Namibia del 4 - Mot kysten
Lørdag 6. juli
Etter den siste frokosten på tredekket over bredden av Okavango, med bare oss, soloppgangen og en flokk gullvevere til stede, ble bagasjen lastet tilbake i bilen og vi forlot Ngepi for å begynne på den lange veien mot kysten i vest. Helt dit kunne vi imidlertid ikke nå på en dag, så vi hadde bestilt plass på campingen til Frans Indongo Lodge på nordsiden av Waterberg. Reisens lengste etappe, 659 kilometer.
Turen gikk på asfaltert hovedvei, samme vei som vi hadde kommet: Først til veikrysset ved Divundu, og så langs den Angolanske grensa til Rundu, der vi begynte på de uendelig mange rettlinjede kilometrene sørvestover mot Grootfontein. Det eneste større avbrekket var kontrollen da vi passerte ut av Kavango, og to hyggelige politifolk undersøkte om vi hadde kjøttvarer med i kjøleboksen. Etter å ha forlatt de befolkede områdene i nord, var vi stort sett alene med fuglelivet og små grupper av vortesvin i veikanten. I Grootfontein fylte vi opp dieseltankene, og fortsatte via Kombat og Otavi der vi endelig kom inn på veien mot Otjiwarongo. For passasjerenes skyld var det greit at Namibiske asfaltveier er så gode at man kan sitte og lese som om det var hjemme i sin egen sofa.
25 kilometer før Otjiwarongo svingte vi av fra hovedveien og inn på en rødfarget grusvei. Vi kunne se den karakteristiske profilen av det røde Waterberg i sørøst, og Frans Indongo Lodge er et av flere steder i dette området som har gått veien fra kvegfarm til safarilodge med eget viltreservat - i dette tilfellet omfatter det et areal på 170 km2. Mange av naboene har gjort det samme; på veien passerte vi den avsidesliggende inngangen til et jaktreservat - og til sammen omgir mange hundre kvadratkilometer med privat, gjenskapt busksavanne grensene til Waterberg nasjonalpark. Langs veien gikk det viltgjerder på begge sider, men hvilken funksjon de egentlig hadde er ikke godt å si - vi så både villsvin og en diger oryxantilope presse seg inn under gjerdet og ut på andre siden, så det var stadig dyr i veikanten.
Etter den 17 kilometer lange oppkjørselen kom vi til Frans Indongo Lodge. Den er av det relativt kostbare slaget, men etter åtte dager i hytte var det på tide å prøve bilens campingfasiliteter igjen, så vi hadde bestilt en plass på campingen. Den lå noen kilometer fra lodgen, så en kar på sykkel viste oss veien og anviste en av de fire plassene der grillen var klargjort med ved. Etterpå tok han meg med på en runde for å inspisere den store steinbygningen med bad og do, og vedfyrt varmtvannskjele som han hadde fyrt opp tidligere på dagen og nå var klar til bruk. Så satte han seg på sykkelen igjen, og vi var alene.
Oppstillingsplassen lå på en høyde over lavlandet rundt. Til høyre blir middagen inntatt i lyset av stjernene og bålet på grillen.
Grunnen til at vi hadde valgt Frans Indongo Lodge, foruten at den lå greit til mellom Okavango og Atlanterhavet, var at den også lå i nærheten av Cheetah Conservation Fund. Dit skulle vi dagen etter.
Søndag 7. juli
Det fins knapt noen bok eller film om dyrelivet i Afrika uten omtale av geparden, verdens raskeste landdyr. De fabelaktige tilpasningene til jakt på antiloper gjør at den ser ut som en krysning mellom en mynde og en leopard, og farten kan komme opp i over 100 kilometer i timen. Men det at arten er så godt kjent og mye omtalt, gjør at vi også går ut fra at den er vanlig. Det er den ikke. Tidligere fantes geparden vidt utbredt i Afrika og Asia, men i Asia er den så godt som utryddet på grunn av indiske fyrsters behov for å ha jaktgeparder - kombinert med at arten er svært vanskelig å formere i fangenskap. I dag er det mindre enn 100 geparder i Asia, alle i Iran. I Afrika regner man med at det ved forrige århundreskifte fantes 100 000 geparder; i løpet av de siste hundre årene er tallet redusert til under 10 000, fordelt på små og spredte bestander i rundt 25 land.
Nesten en tredjedel av alle geparder i verden lever i Namibia. At det fortsatt er slik, skyldes i stor grad arbeidet til Cheetah Conservation Fund, som ble grunnlagt i 1990 av amerikaneren Laurie Marker. CCF har som mål å være verdens fremste senter for bevaring av geparden og økosystemet den lever i, gjennom forskning, opplysningsarbeid og samarbeid med lokalbefolkningen for å finne fram til de beste måtene å forvalte gepardens leveområder til fordel for alle, også mennesker. Det største problemet for geparden er at leveområdene i større og større grad har blitt beitemark for husdyr, og at næringsbehovet derfor, naturlig nok, i økende grad dekkes av husdyr. Dette har ført til at geparden i hele Afrika er jaktet inn i rødlistene, der den på verdensbasis har status som sårbar. CCF arbeider derfor for å finne ut mer om gepardens økologi og habitatbruk, og hvordan husdyrbrukere og geparder kan leve med hverandre. Safariindustriens framvekst i Namibia, og ikke minst de mange lokalstyrte community conservancies som har gjort det mulig for lokalbefolkningen å tjene penger direkte på naturvern, har fått mange kvegbønder til å legge om driften til kombinasjonsbruk mellom husdyrdrift og viltområder. Viltet sørger for inntekter både gjennom direkte uttak som matressurs (viltet utnytter beitet langt bedre enn husdyr), gjennom jaktutleie, og gjennom annen safarivirksomhet. For ytterligere å minke konflikten mellom husdyr og rovdyr har CCF gående et prosjekt med oppdrett og salg av anatolske gjeterhunder (de samme som brukes til å gjete sauer mot ulv her i landet). En lokal bonde får kjøpe en hund for 1000 namibiske dollar (omtrent 600 kroner), og i summen ligger oppfølging fra CCF i form av vaksiner og annet. Målet er å få ned prisen på hundene, slik at flere bønder får råd til å skaffe seg en. Som et ledd i dette samarbeider CCF med lokalsamfunnene i Waterbergområdet om den såkalte bushblokken: Brenneved laget ved å komprimere flis fra rydding av de stadig økende mengdene med kratt i viltets leveområder. Viltet får åpnere områder med bedre beite, geparden får bedre jaktområder, og lokalbefolkningen tjener penger på å selge ved uten å måtte felle trær.
CCF tjener også penger til prosjektene sine gjennom besøkende til sitt eget anlegg med informasjonssenter, og ikke minst innhegninger der de tar hånd om geparder som av ulike grunner har havnet i ulykka: Morløse unger, skadde individer, eller geparder som har gått i kvegfarmernes feller og blitt overlatt til CCF. De individene som kan settes ut i det fri og klare seg på egen hånd, blir plassert i avsidesliggende, store innhegninger for å komme til hektene, mens de vanskeligere tilfellene (unger og andre som har blitt preget på mennesker og/eller husdyr, og derfor vil få problemer om de blir satt ut) blir holdt permanent på mer tilgjengelige deler av de 250 km2 som CCF disponerer.
Blant de aktivitetene man kan delta i under et besøk til CCF er "Cheetah run", der gepardene blir mosjonert gjennom leik (som de katter de er) ved å la dem springe etter en tøyfille knyttet til en line som ved hjelp av et hjulsystem går i en stor, firkantet bane. Mosjoneringen skjer klokka åtte om morgenen, da gepardene er på det mest aktive før varmen setter inn. Vi hadde bestilt plass god tid i forveien, og var de eneste tilskuerne denne søndagsmorgenen. Vi ble sluset inn i en stor innhegning på flere mål, der det gikk fire hunngeparder. Etter en demonstrasjon av hvordan snorsystemet virket, ble vi tilvist plass ved et av de små hjørnehjulene der snora skifter retning. De av oss som eventuelt hadde sett for seg kosing og klapping på gepardene ble raskt innhentet av realitetene: Vi måtte ikke sitte ned på huk, eller vifte med armene, og ikke ha løse flagrende plagg eller annet som kunne tiltrekke seg gepardenes oppmerksomhet. Og vi måtte stå pent på rekke og bli stående stille når gepardene først var i farta. Ikke at de hadde hatt uhell eller farlige episoder, men geparder er i utgangspunktet ville dyr med sine spesielle tilpasninger og instinkter. Vi trengte ikke spesielt mange formaninger; vi har katt og kjenner til hvordan den går løs på alt som rører seg.
Så ble snora og tøyfilla satt i bevegelse. En elektromotor får farten opp i 65 km/t, og filla kan skifte retning på rappen - en god utfordring for en gepard. Til å begynne med så gepardene bare på filla som føyk forbi, og to av dem hadde lagt seg ned for å hvile. Men plutselig satte en av gepardene etter tøyfilla og kom flygende mot oss. Den var oppe i skrittlengder på fem meter og så knapt ut til å berøre bakken, da filla nådde hjørnet og tok nittigraderssvingen opp mot høyre. I en hvirvel av støv og grus så vi hvordan gepardhalen slo over til siden og holdt dyret på beina i en vanvittig høyresving, før den på ny aksellererte og innhentet filla midt på langsida. Snora med filla ble stoppet, og mens støvet drev unna lå geparden og bet seg fast. En av de to damene som fulgte oss inn, roste geparden i høylytte ordelag og gikk bort til den med en liten kjøttbit på enden av en lang treskje. Geparden freste, men tok kjøttbiten og slapp filla.
Snora ble satt i bevegelse igjen. En etter en ble de fire gepardene lokket til å forfølge den, gjerne ved å kjøre filla raskt fram og tilbake flere ganger for å utløse et angrep. Nede i hjørnet vårt fant jeg raskt ut at problemet med å fotografere det som skjedde ikke lå i autofokusen, men snarere i det å zoome raskt nok inn og ut. Det som til å begynne med var en gepard langt borte, ble svært raskt en gepard kloss innpå. Jeg hadde sett for meg å sitte på huk i forlengelsen av en av langsidene, slik at jeg kunne fotografere de løpende gepardene rett forfra, men det gikk ikke - å sitte i forlengelsen av løpebanen til et rovdyr i 60 kilometer i timen så neppe vaktene våre særlig positivt på. Kanskje dersom jeg hadde sittet 30 meter unna, men ettersom alle tilskuere må stå samlet ville det ha betydd en dårligere oppplevelse for de andre. Dessuten var det hele så fascinerende å se på nært hold at jeg ikke gjorde så mye ut av mine fotografiske nykker.
Det er ikke først og fremst toppfarten som avgjør jaktutfallet for en gepard - det er i enda større grad akselerasjonen, og kanskje mest av alt den fabelaktige evnen til å bremse opp. I toppfart har geparden en skrittlengde på 7-8 meter, og under akselerasjon kan den øke farten med 12 km/t for hvert skritt. På grunn av den voldsomme akselerasjonen blir det sjelden nødvendig å jobbe seg opp i toppfart, og de fleste jaktforsøk er overstått i løpet av noen sekunder - med suksess for hvert tredje forsøk i gjennomsnitt. Geparden springer med klørne ute, og kan ikke felle dem inn på samme måte som andre katter kan, med unntak for en av klørne på frambena. Denne sitter beskyttet litt høyere enn de andre, og brukes til å slå beina under byttet dersom geparden oppnår kontakt. Dersom byttedyret kommer i nok ubalanse til at det går over ende, utnytter geparden sin voldsomme bremsekapasitet - som ville slått oss ut på grunn av g-kreftene - og biter seg fast i halsen på byttet til det kveles.
En av gepardene hviler ut etter strabasene. Legg merke til de slitte klørne på bakbeina, de litt mindre slitte klørne på frambeina, og den skarpe kloa på innsiden av frampoten. Den kan trekkes inn, men er godt synlig her.
Etter litt over en halvtime var det slutt på mosjoneringen. Gepardene la seg til å hvile i skyggen av trærne, og vi trakk ut av innhegningen. En av de ansatte viste oss gjennom resten av anlegget, inkludert innhegningen der store og små anatoliske gjeterhunder gikk sammen med en stor geiteflokk, og til slutt informasjonssenteret som så ut til å inneholde alt som tenkes kan av kunnskap om geparden. Det har vært flere arter av geparder enn dagens ene, men etter at de oppstod i Amerika og spredte seg til resten av verden, døde de ut mot slutten av siste istid. Det holdt også vår gepard, Acinonyx jubatus, på å gjøre, men et lite antall individer overlevde og førte arten videre. Denne historiske arven preger arten framdeles, i form av en svært begrenset genetisk variasjon som gjør dagens gepard spesielt utsatt for de negative effektene av innavl.
Både CCF og Frans Indongo Lodge lokket med bilsafari på sine egne små utgaver av Etosha, men lodgen hadde i tillegg et nettverk av stier rundt åsen der campingen vår lå, og når sjansen bød seg ville vi heller gå til fots. Man ser kanskje ikke så mye vilt, mes de møtene man får er ofte litt mer spennende. Og så får man et helt annet inntrykk av fuglelivet.
Turen rundt åsen fra campingen gav ikke den helt store nærkontakten med dyrelivet. Riktignok var noe av det første vi møtte på en liten flokk med kudu, men det var i tett kratt slikat vi ikke fikk sett så mye til dem. Etter dette så vi ikke mer storvilt, men måtte nøye oss med det litt mindre. Jeg har alltid hatt lyst til å få se en kameleon på nært hold, og sjekket stadig busker og kratt, men terrenget her virket litt for tørt. Noen små agamer traff vi likevel på.
Vi bommet også på stien og havnet litt på avveie, og fikk dermed sjansen til å studere nærmere et viltgjerde, noe vi tidligere bare hadde sett fra bilen. Etter å ha sett en oryx presse seg under et slikt gjerde dagen før, skjønte vi hvorfor det var så mange antiloper og villsvin å se langs veiene - tilsynelatende på feil side av gjerdet. Men var det meningen at det skulle være slik? Det var det tydeligvis. Bare omtrent hver 20. gjerdestolpe var plantet i bakken, resten hang i lufta, holdt oppe av svært stramme gjerdestrenger. Fleksibiliteten er størst nederst, slik at viltet kan presse seg under. På bildet over til høyre er det en grop under gjerdet som trolig er laget av vortesvin for lettere å komme seg under. Mens geiter, sauer og kyr holdes på plass av gjerdet, er det konstruert slik at "crawling game" (springbukk, oryx, vortesvin) kan passere under, mens "jumping game " (kudu, eland) kan passere over. Finurlig, men sikkert også nødvendig dersom man ikke fullstendig skal blokkere vandringer og genutveksling mellom bestander. For det er mange og lange gjerder i Namibia. Man ser dem overalt langs veiene, det må være millioner av kilometer med gjerdetråd i dette landet.
Mandag 8. juli
Tidlig frokost og nedpakking av takteltene, for nå kom en ny lang kjøretur, siste etappe på veien mot vest og Atlanterhavskysten. det raskeste hadde vært å følge den asfalterte hovedveien B1 sørover, for så å ta av på B2 vest mot Swakopmund ved havet. Men vi hadde ikke tenkt å gjøre det så enkelt. Et av hovedmålene ved kysten var den store pelsselkolonien ved Cape Cross omtrent 100 kilometer nord for Swakopmund, og helt til slutt skulle vi ned i Namibørkenen som lå langt sør for Swakopmund. Det eneste logiske ville da være å dra til Cape Cross først, og så reise sørover. Og dersom vi tok den nordligste ruta, kunne vi også legge veien innom Brandberg naturreservat med Namibias høyeste fjell, Königstein på 2573 m. Det hørtes ut som en spennende strekning å kjøre.
Dieseltankene ble enda en gang toppet i Otjiwarongo, og jeg lot meg denne gangen også lokke til å forlate bilen på parkeringsplassen utenfor Spar-butikken i sentrum for å bli med inn. En parkeringsvakt tilbød seg å se etter bilen. Jeg var litt spent på denne butikken, som de unge hadde sagt var den fineste matvarebutikken de hadde sett da vi var innom byen ti dager tidligere. Og joda, i alle fall overgikk kjøttdisken i denne provinsbyen i Namibia det meste jeg har sett i Norge. Resten av butikken var også høy standard, med stort utvalg og overfylte hyller. Greit å kalibrere inn fordommene sine av og til...
Fra Otjiwarongo tok vi av mot Omaruru. Framdeles gikk det på asfalt. Ved den lille byen Kalkfeld hadde jeg planlagt en avstikker for å se på fossile dinosaurspor ved en gård like utenfor byen. Men jeg var litt usikker på hva som egentlig lå i begrepet "like utenfor". Namibiere ser litt stort på det med avstander. Vi visste heller ikke hva som lå i det å passere Brandberg-fjellene. Tidkrevende motbakker og smale fjellpass? Det dukket opp et skilt: "Dinosaur footprints 28 km". Etter en svært kort rådslagning ble det til at vi kjørte videre. Seks mil ekstra ble akkurat litt for mye når vi ikke visste hvor lang tid vi kunne komme til å trenge på dagens øvrige 499 km gjennom fjellene.
I Omaruru tok vi av vestover mot Uis, og nå var det slutt på asfalten. Vi begynte å nærme oss fjellene vi hadde sett på avstand en stund, men de så framdeles bare ut som hauger som stakk opp av flate landet, en her og en der; det var ikke noen fjellkjede vi var på vei mot. I sør lå Erongofjellene med en totusenmeter i hver ende av massivet, og langt i det fjerne foran oss stakk det opp et annet fjellmassiv som ifølge kartet måtte være Brandberg. Nå ble det slutt på gressmarker med vannhull, strutser og antiloper, og omgivelsene fikk preg av steinørken med kratt og tornebusker, og små berg med klippegrevlinger. Og kanskje gikk det faktisk litt oppoverbakke.
Ved Uis hadde vi defintitvt klatret noen bakker, men ikke noe bratt eller dramatisk. Nå begynte geologien å trenge seg på, både i form av fjellskrenter og bratte skråninger rundt oss, og salgsboder med steiner og mineraler langs veien. De fleste ubemannede, med en skål å legge pengene i. Fra Uis går det en bred grusvei 114 km rake veien til havet ved Hentiesbaai sør for Cape Cross, men vi hadde - med utgangspunkt i et litt dårlig kart, må det vel innrømmes - valgt en annen rute som ville føre oss til kysten nord for Cape Cross. Ved avkjørselen til denne veien, D2342, stod en dame ved steinboden sin. Hun viftet med armene da vi tok av, og vi regnet med at hun ville ha oss til å se på steinene hennes. Litt seinere begynte vi å lure på om det hun egentlig ville, var å advare oss mot den veien vi hadde begynt på.
Begynnelsen på D2342 mellom Uis og Cape Cross.
Det hadde begynt å bli dårlig standard på grusveien allerede før Uis, og strekningen i retning Hentiesbaai hadde ikke humpet mindre. At det humpet også på den veien vi nå var inne på, kom derfor ikke som noen overraskelse - og da det begynte å humpe enda mer tenkte vi at det var vel egentlig ikke så mye bedre på veien til Hentiesbaai. Kanskje var det bare et litt dårlig parti, som vi snart ville være forbi. Nå var det slutt på mobildekningen, og like etter ikke bare humpet vi; bilen ristet over vaskebrettene slik at alt av elektronikk og kamerautstyr matte pakkes mykt ned for ikke å ende opp i biter. GPSen viste at det var 80 km til neste veikryss, og 175 km til Cape Cross. Vi stoppet. Skulle vi snu? Vi kjente ikke tilstanden på den alternative veien via Hentiesbaai, men sannsynligvis var den i alle fall litt bedre. Men samtidig kom vi stadig nærmere Brandbergfjellene, og dette var tross alt det nærmeste vi ville komme den urørte Kunene-provinsen med Skjelettkysten. Vi fortsatte.
Veistandarden ble ikke bedre, men den ble heller ikke så mye verre. Det var ganske enkelt ikke mulig. Mens vi humpet og skranglet over de uendelige vaskebrettene, så vi sporene av andre bilister før oss som hadde forlatt veien og søkt tilflukt fra humpingen ved å kjøre ved siden av. Det var til tider veldig fristende å gjøre det samme, men det kunne fort dukke opp steiner og annet som blokkerte framkommeligheten, og dessuten ønsket jeg ikke å drive med den slags harryfakter. Så vi ristet videre. Det så ut som veien var laget ved ganske enkelt å skave den ut av terrenget med ei veiskrape. Der veien var skrapet gjennom forhøyninger i bakken lå vaskebrettene tettest, mens der veien fikk løpe fritt oppe på forhøyningene gikk det bedre. Noen steder kunne jeg til og med øke farten over 30 km/t, og vi suste av gårde på jevnt underlag - men så snart vi nærmet oss en ny strekning der veien skjærte seg ned i terrenget, var det bare å bremse og liste seg fram mens tenner og løsøre skranglet.
Midt i elendigheten måtte jeg bråstoppe. Vi var kommet til en stor, åpen slette med Brandbergfjella tett på i nord, og like i veikanten lå en uttørket og forvridd plante med lange, flate blad. Litt lenger borte lå enda en, og der enda en. Så mange andre planter var det ikke å se, for dette var et landskap for de tøffeste av de tøffe. De forvridde og uttørkede plantene var intet mindre enn Welwitschia mirabilis.
Welwitschia mirabilis i ørkenen ved Brandbergfjellene.
Welwitschia er noe for seg selv, på mange måter. For det første er Welwitschia mirabilis den eneste arten i sin slekt, den er også alene sin egen familie og i sin egen orden. De nærmest slektningene er bartrær som furu og gran, men det kan man bare se av konglene den setter. I praksis består planten av en grov, kort stilk eller stamme med bare to blad. Disse vokser kontinuerlig men sakte i lengden, og flises opp og forvitrer slik at de kan se ut som flere. Bladene kan bli noen meter lange, og plantene tusen år gamle. De blir ikke bare gamle i år, men kan betraktes som levende fossiler fra den gang de nakenfrøede plantene dominerte verden. Ned i bakken går et enormt rotsystem for å finne fram til vann, men i de tørre områdene der arten lever regner det nesten aldri, så rotsystemet i seg selv er ikke tilstrekkelig til å holde den i live. Den er avhengig av tåke. Kysten av Namibia er en av de mest tåkeutsatte i verden, der ørkenen med sine 30-40 varmegrader når havet og møter den kalde Benguelastømmen fra Antarktis. Den brå temperaturforskjellen gjør at tåka kan henge 50-100 km inn i landet. Og der tåka slutter, slutter også forekomsten av Welwitschia.
Den peneste planten i verden er Welwitschia ikke, men den er en klassiker innen botanikken - og det arrangeres til og med egne Welwitschia-safarier fra Swakopmund. Vi var nå på turens varmeste punkt, det var godt over 30 grader selv om det var midtvinters. Det var likevel ikke helt enkelt å komme seg videre, for de steingale i bilen var langt av lei ute på slettene og plukket hender og lommer fulle av ørkenroser og andre sære steiner. Etter hvert vant likevel tanken på aircondition over motviljen mot mer risting på dårlig grusvei. Vi nærmet oss nå 100 kilometer uten mobildekning. I begynnelsen hadde jeg sett litt mørkt på situasjonen, men etter hvert kom jeg fram til at vi tross alt hadde to reservehjul å ty til dersom vi skulle punktere. Riktignok var veien dårlig, men mer enn to punkteringer var det vel små odds for? Det dumme var at jeg ikke hadde fulgt så godt med da jeg fikk forklart hvordan man skulle lirke ut reservehjulet under bilen. Jeg visste bare at det ville bli plundrete, varmt, svett og ubehagelig.
Heldigvis ble det ikke nødvendig med hjulskift. Etter at vi hadde passert veiens høyeste punkt, så vi en støvsky på veien langt foran oss. En bil, det første tegnet til mennesker på to timer. Da skyen kom nærmere viste det seg å være to biler, to turistbiler med folk som oss. Et øyeblikk tenkte jeg at vi burde advare dem mot hva som ventet, men de holdt betraktelig høyere fart enn oss og suste bare forbi. Dessuten hadde de nok for lengst merket seg veistandarden, for den var like dårlig her som ellers. Stemningen i bilen lettet betraktelig etter dette livstegnet, og vi økte farten litt. Nå hadde vi begynt på nedoverbakken mot havet.
Fra turen forbi Brandberg.
Etter 82 km på D2342 kom vi til et veikryss. Vi hadde nå definitivt passert høylandet rundt Brandberg, og GPSen kunne fortelle at når vi nå tok av inn på D2303 var det bare 64 km til neste sving. Veistandarden hadde bedret seg; det var nå mulig både her og der å svinge utenom de verste vaskebrettpartiene og på den måten holde en anelse høyere fart enn de 20-30 km/t vi hadde lagt på i flere timer. Etter en stund åpnet landskapet seg, og vi kunne ane kysten i det fjerne. Nå glattet også veidekket seg ut, og helt nede ved kysten var det plant som en rullebane. Ifølge Lonely Planet kjørte vi nå på "the salt road", hva nå det måtte bety - det hørtes i alle fall ikke bra ut for bilen. Det stod også at veien kunne være glatt når det var fuktig, men akkurat nå var det sol og blå himmel og vi suste gjennom ørkenen mot havet foran oss.
Vi kom fram til Cape Cross Lodge i fire-tida, altså i god tid før solnedgang. Etter en lang dag på veien slo jeg fra meg tanken om å kjøre rett til selkolonien et par kilometer unna for å få med meg solnedgangen der, særlig etter et skarpt blikk fra min bedre halvdel da jeg forsiktig antydet muligheten for at vi kanskje kunne ta turen bort. Det gnagde riktignok litt å se den fine solnedgangen fra stranda utenfor lodgen, men det ville sikkert bli fint lys i morgen tidlig også. I stedet slanget vi oss i lobbyen mens vi ventet på middag. Det viste seg at foruten oss var det bare et annet par på hotellet, så vi fikk rikelig med oppmerksomhet fra personalet. Det var som å komme til en annen verden da den soignerte hovmesteren presenterte dagens middag og anbefalte vin fra husets kjeller mens ilden flammet i peisen.
Tirsdag 9. juli
Været hadde slått helt om i løpet av natta. Det var blitt kaldt, tåka hadde lagt seg over sjøen utenfor, og bare bruset fra bølgene røpte at stranda lå rett der ute. Men vi fikk bare gjøre det beste av det. Jeg pakket utstyret og forlot resten av familien som ennå sov de uskyldiges søvn, og var straks etter på vei til selreservatet like sør for Cape Cross Lodge. Resepsjonisten på hotellet hadde sjekket at det åpnet klokka åtte, men jeg måtte vente en stund ved administrasjonsbygget før jeg så en hustrig kvinneskikkelse komme ut av et annet hus i nærheten for å låse opp og gi meg en billett. Før hele prosedyren var over, hadde tåka begynt å lette.
Grunnen til at jeg ville starte så tidlig som mulig var at jeg hadde en mistanke om at familien muligens kunne ha innvendinger mot lukta av 100 000 pelsseler samlet på ett brett, og ikke ville synes om å oppholde seg på stedet like lenge som meg. Og lukta var da også litt stram, men ikke verre enn lukta fra en nyoppvasket, råtnende tarevoll en tidlig sommerdag på hjemlige kyster. Etter å ha betalt inngangspengene kjørte jeg bort til enden av den store parkeringsplassen. Den var tom for biler, men en gruppe snøftende og snorkende seler lå klar til å ta imot besøkende. Kolonien strakte seg langs hele horisonten, i en bredde på noen hundre meter ned mot vannkanten der store dønninger kastet seg inn over sandbanker, stein og seler i hopetall. Jeg stod nok og måpte en stund.
Kolonien av pelssel ved Cape Cross er den største på den sørlige halvkule. Det meste av året ligger det i underkant av 100 000 seler her, men i oktober og november kan tallet øke til 210 000. Da er det parringstid, og strendene fylles av store, aggressive hanner og høygravide hunner. Hunnene slåss om adgang til de tryggeste fødeplassene midt i kolonien, mens hannene sloss om tilgang til hunnene. Knapt en uke etter fødselen er hunnene klare til parring, og etter en forsinket implantasjon på fire måneder begynner selve svangerskapet som varer i åtte måneder. På den måten går svangerskapsperioden akkurat i ett med den årlige syklusen mellom parringstidene. Når parringen er unnagjort drar hannene sin kos, og resten av året er det derfor bare hunner og unger i kolonien. Hunnene kan dra ut på flere dager lange næringssøk, og ungene samles da gjerne i "barnehager". Når en hunn kommer tilbake, blir hun hos ungen en ukes tid og ammer den til hun på ny må ut på fisketokt.
Pelsselene ved Cape Cross tilhører arten sørafrikansk pelssel (Arctocephalus pusillus), som er en av åtte arter i slekta sørlige pelsseler. Det finnes dessuten en art nordlig pelssel, som lever i Stillehavet. Sammen med sine nære slektninger sjøløvene utgjør pelsselene familien øreseler, som skiller seg fra andre seler ved å ha et ytre øre. Akkurat som her hjemme er selene en torn i øyet på fiskere, særlig de spanske som dominerer mye av fiskeindustrien i landet. Myndighetene tillater derfor "høsting" i selkoloniene langs kysten, også den i Cape Cross naturreservat. I 2011 var kvoten satt til 85 000 selunger (omtrent halve årsproduksjonen) og 6000 voksne hanner. Selkjøtt blir ikke spist i Namibia, så ungene går til utenlandske oppkjøpere for skinnproduksjon, mens det av de store hannene bare er genitaliene som blir brukt. De går til det gale østen, der de er etterspurt som afrodisiaka. Ungene blir klubbet i hjel fra juli til november. Da begrenses åpningstiden for reservatet fra 10 om morgenen til fem om kvelden (vanligvis er den fra 8 om morgenen), for å unngå at noen skal se hva som skjer. Videoopptak har likevel blitt gjort, og viser hva som foregår i de tidlige morgentimene, før haugene med døde unger blir kjørt bort og reservatet åpnes for turistene. At jeg fikk slippe inn klokka åtte, skyldtes nok at klubbingen ikke hadde kommet i gang såpass tidlig i juli.
Alt dette fant jeg ut i ettertid. Det blir ikke gitt noen opplysninger om nedslaktingen på offisielle nettsider eller ved selreservatet, bare de vanlige oppfordringene om å følge vernereglene, og å holde seg på gangveien som er laget for ikke å forstyrre selene. Gangveien, som er laget av resirkulert plast, tar de besøkende langs kanten av selkolonien slik at man bokstavelig talt vandrer blant selene. Det var mange unger i kolonien da vi var der, men så hadde da heller ikke nedslaktingen av fjorårets fødte begynt riktig ennå. Med et uttak på 85 000 unger, selv om det er fordelt på tre kolonier (Cape Cross, Wolf Bay og Atlas Bay), må det nødvendigvis bli et langt magrere skue dersom man besøker Cape Cross senere på året.
Namibiske fiskerimyndigheter mener at pelsselene forsyner seg med mer fisk enn hele den samlede fiskekvoten i Namibiske farvann, mens miljøvernorganisasjonene hevder at det ikke finnes belegg for at nedslaktingen faktisk vil gi mer fisk til fiskeriene. Jeg sitter absolutt ikke inne med fasiten her, men grunnleggende økologi tilsier at pyramider ikke kan stå på hodet, særlig ikke næringspyramider. Dette betyr enkelt og greit at der det er mye sel, er det også mye fisk. Spiser selene mer fisk enn fiskebestandene tåler, vil en nedgang i fiskebestandene føre til en rask nedgang i selbestanden. Det har skjedd flere ganger siden 2000 at årets ungeproduksjon av namibiske pelsseler har strøket med av matmangel, men dette kan være både en reaksjon på naturlige variasjoner i næringstilgangen, og en følge av overfiske. Mens en selbestand ikke kan spise seg ut av sitt eget matfat, viser fiskerihistorien klart at en fiskeflåte raskt og effektivt kan gjøre akkurat det.
Cape Cross har navn etter et steinkors reist av portugiserne da Diego Cão gikk iland som første europeer i 1486. Originalen ble flyttet til Berlin av tyskerne i 1893, men en kopi ble satt opp på stedet. Bildet til høyre viser utsikten mot Cape Cross Lodge til høyre i bakgrunnen, sett fra veien til selreservatet.
Litt over 11 dro vi tilbake til hotellet. Jeg hadde da allerede vært bortom en tur tidligere og hentet resten av familien, som etter en time i lukta mente at de hadde fått nok. Vi måtte uansett sjekke ut av hotellet, for nå skulle vi videre sørover langs kysten mot Swakopmund. Den lå bare drøye 100 km unna, og dette ble dermed vår korteste reiseetappe.
Swakopmund ligger ved munningen av elva Swakop. Byen går for å være tyskere enn Tyskland, og selv om det nok er en smule overdrevet, har den i alle fall et klart tysk preg. Swakopmund ble grunnlagt av de tyske kolonimyndighetene i 1892 fordi tyskerne trengte en havn. Den eneste brukbare havna på strekningen mellom Sør-Afrika og Angola var Walvis Bay (whalefish bay), som England hadde lagt beslag på. Det tyske havnebyggeriet ble aldri noen suksess, men byen vokste - og i dag er Swakopmund et viktig feriemål i Namibia, ikke minst for befolkningen i hovedstaden Windhoek. De næringsrike kystfarvannene sørger også for et rikt fugleliv, og fra motsatt side strekker Namibørkenen seg helt til strandkanten. Så mye badeliv blir det imidlertid ikke på byens strender, for Benguelastrømmen sørger for en vanntemperatur som gjennom året holder seg ganske konstant rundt 15 grader. Og som nevnt allerede, det er ofte tåke langs kysten.
Det helt store fuglelivet med enorme flokker av flamingoer og pelikaner, og et stort antall vadefugler og ymse sjøfugler, finnes ved Walvis Bay litt lenger sør. Men nå var det bylivet som skulle prioriteres, og ettersom det var de store saltanleggene som lokker til seg mest fugl var jeg ikke så oppsatt på å sjekke ut lokalitetene. Jeg er ikke ute etter arter, men natur med arter i. Det ble likevel en liten kveldstur fra hotellet vårt, Sam's Giardino, til en brakkvannsdam på stranda like sør for sentrum. Der var det samlet både dvergflamingo og brun pelikan, men dessverre også løse hunder og de ikke alltid så omtenksomme eierne deres.
Ved solnedgang stilner Swakopmund av, og de med penger trekker inn i sine hus - omgitt av murer med elektrisk gjerde på toppen og sint hund i hagen. Alle sikkerhetstiltakene gir bylivet i Namibia et preg av angst og motsetninger, mye mer konsentrert enn livet på landet slik vi hadde opplevd det til da. Vi hadde merket oss noe lignende tidligere på dagen; at mange butikker hadde skilt der det stod at de forbeholdt seg retten til å avvise kunder. Rikdommen er ikke jevnt fordelt i dette landet, noen lever på godt europeisk nivå, mens svært mange er ekstremt fattige. Byene er stedet der de to grupperingene møtes, og det setter sine merker.
Eieren av Sam's Giardino kom fra Sveits, i likhet med minst to andre av de menneskene vi hadde overnattet hos på vår tross alt korte reise. Han hadde laget sine egen lille oase bak murene, med hage, oppholdsrom på to plan med bøker og kart på veggene, en gedigen vinkjeller, god mat og klassisk musikk. På sitt stillferdige vis var han ikke redd for å diskutere, og kom gjerne og satte seg ved frokostbordet for å prate - enten det gjaldt lønnsnivået i Namibia eller om det var noe han kunne gjøre for oss. En av tingene han ordnet var tur med en av "living desert"-guidene som vi hadde ytret ønske om å få oppleve. Dette er en spesiell form for safari til ørkenen utenfor Swakopmund, der målet er å vise hvor mye dyreliv det egentlig er i de tilsynelatende livløse sanddynene. Tommy Collard er den mest kjente av guidene, men det har kommet til flere etter hvert. Vi overlot til Sam å finne en som kunne ta oss med ut neste morgen. Nå var det ørkenen som stod for døren, og vi ville begynne med å gjøre oss kjent med livet der.