Costa Rica del 1 - Mot Karibia
Søndag 20. mars
Flyreisen til Costa Rica ble av det langvarige slaget, med avgang fra Gardermoen 18:35 og stopp i München og Mexico City underveis, så lokal tid var ti på tolv om formiddagen da vi ankom flyplassen ved hovedstaden San Jose. Med litt over 24 timers reise hadde vi lagt opp til bare en kort førsteetappe for å få hvile litt ut før kjøret begynte dagen etter. Målet var å ta en kikk på vulkanen Poas ikke langt unna byen.
Etter å ha ventet en time på leiebilen, handlet litt, og gjort oss kjent med den fryktinngytende latinske kjørekulturen i tettbygde strøk, kom vi med nød og neppe ubulkede ut av byen. Med GPSen i funksjon tok vi oss opp fjellsiden mot Parque Nacional Volcán Poás, mens bybebyggelsen ble avløst av små landsbyer omgitt av beitemarker og skog. Nasjonalparken er en av de mest besøkte i Costa Rica; ikke så merkelig med tanke på at den ligger bare noen titalls kilometer unna den mest tettbefolkede delen av landet, og det lokker nok i tillegg at vulkanen fremdeles regnes som aktiv. Det siste store utbruddet kom riktignok såpass langt tilbake som i 1953, men det var mindre utbrudd også i 1989, 1995 og 2006, og nasjonalparken stenges nå og da for besøkende når svovelkonsentrasjonene i lufta blir ubehagelig høye.
Vi kunne ikke se toppen på 2708 meter der vi kjørte, for om ettermiddagen kommer skyene rullende inn fra det karibiske lavlandet i nordøst. Vi hadde derfor planlagt besøket til tidlig neste morgen, etter en god natts hvile i Poas Lodge. Dette er et lite overnattingssted drevet av to amerikanske brødre, og ikke uten et visst "Texas roadside motel"-utseende, men de fire rommene og restauranten har fabelaktig utsikt fra en bakketopp like ved veikanten. Ved solnedgang i halv seks-tida kunne vi se lysene i San José bli tent og etterhvert utgjøre en funklende matte nede i "The Central Valley".
Planen var å kjøre i retning Tortuguero ved den Karibiske kysten neste morgen, etter en kikk på Volcan Poás. Poas Lodge er det siste overnattingsstedet før nasjonalparken, bare 4 km fra inngangen (det er port og inngangspenger til de fleste verneområder i Costa Rica, med mindre de er så avsidesliggende og har så få besøkende at det ikke lønner seg). I utgangspunktet var planen å kjøre tilbake samme vei vi hadde kommet, for så å ta av østover gjennom Braullio Carillo nasjonalpark og nordover. Men det ville bety å kjøre tilbake inn i tettbygde strøk nede i byområdet - noe som ikke fristet spesielt etter å ha opplevd tettpakkede bilkøer i beste latinske manér. Husvert Stephan frarådet det da også på det sterkeste, og mente at eneste brukbare alternativ var å kjøre nordover via Puerto Viejo de Sarapiqui, og deretter litt sørover igjen før vi tok av mot øst. Distansekalkulatoren anslo turen til 3 timer og 22 minutter, men Stephan mente at den normalt tok rundt 5 timer, og at vi burde regne 7 for sikkerhets skyld. Riktignok ville det være få lastebiler på veien siden det var påskeferie, men vi måtte regne med en god del ferietrafikk.
For å komme til Tortuguero må man ta båt den aller siste etappen, og den siste avgangen er halv fem om ettermiddagen. Med 7 timers biltur, og frammøte ved båten helst en time før avgang, betød det avreise senest klokka halv ni om morgenen. Da kunne det synes som tidsbudsjettet ble litt trangt når Parque Nacional Volcán Poás ikke åpnet før åtte. Men det fikk heller våge seg. Vi kunne ikke dra uten i alle fall en rask kikk på vulkanen.
Mandag 21. mars
Klokka sju om morgenen satt vi klare ved frokostbordet, etter å ha pakket all bagasjen ut i bilen. Avreisen fra vulkanen var satt til klokka ni, slik at vi ville få en snau time ved vulkankrateret dersom vi kom oss opp dit ved åpningstiden.
Ved porten viste det seg at de ansatte ikke hadde det like travelt som oss, men når porten først ble åpnet var hele det profesjonelle apparatet på plass: Inngangsbilletter, parkeringsbevis, brosjyre og parkeringsvakter. Det siste passet oss fint, ettersom vi allerede nå på reisens andre dag brøt regelen om ikke å ha synlig bagasje i en parkert bil.
Etter snaue ti minutters gange fra besøkssenteret kom vi som dagens første besøkende ut av skogkanten ved krateret. En eim av svovel hang i lufta, og foran oss lå et av de største aktive vulkankratere i verden, med sine 1320 meter i diameter.
Så veldig stor aktivitet var det ikke nå; bare litt damp fra kanten av den blekgrønne kratersjøen 300 meter under oss. Men det var tydelig at forholdene nede i krateret ikke var de beste med tanke på vegetasjon, med sine gule, livløse svovelutfellinger. I vindretningen mot vest strakte det seg et kilometerlangt areal uten vegetasjon, et vitnemål om virkningene av den svært lokale sure nedbøren som dannes når kratergassene blander seg med skydekket. Dagens krater har form etter de siste store utbruddene fra 1953 til 1955, og nåtidens aktivitet har med noen få unntak begrenset seg til verdens etter sigende høyeste geysirer som kan nå i overkant av 200 meter over bakken.Det var relativt kjølig her oppe i 2700 meters høyde, med en temperatur som stort sett ligger på 12-15 grader.
Fra tidlig formiddag kommer skyene daglig drivende inn og dekker toppen av vulkanen; derfor lønner det seg å være tidlig ute om man vil få med utsikten. Vi kunne se på skyene som kom rullende at det ikke ville bli gjort noe unntak i dag, og i løpet av kort tid hadde skyene innhyllet det gamle, nå skogkledde krateret med den blå Botos-sjøen i sørøst. Da ble det litt lettere å godta at det ikke var tid til en avstikker dit. Parque Nacional Volcán Poás ligger i fjellkjeden som skiller den karibiske siden av Costa Rica fra Stillehavssiden, og tåkeskogen som kler vulkanens sider er leveområde for den legendariske quetzalen, en av verdens flotteste og mest myteomspunnede fugler. Men den fikk vi ta igjen annetsteds, senere på turen. Nå var det bare å nyte utsikten så lenge den varte, før vi måtte begi oss av gårde til bilen.
Da klokka nærmet seg ni hadde skydekket for alvor begynt å tetne til, og på vei til parkeringsplassen kunne vi bivåne hvordan folkemengden økte både i antall og fart. De raskeste ville kanskje rekke et glimt ned i vulkankrateret; resten måtte nok bare innse at de hadde kommet seg opp av dyna for sent...
Mot Tortuguero
Litt over ni satt vi i bilen og var på vei nedover den nyasfalterte berg- og dalbanen mot Poasito og Vara Blanca, der vi skulle ta av mot nord. Det ble noen stopp for å slippe forbi biler som var på vei opp mot vulkanen, men som regel var veien bred nok til at vi forsiktig kunne smyge oss forbi motgående trafikk. I Norge ville det ikke ha vært mulig å bygge en vei som følger terrenget på denne måten; det ville veivesenets stivbeinte regler om kurvatur og stigning sette en effektiv stopper for, men her kunne man bruke rattet slik det er ment å brukes - og bak svingen stupte veien gjerne nedover så bratt at bremsene snart begynte å skrike av varmeutviklingen. Ved Vara Blanca tok vi av mot nord på vei 126, omtrent på samme sted som veien når sitt høyeste punkt på 2500 meters høyde og bikker nedover mot den karibiske siden av landet.
Men det merket ikke vi så mye til; vi hadde kjørt inn i dagens første regnbyge og befant oss fremdeles i fjellskogen med svinger og bakker og hadde mer enn nok med å forberede oss på det som måtte dukke opp rundt neste hjørne. Annen trafikk så vi derimot lite av, vi hadde veien nesten for oss selv, og det gikk unna over all forventning. Over fjellkjeden var vi derimot ikke helt ennå. Etter en hårreisende serie med svingete nedoverbakker begynte bremsene å virke merkbart dårligere, så det var en lettelse å ta fatt på en tilsvarende bratt serie med motbakker. Oppe på toppen passerte vi inngangen til La Paz Waterfall Gardens, en av de store turistattraksjonene i Costa Rica og det eneste privateide området som har fått plass på lista over "de sju natur-underverker" i landet. Med utgangspunkt i en regnskog med fem fosser i trappetrinn nedover fjellsiden er det laget en hage med kontrollerte, men naturnære utstillinger av fugler, frosker, slanger, sommerfugler (visstnok det største anlegget i verden), kattedyr og mye annet, pluss et eventyrlig dyrt hotell. Flere av de guidede naturfototurene som arrangeres i Costa Rica legger en dag innom her for sikkerhets skyld, og svært mange av de dyre- og fuglebildene som vises fra Costa Rica er nok tatt her. Vi for vår del ønsket heller å oppleve "the real thing", og kjørte forbi. Det var fremdeles forbausende lite trafikk på veien, men da vi var kommet til bunnen av den neste nedoverbakken så vi hvor alle hadde gjort av seg: Veien passerte den nederste og høyeste av de fem fossene i parken, La Paz med et fall på 34 meter, og dette var tydeligvis et populært sted for landturen selv om det strengt tatt ikke var hverken parkeringsplasser eller så mye annen plass i det trange dalføret. Vi snirklet oss langsomt og forsiktig gjennom kaoset av parkerte biler og folk med piknik-kurver, og fikk et glimt av en plattform langt oppe ved fossen der de som hadde råd til å betale inngangspengene til La Paz Waterfall Gardens stod og beskuet folkemengden. Vi stoppet ikke, både fordi det ikke var plass og fordi vi hadde dårlig tid.
Det trodde vi ihvertfall. Men da vi nådde vei-knutepunktet San Miguel, lå vi egentlig godt an tidsmessig. Dette var den siste delen av nedstigningen fra fjellene, og snart rettet veien seg ut og vi kunne øke farten. Vi passerte Puerto Viejo de Sarapiqui, et kjerneområde for alle naturinteresserte som ferdes i regionen, men som alle andre byer i Costa Rica en estetisk påkjenning som vitner om amerikansk fokus på individuell frihet. Resultatet er et kaotisk virvar av halvferdige løsninger, et løssluppent virvar av reklameskilt og et tilnærmet slumpreg som gjør at du føler en inderlig takknemlighet for den norske plan- og bygningsloven.
Vi nærmet oss nå hjertet av Costa Ricas jordbruksregion, og omgivelsene skiftet fra skog til landsbyer og digre bananplantasjer med et nettverk av småveier. For å sikre at reisende i leiebiler finner fram til målet, har det sterkt turismeavhengige samfunnet i landsbyen Tortuguero laget en nettside der man blant annet kan finne en detaljert sving for sving-beskrivelse av hvordan man finner fram fra byen Guapiles ved den karibiske hovedveien og like til elvebredden ved La Pavona, der man må sette fra seg bilen og stige over i elvebåt for den siste etappen av turen. Men som nevnt har det skjedd radikale omveltninger i det costaricanske veisystemet de aller siste årene, og vi kunne etter hvert legge både papirutskriften med veibeskrivelse og GPSen til side, og rett og slett følge veiskiltingen!
Ved den lille landsbyen Quatro Esquinas sluttet asfalten, og vi fortsatte på grusvei de siste drøye 15 kilometrene fram til La Pavona. Sistnevnte har ingen egentlig bosetning og er derfor ikke avmerket på vanlige kart; det er et stort parkeringsområde ved enden av veien, med en restaurant og billettkontor for elvebåtene på Rio Suerte som tar deg ut til Tortuguero og kysten. I god Costaricansk tradisjon har stedet også et annet navn, Rancho El Suerte, for å bidra til forvirringen (i tillegg til at det er minst tre steder med navnet Suerte i regionen). Men etter at man nå har oppdaget nytten av veiskilt i Costa Rica er ikke dette lenger noe stort problem, det er bare å følge skiltingen mot "Tortuguero".
Vi kjørte inn på området, betalte 30 amerikanske dollar for tre netters parkering, og fant en ledig plass i skyggen under et bølgeblikktak. Klokka var ennå ikke ett, så vi hadde brukt mindre enn fire timer på turen og kunne fastslå at distansekalkulatoren på internett hadde vurdert tidsbruken bedre enn husverten ved Poas Lodge. Faktisk hadde vi ikke vært langt unna å nå en tidligere båtavgang. Det er tre avganger hver dag, halv åtte om morgenen, halv ett og halv fem.
Ettersom vår båt først skulle gå halv fem, ruslet vi bortover mot den ene bygningen på stedet for å komme inn i skyggen, se oss rundt og skaffe billetter. Der fikk vi demonstrert at punktlighet ikke er et av kjennemerkene ved latinamerikansk kollektivtransport, og at det denne gangen slo ut til vår fordel: Halv ett-båten hadde ennå ikke reist. Dermed bar det tilbake til bilen i forsert tempo for å finne fram og pakke om bagasjen, og like etter vekselvis bar og dro vi våre fire store bager småspringende i gresset langs elvebredden. På grunn av det tørre været var det så lite vann i elva at landingsplassen var flyttet noen hundre meter nedover, men vi rakk fram i tide. Elveprammen med soltak lå full av passasjerer og ventet på at følgebåten med bagasje skulle bli lastet ferdig, og etter å ha betalt en dollar for hver av bagene (en av de få gangene vi faktisk trengte kontanter på hele turen), vasset vi ut og tok plass ved baugen. Der delte vi plassen med en lokal veiviser som med armbevegelser viste båtføreren hvor det var trygt å svinge mellom sandbanker og trestubber. Båtføreren var en svært ung mann med hånden på styrespaken til en 100-hesters påhengsmotor, og fra sin plassering helt bakerst i den 15 meter lange elvebåten kunne han neppe se stort. Vi unngikk likevel å kollidere med trestubber under vannflaten, og gikk bare på to sandbanker.
