Island del 3 - Nordlandene (Norðurland)
Innledning Del 2 - Østlandet (Austurland)
Et sted oppe i høyden vest for Egilsstaðir går Austurland ganske ubemerket over i Norðurland eystra, Nørdøstlandet. Jeg hadde kjørt en mye lenger dagsetappe enn planlagt fordi jeg ikke kunne finne hverken hotellene eller campingplassen i Egilsstaðir, og når jeg først hadde kommet opp på de snøkledde viddene var det ikke mange muligheter for overnatting. Ikke engang i bilen, for bare asfalten var snøfri, og her som ellers var både veien og veiskulderen for smal til å stoppe på. Ikke at det var noen stor trafikk; den eneste bilen jeg møtte var en politibil på vei i motsatt retning.
Hverir
Klokka hadde passert ti på kvelden da temperaturen tok et steg opp fra den ene plussgraden den hadde ligget jevnt på. Ikke lenge etter ble det synlig mindre snø ute i terrenget, og plutselig så jeg røyk og damp som sydet opp av bakken på ei slette like ved veien. Det måtte være Hverir, de varme kildene ved Namafjall. Det betød at det bare var noen kilometer igjen over et siste høydedrag før lavlandet ved Myvatn ville åpenbare seg. Men Hverir ville jeg også ha med meg, og etter å ha tatt av på en kort sidevei havnet jeg på en tom parkeringsplass omgitt av kokende kilder og boblende mudderpøler. Ute på de svovelgule flatene var det merket av stier med symbolske tausperringer. Det var lettere skummelt å begi seg ut i dette terrenget, for jeg kunne ikke se noen forskjell på de områdene som var merket som sikre og de som ikke var det - men jeg visste at overflaten noen steder bare er en tynn skorpe med kokende vann og leire under. Som for å minne om farene rant det her og der små bekker med dampende hett vann over stien. Men det er fint at man får lov å passe på seg selv uten for mye tilrettelegging, og når kameraet skulle i posisjon var de livreddende merketauene faktisk litt irriterende å få i søkeren.
Det begynnende kveldsmørket satte sitt preg på fotograferingen, så jeg bestemte meg for å ta turen tilbake tidlig neste morgen. Og ettersom det nok for lengst var blitt for sent til å finne overnatting ved Myvatn, bestemte jeg meg for å finne et sted der jeg kunne sove i bilen. På et skilt ved Hverir stod det at det ikke var lov å overnatte der, og lovlydig som jeg er kjørte jeg opp den siste biten av Namafjall like før Myvatn for å se om det kunne finnes et sted å slå seg til der oppe. Og slik endte dagen; på en rasteplass med utsikt til Myvatn borte i horisonten og lyspunktene fra et par varmekraftverk lenger nede i åssiden.
18. mai
Om morgenen fant jeg fram kikkerten og studerte Myvatn litt nærmere. Vannet så lyst ut, kunne det ligge is like under overflaten? i så fall ville Myvatn bli en helt annen opplevelse enn jeg hadde forventet, men å finne ut av det fikk vente en stund til. Nå gikk turen tilbake over Namafjall til Hverir.
Hverir er et område med boblende, små og store blågrå muddergryter, hvesende fumaroler der vanndamp og gasser fra jordens indre har funnet en sprekk å strømme ut gjennom, og ikke minst svovelgule avsetninger på store flate vidder helt uten vegetasjon. Her er det nok ikke bare for varmt, men også et litt for syrlig jordsmonn for planter flest. Og over det hele hang en herlig skarp lukt av svovel og hydrogensulfid. Her ligger magmaen i jordens indre ikke langt under overflaten, noe den høylytte hvesingen av damp fra kokende grunnvann og gasser under høyt trykk hele tiden minner deg om.
Først etter noen timer kom de første besøkende utenfra, og stilte seg opp som for å illustrere hvor små avstander som skilte trygge og høyst utrygge steder å plassere beina...
Myvatn
Myvatn var hovedåraken til at Islandsturen ble lagt til midten av mai. I seg selv kan dette stedet sikkert besøkes med stort utbytte senere på sommeren også, så den aller viktigste grunnen var harlekinendene som danner par og leter etter mat i strømhvirvlene i elva Laxa på denne tiden. Dessuten tilsier mine tidligere erfaringer fra ekstremt fuglerike våtmarker at tidlig i hekketida fra mai til tidlig i juni er fuglene lett tilgjengelige med næringssøk, pardanning og stridigheter på alle kanter, mens det ofte er et markert skifte etter eggleggingen, da fuglene blir tause og forsvinner ut av syne som om de var blåst bort.
Ved første ankomst til Myvatn kunne jeg heldigvis slå fast at vannet ikke var isdekt. Overflaten var pepret av toppender, bergender, islandsender, hettemåser, svømmesniper og brunnakker i bukter og viker og så langt jeg ellers kunne se utover vannflaten. Men området var langt fra slik jeg hadde forestilt meg det som et slags Finnmarksvidda med vulkanske innslag og såvidt noen hus der veiene på kartet møttes. Det som åpenbarte seg da jeg kjørte inn i Reykjahlid ved bredden nordøst for Myvatn, var et tettsted med boligområder, butikk, hoteller og andre velkjente uttryk for godt etablert beboelse, og ikke minst beitemark og gårder langs mye av øst- og sørbredden av vannet. Det var ikke bare å stoppe bilen i veikanten, ta på støvlene og vandre gjennom våtmarka bort til første og beste vannkant. Direkte tettbefolket var det likevel ikke, og da jeg først hadde kjørt noen kilometer for å inspisere, la jeg like godt til noen ekstra, og kjørte helt til sørvestenden der vei 1 tar av mot nord.
Der lå broa over Laxa, som jeg hadde lest skulle være et av de sikreste stedene å se harlekinender. Jeg kjørte ikke over broa i første omgang, for den var så liten at jeg trodde det ikke kunne være den rette. Men jeg stoppet langs veien og studerte de små øyene med vierkratt nede i elva, og da jeg fikk øye på ikke mindre enn tre par med harlekinender som lå og hvilte ved vannkanten, skjønte jeg at dette måtte være stedet. At det ikke var et eneste teleobjektiv å se fikk meg til å stusse litt til, men så fikk jeg snudd bilen, kjørt over broa og parkert på en liten plass i veikanten. Jeg merket at jeg hadde fått dyreskjelven allerede mens jeg satt i bilen, men fikk sjekket kameraet med famlende hender og gikk ut. Elva utvidet seg og rant litt roligere der jeg stod, og ute i kulpen lå et par islandsand. Så begynte jeg å kikke på de vierkledde holmene igjen, og fikk øye på et par harlekinender. Og så enda et, og enda et til. Like foran meg lå et par og en enslig hann og hvilte i det visne gresset ved elvebredden.
Harlekinendene var et trivelig bekjentskap. Selv om noen av fuglene tydelig ikke likte oppsynet mitt og padlet ut i elva når vi fikk øye på hverandre, ble enda flere liggende - og tolererte at jeg krøp nærmere langs bredden dersom jeg gjorde det svært langsomt og brukte god tid. Når jeg hadde ligget der en stund trakk jeg meg tilbake og gikk lenger inn på bredden slik at jeg kunne komme rundt fuglene og videre for å lete opp nye par. Noen av dem lå ute i elvestrykene og dykket; da var det bare å synke ned på bakken og gjøre seg så liten som mulig, og prøve å følge fuglene med kameraet. Det var ikke helt enkelt, særlig ikke når de slapp seg ned de mest hvirvlende kaskadene.
Myvatn dekker 36,5 km2, men er bare drøyt fem meter på det dypeste, og har som man dermed kan vente en svært ujevn form med utallige viker og nes, og mer enn 40 øyer og en mengde småvann langs bredden. Myvatn har sine kilder under jorden, og har ellers bare ett enkelt tilløp fra et lite vann lenger sør. Berggrunnen er vulkansk og av ung alder, og Myvatn ble dannet for ikke mer enn 2300 år siden. Det næringsrike kildevannet sørger for et svært rikt insektliv, som på sin side er grunnlaget for et fugleliv nesten uten like i verdensmålestokk. Det er først og fremst små krepsdyr (dafnier), knott (Simuliidae) og fjærmygg (Chironomidae) som klekkes i løpet av våren og sommeren som utgjør næringsgrunnlaget. Fjærmygg mangler totalt fluktrespons og er svært skjøre, noe som betyr at når man ferdes i et område med så mange svermende fjærmygg som her vil klær, hud og hår etter en stund dekkes av et seigt, svart lag av døde fjærmygg. Fuglene i Myvatn behøver da heller ikke anstrenge seg mye for å få i seg næringsrik kost. Ute over vannflaten kan svermene av nyklekte fjærmygg danne store svarte skyer. Fjærmygg stikker ikke, i motsetning til knott, som særlig finnes ved rennende vann og er vanligst langs elvene. Nå midt i mai så jeg ingen av delene, klekkingen hadde ikke startet ennå.
Etter det første møtet med harlekinendene ved Laxa dro jeg til de mer bebygde områdene for å finne et sted å bo. Normalt skulle det ikke være noe problem i mai, men det første stedet jeg prøvde hadde ingen ledige rom. Det neste hadde på sin side knapt åpnet for sesongen, og det var først ved tredje eller fjerde forsøk det lyktes å få tilgang til tak over hodet og en dusj. Etterpå ble jeg oppmerksom på at det fantes rundt 15 hoteller og gjestehus (og en campingplass) ved Myvatn, og at Hotel Reykjahlíð trolig vil bli neste valg. Det så i hvert fall ut til å skille seg ut med beliggenhet i vannkanten der et forunderlig konstant og bredt utvalg fugler lå og poserte på rekke og rad. Men i det minste var maten utmerket også i de noe mer ydmykt utstyrte lokalene i Eldá, der jeg holdt til. Blant annet fikk jeg servert taðreykt ørret, det vil si ørret røykt over sauelort. Når man ikke har så mye trevirke å røyke med, finner man en erstatning. Og smaken var det ingenting å si på.
En fugletur på Island gir uansett lite tid til refleksjoner over kost og losji, og særlig ved Myvatn vil det være helligbrøde å tilbringe døgnets lyse timer andre steder enn under åpen himmel. En avstikker opp i nordvest viste at der lå det ennå litt is pakket sammen langs vannkanten, så jeg returnerte til østbredden der det lå et område som så ganske interessant ut sør for Höfði, med rikt fugleliv og sære lavaformasjoner både på land og ute i vannet. En sti ut mot gården Kálfaströnd tok av på den andre siden av en bred vulkansk sprekk som hadde blitt fylt med vann. Stien fulgte kanten av kløfta, der jeg kunne se ned på en liten flokk brunnakker og en enslig horndykker som kikket mistenksomt opp fra et belte med grønt siv. Etter hvert sank terrenget på min side av kløfta, og stien fortsatte langs vannkanten mens Höfði på den andre siden fremdeles utgjorde en loddrett, knudrete bergvegg 40-50 meter unna. Midt imellom lå andepar og padlet unna, og jeg satte meg til ved noen lavaformasjoner som stakk til værs i vannkanten da vinden og regnbygene tok til i styrke. Dette var ved enden av stien, og videre framdrift ble hindret av et gjerde som skulle holde både sauer og mennesker på plass. Parvis gled islandsender, bergender, snadderand og brunnakker forbi, men sundet var bredt nok til at de kunne holde seg på akkurat litt for lang avstand. En kamuflasje hadde vært tingen, men jeg ville ikke sette opp slikt der det ferdes folk. At det ikke kom en sjel, kunne jeg jo ikke vite på forhånd.
Ved bredden dukket etter hvert svømmesnipene opp; de var opptatt med å plukke fjærmygg fra vannflaten og duppet opp og ned på de små bølgene. Refleksjonen av gyllent (eller brunt, om man vil) fjorårsgress langs vannkanten lagde fine flammemønster i vannet. Hunnene var mest frempå og uvørne, de lokker til seg hanner og legger egg for dem, og så tar de mer diffust fargede og tilbakeholdne hannene seg av ruging og ungepass.
19. mai
Om morgenen var jeg på plass ved broa over Laxa igjen. Heller ikke denne dagen var en telelinse å se i mils omkrets, selv om jeg saktens hadde sett sorten andre steder langs Myvatns bredder. Trolig er ikke stedet godt kjent, og pussig nok er det heller ikke mye fokus på harlekinendene i den lokale floraen av turistbrosjyrer. Og godt er forsåvidt det. Men det mangler nok ikke på besøk senere i sesongen, for det gikk en tydelig sti på vestsiden av Laxa, med navneskilt som viser til hvem som har retten til å fiske ørret i akkurat den snutten av elva. Jeg hadde nesten ventet at noen ville dukke opp og sjekke at jeg ikke forstyrret endene, men jeg fikk gå rundt helt alene og uforstyrret. Ikke så rart kanskje, for 1. juni begynner fiskesesongen, og da går det vel folk og tråkker langs elva det meste av dagen, midt i det som er harlekinandas viktigste hekkeområde.
Denne gangen ville jeg prøve å få mer ut av endenes dykking ute i elva. Midt i de strieste strykene dykker de etter knottlarver i vegetasjonen på elvebunnen, takler strømmen elegant og kan ligge tilsynelatende helt stille mens vannet skummer rundt dem. Så slipper de seg med strømmen for å prøve fiskelykken litt lenger nede, og det er da det virkelig gjelder å holde fuglen i søkeren og håpe at autofokusen ikke lar seg lure av vannsprut i endeløs bevegelse. Jeg prøvde både kontinuerlig og enkeltbilde autofokus, og begge deler fungerte greit til sitt bruk. Det største problemet var faktisk å holde fuglene i søkeren, noe jeg sjelden klarte når de slapp seg med strømmen.
Etter to og en halv time hadde jeg fotografert meg oppover elva til den videt seg ut og gikk over i større, stilleflytende partier. Der oppe ble det færre harlekinender og flere islandsender å se, så jeg fulgte fiskestien tilbake til broa der bilen stod parkert. Harlekinanda kommer ganske sent i gang med hekkingen, men i løpet av de nærmeste ukene ville eggleggingen ta til, og om en måneds tid ville de første ungene dukke opp langs elva. De fargerike hannene vil da så smått være i gang med mytingen, og kort etter forlater de fleste området til fordel for kysten, og overlater ungepass og oppdragelse til hunnene.
Nå var det tid for å kikke etter en annen av fuglene på ønskelista; horndykkeren. Jeg hadde sett noen par i området ved Kálfaströnd, og lagt merke til at de på denne tiden av året nesten uten unntak holdt til i de delene av vann og dammer som hadde utviklet grønn vegetasjon. Dette gjorde dem relativt lette å finne; det var bare å kjøre gjennom områder med småvann og se etter grønt gress i vannkanten. Jeg la veien nordover på vestsiden av Myvatn, der jeg ikke hadde vært ennå. Dette området er i stor grad ubebodd, og her finner man de delene av Myvatn-området som har ferdselsforbud i hekketida.
Jeg stoppet ved et lite vann som lå helt opp til veikanten, og sjekket en stripe grønt gress med kikkerten. Dette var vel litt for nær veien til at horndykkerne ville slå seg til her? Men neida, der lå de inne i den grønne vegetasjonen langs den ellers vissenbrunne bredden: Et par som kommuniserte forsiktig med hverandre på sitt boblende vis.
Mitt nærvær førte nok likevel til at kommuniseringen ikke tok helt av, så etter noen bilder kjørte jeg videre for å se hva som ellers kunne dukke opp. Men nordenden av Myvatn var ikke så livlig på denne tiden, kanskje fordi vinden pakket isrestene sammen der oppe. Uansett gikk veien et godt stykke fra vannet der i nord, så jeg fortsatte likegodt rundturen og endte i sør ved tettstedet Skutustaðir (om man kan kalle fire hoteller og en kirke et tettsted). Ifølge den lokale turistfolderen skulle området med pseudokraterne rundt Stakhólstjörn være "in close proximity to diverse birdlife", og det hørtes jo lovende ut. Spesielt livlig viste det seg ikke å være, men til gjengjeld gjorde horndykkere seg sterkt gjeldende. Først to som lå i det store og åpne Stakhólstjörn, og som dykket ganske nær land - men i et helt åpent område uten vegetasjon, der bølgene slo innover en grusstrand. Dessuten hadde det skyet over og begynt å blåse, og fuglene lå i motlys. Lenger ute gikk stien forbi en lang, snaut meteren bred kanal midt i beitemarkene, og der lå det jammen en horndykker til. At det ikke var andre folk å se, gjorde det lettere å forlate stien og nærme meg dykkeren for å se hvordan den ville reagere. Ble den liggende, kunne det bli svært bra.. Men det gjorde den ikke; den dykket, og forsvant en lang stund før den dukket opp igjen 20 meter lenger borte i kanalen. Ikke helt enkelt å fotografere her uten å stresse fuglene, men et drømmested for et skjul - men dessverre nær sti og dermed uaktuelt for slikt.
Etter å ha rundet nesten hele vannet uten å se noe mer av interesse i blesten, kom jeg inn på hovedveien tilbake til bebyggelsen der jeg hadde satt bilen. Mens jeg gikk der og lurte på hvor alle fuglene hadde tatt veien kom sola tilbake, og jeg så noe som rørte seg i vannet bak bjørketrærne langs veikanten. Jeg gikk litt lenger fram, og så at det var en horndykker som bakset med ei stingsild. Jeg stoppet opp, men fuglen ble liggende. Den hadde oppmerksomheten rettet mot bredden litt lenger borte.
Så ble det ståhei og høy puls, for en horndykker nummer to kom padlende. Min fugl svelgte unna, og inntok vertikalen ved å trø vannet heftig. Det samme gjorde den andre fuglen, og de møttes med boblende lyder og strittende manke. Etter en del nebbkryssing, nonsjalant fjærpussing og vendinger til høyre og venstre bestemte den litt mindre hunnen at det fikk være nok, snudde, og trampet vekk.
Nå trakk skyene seg for alvor tilbake, og sola tok tak. Jeg tok turen til vika ved Kálfaströnd for å se om det kunne by seg muligheter til lignende opplevelser fra et litt lavere standpunkt, men der var forholdene helt andre enn dagen før. I stedet for vind, regnbyger og mye fugl var det vindstille, sol og ingen fugler.
Derimot hadde varmen tydeligvis utløst klekking av fjærmygg, som svermet over steiner, tuer og andre høydepunkter i terrenget. Etterhvert også meg, så jeg la meg flatt ut mens jeg håpte at svømmesnipene kanskje dukket opp for å gafle i seg uheldige fjærmygg fra vannflaten. Men det gjorde de ikke. Uansett var det ganske forbløffende å se hvordan en og samme lokalitet kunne fremstå så forskjellig fra den ene dagen til den neste. Det lønner seg nok å sette av ganske mange dager ved Mývatn dersom man virkelig vil utforske alle sider av dette mangslungne området.
De fleste fuglene så ut til å ha trukket ut av vikene og ut på vannet, kanskje for å forsyne seg av nyklekte fjærmygg nå da vinden ikke blåste så mye. Jeg kom fram til at jeg like godt kunne se nærmere på noen av de lokale høydepunktene i området rundt Myvatn, og la turen til Viti-krateret oppe ved vulkanen Krafla i nord. Vulkankratere med asurblått vann nede i bunnen har alltid fascinert meg, sikkert fordi jeg ennå ikke har sett noen.
For det viste seg at jeg hadde glemt snøen etter bare noen dager ved Myvatn. Den blå kratersjøen var dekket av is, og vulkanen omgitt av snøkledde vidder. Det gikk vei så å si til kanten av Viti, med snøslaps som bilen akkurat så vidt klarte å presse seg gjennom. I horisonten mot vest dampet det fra bakken borte ved Leirhnjúkur, et sted av samme type som Hverir med boblende mudderpøler og damp som tøt opp fra svovelgul jord. Men for å komme dit måtte man vasse gjennom smeltende snø, og det avbrøt jeg etter noen titalls meter.
Jeg tok heller turen innom Hverir igjen på veien tilbake, og etter en stund der så det ut til at skydekket ville trekke seg såpass mye vekk at det kunne bli spennende kveldslys. Solnedgang over vulkanen Hverfjall måtte være tingen, og før det kunne jeg ta en kikk på Dimmuborgir.
Dimmuborgir betyr den mørke borgen, og er et område preget av tildels ganske høyreiste lavaformasjoner som får det til å minne om en forsteinet skog. Ifølge islandsk tradisjon, som fremdeles har relativt levende forestillinger om alver og underjordiske, er Dimmuborgir bosted for troll og nisser. Og det var ikke helt fritt for at tankene gled i de baner mens sola sank og skyggene vokste. Det går et lite virvar av stier mellom formasjonene i Dimmuborgir, og jeg rotet meg nesten vekk slik at jeg begynte å bli engstelig for at jeg ikke skulle rekke å ta veien oppom Hverfjall før det ble for seint på kvelden.
Etter å ha berget meg ut av den stadig mer truende labyrinten Dimmuborgir gikk turen noen kilometer mot nord, til Hverfjall. De to stedene ligger ikke lenger unna hverandre enn at det er en grei fottur, men jeg var redd for å gå glipp av det fineste kveldslyset og kjørte. Ved avstikkeren inn grusveien mot Hverfjall stod en plakat som fortalte at veien kunne være dårlig, og at den som valgte å kjøre videre måtte regne med betydelige kostnader for å få hentet bilen ut igjen. Jeg valgte å tolke dette som et standard advarselsskilt myntet på veiene i det indre av Island, og at det trolig var litt malplassert her. Grusveien så jo helt grei ut, så langt jeg kunne se. Så jeg kjørte videre.
Hverfjall er et perfekt formet vulkankrater, dannet under den siste virkelig store aktive perioden ved Myvatn for omtrent 2500 år siden. Den er bygd opp av tuff, det vil si vulkansk stein og aske, og er som en stor ring av grus. Den rager drøyt 200 meter over omgivelsene, og er omtrent en kilometer i diameter.
Etter en kort kjøretur over lavasletter og bjørkeskog dukket det opp en parkeringsplass ved et vann. Det gikk en vei videre nordover, men jeg gikk ut fra at parkeringsplassen i skogkanten var der fordi veien videre ble for røff for vanlige biler, så jeg parkerte og fortsatte videre til fots. Særlig røff ble veien imidlertid ikke, snarere tvert imot. Men den ville ingen ende ta, slik det lett kan synes når man går langs noe som er stort og rundt. Jeg gikk og gikk og gikk. Det er bare to stier opp til kraterkanten, og tallrike skilt langs veien fortalte at det var forbudt å gå andre steder. I en slik grusskråning med bare antydninger til litt bevoksning av lav blir det jo lett tydelige spor etter ferdsel. Så jeg gikk videre, med et skarpt blikk etter alt som kunne se ut som en sti. Til slutt klarte jeg å overbevise meg selv om at det gikk en sti oppover skråningen. I alle fall hadde det gått folk der, så jeg forlot veien og tråkket oppover. Den vulkanske grusen kjentes myk og fuktig ut, så for ikke å sette spor steget jeg fra stein til stein. Etter bare en kort strekning forsvant stien, og det ble lenger mellom de større steinene. Jeg måtte gå over til å hoppe fra stein til stein. Noen av dem ga etter og sank ned i den leirete grusen, slik at jeg måtte begynne å sikte etter de aller største steinene. Jeg var nå pinlig klar over at jeg befant meg i forbudt område, og situasjonen ble ikke bedre av at det begynte å bli litt for langt mellom tråkksteinene. Heldigvis var det ingen mennesker å se. Jeg var i ferd med å gå i skårfeste slik at jeg ikke kunne komme videre uten å tråkke ned i grusen, da jeg kom til en tydelig sti, tråkket flat av hundrevis av skopar. Den kom opp fra enden av veien langt der ende, der det stod tre biler parkert. Det betød at det var folk her oppe. Tanken var knapt tenkt før en av dem dukket opp over kraterkanten like foran meg. Han var på vei ned, og hilste pent. Jeg på min side pustet lettet ut over å ha unngått den totale fadese såvidt det var, og entret kraterkanten.
Det var ingen asurblå innsjø i bunnen av krateret, men en liten haug midt i. Stien gikk hele veien rundt kraterkanten, men jeg nøyde meg med å finne det høyeste punktet og den beste utsikten mot Myvatn og solnedgangen. Rent fotografisk ble likevel ikke turen så bytterik. Selv den videste vidvinkelen min (9 mm) klarte ikke å fange inn hele krateret, men fikk til gjengjeld den skrånende forgrunnen til å se bredere ut enn den var, og ga krateret et usymmetrisk utseende. Og som om ikke det var nok, hadde skyene pakket seg sammen i vest og ødela forhåpningene om gylne stråler fra solnedgangen. Men en vulkan er jo tross alt en vulkan. Ikke hver dag man kan spasere rundt på en slik...
20. mai
Nytt morgenbesøk til Laxa, etter å ha pakket for avreise mot nord. Prøvde enda en gang å fotografere harlekinand i de kraftigste strykene, men nok en gang viste det seg vanskelig å holde fuglene i søkeren når de slapp seg med strømmen. Autofokusen fikk dessuten en umulig oppgave når endene rett som det var forsvant i frådende skum, og manuell fokus var like håpløst. Her må man satse på ren flaks, men det forutsetter flere forsøk enn endene ville gi meg. Men i de litt roligere partiene gikk det bedre...
Fra Laxa kjørte jeg nordover på vestsiden av Myvatn, og etter et siste overblikk over vannet og omgivelsene ved Grimsstaðir helt i nordenden, tok jeg av fra vei 1 og inn på vei 87 mot Húsavik. Veistandarden var helt den samme, slik det stort sett er med de tosifrede veiene på Island. Det er først når man kommer til de tresifrede at forholdene kan bli litt verre. Egentlig hadde jeg tenkt meg til Melrakkaslétta aller lengst mot nord; bare navnet (melrakke = fjellrev, som i Norge) lokker i seg selv, men i tillegg er området omtrent ubebodd og med mange småvann med spennende fugleliv. Det er nok stedet der man kan ligge på magen med kameraet i lyngen, omgitt av smålomer ute på de uendelige viddene. Men jeg hadde regnet meg fram til at det ble litt knapt med tid, så jeg ofret både Melrakkaslétta og Dettifoss. Måtte nok ha minst en overnatting ekstra for å dekke over det området.
Skjálfandi
Før Húsavik la jeg imidlertid veien innom elvemunningen i bukta Skjálfandi, for å sjekke våtmarkene ved gårdene Sandur og Silalækur langs vei 852. Jeg hadde lest at der skulle det finnes både horndykker og skjeand, så jeg gikk ut fra at det var et rikt område. Det var det også. Men helt bort til elvemunningen kom jeg aldri, for da måtte jeg ha kjørt veien til endes inne på tunet i Sandur, og jeg har for mye hemninger/oppdragelse til slikt. Alternativet var å vasse ut i de fuktige våtmarkene som strakte seg kilometervis ut mot sjøen. Men i retning Silalækur kunne jeg kjøre et stykke, og i grøftekanten lå toppender, stokkender og hettemåser. De flyktet da bilen kom, men en enkelt av flere svarthalespover kom innom for å skjelle meg ut. Hos den arten lå nok hunnene på egg allerede.
Under turen til Skjálfandi-bukta hadde været blitt betraktelig bedre, og temperaturen hadde steget jevnt og trutt fra de sedvanlige 6-10 varmegradene. I et kvarters tid viste temperaturmåleren i bilen faktisk 18 grader, men så besinnet man seg, og temperaturen sank til 12 i løpet av noen minutter.
På østsiden av bukta ligger byen Húsavik, en fiskerby som har slått seg stort opp på hvalturisme. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt på noe hvalcruise, og regnet med at en slik turistmagnet ville være like ekstremt overpriset som i Norge. Så da jeg fant ut at en tur med en av de tidligere fiskeskøytene kostet rundt 2000 euro, bare lo jeg godt og kjørte min vei. Det var først da jeg kom hjem og studerte brosjyrene litt mer i detalj, at jeg oppdaget at jeg hadde vært litt forutinntatt. De to tusen euroene var prisen for å leie en fiskeskøyte i tre timer. Dersom du aksepterer å dele båten med andre, er prisen 450 norske kroner...
Goðafoss
Hastverket skyldtes delvis også at jeg hadde sett litt skrått på kalenderen, og trodde at jeg hadde en dag mindre til rådighet enn jeg faktisk hadde. Jeg var fremdeles intetanende om regnefeilen da jeg nærmet med Goðafoss i retning vestover, men etter å ha hoppet over Dettifoss tidligere måtte jeg bare stoppe og få med meg denne, som ligger like ved vei 1. Goðafoss betyr gudefossen, og navnet skal skrive seg fra da lovsigemannen Torgeir kvittet seg med sine gamle guder ved å kaste dem i fossen. Den tilhører de relativt lave, men brede fossene av Niagara-typen, og er et imponerende skue der den høylytt dundrer utfor berget i vifteform og hvirvler nedover et stadig smalere elveløp. Lyden i seg selv er såpass imponerende at det var først da jeg tok turen over på den folketomme østsida av fossen (en ganske kort tur tilbake over broa med vei 1) og ned i elvejuvet, at jeg la merke til hvor lav den var. Høyden er ikke mer enn 12 meter!
Norðurland vestra
Etter middag på en utsiktsplass over fjorden ved Akureyri, entret jeg Norðurland vestra. Turen gjennom denne landsdelen gikk betraktelig fortere enn i Norðurland eystra. Den var passert på drøye tre timer og 13 bilder, mot de tre dagene og 633 bildene hos naboen i øst. Dette er selvsagt en høyst urettferdig sammenligning, ettersom jeg ikke tok turen rundt de ensomme og dramatiske halvøyene som stikker ut mot nord, der det er både fjell, flate vidder med fuglerike vann, og klipper ut mot nordhavet. Jeg levde framdeles i den villfarelsen at jeg hadde en dag mindre igjen enn jeg faktisk hadde før jeg måtte være på plass for returen hjem til Norge.
For Norðurland vestra har absolutt mye å by på. Også her lå sangsvanene på reir langs veien, den nærmeste knappe 20 meter unna. Og det er ikke uten grunn at innbyggerne i Skagafjörður kjemper mot nye kraftledninger i et energisystem som bruker 80 prosent av energien på en håndfull utenlandskeide aluminiumssmelteverk. Til og med kulturlandskapet en kald, overskyet maikveld var vakkert. På den dramatiske, islandske måten.
Det var først da jeg skulle passere fjellovergangen over Holtavörðuheidi over til Vesturland at det gikk opp for meg at jeg hadde regnet feil om hvor mange dager jeg hadde igjen på Island. Det var fremdeles bare den 20. mai, og jeg skulle levere leiebilen ved Keflavik først om kvelden den 23. En overnatting til måtte det nok bli før Reykjavik, men hva skulle jeg så gjøre? Tilbringe den 21., 22. og det meste av 23. mai i Reykjavik? Greit nok å avslutte med en kikk på byen, men det fikk da være måte på. Jeg fant fram kartet. Vestfjordene oppe i nordvest ville nok ta for lang tid. Kanskje Snæfellsnes, som jeg heller ikke hadde lagt inn i den opprinnelige planen? Jo, dit fikk det bli. Jeg startet bilen, og fortsatte over Holtavörðuheidi med håp om å finne et sted å overnatte i Borgarnes før jeg tok turen ut på Snæfellsnes i Vesturland.
