, og de fortsetter langt innover i ørkenen; vinden avdekker dem av og til." Beinrestene skrev seg fra første verdenskrig, da tyskerne samlet inn hester for å møte den framrykkende Sør-Afrikanske hæren. Men så ble det visstnok oppdaget sykdom blant hestene, og for å unngå smitte ble hele kolonnen avlivet på stedet. På hesteskallen kunne vi se et kulehull.

Etter den første rekognoseringsrunden ble det mer liv i guiden vår. "Jeg har tegnet noen sirkler i sanden her og der. Ikke rør noe innenfor dem. Ser dere de sporene i sanden der? De er fra en sidewinder". Langs kammen av en liten sandrygg kunne det anes et mønster i sanden der morgensola sendte skrå skygger bortover. Javisst! - men det var jo så smått? Vi fulgte mønsteret i sanden bortover; det forsvant ved en plante som strevde litt med å vokse fort nok til å holde seg over sanden. Guiden rotet litt forsiktig i sanden med en metallkrok på langt skaft, og plutselig lå det en bitte liten hoggorm der. "Peringuey's Adder, et ungt eksemplar". Han løftet slangen opp med kroken og slapp den ned på litt løs sand like ved siden av. Der begynte den straks å arbeide med halen, som forsvant gradvis ned i sanden. Etter noen sekunder var bare hodet igjen, så forsvant det også. På overflaten syntes ingenting, bare en slett flate med sand, uten spor. "Den holder øye med oss. Ser dere den?" Jeg lente meg framover og kikket på sanden der hodet hadde forsvunnet. Og der var det to øyne mellom sandkornene! De var bare 2-3 millimeter store, så jeg måtte på med mellomringen for å ta bilder. Etter å ha tenkt meg litt om, tok jeg telekonverteren istedet. "De er vel ikke særlig sosiale av seg?", spurte jeg mens jeg la meg ned med albuene i sanden. Nei, det var de ikke, sjansen for å legge seg på en annen slange var liten. Jeg kikket over kameraet og så at det var i underkant av ti centimeter fra frontlinsa til slangeøynene. De lå helt stille og kikket opp i hver sin retning, det ene rett inn i kameraet.

Nå gikk vi bort og så nærmere på en av sirklene guiden hadde tegnet i sanden. Jeg gransket nøye sanden innenfor sirkelen, men så ingenting. Så stakk guiden metallkroken ned i sanden - og fisket opp enda en slange, litt større enn den første. Den søkte tilflukt inntil en plante like ved, og vi kunne tydelig se det flate hodet med øynene plassert oppå. En tilpasning til lurejakt der bare øynene er synlige.

Vi ble stadig mer imponerte over guidens blikk for de små detaljer. Han på sin side mente at dette kom nok til å bli en bra dag; bare såvidt begynt, og flere slanger allerede. Nå gjorde han oss oppmerksomme på de langbente ørkenbillene som sprang rundt her og der. Tok-tokkies, ble de kalt. Om vi kunne samle inn noen av de forskjellige artene til ham? Han hadde med et par glasstuber å ha dem på.

Etter en kort kjøretur stoppet vi igjen. Der fikk jeg omsider mitt første møte med en kameleon, for oppe på en liten rygg like ved bilen satt en umiskjennelig liten og mørk sådan. Jeg hadde ikke regnet med at det var i ørkenen vårt første møte skulle finne sted, men det var helt greit for min del. Namaqua-kameleonen er den eneste ørkentilpassede kameleonen, og finnes bare i sørvest-Afrika. Guiden fortalte at dette var en unge, og at den var mørk fordi det var morgen og den satt og varmet seg opp. Når den hadde fått en passelig kroppstemperatur, ville den bli lys og gå mer i ett med sanden. Men mørkfarge kan også bety at kameleonen er skremt, så dersom den begynte å trekke seg unna, måtte vi gjøre det samme.

Vi var nå inne i Dorob nasjonalpark, opprettet i 2010, den siste biten som bandt sammen nasjonalparkene på kysten av Namibia til en sammenhengende stripe fra nord til sør. De tre byene Lüderitz, Walvis Bay og Swakopmund er holdt utenfor, men det er faktisk mulig å gå i et sammenhengende verneområde fra Sør-Afrika til Angola. Nasjonalparkene er delt i soner med ulike verneregler. Guiden forklarte at det bare var lisensierte guider som hadde lov å kjøre i det området vi var inne i nå, og de kjørte aldri på grusområdene, men bare på sanden der vinden ville viske ut alle spor. Grusområdene var gamle elvesletter formet av vann som en gang hadde passert på vei til havet, og som underveis hadde sortert materialet og avleiret det i harde gruslag. Spor her tok det lang tid for vinden å viske ut, kanskje mange tiår for et bilspor. De guidede turene fulgte derfor samme rute, med unntak for inne i de rene sanddyneområdene der det var litt mindre nøye hvor man kjørte.

Sanddynene hadde tydelige, mørke fargetoner, noen ganger i mørkt rødbrunt. Dette skyldtes innhold av ulike mineraler, og mange steder bitte små rubiner. Helt på sørkysten av Namibia blir det utvunnet diamanter av ørkensanden, i et område som har fått status som nasjonalpark fordi det i over hundre år har vært avsperret og urørt - med unntak for de fem prosentene av arealet der diamantutvinningen framdeles finner sted (verneområdet har det velklingende navnet Sperrgebiet National Park).

Jo lenger inn fra kysten vi kom, jo mer dominerte sanddynene. Men det ble ikke mindre liv i ørkenen av den grunn. På toppen av en dyne var vår mann snart i gang med å grave. Han hadde sett to parallelle sett av prikker i sanden, knapt synlige om man ikke visste hva man skal se etter. Nå lå han på kne og måket forsiktig til side et lag med sand, så et nytt. Snart kom det til syne en silkeaktig tunnell nede i sanden, som når den ble gravd ut ble hengende sammen som en tynn strømpe av sand. Silketunnelen ble gravd forsiktig  fram og nøstet opp, og så slo guiden til med en rask bevegelse. Han trakk hånden til seg og åpnet den sakte foran oss. "Får jeg presentere... The White Lady." På sanden inne i hånda hans satt en hvit edderkopp med relativt kraftige kjever. Jeg tok noen bilder, men edderkoppen mislikte tydeligvis situasjonen og hoppet ned på bakken, der den begynte å springe etter dekning. Den stoppet et øyeblikk for å orientere seg, men jeg rakk knapt å finne den i søkeren før den sprang videre i retning skyggen under kneet mitt. "Ikke la den bite deg", sa guiden - og jeg lot bilder være bilder og trakk kneet til meg. Så ble den hvite dama fanget inn igjen, og roet seg ned på håndtaket til guidens pirkestav.

Dancing White Lady (Leucorchestris arenicola).

Edderkoppen finnes bare i Namibørkenen og ble beskrevet så seint som i 1962, da den fikk det vitenskapelige navnet Leucorchestris arenicola. Ellers blir den gjerne kalt The Dancing White Lady, fordi edderkoppene kommuniserer seismisk med hverandre ved å tromme på sanden med bena - noe som får det til å se ut som den danser. Arten er også kjent for å kunne unnslippe ubehagelige situasjoner når den er ute på rov ved å rulle seg sammen til en kule og trille i sikkerhet nedover sanddynene.

Etter å ha latt ladyen grave seg ned i den kjølende sanden, rakk guiden knapt å snu seg før han med eit "oisann..." begynte å grave på ny. Han ba oss sitte ned og følge nøye med, for her så han spor etter noe helt spesielt. Det hadde vært en liten forsenking i sanden, og nå gravde han forsiktig fram en ny, litt større og litt dypere tunnell omtrent tjue cm under overflaten. Etter å ha gravd ut denne tunnelen i en halv meters lengde begynte han å nøle. Kanskje var det ingen hjemme...?  Men så kunne vi se at noe gravde der nede; det ble skuflet små ladninger med sand ut av tunnelåpningen. Guiden gravde enda litt fortere, så veldig forsiktig, og med ett satt det en merkelig skapning i sanden mellom oss.

Den fineste av the little five, mente guiden. En art jeg virkelig hadde håpt å få se, og der satt den og slikket seg på øynene slik gekkoer gjerne gjør ettersom de fleste av dem mangler øyelokk. Dette er enda en spesialitet for Namibørkenen, og noe norsk navn finnes ikke. På engelsk kalles den Web-footed Gecko (Palmatogecko rangei) på grunn av "svømmehuden" som gjør den til en effektiv graver i den fine ørkensanden. Den ser ekstremt skjør ut med sin halvt gjennomsiktige hud der blodårene synes, men er et lite rovdyr som ferdes ute om natta og holder seg nedgravd om dagen. Vårt individ var godt voksen, og 12-15 cm lang. Vi passet på at den hele tiden var i skyggen av oss, før den ble plassert tilbake i tunnelen sin og litt sand ble skuflet inn foran inngangen. Om den kjente til sin nabo ladyen er ikke godt å si; store gekkoer spiser små edderkopper, og store edderkopper spiser små gekkoer.

Guiden vår var fornøyd med enda et fint funn. "Vi har bare lov å grave ut en gekko om dagen", sa han. ""Men de er ganske vanlige. Rundt her er de nesten overalt." En annen som også så ut til å være nesten overalt, fant vi like etterpå: En Peringuey's Adder som hadde gravd seg litt skjødesløst ned i sanden.

En kort kjøretur lenger innover i ørkenen så vi en annen bil, eller kanskje den heller burde kalles en buss, som stod på skrå i ei sanndyne. Guiden fortalte at det var Tommy Collard som var ute med en gruppe. Etter de første omtalene av "The Living Desert"- turene internasjonalt for noen år siden, hadde de nå blitt så populære at mengden deltagere begynte å bli et problem. Ikke for ørkenen, men for deltagerne. Turene er lagt opp med tanke på at alle skal få se og ikke minst fotografere dyrelivet på nært hold, og det kan jo bli vanskelig med grupper på 12-15 personer. De tre firmaene som drev med slike turer, hadde derfor begynt å samarbeide, ved å fordele deltagere til hverandre. "Det blir ikke gode bilder til alle i en slik gruppe!", sa guiden mens vi kjørte forbi. I dag hadde han ikke kunnet hjelpe kollegaen, ettersom han var på tur med oss og ikke hadde plass til flere. "Jeg vil ikke ta større grupper", sa han, "men Tommy er såpass showman at han takler det bra."

Ved en grusslette kom vi over ferske bilspor etter noen som ikke hadde holdt seg til de løse sanddynene. Guiden gikk ut og kikket, og plukket fram mobiltelefonen. Det ble en ganske høylytt samtale der ute på grusen, mens vi fant fram drikke. Det begynte å bli varmt. "Sporene er fra bilen som hentet folkene i den ballongen vi så tidligere i dag", fortalte guiden da han kom tilbake til bilen. "Jeg ringte og sa at de måtte skjerpe seg, og at jeg vil rapportere dem når jeg kommer tilbake. De sporene forsvinner ikke med det første."

Litt lenger innover stoppet vi i en liten forsenking mellom sanddynene. Guiden hadde fått øye på en kameleon som lå inntil en død trestubbe; en fullt utvokst hunn på godt over tjue centimeter. Vi gikk ut av bilen, og jeg la meg ned på magen i sanden og albuet meg fram til jeg var på passe avstand til kameleonen. Plutselig kom den glidende i gode klyv ut på sanden, med begge øynene fiksert på et punkt en halvmeter foran seg. Der stod en bille. Det var guiden som hadde funnet fram glassene med biller vi hadde samlet inn tidligere; nå forstod vi hva han ville med dem. Kameleonen stoppet opp, med full fokus på billa i sanden. Avstanden var minst like lang som lengden av hele kameleonen, men nå åpnet den langsomt munnen slik at vi kunne se tunga som presset mot leppene. Den skjøt ut, traff billa og dro den med seg inn i munnen, der fornøyde tyggebevegelser bekreftet at det hadde blitt treff.

Guiden kastet ut enda en bille på sanden foran meg, og kameleonen var tydeligvis langt fra mett. Gang etter gang slengte den ut teleskoptunga, og traff hver gang. Det gikk så raskt at jeg droppet motorframtrekk med fem bilder i sekundet, og heller satset på å ta ett enkelt bilde i akkurat det rette hundredels sekundet. Men da jeg omsider hadde lært meg å tenke som en kameleon og få teken på det, annonserte guiden at det var slutt på billene.

"Men jeg har tatt med litt smågodt hjemmefra", la han til, og fisket fram et nytt glass fra bilen. Og uten altfor langt avbrudd kunne kameleonen fortsette spisegildet, denne gangen på centi- meterlange billelarver. Det var fascinerende å se ikke bare hvordan kameleonen siktet og traff hver gang, men også at den fuktige tunga var så rask på returen at kameleonen tilsynelatende aldri fikk sand i munnen.

Men så var det slutt på moroa. Guiden satte korken på det tomme glasset, og kameleonen snudde, skiftet farge, og gikk hjem.

I skråningen av en av de høyeste sanddynene i området hadde vi på litt avstand sett at en annen gruppe personer var ute for å more seg. Dette var en av de andre populære måtene å besøke ørkenen på; man ble kjørt opp på en høy dyne, utstyrt med hjelm og et akebrett, og så var det å suse nedover liggende på magen mens man holder seg fast så godt man kan. Lesida på en sanddyne holder av rent fysiske årsaker - knyttet til stabiliteten av sandkornene - en vinkel på rundt 34 grader, det vil si så bratt at man må støtte seg med hendene om man skal kravle opp. Nedover, liggende på et polert brett med svært liten friksjon mot sanden, kan farten komme opp i 80 kilometer i timen.

For å gi litt fart og spenning også til de mer jordnære, avsluttes gjerne The Living Desert-turene med litt akrobatisk bilkjøring i de største sanddynene. Så også denne gang. Guiden fortalte at med brede dekk, halvert lufttrykk og firehjulstrekkeren i lavgir var det ikke noe stort problem å komme seg fram i løs sand - og så demonstrerte han det. Vi endte nær toppen av den høyeste sanddyna i området. Ute av bilen spurte jeg om det ikke kunne ligge slanger og gekkoer og edderkopper og mye annet rart nedgravd også her i de store sanddynene, og joda, det kunne det - så selv det var mange færre dyr her enn nede rundt grusslettene, kjørte de ikke bilene så løssluppent som det kunne se ut til. Vi fulgte faktisk en fast rute også nå, selv om den var litt mindre veldefinert enn lenger nede fordi ulike biler hadde ulik evne til å ta seg fram.

Noenlunde beroliget av det svaret bega vi oss tilbake, nedover en berg-og dalbane i sand som fikk det til å knipe seg i mellomgulvet. Men den største opplevelsen var absolutt møtet med "the little five". Det er sjelden vi bruker guider når vi er ute og reiser, og går sikkert glipp av en del på grunn av det - men vi prioriterer friheten til å bruke den tiden vi ønsker på den måten vi ønsker, og så vet vi stort sett hva vi skal se etter. Men noen ganger får man ikke med seg stort, om noe, uten en lokalkjent guide. Som nå.

Torsdag 11. juli
Etter gjennomført grunnkurs i ørkenliv var vi nå klare for siste del av rundturen i Namibia: De røde sanddynene i Namib Naukluft najonalpark, ved Sossusvlei. Ved siden av Etosha er dette landets mest besøkte attraksjon. På satelittbilder skiller denne røde delen av Namibørkenen seg klart ut fra resten av ørkenstripa langs kysten, men det vi lurte på var selvsagt om sanddynene var like røde i virkeligheten som i reisebladene og turistbrosjyrene. Også denne nasjonalparken er stengt om natta, og kan by på et berømt kappløp mot klokka om morgenen for å rekke inn mens lyset er finest. Det tyder jo i seg selv på at dette er ekte vare, men ettersom ingen fotografer klarer å holde fingrene unna fargemetning i etterbehandlingen, vet man jo aldri helt hvordan virkeligheten arter seg.

Men først var det 350 kilometer å tilbakelegge til Sesriem, der vi skulle campe under kameltorntrærne. Første halvdelen er veien fra Swakopmund høvlet fram gjennom flat grus- og steinørken. Våre tidligere teorier om denne enkle og billige måten å bygge veier på fikk vi tilsynelatende bekreftet da vi faktisk møtte ikke bare en, men to veiskraper underveis (uten at det hadde noen spesielt stor effekt på vaskebrettstrukturen i veien). Godt og vel halvveis begynte vi å nærme oss høylandet sentralt i Namibia, og her hadde veibyggingen krevd litt mer innsats. Ved Kuiseb-passet svingte vi sørover, og etter bare en liten forsmak på kronglete veier i bratt terreng havnet vi igjen ute i flatt lende.


Området ved Kuiseb canyon er kronglete terreng å ta seg fram i, men likevel relativt flatt dersom man ser litt stort på det...

Første bensinstasjon etter Swakopmund dukket opp etter 230 kilometer, ved den fredelig lille pletten som treffende nok heter Solitaire. Her er det langt til det meste, men foruten butikken og bensinstasjonen er det her av alle ting et konditori som har blitt berømt for sin eplekake. Ved siden av en dyktig baker skyldes nok suksessen mest av alt gunstig lokalisering, for uten den strategiske plasseringen på veien mellom de berømte sanddynene i Sossusvlei og henholdsvis Swakopmund i nordvest og Windhoek i nordøst, hadde det nok ikke blitt solgt så mange eplekaker her.

Med hjemlige øyne vil nok de fleste klassifisere naturen rundt Solitaire som ørken, særlig om man tar en kikk på nedbørsmålingene for stedet, men med lokale øyne for muligheter ser saken litt annerledes ut. Stedet begynte som sauefarm, og litt av den aktiviteten er det framdeles. Selv om vi nå kjørte langs utkanten av Namibørkenen, var nok landskapet til andre årstider adskillig grønnere, og når vi kom enda lenger sør var det en slående kontrast mellom bølgende (om enn brunsvidde) gressenger og sanddynene i vest.

Sesriem er målet for dem som vil inn i Namib Naukluft nasjonalpark. Fra dette stedet går den eneste bilveien inn i ørkenen. Veien følger en bred elveslette inne mellom sanddynene, og stopper der elveleiet stopper, ved Sossusvlei. En vlei er en grunn vannansamling, ofte av midlertidig karakter, og Sossusvlei markerer slutten på elva Tsauchab. I likhet med den langt større Okavango når Tsauchab aldri fram til havet; den stopper der sanddynene i enden av elvesletta sperrer veien, og de siste restene fordamper i det som det meste av tiden framstår som tørre, hvite leireflater. Det skjer nemlig ikke så ofte at det er vann i Sossuvlei, det går noen år mellom hver gang det regner nok i innlandet til at vannet i Tsauchab holder hele veien fram.

Det har nok vært mer vann her i tidligere tider, men det må være lenge siden, for Namibørkenen regnes for å være verdens eldste. En gang i tiden gravde likevel vannet ut Sesriem-kløfta, en kilometerlang, smal canyon like ved Sesriem. Navnet kommer fra afrikaans, og betyr ganske riktig "seks reimer" det vil si det antall skinnreimer som måtte hektes sammen for å nå ned til vannet i bunnen av kløfta med en bøtte.


Dagens siste solstråler i Sesriem canyon.

Som allerede nevnt er Namib Naukluft nasjonalpark stengt om natten. Årsaken er sikkert at man vil unngå villcamping blant de mange som ønsker å se soloppgangen over de røde sanddynene. I stedet er man nødt å kjøre de 65 kilometrene fra Sesriem til Sossusvlei om morgenen for å rekke soloppgangen. Da er det helt essensielt hvor man overnatter. Bommen over veien ved nasjonalparkgrensa åpner nemlig ikke før ved soloppgang, det vil si rundt 06:45 da vi var der, og tilsynelatende er det dermed umulig å komme inn til de røde dynene mens lyset er på det fineste. Men bare tilsynelatende. Det statlige Namibia Wildlife Resorts (NWR) har nemlig overnattingssteder innenfor nasjonalparkgrensa, og fra disse er det lov å starte en time tidligere. Så mens folk som overnatter ved lodger utenfor nasjonalparkgrensene må vente til 06:45 før de slipper inn, kan de som bor på NWRs anlegg umiddelbart innenfor bommen starte 05:45. Vi hadde naturligvis sikret oss en plass på NWRs Sesriem Campsite, slik at vi var på rett side av bommen. Alternativet for den som ønsker mer luksus er NWRs Sossus Dune Lodge vegg i vegg, men det er betraktelig dyrere (17,5 ganger for å være nøyaktig). Med en behagelig campingmulighet som vår, var ikke valget så vanskelig. Som en ekstra bonus fikk vi den afrikanske stjernehimmelen over vår egen bålplass.

Fredag 12. juli
Den klare ulempen med rooftop camping er selvsagt at teltene må pakkes sammen før man kan kjøre noe sted, men det hadde vi etter hvert begynt å få taket på. Så klokka var ikke vesentlig over 05:45 da vi passerte den indre bommen som åpnet veien for oss NWR-gjester inn til Sossusvlei. Det var stummende mørkt, men vi var ikke alene. Frontlysene fra den ene bilen etter den andre falt inn på rekke bak oss, og fjerne, røde lys nærmere målet viste at noen hadde startet før oss.

De første 60 av de 65 kilometrene fra Sesriem til Sossusvlei ble asfalterte for noen år siden, slik at vi slapp å kjøre blindt på rekke i hverandres støv. Men fartsgrensa var fremdeles bare 60. De mest regnekyndige begynte derfor snart å kjøre forbi oss, den ene etter den andre. De hadde nok funnet ut at dersom vi kjørte i 60 km/t over en strekning på 60 kilometer, ville vi bruke en time på veien. Og da ville vi bare ha kommet til enden på asfalten; de siste 5 kilometrene i løs sand kom i tillegg - samtidig som det også ville gå med tid til å slippe luft ut av dekkene før vi bega oss ut på den siste etappen. Regnestykket gikk med andre ord ikke opp; skal man være på rett sted idet sola kastet sine første stråler over horisonten, må det kjøres over fartsgrensa. Til å begynne med holdt vi igjen, for vi hadde kjørt gjennom en politikontroll ved Solitaire dagen før, og hvem visste om ikke politiet lå i buskene med fartskontroll når rekka med rike utlendinger kom susende på en strekning der de var nødt til å kjøre for fort? Etter hvert førte likevel sannsynlighetsregning om temaene fartskontroll, sjansen for å få oppleve soloppgangen over Namibørkenen igjen, og hvor nøyaktig speedometeret i bilen egentlig var, til at vi presset på litt. Mot slutten ganske mye.

Da vi nærmet oss enden på veien, presset en ny realitetsforståelse seg på med full styrke etter hvert som dagslyset økte: Det var overskyet! Tanken på at slikt kunne skje hadde ikke engang falt oss inn etter to uker med blå himmel i det tørreste landet sør for Sahara. Riktignok hadde vi hatt morgentåke ved Cape Cross, men nå var vi tross alt nesten 100 kilometer inne i landet. I bilspeilene kunne jeg se at horisonten i øst, der sola snart skulle smyge seg fram, var pakket inn i kompakt skydekke. Men over oss så det litt åpnere ut, så vi kjørte på.

Ved enden av asfaltveien tok vi igjen de andre morgenracerne, som stod og slapp luft ut av bildekkene sine for å gi seg i kast med den siste strekningen gjennom sanden inn til Sossusvlei. Alternativet er å la bilen stå, og ta traktorbussen den siste biten - slik alle med tohjulsdrevne biler må gjøre, dersom de da ikke har god tid og vil spasere inn. Under nervøse protester fra mine medpassasjerer - ledsaget av ønsker om å bli transportert inn av en kompetent sjåfør som faktisk hadde kjørt i løs sand før - hoppet jeg ut, fisket fram lufttrykksmåleren og begynte å slippe luft ut av dekkene. Guiden vår i ørkenen ved Swakopmund hadde sagt at 1 bar var passe, men så langt turte jeg ikke gå. Jeg satset på 2,0. Så var det å finne rett gir. Det stod en advarsel i bilen om å unngå bruk av lavgir, men firehjulstrekk og lavgir måtte vel være tingen nå? Bilen manglet instruksjonshefte, så jeg måtte bare prøve meg fram. Den lille girspaken ble satt til L, så fikk det bære eller briste. Høyt turtall og ikke altfor stor fart, men unngå for all del å stoppe.

Skrikingen i baksetet og mine kritthvite knoker rundt rattet ga seg litt etter hvert som vi så at det faktisk bar. Veien fløt litt ut underveis, så det måtte tas noen strategiske veivalg uten betenkningstid - og en forbikjøring fordi bilen foran kjørte saktere enn jeg turte ta sjansen på -  men vi durte gyngende gjennom sanden med heftig rattbruk og raske vekslinger mellom første og andre gir. Det var ikke bare passasjerene som var lettet da vi kom inn på fastere grunn og kunne parkere bilen.

Dette var Sossusvlei. Sand, leirflater og kameltorntrær om hverandre. Man kunne se på plasseringen av trærne langs leirflatene hvor vannet rant de få gangene det regnet. Men vi skulle videre, til Dead Vlei. Et skakkt lite treskilt antydet retningen. Det er flere leirflater inne mellom sanddynene enn bare Sossusvlei, som i seg selv er et nettverk av flater. Dead Vlei er en av dem som sanden har avskjært fra kontakt med Sossusvlei og vannet som av og til kommer rennende i Tsauchab, og som derfor gir et om mulig enda tørrere inntrykk. Dette inntrykket blir i betydelig grad forsterket av restene av kameltorntrær som tørket ut og døde for 900 år siden, men som fremdeles står der uten å brytes ned.

Det var framdeles kompakt skydekke over horisonten i øst da vi nådde kanten av Dead Vlei, og strålene fra soloppgangen skulle ha vært der. Vi tråkket oppover ryggen av en av dynene for å få utsikt, mens vi ventet og håpet på at sola skulle bryte gjennom. Men de aller første og rødeste solstrålene skjønte vi at vi bare måtte avskrive.

Noen hadde vært ute tidligere enn oss, og hadde allerede inntatt toppen av Big Daddy, en av flere kandidater til tittelen "verdens høyeste sanddyne" med sine vanligvis rundt 325 meter over Dead Vlei. Fullt så langt kom ikke vi, for nå hadde skydekket brutt opp såpass mye at sola begynte å komme gjennom og spotbelyse landskapet. Selv om det nå hadde gått en time siden soloppgang, var lyset mykt nok til at det ble en helt spesiell opplevelse.

Da sola hadde steget høyt nok til at den nådde ned til Dead Vlei, sprang vi ned den bratte skråningen for å se nærmere på de berømte kameltorntrærne (Acacia erioloba) som tørket ut og døde da stedet ble avskjært fra elva for 900 år siden. Klimaet er så tørt at trærne ikke har blitt brutt ned og råtnet, men framdeles strekker sine brunsvidde greiner mot himmelen. I dag voktes de for souvenirjegere; å bryte med seg en kvist fra Dead Vlei er en helligbrøde omtrent på linje med å kappe hodet av den lille havfrue. Derfor får de svarte skjelettene stå i fred, i et av de merkeligste landskapene på jorda. Et landskap i rødt, hvitt og svart. Under en blå himmel.

I den andre enden av Dead Vlei troner Big Daddy, som namibierne hevder er verdens høyeste sanddyne i verdens eldste ørken. Det med høyden på sanddyner er et noe omstridt regnestykke, men at Namibørkenen er verdens eldste er det større enighet om. Med sine 50-80 millioner år er dette også det uten sammenligning eldste stedet i verden, dersom kriteriet er å ha holdt seg noenlunde uforandret. Med 2 mm årlig nedbør i de tørreste stedene er det ikke mange ytre krefter som påvirker landskapet.

At det i det hele tatt kan finnes vegetasjon her, skyldes til en stor grad den kalde Benguelastrømmen fra Antarktis som kommer opp langs ørkenkysten av Namibia og fører til hyppig tåke der kald og varm luft møter hverandre. Det meste av plante- og dyrelivet i denne særegne ørkenen er avhengig av fuktigheten tåka fra tid til annen fører med seg så langt som 50 til 100 kilometer inn fra kysten. Derfor er det også så mange endemiske arter i denne delen av verden.

Hvor lenge Big Daddy har hatt sin nåværende form er usikkert, ettersom sanddynene formes og forandres av vinden. Men relativt stabile er de likevel, i alle fall nok til at Big Daddy tilskrives en høyde på 325 meter over den tidligere vannflaten i Dead Vlei. Inge mente at den 34 graders skråningen ned mot Dead Vlei måtte være en passende arena for nedoverbakkeløp i sand, og bega seg mot toppen. Bestigningen tok tre kvarter, nedstigningen litt over to minutter. Å springe ned en bratt sanddyne, eller kanskje rettere å flyte ned bakken, er en sær opplevelse.

Helt fram til klokka 10 var det en fin glød i sanden, men nå forsvant de mørke skyggene og landskapet ble mer flatt og tonløst. Vi begynte på tilbaketuren, og først nå kom vi egentlig i tanker om å se etter ørkenens beboere, som vi hadde sett så mange av to dager tidligere. Tallrike spor viste at de allestedsnærværende ørkenbillene med sine lange bein var vanlige her også, og et nytt bekjentskap var store og relativt aggressive maur. Men morsomst var det nok å få krysset av den siste av "the little five" som vi ikke hadde fått med oss ved Swakopmund: Wedge-snouted Lizard (Meroles cuneirostris) som både er raske gravere og ikke minst raske løpere i den løse sanden.

Tilbake i leiren ved Sesriem ble det bestemt at vi skulle ta turen inn i ørkenen igjen om ettermiddagen, med håp om at sola ville være med oss i alle fall ved solnedgang.

I mellomtida fikk man drive dank som best man kunne, enten ved bassenget eller med kameraet. Like ved det stråtekte resepsjonsbygget hadde en koloni republikanere (Philetairus socius) - eller blokkvevere som de skal hete nå - bygd et gedigent reir, med enkel tilgang til førsteklasses reirmaterialer like ved. Denne arten lager til tross for sin ringe størrelse verdens største fuglereir, som er kraftige konstruksjoner det er vanskelig å ta seg inn i for egg- og ungetyver. Opptil 100 par kan hekke sammen, men i hvert sitt kammer med egen inngang på undersiden. En viktig funksjon ved de store reirene kan være temperaturregulering, ettersom arten er knyttet til utpreget tørre og varme områder. Reirene kan bli opptil hundre år gamle, og blir brukt av flere andre fuglearter, som boerspurven (Passer melanurus). Og sikkert av Kalahari-treskinken (Mabuya spilogaster) også; den kravlet i alle fall rundt i de fleste trærne i området.

 

I tre-tida begynte vi å forberede oss på ny tur i retning ørkenen. Dagen før hadde vi ordnet med den nødvendige tillatelsen til å ta oss inn i nasjonalparken, men trolig fordi vi bodde på innsiden var det ingen som sjekket papirene. Som NWR-gjester fikk vi dessuten være i verneområdet inntil en time etter solnedgang. For å kunne utnytte denne tiden til fulle, dro vi ikke helt inn til Dead Vlei denne gangen, men siktet mot den mye lettere tilgjengelige Dyne 45. Navnet viser til at denne sanddyna ligger ved veien 45 kilometer fra Sesriem. Den er trolig den mest fotograferte sanddyna i verden der den ligger bare noen hundre meter fra veien, med en karakteristisk skyggeprofil enten man ser den om morgenen eller om kvelden.

På veien passerte vi flere grupper med struts og oryxantiloper, blant annet en familiegruppe som poserte fint foran de første røde dynene som åpenbarte seg. Oryxene er ørkentilpassede antiloper som ikke er avhengige av tilgang til drikevann. De får i seg den fuktigheten de trenger fra plantematerialet de spiser, noe som må sies å være litt av en prestasjon for et så stort dyr i et så karrig landskap...

De store sanddynene kommer tettest inn mot sørsida av veien. Dette er den første av dem, fotografert med lyset inn fra vest femti minutter før solnedgang. Morgenens utflukt hadde vært relativt oppklarende når det gjaldt den mye omtalte rødfargen til sanddynene rundt Sossusvlei, og vi var nok etter hvert mer fascinert av formene i sanden og gløden i fargene enn i fargene selv. Det er ingen tvil om at markedsføringen av Sossusvlei i stor grad er basert på bilder der fargemetningen er manipulert på grensen av det akseptable, men bildene er den enkelte fotografs ansvar, og trolig resultatet av et slags "keiserens nye klær"-syndrom: Man reiser hit fordi man har sett bilder av de røde dynene, men ved ankomst ser man at virkeligheten ikke stemmer helt med beskrivelsene. For å unngå den beklemmende følelsen av å ha latt seg føre bak lyset, korrigeres virkeligheten litt ved å manipulere fargene i sine egne bilder på samme måte som andre har gjort før. Dermed blir det nok en gang den manipulerte utgaven som presenteres, og slik fortsetter runddansen.

Men selv om sanden i utgangspunktet er mer gul eller oransje enn rød, er det likevel ingen tvil om at de aller laveste solstrålene får sanddynene til å gløde i retning av det røde. Her er det et viktig poeng at sanden faktisk så ut til å ha ulik farge på ulike steder, og enkelte dyner så absolutt rødere ut enn andre. Bildet av oryxene ovenfor er tatt foran et slikt parti. Turen på dyne 45, som er gjengitt på bildene under, viste at fargen også varierte med himmelretningen, omtrent som i et polafilter. Mot sør hadde sanden en dyp, oransjerød glød; mens akkurat den samme sanden var tilnærmet gul når vi snudde oss og så nordover. Trolig fungerer de mange sandkornene som små prismer som bryter lyset ulikt alt etter hvilken vinkel lysstrålene har i forhold til oss som ser på landskapet. Det vi registrerer som fargen i sanddynene er dermed et resultat av mange ulike faktorer. Den rette kombinasjonen av solas høyde over horisonten og vinkelen solstrålene har i forhold til sanddynene og oss kan utvilsomt gi øyeblikk som rettferdiggjør begrepet "røde sanddyner", men det er ingen tvil om at oppjustering av fargemetningen er brukt (og misbrukt) i betydelig grad.

Men et fascinerende landskap er det uansett.

Det siste bildet over viser elvesletta der Tsauchab renner når det en sjelden gang har regnet nok i innlandet til at vannet når helt ut hit. Bildet er tatt vestover, og helt innerst der elvesletta slutter, ligger Sossusvlei og Dead Vlei. Noen vil sikkert synes at sola er merkelig plassert på et bilde som er tatt mot vest, men det skyldes at Namibia ligger sør for ekvator, slik at sola vandrer over nordhimmelen.

Lørdag 13. juli
Ettersom lyset og forholdene ellers hadde vært upåklagelige kvelden før, ble det ikke noe nytt framstøt mot Sossusvlei. Det hadde det uansett vært begrenset med tid til, for dagens etappe på 400 km til Windhoek gikk i småkupert fjellandskap nesten hele veien. Her kom vi ellers over turens eneste bekkeløp med vann i, og måtte ved opptil flere anledninger fukte dekkene der veien krysset små elveleier. Så landet er tydeligvis ikke helt uttørket selv i vinterhalvåret.


En gul mangust (Cynictis penicillata) ved Solitaire. Etter innledende skepsis lot den seg lokke med eplebiter.

Kloke av skade tok vi en stor omvei da vi nærmet oss Windhoek. Vi hadde ordnet med overnatting på Ondekaremba, en gammel gård fra kolonitida som hadde hengt seg på utviklingen mot kombinasjonsdrift med kveg og vilt. Så mye tid til utforsking av nærområdene ble det imidlertid ikke, for vi dro tidlig til flyplassen neste morgen - i fall det skulle vise seg å kreve noen runder med papirarbeid å levere inn den pent bulkede leiebilen hos Budget. Det gjorde det ikke. Slikt hadde de tydeligvis sett før, for det ble ikke mer ut av det enn noen skuldertrekk, utfylling av et skademeldingsskjema, og ønske om en riktig god tur hjem.

 

Artslister

Innledning

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer