Costa Rica del 2 - Tortuguero

Innledning                    Del 1: Mot Karibia

Turen med elvebåten fra La Pavona tok en og en halv time. Den første timen gikk i relativt rolig tempo nedover den smale og snirklete Rio Suerte, som nå i den tørreste delen av året hadde lav vannstand og rikelig med falne trestammer og røtter som stakk opp fra bunnen. Rio Suerte munner ut i et bredt og stilleflytende elveløp, eller nærmest en kanal, med navn Laguna Penitencia. Denne kalles gjerne Rio Tortuguero på ulike kart, men selve Rio Tortuguero munner ut først ti kilometer lenger nede, der hvor landsbyen Tortuguero er plassert. Begge sider av elveløpet vi kom inn i var kledd med høyreist skog helt ut i vannet, med Tortuguero nasjonalpark på innsiden, og en smal sørgående landtunge på utsiden. Ved sørenden av Laguna Penitencia møtes flere elveløp i det som kalles Laguna del Tortuguero, og idet vi rundet enden av landtungen åpenbarte bebyggelsen i Tortuguero seg på den andre siden av lagunen. Mellom trær og palmer lå en husklynge med båter trukket opp på stranden. Vi siktet mot stedet med flest båter, som var hovedhavnen ("muelle principal") der vi i ly av et Gavilan-tre rente baugen opp på stranden og var framme.

Rutebåtens ankomst utløste ikke uventet en hel del aktivitet, og ettersom vi tydeligvis raskt ble identifisert som turister ble vi mål for noe av denne aktiviteten. Vi skulle overnatte på La Baula Lodge, som lå et eller annet sted ute i skogen på den landtunga vi nettopp hadde passert, og måtte finne skyss dit mens vi ventet på bagasjen. En av dem som nærmet seg presenterte seg som Roberto, og lurte på om vi var interessert i en guidet tur. Vi hadde lest gjennom landsbyens nettside, der det var lenker til 31 forskjellige tilbydere av guidede turer, samt en oppfordring om å holde seg til disse og unngå eventuelle useriøse utgaver av arten. Ettersom jeg imidlertid ikke anså meg i stand til å skille mellom useriøse og seriøse guider ved første blikk, nølte jeg litt. Vi hadde tenkt å ta en guidet tur med kano innover i elvesystemet neste morgen, og når vi på den måten hadde gjort oss kjente i området, padle av gårde på egen hånd dagen etter. Så det passet egentlig ganske bra å avtale en tur nå, dersom vi skulle få til noe neste morgen. Og da ikke bare ett, men to par grønne araer (en av verdens sjeldneste fuglearter) fløy like over hodene våre var saken avgjort. Roberto nøyde seg imidlertid med å spørre hvor vi skulle bo; dirigerte oss over til en mindre båt som lå klar, og ga meg et kort med kontaktinformasjon. Dersom vi ville ta en guidet kanotur neste morgen måtte han få beskjed senest klokka fem samme ettermiddag.

Tortugueros vanndrosjer er mange og raske, og er mindre utgaver av de lange elvebåtene med soltak som trafikkerer elvene mellom La Pavona og Tortuguero. Prisen per passasjer er også den samme som for den en og en halv time lange elveturen, tre dollar per person, selv om drosjeturen bare tar noen minutter. Men vi støttet gjerne opp om det lokale næringslivet, som nå var hundre prosent rettet mot naturbasert turisme etter at den for en generasjon siden hadde basert seg på tømmerhogst. Med tiden har det kommet mange overnattingsmuligheter, fra de enkleste inne i selve landsbyen til kostbare lodger i skogkanten langs elva i litt avstand fra annen bebyggelse. La Baula Lodge var i den rimelige enden av sistnevnte gruppering, og lå fint til ved elvekanten. Vi fikk tildelt våre to rom i hver vår bygning i et blomstrende hageområde omgitt av skog. Før vi så oss nærmere om, fikk jeg imidlertid slått fast at Robertos firma Kuluch´s tours stod på lista over godkjente guider i Tortuguero, så jeg ringte og avtalte kanoturen med ham og fikk beskjed om å møte ved havna i landsbyen senest 05:45 neste morgen. Det gikk egen båttransport fra La Baula Lodge tre ganger om dagen; den første var tilpasset morgenaktiviteter og gikk 05:15. Denne var gratis for hotellets gjester, noe som passet oss fint ettersom vi var i ferd med å gå tom for kontanter. Dagens reise hadde vært så konsentrert om å finne fram at vi hadde glemt å se etter banker underveis.

Tirsdag 22. mars
Å stå tidlig opp om morgenen er ikke noe problem når det blir mørkt i seks-tida om kvelden, så da det lysnet av dag var vi på vei over Laguna de Tortuguero. Roberto stod klar og ventet da vi skled inn på sandstranda i havna, og forklarte at billettsalget til nasjonalparken åpnet klokka seks. I mellomtida kunne vi ta en tur på det lokale bakeriet og få litt frokost, og så møte ham etterpå nede ved inngangen til nasjonalparken ved enden av hovedgata. Tortuguero er en ganske sjarmerende landsby; riktignok noe rustikk, men likevel ganske strøken sammenlignet med mange andre steder i Costa Rica - og så vandrer det krabber og hegrer rundt i byen sammen med de lokale kattene, hundene og menneskene. Quatro Esquinas, oppsynsstasjonen og billettkontoret til nasjonalparken, var svært så strøken. Hele anlegget var murt på påler for å holde seg over vann også i regntida, og etter litt kø for å kjøpe billetter kunne vi entre kanoene som lå og ventet. Herfra hadde parkvokterne utsyn over alle som krysset over Laguna Tortuguero på vei til vannveiene i nasjonalparken, og alle som kom tilbake samme vei.

Vi fire ble plassert i en kano for oss selv, med en annen guide ved padleåren helt bakerst, mens Roberto tok åren i en kano med en liten gruppe amerikanere. Det gikk imidlertid tregt i starten, og da jeg begynte å lure på hvorfor vi lå stille, så jeg Roberto peke med åren inn i skogen ved vannkanten. Bare noen meter unna satt to hegrer og mediterte. Dette var akkurat den typen fotomotiver jeg hadde håpet på, men jeg hadde tydeligvis ikke fått innstilt søkerbildet ennå. Guiden vår manøvrerte oss forsiktig nærmere, og hadde et godt øye for hva fuglene aksepterte. Som så ut til å være ganske mye.

Tortuguero nasjonalpark er ekstremt artsrik, med 442 registrerte arter bare av fugler, utrolige 138 pattedyrarter og 118 arter av krypdyr. Botanikken er enda mer innholdsrik, med over 400 treslag blant de anslagsvis totalt 2200 planteartene (den offisielle statistikken fra SINAC i boksen til høyre er litt mer moderat, for den regner bare med plantearter påvist gjennom egne kartleggingsprosjekter). Insektene er det vel ennå ingen som har full oversikt over, men sant å si la vi ikke merke til så mange av dem, bortsett fra de digre blå Morpho-sommerfuglene som flagret både her og der. Roberto hadde god oversikt over både planter og dyr, og visste hvor de forskjellige artene var å finne. Med kanoene tok vi oss lydløst fram, og kunne ta små avstikkere inn i små bukter og kanaler skjult i vegetasjonen. For å holde noen av jungelkanalene fri for motordur, er de fire kanalene/elveløpene som er tilgjengelige for besøkende delt i to grupper: Indre del av hovedelveløpet (Rio Tortuguero) og Sendero aquático caño Harold er forbeholdt motordrevne båter, mens Sendero aquático caño Mora og Sendero aquático caño Chiquero bare er åpen for kanoer.

Progresjonen foregikk ganske så langsomt, til tross for at padlerne fikk en imponerende effekt ut av sin ene, kombinerte fremdrifts- og styreåre bakerst i kanoen. Det var først og fremst de hyppige stoppene for å se på livet som gjorde at vi ikke kom så langt av gårde. Men de av oss som hadde sett fram til nærkontakt med krokodiller og kaimaner, ble skuffet. Roberto fortalte at det var svært få krokodiller igjen i systemet, i alle fall i den delen av nasjonalparken som besøkende hadde adgang til. Årsaken mente han var forurensing. Det var en aldri så liten nedtur å høre, her i en av de mest utilgjengelige delene av landet. Men jeg fikk ikke helt tak i hva slags forurensing det var snakk om; om det var avrenning fra de enorme bananplantasjene i innlandet eller mer lokal forurensing fra Tortuguero by og alle elvebåtene. Jeg holder en knapp på førstnevnte, for bananer er ekstremt delikate frukter som det bare er mulig å holde fine nok til at europeere og amerikanere vil kjøpe dem, ved å bruke store mengder insektmidler. Men vi fikk i det minste sett bakhodet på en kaiman i løpet av morgentimene.

Når man legger ut på båttur fra oppsynsstasjonen, har man tre timer til disposisjon før man må være tilbake. Da slippes neste pulje av gårde til sin tretimersøkt. Vel tilbake på land avtalte vi med Roberto å stikke innom kontoret hans senere på dagen slik at vi kunne betale med kort, ettersom vi var bortimot tomme for kontanter. Det går med litt penger underveis til billetter og guiding, men stort sett kan man bruke kort overalt - tilogmed på mildt sagt avsidesliggende steder som Tortuguero. Bare vanndrosjene insisterte på kontant betaling, for de opererte i et relativt uregulert marked (vurdert ut fra mangelen på billetter). Vi fikk i oss en lunsj, og tok deretter turen tilbake til oppsynsstasjonen i sørenden av hovedgata. Når man først har betalt for å komme inn, kan man bruke den samme billetten til flere besøk samme dag, så vi ville ta turen inn i skogen på stien som kalles El Gavilan. Det viste seg at den var stengt på grunn av for stor slitasje, men vi kunne følge stien som går i skogen like innenfor stranda der havskilpaddene kommer inn for å legge egg. Tortuga betyr havskilpadde, og den tre mil lange sandstranda i nasjonalparken er et av verdens viktigste eggleggingssteder for den grønne havskilpadden (tidligere kjent som suppeskilpadde, Chelonia mydas), men tre andre arter er også innom. Nå i påsketiden var det bare sesong for den store lærskilpadden, men den er sjelden å se.

Vi hadde knapt kommet noen hundre meter av gårde før vi møtte en av de fastboende, en ung mann med rastafletter og slentrende gange. Han pekte på et lite tre som hadde gått over ende noen meter fra stien, og sa at det pleide å ligge en eyelash viper ved den nederste delen av stammen. Og det hørtes jo unektelig spennende ut, så jeg fulgte ham ut i vegetasjonen der han gik barføtt og snudde på blad og greiner med en liten kvist. Jeg hadde sko og en litt lenger kvist. Denne slangen er en liten, middels giftig, trelevende hoggorm med spesielt utviklede skjell i overkant av øynene som får den til å se ut som den har øyevipper. Men det mest spesielle er at den finnes i en knallgul fargevariant som er spesielt vanlig i Costa Rica, så dette var naturlig nok en art jeg ønsket å se nærmere på. Både bakken og vegetasjonen ble undersøkt, og til slutt hadde vi finkjemmet et område på noen kvadratmeter så godt som det lar seg gjøre i en ufremkommelig regnskog. Men til slutt måtte vi innse at den nok ikke var hjemme for øyeblikket; en lysende gul slange burde vi jo tross alt være i stand til å få øye på. Den unge mannen beklaget på slangens vegne, og slentret videre.

Sendero Jaguar går to kilometer sørover i skogen like innenfor den endeløse sandstranda, og dersom man vil se havskilpaddene som kommer inn om natta for å legge egg, må man skaffe seg en godkjent guide og vente til han eller hun har lokalisert en skilpadde. Da bli rman hentet, og vandrer nedover stien til det rette avgangspunktet. Disse avstikkerne er merket med nummererte skilt, slik at man skal finne fram i mørket. Om dagen er det fritt fram på stranda, for da er det ytterst sjelden at det kommer inn skilpadder. Tortuguero-strendene er lite brukt til bading, for det er sterke strømmer og nesten konstant kraftige bølger inn fra havet.

Vi sjekket et par av disse avstikkerne til stranda, for den litt glisnere strandskogen gjorde det lettere å få øye på alle dem som laget lyder oppe i trærne. På kort tid fikk vi se edderkoppape og kapusinerape, som sammen med brøleapene vi hadde sett fra kanoen tidligere på dagen, utgjør de tre karibiske apeartene. Ellers ruslet vi blant små øgler, øyenstikkere, fugler, og ikke minst edderkopper. De sistnevnte unnså seg ikke for å spinne nettene sine tvers over stien, og den eneste grunnen til at vi ikke gikk rett inn i dem var at alle edderkoppene - store som små - satt plassert midt i sentrum av nettet og gjorde det mer synlig. Dessuten ble vi litt mer på vakt etter å ha støtt på de første, for enkelte av edderkoppene hadde en diameter på ti centimeter, bein inkludert, og innbød ikke til uforberedt nærkontakt i ansiktshøyde.

Sendero Jaguar ender blindt, og man må gå tilbake samme vei som man har kommet. Da vi nærmet oss enden av stien og stedet der den gule eyelash viperen skulle holde til, stoppet vi for å ta en ny kikk. Jeg sjekket det veltede treet, bøyde til side greiner og snudde på blader, men - ingenting. Da pekte Solfrid borte fra stien på treet over meg. Jeg så fremdeles ikke noe. "En slange!" Jeg krøkte meg tilbake til stien og myste i den påviste retningen, og der, like over der jeg hadde gått og rotet rundt, lå en stor, svart slange utstrakt på en grein og stirret bort på oss. Da den satte seg forsiktig i bevegelse, kunne vi se at den var bortimot tre meter lang, fem-seks ganger lenger enn den gule hoggormen jeg hadde lett etter. Slangen gled langsomt bortover, fremdeles med blikket fokusert på oss. Den var virkelig flott; svart og glinsende med gult hode prydet av noen få svarte striper. Jeg ante ikke hvilken art det var der og da, men fant etterpå ut at det var en relativt harmløs tiger rat snake (Spilotes pullatus).

Tilbake i landsbyen begynte det å regne. I løpet av et år regner det godt over seks meter i Tortuguero, og det er relativt jevnt fordelt utover året. Om man har tenkt seg på en forhåpentlig noenlunde tørr påsketur til Costa Rica, bør man altså likevel ta med regntøy dersom man vil bortom den karibiske siden av landet. De innfødte trakk på skuldrene av regnet, mens vi var glade for å kunne søke ly under et halvtak. Det plasket ned slik man kan se på film når de overdriver litt, og lar en brannbil pøse vann ned over drivvåte skuespillere. Her var det ingen brannbil inne i bildet, men uansett tok regnet slutt etter hvert, og jeg fulgte de andre ned til havna der de tok en vanndrosje over Laguna Tortuguero tilbake til La Baula Lodge.

Selv fant jeg fram til et guidefirma som også leier ut kanoer, og avtalte å låne en fra klokka seks neste morgen. Så tok jeg en ny tur tilbake til nasjonalparken og Sendero Jaguar, der jeg etter litt mer fotografering fikk en ny regnbyge i hodet, som omsider (da det ikke lenger vår håp om å holde seg tørr under trekronene) sendte meg gjennomvåt hjem. Men det er ikke så galt å bli våt når regnet holder 20-30 varmegrader.

Onsdag 23. mars
Det hang tunge, hvite skyer og et slør av regn over Tortuguero da det lysnet om morgenen, og 5:15-båten fikk gå uten oss om bord. Da klokka nærmet seg seks, ringte jeg Tortuguero Wildlife Tours og spurte om det var greit at vi så an været litt og tok turen senere. Det var helt ok, men vi måtte være oppmerksomme på at besøkende med båt bare ble sluppet inn i nasjonalparken ved gitte klokkeslett, og neste åpning var klokka ni. Det passet bra med neste båtavgang fra La Baula Lodge, som var 08:30. Og så ble det tid til å spise frokost også før vi dro; en utmerket buffet med varm mat og frukt.

Litt over halv ni stod vi på stranda som utgjør hovedhavna i Tortuguero. Det regnet lett, og vi speidet mellom tretoppene etter lysninger i skydekket mens vi gikk nedover hovedgata. Riktignok var vi i en regnskog, men å padle av gårde i en kano som fylles av regnvann mens fuktigheten trekker inn alle steder var noe vi godt kunne tenke oss å unngå dersom det var mulig.

Den unge mannen som tok mot oss hos Tortuguero Wildlife Tours var den samme hjelpsomme karen som jeg hadde snakket med kvelden før, og han viste oss en kano som han begynte å øse regnvannet ut av. Alle guidefirmaene i Tortuguero så ut til å bruke samme kanotype; en stødig og ganske stor, men lettpadlet kano med plass til åtte-ti personer. Vi hadde fått utlevert redningsvestene og var noe nølende klare til avgang i lett regnvær da spørsmålet kom om alt var i orden med inngangspengene til nasjonalparken. Da det kom fram at den detaljen ikke var på plass ennå, ble vi fortalt at vi måtte ha billetter før vi kunne padle av gårde, for det var gjerne litt kaotisk ved billettkontoret og vanskelig å legge til med kano. Klokka var ni allerede, så jeg ble oppfordret om å skynde meg bort og skaffe billetter før ni-avgangen ble stengt. Men regnet gjorde at jeg egentlig håpte på en sjanse til å utsette enda en gang, og på spørsmål om hva som ville være neste mulighet dersom vi ikke kom av gårde nå, fikk jeg til svar at det var klokken 11. Samtidig var det jo på ingen måte sikkert at været ville bli bedre om to timer, så jeg tråkket av gårde i retning nasjonalparkinngangen og billettkontoret. Et heftig, men kortvarig regnskyll jaget meg under tak i noen minutter, og klokka var kvart over ni da jeg stod ved billettluka og fikk forklart at jeg nok dessverre måtte vente til neste avgang. Men billettene fikk jeg.

Slik gikk det til at vi først kom av gårde et godt stykke ut på formiddagen. Da hadde skydekket revnet såpass at noen striper med blå himmel viste seg i vest, og regnet hadde gitt seg. Bakerstemann i kanoen fikk en runde med instruksjoner om hvordan man padler og styrer med samme åretak; en kunst som ikke nødvendigvis sitter som et skudd ved første forsøk, så alle fire fikk utdelt hver sin åre. Etter å ha krysset Laguna de Tortuguero på anstendig vis uten altfor mye sikksakking, kom vi over i hovedelva der vi holdt til høyre ved alle avgreninger, og havnet på den måten i Caño Chiquero. Dette er det lengste av elveløpene som er forbeholdt kanoer, og vi hadde det nesten helt for oss selv. Regnværet tidligere på dagen hadde nok virket avskrekkende, men nå kunne vi padle i fint driv langs skogkanten mens sola gløttet fram nå og da. Noen strøm i elva merket vi ikke, og når vi stoppet ble kanoen liggende stille. Så det er kanskje rettest å snakke om vannløpene her som kanaler, og ikke som elver.

En forskjell fra den guidede turen dagen før merket vi raskt: Vi måtte konsentrere oss såpass om padlingen og det å holde kursen at vi stort sett bare registrerte fuglelivet nede langs vannkanten. Aper, tukaner og annet dyreliv høyt oppe i trekronene gikk oss hus forbi. Uten at det gjorde så veldig mye; det var mer enn oppslukende nok å ta seg fram på ukjente vannveier som buktet seg gjennom den ugjennomtrengelige, høyreiste skogen - som gradvis krøp seg nærmere på hver side etter hvert som vannløpet ble smalere. Her inne hadde vi ikke vært dagen før.

Vi gled sakte gjennom det uklare vannet. Etter hvert som elveløpet ble smalere, måtte jeg overta styringen fra min posisjon i baugen, for det kom stadig til syne falne trestammer nede i vannet. Noen kom svært brått på, for sikten var knapt en halvmeter - og da var det bare å stikke padleåren i vannet og bremse slik at kanoen ble tvunget til siden. Et øyeblikk så jeg en fisk like under overflaten; en lysebrun chiclide som la seg over på siden for å runde en grein, og viste fram en mørk stripe nær haleroten før den langsomt forsvant i grumset.

Den disige atmosfæren fortettet seg til et par små regnbyger, som vi unngikk ved å legge oss i ro under en trekrone som hang ut over vannet. En svært tillitsfull slangehalsfugl og en mer reservert hokko var de siste artene vi registrerte før elveløpet ble så smalt og fullt av potensielle rambukker at vi bestemte oss for å snu. Ifølge kartet hadde vi kommet et par-tre kilometer oppover i elvesystemet, og klokka fortalte at vi uansett burde vende snuten tilbake.

Etter drøye tre timers padling rundet vi innløpet av Rio Tortuguero, og så landsbyen komme til syne på den andre siden. Det blåste sidevind på den brede lagunen, og vi måtte anstrenge oss for å holde kursen slik at vi fikk en noenlunde anstendig retur. "Selvpadlere" ble nok gransket med ekstra kritisk blikk fra husene der borte. En fabelaktig naturopplevelse ble avsluttet med brede smil og en ikke helt perfekt landgang inntil murkanten ved Tortuguero Wildlife Tours.

Etter litt mat i landsbyen tok vi turen tilbake til nasjonalparken og en siste tur på Sendero Jaguar. Regnbygene hadde gitt seg, og som vanlig etter regn var det livlig i skogen av insekter, edderkopper og krypdyr.

Denne gangen kom vi også over en slange, en green parrot snake (Leptophis ahaetulla) som et fransk par hadde oppdaget like før vi kom gående, og som de med stor entusiasme pekte ut for oss. Dette er en lang og svært tynn, lysegrønn slange med store, runde øyne og tilsynelatende ufattelig sterke magemuskler, ettersom den kunne holde seg urørlig med en stor del av kroppen hengende horisontalt ut i lufta.

En halv times tid før solnedgang var vi tilbake ved administrasjonsbygget til nasjonalparken, og derfra kunne vi se de siste padlerne på vei ut av nasjonalparkens vannveier før stengetid. Deretter gikk vi opp hovedgata i Tortuguero til stranda med vanndrosjene, og fikk skyss tilbake til La Baula Lodge. Neste morgen skulle vi ta elvebåten tilbake til La Pavona der bilen hadde stått parkert, og begi oss innover i landet.

Torsdag 24. mars
Når sola går ned klokka seks om kvelden, er det ikke spesielt vanskelig å venne seg til en døgnrytme der man legger seg tidlig og står opp med dagslyset neste morgen. Costa Rica ligger bare ti grader nord for ekvator, så natt og dag er omtrent like lange. Litt før seks om morgenen var jeg ute for å kikke på livet rundt husene i La Baula lodge. Skogen hadde flere store, gamle trær, men det var ikke plass til noe stort nettverk av stier på den relativt smale landtangen som denne og flere andre lodger lå på, og i tillegg var stiene litt preget av menneskelig aktivitet og søppel. Men det viste seg at hagen foran bygningene var ganske livlig, med sommerfugler og kolibrier som hadde det for travelt til å la seg fotografere, men også en del andre skapninger som var mer medgjørlige.

Etter frokost pakket vi ferdig til avreise, tok skyttelbåten 08:30 for overgang til elvebåten fra Tortuguero, og var på vei tilbake mot bilen ved La Pavona. Nå skulle vi litt lenger inn i landet på den karibiske siden, til skogområdene i Zona Protectora La Selva.

Del 3: Det karibiske innlandet