Costa Rica del 5 - Skogene ved Stillehavet: Manuel Antonio
Innledning Del 4: Skogene ved Stillehavskysten: Carara
Det lille tettstedet Manuel Antonio har et noe blandet rykte. På den ene siden er skogen og strendene blant de vakreste stedene man kan snuble over her i verden, og på den andre siden er det et smått kaotisk sammensurium av turister og andre mennesker som på ymse vis får sitt daglige brød ved å tilby de nevnte turistene alle de tjenester man kan forvente å bli tilbudt der turister samles - og det er jo ikke alltid like vakkert. Det som skiller dette stedet fra andre feriemål er Manuel Antonio nasjonalpark. Så snart man har kommet inn i den, er det farvel til biler, hoteller, barer, selgere, strandstoler, parasoller og alt det andre som gjør tilværelsen ubehagelig. Bare strendene og skogen og et yrende dyreliv er tilbake, i alle fall dersom man er på plass tidlig om morgenen før alle de andre besøkende.
Manuel Antonio nasjonalpark ble opprettet i 1972. Lokalbefolkningen hadde i lenger tid klaget over at de utenlandske eierne ønsket å stenge dem ute fra sine paradisiske strender, og da de samme eierne samlet gravemaskiner for å jevne et parti av skogen med jorda for å bygge et eksklusivt strandsted bare for de rike, ble protestene så omfattende at området i aller siste øyeblikk ble vernet som “Parque Recreativo Nacional Playas de Manuel Antonio”. Navnet har endret seg med årene til Parque Nacional Manuel Antonio, og fikk i 2000 en liten utvidelse til sine totalt 19,53 km2. Det er den minste nasjonalparken i Costa Rica, men også en av de aller mest besøkte. Med 150 000 besøkende årlig har man valgt å stenge for publikum på mandager, og avgrense antall besøkende til 600 per dag på hverdager og 800 i helger og fridager.
Bildet over er tatt fra halvøya Punta Catedral som stikker ut mellom strendene Playa Manuel Antonio til høyre og Playa Espadilla Sur til venstre. Begge disse strendene ligger i nasjonalparken, og grensa går bakerst til venstre i bildet der Playa Espadilla Sur danner et lite skogkledd nes før den går over i Playa Espadilla Norte. I skogen bak stranda kan skimtes et rødt hustak omtrent der inngangen til nasjonalparken ligger.
Etter å ha lest oss skeptiske før det første besøket i 2007, valgte vi den gangen å nøye oss med en overnatting og en rask kikk. Det fant vi snart ut at vi gjerne skulle ha endret på, men først nå bød sjansen seg til å prøve igjen. Angsten for å skuffes når man prøver å gjenta en suksess gjorde likevel at vi nøyde oss med to netter. Og det betød at vi måtte utnytte tida effektivt. For det første ved ikke å legge besøket til en mandag, da nasjonalparken er stengt, og dernest ved å finne et hotell som ligger nærmest mulig inngangen til nasjonalparken. 
Selv om Manuel Antonio er et sted som kunne fortjent en pris eller to for tettstedsutvikling med minst mulig arealødeleggelse (i den grad at bebyggelsen knapt er synlig på flybilder), var det ikke veiene, hotellene og butikkene vi hadde kommet for å se. Manuel Antonio sentrum ligger et par kilometer unna nasjonalparken, men med et lite, ekstra sentrumsområde like inntil inngangsporten. Dette er til tider nesten like folksomt og sydende som andre turistfeller, særlig når man står i kø for å slippe inn i nasjonalparken og etter en halvtime i noenogtredve varmegrader får vite at billettene ikke selges innfor porten lenger, men i et lite banklokale nede i gata ("Coopealianza") og man derfor må gå tilbake dit og stille seg i en ny kø. Men en grei måte å unngå køene - og i tillegg få strendene for seg selv en stakket stund - er å betale inngangspengene straks billettluka og parken åpner klokka 07:00 om morgenen.
Vi var litt sent ute med hotellbestillingen, og i det noe begrensede utvalget som var tilgjengelig valgte vi Jungle Beach Hotel. Det ligger riktignok en kilometers gange fra nasjonalparken, men til gjengjeld var det flere av de besøkende som nevnte på Trip Advisor at det ofte var aper i de store trærne på hotellområdet.
Tirsdag 29. mars
Veien fra Carara til Manuel Antonio er på drøye 100 km, og klokka var ti på ti om morgenen da vi kjørte inn og parkerte ved Jungle Beach Hotel, som slett ikke lå ved stranden, men ordet "Jungle" kunne i større grad forsvares. Vi hadde ikke engang kommet til resepsjonen før brølapene i trærne over oss var registrert og fotografert.
Etter å ha fått bagasjen inn på hotellet tok vi turen rett til nasjonalparkinngangen. Det var naturligvis for sent på formiddagen til å unngå mengdene, og vi måtte gjennom tidligere nevnte prøvelser før vi omsider fikk betalt for oss og slapp på innsiden av porten. Der gjenstod en rask undersøkelse av medbrakt bagasje, for å sjekke at man ikke har med matvarer som kan brukes til å mate dyrene med (noe som både er skadelig og forbudt). I utgangspunktet er det ikke tillatt å ta med hverken mat eller drikke, men man har gjort noen unntak. Vann bør man jo absolutt ha med, og tilberedt mat får man også ta med seg. Det man visstnok er på utkikk etter, er frukt med skallet på (som folk jo gjerne kaster fra seg), godterier, chipsposer og annet som fører til avfall. Trass i alle advarsler og forbud er det jo alltid noen som ikke klarer å hole seg i skinnet, og foruten at dyr får i seg mat de ikke tåler, har matingen ført til at kapusinerapene kan bli nærgående og aggressive, i tillegg til at man løper en reell risiko for å få bagasjen herjet og gjennomsøkt av vaskebjørner, nesebjørner, aper og andre som har lært seg triksene.
Utviklingen har med andre ord satt sitt preg på naturen i Manuel Antonio, både utenfor og inne i nasjonalparken, og i praksis balanserer man på en knivsegg med tanke på hva området kan takle av turisme og utbygging. Vi kunne se at det siden forrige besøk hadde kommet nye hoteller like inn mot inngangen til nasjonalparken, men forhåpentlig er selve parken trygg. Man får vel også gå ut fra at de fleste forstår at det å ha eksotisk dyreliv rundt seg på hotellområdet lokker turister hit, selv om det nok saktens finnes dem som ikke tenker like langsiktig.
En indikasjon på at det kanskje ikke står så ille til, fikk vi like etter at vi hadde lagt i vei på stien innover i skogen. Sist vi var her hadde vi ikke sett den arten som for mange er høydepunktet ved et besøk til Manuel Antonio; men nå hadde vi knapt kommet i vei før en liten flokk ekornaper kom ned til skogkanten og tok oss i øyesyn.
Den mellomamerikanske ekornapen lever isolert fra alle andre arter av søramerikanske ekornaper, og finnes bare ved Stillehavskysten i deler av Panama og i de restene av lavlandsregnskog som gjenstår i Costa Rica. I praksis betyr dette områdene i og rundt de to nasjonalparkene Corcovado og Manuel Antonio. Dette er den minste av de fire apeartene i Costa Rica, og utvilsomt den med best publikumstekke. Det er laget egne "overganger" for dem i form av ledninger som krysser veier og strømnett inn til Manuel Antonio, og det plantes ut trær for å sikre biologiske korridorer for dem i håp om å kunne utvide leveområdet til skogområder i nærheten.
Da stien hadde ledet oss ned til den første av strendene, fikk vi se hvordan rett timing kan påvirke en naturopplevelse: Da vi var her i 2009 var det økonomisk krise som holdt alle amerikanerne hjemme, og vi hadde mye av stranda for oss selv. Nå var det foruten flere folk også lavvann, og brenninger i heftigste laget. Det lett paradisiske inntrykket vi hadde fått av Playa Manuel Antonio ved forrige besøk lot seg ikke helt gjenskape. Overgang til den mindre og mer avstengte Playa Gemelas hjalp heller ikke; der ble bølgene enda mer konsentrerte, og gjorde det bortimot farlig å entre vannmassene i det som sist hadde vært en fredfylt plett med rislende bølger over gyllen sand og tidevannsdammer med fargerike fisk i klippene.
Men vi holdt ut som best vi kunne, og avsluttet med en runde i skogen blant dovendyr og apekatter.
Onsdag 30. mars
Vi vekkes tidlig av brøleapenes morgenkonsert i det store treet ved hotellet. Det ser ut til at treet er et fast gjennomfartspunkt på veien fra skogen oppe i åsen og ned til lavlandet, og det er ikke bare brøleapene som bruker det. Da jeg kommer ut på plattingen der frokosten skal serveres og får fri sikt, finner jeg brøleapene klatrende øverst oppe i tretoppen, mens en gjeng kapusineraper huserer på bakken og en gruppe små ekornaper kommer som perler på en snor oppe fra skogen, etter hverandre ut på de tynneste greinene. En for en hopper de mellom de raslende greinene, piler først bortover og så ned stammen, forbi plattingen og opp igjen en ny stamme. Ikke alle følger flokken like disiplinert, og et par av dem får øye på et stort insekt som får dem til å glemme alt annet.
En kjempemudderflue er på vei opp en tynn plantestengel, og en av ekornapene haler inn stengelen for å sikre seg et lettvint måltid. Men da det 12 cm lange insektet kan tas i nærmere øyesyn, svikter motet. De kraftige kjevene til mudderfluen er ikke å spøke med, og etter litt betenkning får den klatre videre. Det ble for skummelt. Og det skjønner jeg godt.
I motsetning til de små ekornapene, som har en utpreget "flat struktur" i sitt sosiale liv og lever i familiegrupper med likhet mellom kjønnene og uten ledere, lever de større brøleapene i grupper dominert av hanner, og med en lederhann som har enerett på hunnene i flokken. Hierarkiet fører til aggressivitet og konkurranse, og gruppemedlennene er bare sjelden i slekt med hverandre. Høyest oppe i treet satt sjefen og markerte seg, mens andre hanner satt lenger nede og så litt kuede ut (som det går fram av bildene, var ikke kjønnsbestemmelsen noe stort problem). Men det sosiale livet i en brøleapeflokk er likevel relativt avslappet. Episodene med "brølekonkurranser" skjer særlig tidlig om morgenen når flokkene setter seg i bevegelse. Ropene kan høres flere kilometer unna, og er en grei tilpasning for å unngå energikrevende konfrontasjoner, for disse apene lever på energifattig vegetarkost og tilbringer store deler av dagen med å spise og slappe av.
Frokost under trekroner fylle av aper kan høres ut som et risikoprosjekt, men brøleapene bryr seg ikke om menneskemat, ekornapene hadde det for travelt, og bare en enkelt kapusinerape ble nærgående. Men den fikk ikke noe, og turte ikke helt å forsyne seg på egen hånd (selv om den vurderte saken en stund).
Denne morgenen var vi tidligere på plass i nasjonalparken, og tok oss en runde på stisystemet før vi la turen til strendene for å kjøle oss ned. Den isolerte Playa Escondido kunne beskues fra et utsiktspunkt og så både folketom og stille ut, men det var bratt ned gjennom skogen og vi trodde ikke at det gikk en sti dit (det gjør det...). Ved Playa Gemelas slo dønningene fra Stillehavet inn like voldsomt som dagen før, så vi endte på Playa Manuel Antonio. Der la jeg turen ut til Punta Catedral over en gjengrodd tombolo (landtunge) som hadde gjort en tidligere skogkledd øy landfast, og var med på å gi stranda sitt innelukkede og idylliske preg. Langs stien traff jeg både nesebjørn, vaskebjørner og kapusineraper, mens fuglelivet tok det rolig i varmen og ikke gjorde mye av seg.
Vaskebjørnene i Costa Rica er ikke den samme arten som lever i Nordamerika (Procyon lotor), men en korthåret, søramerikansk utgave som kalles krabbeeter (Procyon cancrivorus). I Manuel Antonio nasjonalpark går de rett på sak dersom de kommer over ubevoktede sekker, bager eller vesker, og patruljerer skogkanten langs strendene i håp om et lettvint måltid. Det samme gjelder i høyeste grad de hvithodede kapusinerapene (Cebus capucinus), som regnes som svært intelligente (selv om de ennå ikke helt har klart å mestre glidelåser). De er lynraske, og dersom de skulle bli tatt på fersken unnslår de seg heller ikke for å flekke tenner og opptre truende. En god grunn til å aldri gi dem mat, men la dem klare seg selv og unngå for mye kontakt med mennesker.
Dovendyrene deler ikke sine treklatrende naboers interesse for menneskers gjøren og laden, men er likevel knapt til å unngå i Manuel Antonio. Nasjonalparken er trolig et av de stedene i Søramerika der sjansen for å se dovendyr er aller størst, og dersom man støter på en turistgruppe på stien med guidens teleskop rettet opp i trærne, er det minst 50 % sjanse for at det er et dovendyr som er i fokus. Det maskekledde tretåede dovendyret (Bradypus variegatus) er det vanligste, men det litt mer elegant utseende totåede dovendyret (Choloepus hoffmanni) finnes også i området. De to artene er ikke veldig nær beslektede, men er to av seks dovendyrarter som overlevde denne dyregruppens glansperiode da tallrike, tildels svært store arter levde i trærne, på bakken og tilogmed i havet inntil de ble utryddet av menneskene som invaderte Amerika for 10-15 tusen år siden.
Manuel Antonio kan til tider være noe overbefolket, men adgangsbegrensningene demper det verste presset. Vær likevel for all del oppmerksom på at dette er en av de costaricanske nasjonalparkene som åpner tidlig, dvs. klokka sju om morgenen, og sørg for å være ved inngangen da. I så fall er det en god sjanse for at du får både stiene og strendene nesten for deg selv i noen timer. Dessverre stenger nasjonalparken tidlig, allerede klokka 16, men det er likevel verdt å prøve en ettermiddagstur dersom man skulle komme dit i påsken eller til andre tider da trengselen er stor.
Ellers blir det jo relativt god plass på strendene også utenfor nasjonalparken utover kvelden. Bildet under er tatt ved solnedgang klokka halv seks, og temperaturen var fremdeles rundt 25 grader både i lufta og i vannet.
Og dersom du lurer på navnet Manuel Antonio, skal det visstnok dreie seg om en spansk conquistador som ligger begravd et eller annet sted i området...