Island del 2 - Sørlandet (Suðurland)
Innledning Del 1 - "The Golden Route"
Etter å ha vendt ryggen til Gullfoss og solnedgangen, fulgte vi vei 35 sørover i retning Selfoss for å komme inn på ringvei 1. Men klokka hadde passert 11 på kvelden, og vi begynte å se etter et sted å overnatte. Med en bil som ga overnattingsmulighet hvor som helst føltes det litt meningsløst å lete etter en campingplass, men vi ville selvsagt være ansvarlige turister - og skjønte godt behovet for å regulere villcampingen. Men denne delen av landet så ikke ut til å være særlig velutrustet når det gjaldt campingplasser. Vi passerte historiske Reykholt, der Snorre Sturlason holdt hus (og ble drept i sitt eget badebasseng i 1241), men det lille glimtet av trist 60-tallsbebyggelse omgitt av granplantinger ga ikke assosiasjoner til hverken historie eller overnatting. Og da vi noen kilometer senere nærmet oss midnatt, ga vi opp letingen og ble lett bytte for en oppkjørt plass som bød seg fram ved bredden av Bruará (á er lik å, som betyr elv). Der ble vi stående litt i skjul av broen som krysset elva.
Onsdag 28. juni
Ingen sinte islendinger dukket opp i løpet av natta, og en første kikk på dagen i halv åtte-tida neste morgen avslørte tre svømmesniper og et par islandsand ute i den stilleflytende elva, og en krikkand i en dam like ved bilen. Svømmesnipene plukket insekter fra vannflaten, og virvlet rundt sin egen akse med rask beinføring for å få plukket med seg alt som kom drivende forbi, og kanskje virvle opp litt ekstra fra elvebunnen. Islandsendene lå bare og duppet lenger ute i elva, og tok livet med ro.
Det er mye insektliv på Island i sommermånedene, omtrent som på Finnmarksvidda eller andre fuglerike områder - men med en vesentlig forskjell: Det finnes ikke stikkemygg på Island. Årsaken til dette er uklar, men kanskje skyldes det klimaet; at sesongen er for kort for stikkemyggens årssyklus. Men fjærmygg klarer seg fint, og det er disse som har gitt berømte Mývatn navnet sitt. Der bølger det i svart over vannflata når klekkingen foregår, og vegetasjonen langs bredden er så full av fjærmygg at dersom man setter eller legger seg, blir klærne svarte av et klissent lag døde mygg. Helt uten stikkende - eller rettere sagt bitende - insekter er Island likevel ikke, for i elvene klekkes knott som kan gjøre livet surt for sportsfiskere og andre med en hang til rennende vann.
Men her var det for øyeblikket hverken det ene eller det andre. Etter frokost pakket vi bilens indre og tok snarveien sørover på vei 31 og 30 til vi omsider kom inn på ringveien, Þjóðvegur 1. Områdene mot vest har mye å by på, som våtmarksområdene ved Flói, de varme kildene ved Seltun (Krýsuvik) og fuglefjellene langs sørkysten, men værmeldingene var såpass lovende at jeg ville få oss fortest mulig østover, i retning isødet ved Jökulsarlon. Det stedet er såpass spesielt at jeg ville vise det fram fra sin beste side, noe som for min medreisendes del er synonymt med varmegrader.
Turen gikk forbi dyrket mark i et helt flatt landskap. Suðurland er Islands matkammer, og bare omrisset av Vestmannaøyene langt nede i sør ga en pekepinn om hvilken retning vi kjørte i. Etter hvert brøt også skydekket opp, og sola kom fram. For oss som bare var måtelig kjent med Island, var Seljalandsfoss første større attraksjon, men jeg hadde fått med meg såpass som at den fossen gjør seg best om kvelden, særlig når sola skinner. Det går an å gå bakom vannfallet i Seljalandsfoss, og ettersom fossen ligger vestvendt betyr det at det er muligheter for å se solnedgangen gjennom fossefallet.
Men klokka var ennå knapt 10 om formiddagen da vi fikk fjellene og Seljalandsfoss i syne i horisonten, og da vi skimtet rekken av busser og biler på parkeringsplassen langt borte i fjellskyggen, fortsatte vi rett fram uten engang å senke farten. Skógafoss ville passe like bra for en liten pause.
Islandshester på beite foran Eyjafjall. Om navnet høres kjent ut, skyldes det nok vulkanen under isbreen Eyjafjallajökull i bakgrunnen. Et utbrudd i 2010 førte til store problemer for internasjonal flytrafikk.
Dette landskapet hadde jeg passert i gråvær og svært lavt skydekke i mai 2015, så fjellandskapet mot nord hadde jeg ikke sett stort til den gangen. En annen ting jeg heller ikke hadde sett noe til såpass tidlig på året, var det blå teppet av lupiner som dekker store deler av landskapet på Island. Allerede under innflygingen til Keflavik hadde vi stusset over de fiolettfargede flekkene i landskapet, men først da vi hadde landet og fikk se plantene på nært hold langs rullebanen, skjønte jeg hva det var. Jeg hadde hørt om de innførte plantene som enkelte steder på øya har tatt helt over, men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle være så ille. Langs sørkysten dekker lupinene enorme arealer, og har fortrengt den naturlige vegetasjonen.
Naturligvis står det mennesker bak, og begrunnelsen for at det har blitt plantet ut nordamerikanske sandlupiner (Lupinus nootkatensis) har vært å forhindre erosjon i områder med lite vegetasjon fra naturens side. Det begynte for omtrent hundre år siden med de store lavaslettene på sørkysten, der havet og stadig endrede utløp av smeltevann fra isbreene førte til utvasking og endring av kystlinjen. Det vokser svært lite i disse næringsfattige områdene, og derfor plantet man ut lupiner (som kan skaffe seg nitrogen direkte fra lufta gjennom symbiose med nitrogenfikserende bakterier i røttene). Lupinene fikk fotfeste, men de stoppet naturligvis ikke å formere seg når de hadde spredt seg til mer attraktive voksesteder. Nå er det så mye lupiner hele Island rundt at man (altfor sent, naturligvis) har begynt å ta kampen opp. Det brukes nå store pengesummer på Island for å fjerne lupiner fra verneområder og de mest sårbare naturområdene før plantene rekker å utrydde den naturlige vegetasjonen. Men også Island har sine selvgående statlige etater som lever på gammelt tankegods, og mens miljømyndighetene kjemper en innbitt kamp mot lupinene, planter Landgræðslan ("jordsmonnsdirektoratet") ut nye frø. De aksepterer tydeligvis ikke at Island fra naturens side er konstruert som en vulkansk øy med isbreer, elver og hav, og at erosjon er naturlige prosesser i de vegetasjonsløse naturtypene. En god parallell i Norge er Fylkesmennene på Vestlandet, som med den ene hånden deler ut millioner til planting av den fremmede arten gran, og med den andre hånden deler ut millioner til fjerning av gran som sprer seg aggressivt og ukontrollert fra plantefeltene og inn i naturreservater og andre verneområder...
Lupineng langs veien ved Skógar. I bakgrunnen Vestmannaøyene langt ute i havet mot sør.
Skógafoss
Ved avstikkeren til Skógar og Skógafoss tok vi av gjennom et blått hav av lupiner, og befant oss like etterpå i noe bortimot et hav av turister. Dette er fremdeles innenfor rekkevidde for dagsturbussene fra Reykjavik, og man måtte være kreativ med kamerabruken dersom man ønsket å unngå folk på bildene. Men havhestene som hekker i de evig fuktige fjellsidene ved fossen veide opp for det meste, særlig når de fikk sno seg gjennom regnbuene i solskinnet.
Skógafoss er med sine 60 meter ganske høy til en islandsk foss å være, og vannmengdene skaper en stor og konstant fuktig fossesprøytsone der fossen sakte graver seg innover.
Havhestene liker seg tydeligvis ved fossen, og hekker i det evige vanndrivet på begge sider.
Fra en inngjerdet plattform der fossen stuper ned i avgrunnen, er det utsikt til havhest og konstant regnbue første del av dagen - så sant sola kommer gjennom skydekket...
Dyrhólaey
Fra Skógafoss fortsatte vi strake veien østover. Det var såpass folksomt ved fossen at vi hadde utsatt lunsjen, så vi svingte av ved Dyrhólaey og kjørte ned mot havet for å ta matpausen der i stedet. Dyrhólaey er en avlang klippe som stikker ut i havet, og sistnevnte har i tidens løp gnagd et hull tvers gjennom berget. Her bør man være på plass om kvelden, i alle fall når det er blå himmel, for midt på dagen står sola rett bak fjellformasjonen slik at lyset ikke er mye tess. Omgivelsene er imidlertid spennede både mot øst og vest, der det strekker seg nærmest endeløse svarte strender av svart basalt. Mot øst stikker de svarte klippene Reynisdrangar opp av havet, men det er ikke mulig å gå dit langs stranda fra Dyrhólaey på grunn av elva som har utløp på stranda. Islendingene har tydeligvis heller ikke det samme langvarige forholdet til allemannsretten som vi har i Norge, for de er snare med å sette ut forbudsskilt i områder som kan være farlige. Ved Dyrhólaey var det ikke lov å gå ned på stranda i det hele tatt, og opplysningene jeg gjenga etter forrige besøk om at fuglefredingsområdet er stengt fra 1. mai til 25. juni gjelder heller ikke lenger. Nå er det ferdslesforbud hele året, i alle fall inntil videre. Men alt dette er greit nok. Island oversvømmes av turister, og ikke alle er vant til å ferdes i naturen. I januar i år ble en person tatt av bølgene ved Dyrhólaey og dradd til havs. Det samme har skjedd flere ganger på Reynisfjara, stranda på bildet under. Så vær forsiktig, for det kan komme kraftige bølger snikende mellom alle de tilsynelatende små og rolige. For å komme til Reynisfjara må man tilbake på ringvei 1 og ta av på en sidevei litt lenger øst. Vi så at det var mye folk der borte, så vi stod over. Men det var før vi fant ut at National Geographic har kåret den til en av verdens ti fineste ikke-tropiske strender...
Stranda ved Dyrhólaey i retning klippene Reynisdrangar, i motsatt ende av den fem kilometer lange Reynisfjara. Klippene er et tremastet skip dradd mot land av to troll, dersom man skal tro lokale kilder.
Oppe fra fyrtårnet ved Dyrhólaey når den bratte åsryggen en høyde på 110 meter, og utsikten vestover er upåklagelig. Selv om ferdselsforbudet på de lumske strendene neppe oppfattes slik at de gjelder for innfødte, var det ikke mye å se av hverken folk eller spor. Men blant motorfolket finnes det rikelig med brodne kar, her som ellers i verden. Kjøring utenfor vei er strengt forbudt på Island.
Dyrhólaey har et rikt planteliv, med en underlig miks av strand- og fjellplanter side om side, og terner og tyvjo hekker langs stien opp mot fyret. En opplysning vi snappet opp om "a dead duck" like ved parkeringsplassen viste seg å være en ærfugl på reir. Like ved kom vi over en liten koloni lundefugler i gressbakken. Lunden hekket tidligere i store antall utover selve Dyrhólaey, der det nå bare er relativt skrinne forekomster av krykkje og havhest. Lundene begynte å minke i antall ved de store koloniene på sørkysten av Island for flere år siden, og ble nylig regnet som forsvunnet fra Dyrhólaey. Men havet er uforutsigbart, og akkurat det kan slå begge veier. Men lunden har uansett en lang vei tilbake, dersom da ikke havtemperaturene allerede har endret seg for mye...
Utsikten nordover mor Myrdalsjökull.
På vei ned fra fyret. Stranda midt på bildet var stengt fordi den anses som farlig for turister, med både fallende steiner og farlige bølger. Men Reynisfjara i bakgrunnen er visstnok tilgjengelig.
Smeltevannslettene; Mýrdalssandur og Skeiðarársandur
Ikke langt etter Dyrhólaey og det lille tettstedet Vík la vi fjellene bak oss, og kom ut i det flate og tilsynelatende endeløse landskapet som er skapt av avrenning fra isbreen Vatnajökull i nord.
Den første delen av dette enorme arealet kalles Mýrdalssandur, og er en mørk sandslette med lite vegetasjon. Veien dreier gradvis nordover gjennom Mýrdalssandur og går over i det enda større lavaområdet Eldhraun, en uendelighet av knudrete lava stedvis dekket av århundregammel mose. Eter hvert når veien så langt nord at den en stund har kontakt med fjellene igjen, før den passerer ut i det største ødelandet av dem alle; Skeiðarársandur. Dette flatlandet er oversvømt av en uendelighet av elveløp som snirkler seg sørover mot havet, og det er her flyfotografene tar sine tilsynelatende abstrakte bilder av et ganske så konkret landskap. Bildet til høyre viser et utsnitt av et satelittbilde fra Landmælingar Íslands. Å fotografere elveslettene fra bakkenivå blir ikke helt det samme, og faktisk er en så enkel ting som å stoppe bilen en utfordring - for veiene er bygd på forhøyninger i terrenget (på grunn av smeltevannet) og mangler helt veiskulder.
Men vi hadde bare såvidt begynt på denne reisen før vi støtte på fruktene av Landgræðslans arbeid med å hindre sand, vind og vann i å gjøre jobben sin. Ved elva Sandvatn fant vi en veikant som var bred nok til at vi kunne stoppe bilen og ta havet av lupiner i nærmere øyesyn. Plantene hadde spredd seg kilometervis i alle retninger. Selv om det kan se fint ut på bilder, er dette et av de grelleste eksemplene i hele verden på hvor galt det kan gå når man introduserer fremmede arter til nye områder. Alt av opprinnelig vegetasjon er borte.
Bildet over er tatt mot vest. Utsikten østover var så vanvittig at jeg måtte ta flere bilder og sy dem sammen til et panorama. Jo bredere et panoramabilde er, jo dårligere passer det på en nettside - men lupinene var bokstavelig talt rundt oss i alle retninger, så langt øyet kunne se.
Når blomstringen går mot slutten og lupinene setter frø blir de grå, hårete og stygge, og så visner de ned utover høsten. Om vinteren og våren synes de ikke, og de endeløse slettene ser da helt livløse ut fram til lupinene spirer på ny i juni.
Stedet som er avbildet under yrer ikke av botanisk mangfold det heller, men det viser hvordan de islandske smeltevansslettene egentlig skal se ut (i den tørreste delen av året, i alle fall). Her kan man gå på oppdagelsesferd etter tålsomme fjellplanter, og den røde fargen skriver seg fra fjellsyre. Breen i bakgrunnen er Skeiðarárjökull, og grensen mot Austurland er like rundt hjørnet...
