Island del 1 - "The Golden Circle"
"The Golden Circle" er turistindustriens navn på rundturen som med utgangspunkt i Reykjavik omfatter det gamle tingstedet Thingvellir, Geysir-området og Gullfoss, et av de største fossefalene på Island. Jeg hadde vært innom Thingvellir to år tidligere, men ellers stått over de mest besøkte områdene. Men denne gangen ville vi ta en kikk.
Det hele hadde forsåvidt en praktisk side, ettersom flyet vi hadde kommet med dagen før hadde landet for sent til at vi kunne få ut leiebilen samme dag (bortsett fra de store internasjonale utleierne som har kontor på flyplassen, stenger de fleste leiebilfirmaene for dagen klokka fem eller deromkring). Så vi hadde bestemt oss for å se oss om i Reykjavik, og hente leiebilen om ettermiddagen dagen etter. Dermed ville vi ikke få tid til å kjøre så langt, slik at det kunne passe bra å begynne med bare noen få hundre kilometer på den gylne sirkelen utenfor hovedstaden.
Tirsdag 27. juni
Thingvellir
Etter bytur, kaféliv og handling av mat for den neste uka, ble vi litt forsinket plukket opp ved hotellet i sentrum og kjørt ut til Kópavogur like sør for sentrum for å få utlevert bilen. Klokka hadde blitt kvart over fem og vel så det før vi med bagasjen stuet på plass kunne sette kursen østover mot første stopp, Thingvellir.
Denne gangen hadde jeg klok av skade tatt med GPS med oppdatert veikart over Island, men det viste seg også at veien ut av Reykjavik i retning turistruta var betydelig bedre merket enn veien mot sør som jeg hadde fulgt sist. Så vi kom oss relativt greit ut av trafikkaoset i hovedstaden og hadde snart veien for oss selv. Etter en snau time åpnet landskapet ved Thingvallavatn seg, og vi siktet mot den rolige, nordlige delen av Thingvellir der vi parkerte. Besøkssenteret i sør fikk klare seg uten oss.
Den gamle tinghøyden tronte som den har gjort i tusen år over elvesletta, med en vegg av nordamerikansk stein som bakgrunn. Mellom den europeiske kontinentalplaten og den amerikanske, går kløfta Almannagjá med en gangvei. Her renner også elva Öxara et stykke, før den finner veien ned på tingvollen i et nettverk av elveløp som sikkert var avgjørende for at islendingene reiste akkurat hit når de skulle samles til ting en gang i året. Rikelig med plass å telte på, og god tilgang til drikkevann.
I utløpet av Öxara lå tre harlekinender og hvilte på steiner i elvestryket. Dem hadde jeg ikke sett her i mai, og det at hanner i praktdrakt såpass langt uti sesongen ennå ikke hadde forlatt hunnene og begitt seg til havs, fikk meg til å håpe på at de ennå kunne være å se ved Myvatn. Men dette ble både første og siste observasjon på turen, i alle fall av hannfugler.
Õxara slik den renner gjennom kløfta Almannagjá fra Õxarafoss og bort til tjernet Drekkingarhylur helt i bakgrunnen. Kløfta er del av den midtatlantiske ryggen, og den europeiske og den amerikanske delen glir sakte (svært sakte!) fra hverandre.
To hanner og en hunn av harlekinand (Histrionicus histrionicus) hviler ut i elvebruset fra Õxara.
Oversikt over Thingvellir mot nord fra kanten av den amerikanske tektoniske platen, med den lavere europeiske platen på motsatt side av kløfta Almannagjá. Det har stått en kirke på Thingvellir siden rundt år 1000, men dagens er fra 1859. Bygningene ved siden av huser visstnok den islandske presidenten når han eller hun er på visitt.
En revne i den nordamerikanske platen.
Det var ikke allverdens med folk i området såpass sent på dagen, men at hordene ferdes her fikk vi i alle fall noen indikasjoner på: Stier på kryss og tvers i skrinne områder med mose og lav, alle med et lite skilt merket med "forbudt å gå" stukket i bakken. Og i det lille vannet Drekkingarhylur, der islandske kvinner beskyldt for hekseri i en svunnen tid måtte gjennomgå vannprøven, stod to studenter i vadebukser og fjernet mynter som hordene hadde kastet uti.
Geysirene i Haukadalur
Men ennå var kvelden ung og lys, og vi hastet mot neste mål på turistruta: Geysirområdet i Haukadalur. Det er omtrent dobbelt så langt unna Reykjavik som Thingvellir, eller omtrent en times kjøretur. Geysirer over hele verden har fått navn etter den varme kilden Geysir, som tidligere sendte en sprut av kokende vann 70 meter til værs (islandsk geysa, sprute). Gamle Geysir er for tiden ikke særlig aktiv, og utløses visstnok bare etter jordskjelv. Men den litt mindre Strokkur er til gjengjeld verdens mest aktive geysir, og sender hvert femte til tiende minutt en søyle av varmt vann 20-30 meter til værs. Geysirer finnes bare der en rekke uvanlige geologiske forhold forekommer på samme sted, og en av betingelsene er at det finnes magma like under jordskorpa. Utbruddene skyldes at grunnvannet i underjordiske kanaler blir varmet opp så mye at det begynner å koke. Her kommer magmaen inn i bildet. Når dampen fra det kokende vannet utvikler seg skjer det en brå trykkendring, og vannet spruter eksplosjonsaktig opp gjennom kanalene i bakken. Neste utbrudd kommer først når grunnvannet strømmer til igjen og blir varmet opp på ny.
Geysirer er såpass sjeldne og spesielle at de alltid har lokket skuelystne til seg, noe som gjør at områdene rundt alltid i større eller mindre grad er merket av menneskelig aktivitet. Jeg var derfor innstilt på mye rot og vanskelige forhold for fotografering, men det verste var faktisk de plantede buskfuruene og noen bygninger i det fjerne. Og så de andre fotografene, da. De stilte seg alle på feil side av Strokkur, som jeg ville ta bilde av i motlys. Men når vanndampen sprutet til værs forsvant de i røyken, alle sammen.
Før man kommer til Strokkur passerer man et uvirkelig, blomstrende landskap med små sildrende bekker med en temperatur på opptil 80 grader, som man bør holde fingrene unna...
Strokkur har utbrudd hvert femte til tiende minutt, men det skjer helt uten forvarsel. Utbruddet er over etter noen sekunder.
Et nærbilde av den kokende gryta i det tiendedels sekundet like før vannbobla sprekker og spruten står til værs.
Jeg fant etter hvert ut hvorfor alle de andre frammøtte stilte seg opp på feil side av geysiren. De hadde stilt seg på lesiden. Så da det første utbruddet av kokende vann kom, regnet det ned over meg. Men vanndråpene var allerede avkjølte og bare behagelig lunkne, og med et vanntett kamera er det jo bare vanndråper på objektivet som er noe å bekymre seg over.
De fleste geysirer har utbrudd så sjelden at det ikke nytter å bare stille seg opp og håpe at noe skal skje. Men ved Strokkur vet man at det kommer til å skje noe, og at det kan skje hvert øyeblikk. I alle fall når det har gått noen minutter siden forrige utbrudd. Det kan gå alt fra noen minutter til et drøyt kvarter, og da smeller vannet av gårde med stor fart og det hele er over. Vannspruten driver unna med vinden, og forhåpentlig stod man klar med kameraet da det skjedde. Det ble litt verkende armer etter hvert, og stativ kan anbefales. For det er umulig å se på den boblende overflaten hva som er i ferd med å skje, så man må være klar til å trykke ned utløseren når som helst. Gjerne med motordrift og fem-seks bilder i sekundet.
Det ble selvfølgelig noen bommerter på grunn av manglende konsentrasjon i det avgjørende øyeblikket, så vi ble stående i en times tid før vi var fornøyde. Dermed begynte det å bli sent før vi fikk satt kursen videre mot attraksjon nummer tre i den gylne sirkelen; Gullfoss. Lyset hadde vi ikke tenkt så mye på, for det hadde vært overskyet det meste av dagen, men ved Gullfoss begynte det å virke skumt - selv om det bare var 14 kilometer og enda færre minutter unna Geysirområdet.
Gullfoss
Gullfoss ligger der elven Hvitá på sin vei fra isbreen Langjökull mot havet har gravd seg to trinn ned i terrenget og laget en bratt og utilgjengelig canyon alltid innhyllet i fosserøyk. Området rundt er fullstendig flatt, og det er på ingen måte innlysende at et av Islands største fossefall befinner seg like i nærheten. Det er først når man nærmer seg kløfta og hører fosseduren at man skjønner sammenhengen. Og selv om Gullfoss i likhet med de fleste andre islandske fosser ikke er spesielt høy, er vannføringen imponerende. Den ligger riktignok gjennomsnittlig på "bare" 140 000 liter i sekundet om sommeren, men har blitt målt til rundt to millioner liter i sekundet på det meste. Det øverste fallet på 11 meter er egentlig mest for et stryk å regne, bortsett fra et parti på østsiden som har fritt fall. Etter dette første trinnet renner elva en kort strekning før den kaster seg utfor et nytt og mye bredere fall med en høyde på 21 meter. Her ser det på avstand ut som elva kaster seg ned i avgrunnen og forsvinner, men det skyldes at elveløpet renner vinkelrett ut til siden for fossefallet og inn i en smal kløft som bare er 20-30 meter bred og 70 meter høy.
Skumringen måtte etterhvert vike for dagens siste solstråler da skydekket åpnet seg i ti-tida om kvelden. Island ligger for langt sør til at øya har midnattssol, men nettene er lyse og kveldssola varer lenge.
Med det gylne kveldslyset som en verdig avslutning på turistruta, forlot vi den gylne sirkelen og bega oss ut på den store sirkelveien rundt Island...