Costa Rica del 6 - Tåkeskogen i fjellene
Innledning Del 5: Skogene ved Stillehavskysten: Manuel Antonio
Torsdag 31. mars
Etter enda en morgen med fotografering av brøleaper og ekornaper ved frokostbordet i Manuel Antonio, satte vi kursen sørover langs kysten et lite stykke til Dominical, der vi tok av innover landet og opp i fjellene. Vi hadde planlagt å avslutte Costa Rica -turen på samme måte som ved vårt første besøk, i kjølig atmosfære i San Gerardo de Dota to tusen meter over havet, med håp om å få beskue fjellskogenes mest berømte innvåner, quetzalen. Navnet skriver seg fra aztekerne og betyr noe slikt som "skinnende halefjær", kjent fra den fjærkledde slangeguden Quetzalcoatl. Når man får se hannfuglen, skjønner man straks assosiasjonene. Det hadde ikke gått så bra sist vi var på utkikk etter quetzalen i disse fjellene, da vi i likhet med så mange før (og etter) oss hadde tilbakelagt kilometervis i skogkledde oppoverbakker og nedoverbakker uten å se noe til berømtheten. Men nå var vi tilbake, og vi var bedre forberedt.
Forberedte var vi også på å takle San Isidro de El General, byen i 700 meters høyde der vi skulle ta av på Interamericana, hovedveien gjennom mellomamerika fra Panama til USA. Utfordringen lå i at sist vi kom kjørende inn i San Isidro brukte vi svært lang tid på å finne ut av den igjen. Som regelen var den gangen, fantes det ikke ett eneste skilt i byen som så mye som antydet hvor veiene førte. Det ble å prøve seg fram, med stikkprøver i den himmelretningen man mente måtte være den rette. Navigering i overskyet vær ble dermed en utfordring. Denne gangen kunne vi derimot bare le av utfordringene, for nå hadde vi GPS. Riktignok ble latteren sittende i halsen da GPSen ville ha oss inn på en enveiskjørt vei i feil retning, men etter en omkjøring, en ulovlig u-sving og et par andre uregelmessigheter, var vi på rett vei.
Fra San Isidro de El General tar Interamericana av nordover, eller kanskje er det like greit å si oppover, for etter bare 46 kilometer langs veien har man steget nesten 2800 meter og passerer veiens høyeste punkt ved Cerro de la Muerte, 3491 meter over havet. Selve høydepunktet er ikke så godt å få med seg, for selv om man befinner seg en kilometer høyere enn toppen av Galdhøpiggen, er veikanten framdeles skogkledd (om enn med trær som er noe hemmet i veksten). Vi kjørte nå vestover med Parque Nacional Tapanti-Macizo Cerro de la Muerte på nordsiden av veien og Parque Nacional Los Quetzales på sørsiden, og da vi hadde kommet ned i 3000 meters høyde sluttet skogen seg igjen rundt oss, med en frodighet av lianer og epifytter, og forsvant stedvis i tåka. Ikke lenge etter kom vi til sideveien som tar av ned Dota-dalen til San Gerardo de Dota. I stedet for å fortsette videre på langs av Cordillera de Talamanca, måtte vi nå altså kjøre nedover fjellsiden - og her er det absolutt en fordel å ha bremsene i orden.
San Gerardo de Dota er ikke så lett å merke av på kartet, for stedet har ikke noe sentrum, og består i praksis av en rekke mer eller mindre luksuriøse lodger gjemt i skogen langs den lille elva Rio Savegre, med husene til lokalbefolkningen som jobber i disse etablissementene strødd ut her og der nedover langs veien. Hele bosettingen er ikke mer enn knapt 50 år gammel, og begynte med familien Chacón som etter en tørkeperiode ville rydde seg nytt land og fant veien ned det relativt uframkommelige dalføret. I dag er det likevel ikke så mange bønder som setter sitt preg på landskapet, og frukthagene ligger med noen unntak gjemt bak skogkledde åser slik at førsteinntrykket er urørt skog til alle kanter. Chacón-familien driver nå Savegre Mountain Hotel, kjent i inn- og utland blant alle som har hatt håp om å sette sine øyne på en quetzal. Et både sjarmerende og relativt luksuriøst anlegg med privat naturreservat og tilrettelegging for naturfotografer i den grad at man må se opp for ikke å snuble i stativbein og telelinser når man spaserer rundt i hagen mellom bygningene.
Dessverre hadde vi ikke fått plass på Savegre denne gangen, ettersom vi bare hadde vært ute med bestillingene 3-4 måneder på forhånd. Men det er flere andre bosteder å velge i, og vi hadde fått plass på Cabinas El Quetzal litt lenger oppe i dalen. Stedet leier ut to store hytter og et par rom. Vi hadde bestilt en av hyttene, og var de eneste gjestene da vi kom.
Som det sikkert har gått fram allerede, er quetzalen en ikke ubetydelig del av grunnlaget for hele turistindustrien i San Gerardo de Dota, og fuglefolket flokker seg særlig om de større overnattingsstedene med private naturreservater og et nettverk av stier i fjellskogen; Dantica Cloud Forest Lodge, Trogon Lodge og Savegre Hotel. De mindre etablissementene har ikke nødvendigvis tilgang til egne stier, men kan arrangere ulike turer med lokalkjente guider. Ved innsjekk fikk jeg ikke uventet spørsmål om vi var interessert i en guidet tur, kanskje for å se etter quetzalen neste morgen? Og det var vi saktens, for planen var å tilegne seg så mye informasjon som mulig fra en lokalkjent guide første dag, og ut fra dette farte rundt i eget tempo dagene etter. Jeg spurte om vi kanskje skulle inn i Los Quetzales nasjonalpark, eller bruke noen av de andre hotellenes stisystemer? Men nei, vi skulle møte klokka seks neste morgen ved broa vi hadde passert på vei ned dalen. Turen ville i hovedsak følge veien. Opplysningen kom litt overraskende, men ved nærmere ettertanke hadde jeg jo lest at quetzalen rett som det var ble sett langs veien ned gjennom dalen, og jeg hadde selv spasert hele strekningen fra Dantica til Savegre for sju år siden. Uten å se noen Quetzal, riktignok.
Det endte med at vi måtte klare oss uten guide. Da jeg fant fram kortet for å betale, viste det seg nemlig at Cabinas El Quetzal bare formidlet guidene, og at betalingen måtte skje kontant. Men så mye kontanter hadde vi ikke. Uten at det gjorde så mye; jeg hadde fått vite akkurat nok til å kunne lete opp fuglene selv. Jeg var ganske sikker på at vi hadde passert en liten bro ikke så langt oppe i dalen, og den skulle vi se på straks vi hadde pakket bagasjen ut av bilen...
Quetzal!
Man kan lese ganske mange sider opp og ned på internett uten å finne noe håndfast om hvor quetzalen egentlig er å finne i San Gerardo de Dota. Guidene har selvsagt sine grunner til å ønske at informasjonen ikke blir allemannseie, og det kan saktens quetzalen også ha. Men en norsk nettside som ikke blir lest av hordene, utgjør neppe noen trussel for noen av dem. Dessuten fant vi etter hvert ut at det allerede er ganske mange som kjenner hemmeligheten, og med tanke på det særdeles ufremkommelige terrenget i området er ferdsel utenfor veien neppe aktuelt. Så her kommer beskrivelsen av hvor man finner de mest fotograferte quetzalene i San Gerardo de Dota: I mangel av et bedre utgangspunkt kan man jo starte ved Cabinas El Quetzal. Herfra kjører man 2,6 kilometer oppover dalen, og da har man kommet til den omtalte broa. Egentlig er man da på vei ut av selve kjerneområdet, så stopp helst på 2,1 km, og sett fra deg bilen. Her er det plass i kanten av den smale grusveien, like etter en venstresving. Det er på de neste flate 500 meterne, mellom venstresvingen og den lille broa, at quetzalen som regel blir sett og fotografert.
Da vi kom opp i høyden og parkerte bilen i den omtalte svingen klokka fem om ettermiddagen, så vi at det stod folk et stykke borte langs veien. Fire japanere med digre telelinser på stativ, og en person som bare var utstyrt med kikkert. Japanerne var opptatt med noe i veikanten, men femtemann så oss og vinket oss bortover. Han var tydeligvis guide for de andre - litt mer avslappet, og nikket blidt når vi nærmet oss. Et nytt nikk i retning skogkanten gjorde oss oppmerksomme på den grønnglinsende fuglen som satt der. En quetzalhunn!
Guiden fortalte at de hadde stoppet litt lenger borte langs veien for å sjekke ut dette partiet, som ganske riktig var selve stedet. Hannen hadde de ikke sett, men dersom vi kom tilbake like etter soloppgang neste morgen var det bra sjanser for at den kunne dukke opp. Quetzalene hadde flere ganger hekket i hule trær like ved veien, og guiden hadde en teori om at fuglene følte seg tryggere mot rovdyr nær den beferdede veien.
Hunnen ble sittende i et stort tre i skråningen under oss, og jeg satte opp stativet med et lett unnskyldende smil til japanerne for å ha tilegnet meg guiden og fotomotivet deres. Litt lang avstand, så jeg nøyde meg med 400 ISO for å kunne ta utsnitt senere. Lukkertiden ble 1/13 sekund, for solnedgangen nærmet seg. Da hørte vi en serie korte rop bak oss, fra skogen over veien, og guiden smilte bredt og svarte på ropene. Der oppe et sted satt hannen. Men han lot seg ikke lokke ned, og etter en stund fløy hunnen opp i det grønne og forsvant sammen med ham.
Fredag 1. april
Vi var på plass oppe ved svingen litt over seks, og fikk et uventet innblikk i hvor viktig quetzalen er for lokaløkonomien i samfunnet San Gerardo de Dota: Lenger borti veien stod to busser fra hotellene nede i dalen, pluss et par biler - og en skokk med mennesker fordelt i grupper som gikk rundt på veien og kikket opp i trærne både ovenfor og nedenfor seg; hver gruppe ledet av en grønn- eller khakikledd person med stativ og teleskop, som enten pekte opp i trærne eller stod og ga til beste sin personlige etterligning av quetzalhannens rop. Innimellom gikk noen enkeltmennesker som ikke hørte til i gruppene, og så var det oss. Men ingen quetzal; det var tydelig på oppførselen til alle folkene som vandret fram og tilbake.
Vi passerte gjennom folkemengden, langs den snirklete veien mellom høye, mosegrodde trær og bort til broa. Der var det folketomt, så vi begynte å lure på om quetzalen kanskje hadde dukket opp borte hos mengden? Langsomt begynte vi å gå tilbake, mens greinene rundt oss ble gransket meter for meter. Quetzalen har en lysende rød buk som i teorien lett burde skille den ellers grønne fuglen fra alt det grønne rundt den - men rødfargen kommer sjelden til nytte, for quetzalen vet å sette seg med ryggen til. Etter noen svinger kunne vi se folkemengden litt lenger borte. Ingen quetzal der; for alle spaserte fremdeles rundt og saumfarte trærne rundt seg. Ettersom fuglene ikke var å se, kunne vi kanskje like gjerne prøve ut stien vi hadde funnet ved broa? Den førte inn i Los Quetzales nasjonalpark, men var ikke mye brukt. Vi fulgte et bekkesig et stykke, så tok stien av oppover i høyden. Hele tiden kunne vi bare se noen meter foran oss i den tette vegetasjonen, og måtte ta oss både over og under mosekledde greiner og trestammer.
Til slutt kom vi ikke så mye lenger, og uansett var det bortimot umulig å se noe av livet i trekronene over oss. Los Quetzales nasjonalpark er en av Costa Ricas minst tilrettelagte, og dermed også minst brukte. Og godt er det at man lar noen verneområder styre seg selv. Vi snudde og gikk tilbake, for klokka hadde passert sju, og vi ville bare rekke en rask kikk på trærne langs veien før "prime time" for quetzalkikking var over for i dag.
Nede ved veien fant vi ut at alle de andre kikkerne hadde forlatt oss. De hadde gitt seg for dagen, og vi gikk helt alene på veien, tilbake til bilen. Vi saktnet tempoet da vi nærmet oss stedet der vi hadde sett quetzalhunnen kvelden før, og da vi stoppet for å myse inn mellom trærne som vokste opp fra skråningen under oss, kom noe grønt seilende over veien og inn i utkanten av synsfeltet. Der satt den: En quetzalhann, glitrende grønn og med halefjær minst tre ganger så lange som kroppen. 
Med relativt heftig økende puls fikk jeg stativ og kamera ned fra skulderen, trakk ut stativbeina og slo på kameraet. Bli sittende, bli sittende... Der fikk jeg fuglen i søkeren, men måtte zoome ut for å få med hele halen. Stille skarpt; autofokusen var slått av, så jeg måtte fomle meg fram til fokusringen. Focus trackingen i søkeren virket ikke. Eller jo, den fungerte fint på greinene rundt fuglen, men ikke på fuglen selv. Noen fugler har en fjærstruktur som autofokus og andre hjelpemidler bare ikke fungerer på. Men nå måtte det da være skarpt? Turte ikke bruke tid på å trykke på knapper for å få på autofokusen. Jeg trykte på utløseren. Ingenting skjedde. Nå begynte quetzalen å snu på hodet. Der kastet den seg ut, og bildet gikk av. Jeg hadde glemt at lukkeren var stilt inn på to sekunders forsinkelse fordi jeg ikke hadde med snorutløser.
Jeg prøvde å la det synke inn at også denne reisens forsøk på å fotografere quetzalen hadde mislykkes. Sju år tidligere hadde jeg sett arten en eneste gang, omtrent like lenge som nå, og så hadde den kastet seg ut i lufta og forsvunnet. Da hadde jeg rukket å ta tre bilder, men ingen var blitt helt skarpe. Nå hadde jeg sannsynligvis fått oppleve denne turens eneste mulighet, og det hadde gått skeis igjen. Jeg lurte på om jeg skulle sende kameraet utfor det skogkledde stupet, eller om jeg skulle nøye meg med en stein.
Jeg rakk ingen av delene før jeg ble gjort oppmerksom på at quetzalen hadde landet bare et lite stykke lenger borte; nå satt den om mulig enda finere til enn i sted, med en tjukt mosekledd grein og litt fjellskog i bakgrunnen. Skulle jeg slå av tosekundersforsinkelsen? Lukkertiden var bare 1/10 sekund. Jeg lot den være, skjelven som jeg var. Et par skritt til, så hadde jeg kommet klar av en trestamme og quetzalen satt helt åpent foran meg. Nå fløy den vel? Men nei, den ble sittende. Jeg komponerte raskt, stilte skarpt (hadde glemt å slå på autofokusen igjen, men her var det ikke et sekund å tape). Snart ville den fly igjen, så jeg trykte på utløseren. Ett sekund, to sekunder... Klikk. Fuglen satt helt stille. Et bilde til. Søren, haletuppen mangler. Fikling med stativhodet. Avtrykk, ett sekund, to sekunder... Klikk. Rask sjekk i søkeren. Bildet ikke skarpt. Ny fokusering, nytt avtrekk. Fuglen snudde på hodet før bildet gikk av. En gang til. Nei, den snudde hodet feil vei enda en gang. Nytt avtrekk. Klikk.
Så fløy den. Jeg fulgte den med øynene og så at den landet igjen, omtrent der den hadde landet første gang. En rask sjekk i søkeren for å se på det siste bildet, og hårene reiste seg på armene da jeg så at jeg hadde fått bildet.
Quetzalen hang nå på en råtten trestamme og kikket inn i et hull, bare ti meter fra veikanten. Det var mørkt, lukkertida var nede på 1/5 sekund. Men jeg lot ISOen stå på 200, 
for fuglen holdt seg rolig, og jeg hadde jo stativet. Nå var det bare å klemme av så mange bilder som mulig før fuglen fløy videre. Tosekunders-forsinkelsen var en lidelse, for fuglen snudde på hodet like før hvert eneste bilde ble tatt, men jeg kunne i det minste se at denne gangen satt skarpheten som et skudd. Så fløy den.
Heller ikke denne gangen fløy quetzalen langt, men nå satte den seg vanskeligere til inne mellom greinene. Jeg fant heller fram kikkerten, og fikk se og høre den rope sine myke, korte serier. Så var den av gårde igjen. Som en sommerfugl flagret den ut og inn, frem og tilbake, satt og ropte litt, og så av gårde igjen. Den lette nok etter et passende reirhull, og prøvde å lokke til seg en hunn. Jeg fikk kikket litt på bildene i kameraet igjen, og ble så euforisk at jeg bare lot quetzalen flagre. Den holdt seg dessuten i et litt tettere parti med greiner, selv om den ikke var langt unna.
Så dukket det opp en buss et stykke borte i veien, som stoppet og slapp av folk. Jeg kjente igjen noen av dem som hadde gått rundt her en time tidligere; et par av dem hadde fått øye på oss, kikket i vår retning og strakte hals. Jeg møtte blikkene, pekte inn i skogen og nikket, og utløste dermed et lite stormløp av ti-femten kikkert-, teleskop- og kamerabekledde khakimennesker som med entusiastiske rop og en hånd på hatten flommet mot oss. En liten håndbevegelse stilnet flokken; så vinket jeg dem nærmere, og de kom forsiktig hviskende mens de med store øyne og kort pust gløttet inn mellom trærne. Jeg pekte ut quetzalen for de nærmeste, og de formidlet beskjeden videre nesten gråtende av begeistring. Snart stod en rekke teleskoper med mobiltelefonfotograferende mennesker langs veikanten, mens Solfrid stod for seg selv og bare ristet på hodet.
Cataratas de San Gerardo
Ennå var klokka bare litt over halv åtte om morgenen. Tid for frokost, og litt utforsking av området - og nå kunne vi tillate oss å fokusere på annet enn den uforutsigbare quetzalen. I stedet for å dra oppover i dalen, vendte vi oppmerksomheten i motsatt retning, for å se nærmere på fossefallene der stien slutter nederst i dalen. Herfra renner elva videre gjennom mil etter mil med urørt fjellskog før den når oljepalmeplantasjene i lavlandet og ender i Stillehavet like øst for Manuel Antonio. Med tanke på at Costa Rica er et fjelland med store høydeforskjeller, har det forbausende få og puslete fosser (som ofte er skjult i skogen), men de som fins, blir omtalt og vist fram med stolthet. Man skal bare ikke forvente for mye; og turen gjennom skogen fram til fossene er jo alltid en opplevelse.
Når man kjører nedover veien, omtrent 500 meter forbi Savegre Hotel, tar stien av inn i skogen til venstre. Det er akkurat plass til et par biler i veikanten. Stien følger elva, og helt i begynnelsen passerer man et oppdrettsanlegg for ørret, som ved siden av quetzal-industrien er dalens viktigste inntektskilde. Øverst bærer skogen preg av å ligge i gammelt kulturlandskap som er i ferd med å vokse igjen (med det rike fuglelivet som gjerne følger med), men lenger nedover er det bare stien som vitner om menneskelig aktivitet. I de bratteste partiene er det satt opp tre- og metallrekkverk og trapper; og her passerer både elva og stien over og under store kampesteiner ved den første og minste av de to fossene (som egentlig bare er et elvestryk gjennom kupert skogsmark). Den største av fossene ligger en snau kilometer lenger nede, der den har gravd seg ut en kløft med en stor kulp i, og der stopper stien etter en luftig siste nedstigning sikret av et tau.
Andre stialternativer enn den som går til fossen, er det ikke mange av dersom man ikke bor på en av de større lodgene med egne skogområder. Det skal riktignok gå en sti gjennom Los Quetzales nasjonalpark som begynner litt sør og vest for Savegre Hotel og ender ved Ojo de Agua helt oppe ved Interamericana, hovedveien der det beskjedne besøkssenteret til nasjonalparken ligger ved en veikro. Men den stien fant vi ingen informasjon om. Savegre Hotel kom oss imidlertid til unnsetning: Vi dro dit for lunsj ved deres overdådige taffel, og da vi spurte i resepsjonen om det var greit at vi benyttet oss av stisystemet deres fikk vi til svar at det var det naturligvis; vi kunne gå hvor vi ville, enten det var rundt i hagen eller i det private naturreservatet. Vi fikk også utdelt et kart over stiene; det var tegnet inn 10,5 km stier i det 4 km2 store naturreservatet, pluss fossestien på 2,2 km som vi nettop hadde gått; og til sammen dekker disse høyder fra 2070 meter nede ved fossen til 2648 meter over havet i den øverste delen av Sendero Los Robles ("eikestien"). Der oppe går dessuten en sti på 7,2 km videre opp gjennom skogen til den bortimot treløse paramoen i over 3000 meters høyde.
I første omgang nøyde vi oss med å ta en kikk på kolibriautomatene i hagen like utenfor restauranten, der sukkervann lokker til seg 5-6 forskjellige arter kolibrier som kan fotograferes på nært hold. Trengselen (av kolibrier) er til tider stor, og da sitter fuglene i vegetasjonen rundt og venter på en sjanse for å slippe til ved automaten. De to første bildene illustrerer forresten et problem som dukket opp i det ellers fine og jevne lyset fra en overskyet himmel: Kolibrienes skinnende farger, som skyldes at lyset brytes av strukturen i fjærene, ville stort sett ikke skinne uansett hvilken vinkel lyset kom fra. Det gjaldt særlig fjærene på hodet av enkelte arter. Det første bildet viser litt av purpurissekolibriens skinnende isse og strupe, mens fuglen på bilde to (som også er en hann) er ganske fargeløs. Ettersom mange var voksne hanner og likevel så ut til å mangle hodefargene helt, skyldtes nok dette de generelle lysforholdene akkurat der og da. De slo også ut på gnistkolibrien (nye norske fuglenavn er håpløse!) på det nest siste bildet; ingen av de voksne hannene viste sin glitrende rubinrøde strupe uansett hvor mye de beveget seg.
Stisystemet til Savegre Hotel ligger i et lite, privateid skogområde som er vernet av eierne. Los Quetzales nasjonalpark omfatter ikke selve Dota-dalen eller noe øst for denne; eneste form for vern her er det store Reserva Forestal Los Santos som nasjonalparken i sin tid ble skilt ut fra. "Reserva Forestal" høres kanskje betryggende ut, men er i praksis bare et område som er vernet mot rovdrift av skogressursene. Dette forklarer hvorfor det ligger skogsveier og bosettinger inne i området, når man ser etter på Google maps (som feilaktig kaller Reserva Forestal Los Santos for Parque Nacional Los Quetzales. Sistnevnte utgjør i virkeligheten bare en kile inn i "skogreservatet" et lite stykke vest for Dota-dalen).
Fra Savegre Hotel går en kjørbar grusvei østover i stigende motbakke; først gjennom en eplehage (der trærne var kuttet ned, formodentlig med tanke på å plante nye) og etterhvert opp i tåkeskogen, der den ender etter et par kilometer. Hit kan man kjøre, men det er det ingen grunn til, for det er rikelig med både fugleliv og annet liv langs veien. Fra veien tar det først av en liten sti i stedvis bratt terreng på omtrent 1 km, deretter en annen i enda brattere terreng på rundt 1,5 km, og til slutt en lang sløyfe på litt over 6 km som har sitt høyeste punkt 2648 meter over havet. Der tar stien opp på fjellet av. Vi gikk ikke så langt, ettersom det var ettermiddag og vi hadde planlagt et framstøt mot Quetzal-skogen før kvelden.
Litt før fire var vi på plass oppe i svingen for å se etter quetzalen igjen. Sirkuset var litt mer avdempet i dag, og vi kom bare over en relativt liten buss, noen par som slentret langs veien, og de fire japanerne med guiden sin. Vi kom i snakk igjen, og han fortalte etter hvert om et reirhull han 
hadde sjekket ut dagen før sammen med de fire klientene sine. De hadde sett hannen komme med mat til unger i reiret, i gjennomsnitt omtrent en gang i timen i løpet av den perioden de hadde vært der - men i praksis med mellomrom varierende fra 20 minutter til to timer. Han fikk - med litt språkforvirring - en av japanerne til å lete fram bilder fra stedet, blant annet av hannen som fløy ut fra reirhullet. Guiden fortalte at reirtreet lå ved en sidevei oppe ved interamericanaen, og altså ikke her nede i dalen. Det forbauset meg litt at ungene allerede var klekket der oppe i høyden mens fugler her nede fremdeles lette etter brukbare reirhull, men quetzalen har en svært usynkronisert hekkesesong fordelt utover store deler av våren. Det endte med at guiden ga en ganske så nøyaktig beskrivelse av området; først hvilken kilometerstein avkjørselen lå ved, deretter at vi måtte kjøre 650 meter langs veien, at vi da ville komme til et åpent parti i skogen med et antall lyse trestammer, og at reirhullet lå seks meter oppe i et av disse, omtrent 30 meter fra veien.
Etter å ha fått denne bekreftelsen på at det av og til lønner seg å snakke med folk, tok vi en runde langs veikanten for å se etter quetzalen, men den var visst ikke blitt hverken sett eller hørt denne gangen. Men ennå hadde vi en morgen igjen her i dalen, og dessuten ville vi ta en kikk etter det omtalte reirtreet utpå dagen.
Lørdag 2. april
På plass oppe i høyden i halv syv -tida om morgenen, men ingen quetzal å se. Ikke så mange folk heller, pussig nok. Vi var fullt klar over hvor heldige vi hadde vært dagen før, ikke bare med å få se fuglen, men på nært hold og uten hindringer. Riktignok oppgir deler av turistnæringen i San Gerardo de Dota at det er 95 % sjanse for å få se quetzal dersom man blir med en guidet tur, men da regner man også inn flyktige glimt mellom trestammene, og fugler lett fram med teleskop på langt hold av dyktige guider. Vi tok noen vendinger fram og tilbake mellom svingen og broa, og studerte morgenlyset som spilte i trekronene. Quetzalen kunne godt være i nærheten, men dersom den ikke gir lyd fra seg og sitter stille, er det ikke lett å få øye på den mellom greinene. Eller kanskje var den en kilometer unna, i ferd med å plukke fruktene av et aguacatillo-tre.
Etter å ha fastslått at ingen quetzal var å se denne morgenen, tok vi etter hvert turen oppover gjennom dalen og mot vest langs Interamericanaen. Klokka var rundt 11 da vi kom til den rette milesteinen langs veien, og kunne ta av bortover den grusveien vi hadde fått beskrevet så nøye dagen før. Etter ganske nøyaktig 650 meter med skiftende skog og beitemark på den ene siden av veien og eldre skog på den andre, dukket lysningen med de frittstående trærne opp. Beskrivelsen stemte så godt at jeg til og med kunne se hvilket reirhull det var snakk om. Ettersom det hadde stått fire japanere og fotografert her for noen dager siden, regnet jeg med at fuglene var vant til folk og stilte opp kameraet i kanten av grusveien, der jeg hadde en trestamme å sitte på. Avstanden var omtrent 30-40 meter, og reirhullet vendte svakt mot siden, med et annet stort reirhull 30 centimeter lenger oppe og et mindre en meter under. Det er mange hakkespetter i disse skogene, og de skaffer reirplasser for enda flere. Quetzalen utvider hulrommet etter behov ved å gnage med nebbeet og krafse med beina så flisspruten står ut av reirhullet, og det er stort sett døde trær som brukes.
Jeg hadde håpet på ventetid i den nedre delen av tidsintervallet fra 20 minutter til to timer, men det gikk godt over timen før hannen dukket opp. Den satt plutselig i et av nabotrærne, med en frukt i nebbet fra en av avokadoens tallrike slektninger i fjellskogene. Selv i ungetiden spiser quetzalen mest frukt, men supplerer nå og da med insekter og andre smådyr. Hannen ble sittende en stund, og like lenge satt jeg klar med fingeren på utløseren. Det begynte å bli tungt å holde armen oppe, da fuglen brått kastet seg ut og flagret på sitt karakterisitske, bølgende vis bort til reirhullet. Der ble den sittende og vekselvis kikke inn og se bort på meg, før den stakk hodet inn og forsvant. Bare den lange halen ble hengende ut, men like etterpå forsvant også den inn, samtidig som fuglens hode kom til syne i reirhullet. Så fløy den ut, akkompagnert av en ny serie bilder.
Deretter pakket vi sammen og trakk oss tilbake. Dette reirtreet lå såpass lett tilgjengelig at det ikke tålte altfor mye oppmerksomhet, og det var ikke godt å si hvor mange som kjente til det.
Resten av dagen ble brukt til å utforske stisystemet til Savegre Hotel (der vi for ordens skyld spiste lunsj igjen), i tillegg til litt avslappende kolibrifotografering inne på hotellets område. Knapt noen hundre meter fra resepsjonsbygget kom jeg over et lite område som var sperret av med plastbånd. I midten stod en død trestamme med et 10 cm bredt hull, og et litt medtatt, plastbelagt papirark bad om at man tok hensyn og ikke forstyrret quetzalen. Den hadde tydeligvis hekket der året før.
Søndag 3. april
Avreise i retning San Jose tidlig om morgenen for å ta flyet hjem. I lyset fra flakkende lommelykter ble bilen pakket i svarte natta, eller rettere sagt halv fem om morgenen. Flyet gikk 12:40, og med innlevering av leiebilen og det sedvanlige oppmøtet på flyplassen to timer før avgang hadde vi fem timer til kjøreturen. Distansekalkulatoren mente riktignok at turen bare ville ta to og en halv time, men vi la til litt ekstra ettersom dagen absolutt ikke var egnet til uventede forsinkelser. Men ingen slike overraskelser dukket opp, og ettersom trafikken var ytterst beskjeden tidlig en søndags morgen, var vi klare til å levere leiebilen allerede før utleiekontoret hadde åpnet.