Island del 5 - Vestlandet (Vesturland)
Innledning Del 4 - Nordlandene (Norðurland)
Med unntak for en avstikker innom Skagafjörður ble Norðurland Vestra også denne gangen behandlet ytterst urettferdig, og forbikjørt fordi tiden begynte å bli knapp med tanke på at vi ville avslutte rundturen med en avstikker til Snæfellsnes. Denne halvøya er ikke en del av ringvei 1, men er en svært severdig del av Island. Og ettersom det ikke var tid nok til å besøke Vestfjordene lenger nord, fikk Snæfellsnes bli en god erstatning også denne gangen.
Vi bestemte osss for begynne rundturen rundt Snæfellsnes med sørsida, det vil si å kjøre med klokka. Da begynte vi med det kjente først, og kunne kikke nærmere på noen steder jeg ikke hadde fått studert så nøye sist. Det eneste problemet var at det gikk mot kveld, og sørsida av Snæfellsnes mangler tettsteder. Letingen etter et sted å parkere bilen for natta ble derfor problematisk. Det bor saktens folk der, men gårdene ligger stort sett langt fra veien slik at det er vanskelig å vurdere om de tilfeldigvis skulle ha en campingplass på tunet. Som ved forrige besøk til Snæfellsnes to år tidligere endte vi til slutt på en parkeringsplass ved et skogholt. Tre vaiende vimpler og et stort skilt lokket oss inn, men ved nærmere sjekk viste det seg at det dreide seg om parkeringsplassen til en "besøksskog". Det viste seg også at dette var nøyaktig samme plass som jeg hadde overnattet på to år tidligere. Besøksskogen var en granplanting med et stisystem i, og det kan kanskje tenkes at islendinger synes dette er såpass utenom det vanlige at det er litt spennende å gå tur der. En snartur inn på stien viste imidlertid at andre besøkende ikke delte denne entusiasmen. Granplantingen ble brukt som avtrede for reisende, og jeg kan ikke si at det forundret meg mye - granplantinger er jo så livløse og uspennende som en monokultur overhodet kan bli. Men ellers var det en god illustrasjon av problemet med villcampende bobiler, og hvorfor islendingene har gått til det drastiske, men nødvendige steget å forby overnatting utenfor tilrettelagte steder. I noen kommuner ilegges det bøter for ureglementert overnatting som tilsvarer det det koster å parkere på den lokale campingplassen - og pengene går i tillegg til sistnevnte. Jeg er ikke sikker på om dette vil føre til mer eller mindre villcamping, for det er ikke store beløp det er snakk om, og kanskje vil de fleste gladelig betale for å få parkere ulovlig på et flott sted for seg selv i stedet for på en campingplass?
Søndag 2. juli
Vi fikk stå i fred hele natten, og tidlig neste morgen tok jeg en tur langs veien. En svarthalespove begynte å varsle og kom flygende straks jeg var ute av bilen, og trolig hadde en familie med unger kommet vandrende i løpet av morgentimene og slått seg ned i nærheten. Det trengte forsåvidt ikke være så veldig nært heller, dersom vi kan gå ut fra at svarthalespoven oppfører seg noenlunde som sin nære slektning lappspoven (som jeg har fått studere på nært hold i mange år). Den kan reagere med varsling og skjelling mange hundre meter unna reir eller avkom, mens andre velger å holde munn og satser alt på å forbli uoppdaget. Svarthalespoven virket ikke spesielt engasjert, helst så det ut til at det gikk litt på automatikk med utskjellingen. Så jeg lot den ta noen runder før jeg gikk tilbake til bilen.
Skjellende svarthalespove ved Hofstaðir.
Kveldens søk etter et sted å overnatte hadde allerede ført oss halvveis utover Snæfellsnes, så da vi etter frokosten fortsatte videre vestover var vi snart midt i smørøyet. Ved Hoftún passerte vi en hettemåsekoloni der ungene hadde begynte å vandre rundt i vannkanten like ved veien, men det var ikke fullt så mange fugler å se nå som det hadde vært i mai to år tidligere. Muligens spilte det litt inn at jeg hadde vært ute tidligere om morgenen den gangen, men fuglelivet er nok generelt litt jevnere spredd utover og hakket mer ekstatisk om våren enn nå etter at mye av hekketida var unnagjort. Bildemessig er det også en stor fordel at man i mai nesten er alene på veien, og derfor lettere kan stoppe uten å hindre andre veifarende når et motiv åpenbarer seg i veikanten.
Det er to tverrveier som forbinder sør- og nordsiden av Snæfellsnes med hverandre. Når man på vei vestover har passert forbi den siste av disse, kjører man oppe i fjellsiden med fjellet Axlarhyrna på den ene siden og det store, flate lavafeltet Búðahraun ut mot havet på den andre. Her oppe er det også utsikt mot den ytre delen av Snæfellsnes og ikke minst selveste Snæfellsjökull som troner majestetisk over det hele ute mot enden av neset.
Snæfellsjökull skjuler en vulkan ytterst på Snæfellsnes. Midt i bildet den gamle lavastrømmen Hnausahraun, og flate Botnafjall.
Fjellet Hestur i Breiðavik.
Botnafjall med gjelet Rauðfeldsgjá.
Sprekken i bergveggen på bildet over er synlig fra veien der den passerer Botnafjall. To år tidligere hadde jeg lagt merke til havhestene som hekket i de forrevne, grønnkledde klippene, men det hadde blitt med det. Først etterpå hadde jeg lest mer om revnen i berget; at man på en smal sti i halvmørket med mosekledde bergvegger på begge sider og himmelen langt der oppe, skal kunne ta seg langt innover. Kløfta heter Rauðfeldsgjá (Rødfellgjelet), et navn som skyldes en episode fra rundt 1000-tallet da landnåmsmannen Barður Snæfellsás i et raserianfall kastet halvbrorens sønn Rauðfeld ned i gjelet. At Barður hadde slikt et voldsomt temperament skyldtes trolig at han var halvt menneske og halvt rise, en kombinasjon som sikkert var vanligere på den tid... Han var imidlertid ikke verre enn at han angret og trakk seg tilbake til eneboerliv i en hule oppe i Snæfellsjökull, der han i ettertid berget livet til mang en veifarende. Om dette og mye annet sant kan man lese i Barður Snæfellsás saga, som for eksempel at han vokste opp i en hule på Dovrefjell, men at da kong Olav den hellige var på vei gjennom området, rømte familien til Hålogaland før de til slutt tok turen til Island.
Jeg nevner dette mest som et eksempel på at det ligger mye historie i landskapet på Island, og dersom man ønsker å forberede seg best mulig før et besøk på øya, kan man risikere å bli sittende en stund. Men realitetsgehalten i det man leser vil nok variere en hel del, enten det nå er i sagaene eller på internett. Rauðfeldsgjá var for eksempel ikke noen enkel spasertur. Like innenfor den storslagne inngangen smalnet gjelet rundt en bekk, og for å komme videre må man følge bekken. Et stykke inne skal det henge et tau som gjør det mulig å ta seg opp en liten foss, og fra dette punktet og videre er det lite informasjon å finne om turen videre. Men vi kom ikke så langt en gang, ettersom vi ikke var utstyrt med hverken støvler/vadere, regntøy, hjelm eller lykt.
Inngangen til Rauðfeldsgjá. Åpningen er lett å nå, men for å komme videre inn trenges det vadeutstyr...
Om man ikke kommer så langt, er det uansett fin utsikt mot sørøst over det vernede lavafeltet Buðahraun og kysten nedover helt mot Reykjavik. Bildet under gir også et inntrykk av den sparsomme bosetningen på store deler av sørsiden av Snæfellsnes.
Lavafeltet Klifhraun foran den 10 km brede Breiðavik, og det nesten like brede lavafeltet Buðahraun bak. Fordi det er så flatt, ser det ut som et spisst nes. Kystfjell sørover mot Reykjavik i bakgrunnen.
Helt tomt for folk er det likevel på ingen måte, og vi nærmet oss nå de to småstedene Arnarstapi og Hellnar. Det er omtrent tre kilometer mellom dem, og en populær tursti går langs den knudrete kyststripa med værslitte berg. Vi brukte et par timer på strekningen, ettersom det stadig la seg heftelser i veien i form av hekkende krykkjer, havhester og polarmåser, og ikke minst sære kystformasjoner. Det anbefales å ta seg god tid i området, og gjerne legge inn en overnatting eller to slik at man kan få prøvd ut morgen- og kveldslyset. Det gjelder forsåvidt hele Island; det hadde ikke vært noe problem å surre rundt i en måned eller to uten å gå tom for motiver.
Krykkjekoloni ved Hellnar. I hardt vær slår bølgene inn i den trange bukta og vasker helt opp under steinbroa, så krykkjereirene her lever en farlig tilværelse.
Steinformasjoner og hekkende krykkjer ved Hellnar. her så det ut til at hekkesesongen hadde gått bra så langt.
Fra stien mellom Hellnar og Arnarstapi, med sistnevnte i det fjerne. Idyllisk i juli, særdeles værhardt i november...
Vi tok turen fra Hellnar til Arnarstapi og tilbake. Årsaken til at denne kyststripen har blitt så spesiell, er at lava fra vulkanen under Snæfellsjökull en gang for lenge siden har rent ut i havet akkurat her. Det ligger slike lavafelt i alle himmelretninger rundt vulkanen ute på enden av Snæfellsnes, og de heter alle noe som slutter med -hraun, som betyr lava. En svært vanlig del av stedsnavn på Island, akkurat her heter lavafeltet Hellnahraun. Disse lavaområdene er svært karakteristiske med sin knudrete overflate, ofte kledd av et tykt lag med mose og lite annet.
Under det nevnte utbruddet fra vulkanen under Snæfellsjökull møtte lavastrømmen en fjellrygg, og ble delt i to. Klifhraun ligger på motsatt side av fjellet, som heter Stafafell og er et landemerke på den sørvestre delen av Snæfellsnes.
Stafafell.
Háahraun, en av mange gamle lavastrømmer fra vulkanen under Snæfellsjökull.
Kyststripen fra Hellnar til Arnarstapi (og et stykke til i begge ender) er fredet som naturreservat. Dessuten ligger det et naturminne oppe ved hovedveien ut mot vest, Barðarlaug, et lite vann av vulkansk opphav som i likhet med alle andre kilder og vann med endelsen -laug har vært brukt som bad. I dag er ikke Barðarlaug varm lenger, men krykkjene bader her fortsatt. Noen kilometer lenger vest kjører man inn i Snæfellsjökull nasjonalpark, som dekker hele den vestligste enden av Snæfellsnes med unntak av en liten trekant der det tidligere lå noen smågårder.
Fyrtårnet ved Malarrif er det sørligste punktet ytterst på Snæfellsnes, og like før man kommer dit er det laget et utsiktspunkt ved fuglefjellet i Túfubjarg. Derfra er det utsikt mot fyret, som riktignok blir noe avskåret av tårnene i alvekirka Lóndrangar. Her har de underjordiske ifølge lokale tradisjoner holdt til gjennom alle tider, mens andre omtaler de to tårnene som ekstra kraftig basalt som sammen med Túfubjarg utgjør den siste resten av et vulkankrater som havet ellers har erodert bort.
Túfubjarg med hekkende krykkjer og havhest i forgrunnen, og de to tårnene i alvekirka ved Lóndrangar lenger bak (og fyrbygningene ved Malarrif bak der igjen...).
Litt av krykkjekolonien i Túfubjarg.
Videre utover den vestligste endene av Snæfellsnes går veien et godt stykke fra havet, så her bør man ta beina fatt og ta seg god tid. Kysten er dramatisk uansett hva slags vær det måtte være, og utenom de populære basaltstrendene ved Djupalonssandir og Dritvik er det lite folk å se. På nordsiden skifter landskapet karakter og man kommer til litt mer vennlig, grønn natur der menneskene har slått seg ned. De små fiskehavnene Helissandur, Rif, Ólafsvík og til slutt Grundarfjörður ligger på rekke og rad med hekkende havhester i de lave klippene mellom dem, og store ternekolonier langs veien.De sistnevnte lot seg ikke fotogtrafere denne gangen, til det var varmedisen for sterk til at teleobjektiv kunne brukes med særlig hell. Men landskapsbilder kan det jo til nød bli selv om sola skinner...
Det gamle vulkankrateret Saxhólar med Snæfellsjökull i bakgrunnen.
Gammel lava og en engsmelle, som ofte er å finne som eneste form for planteliv der forholdene er ekstra skrinne.
Sandlupinene har inntatt nordre side av Snæfellsnes, og ligger her som en blå åker foran Ingjaldshólskirkja mellom Helissandur og Rif.
Like vest for Grundarfjörður ligger Kirkjufell, som går for å være et av de mest fotograferte fjellene på Island. Men ikke fra denne vinkelen...
Kirkjufell sett fra kortsiden, med Kirkjufellsfossar i forgrunnen.
Etter hvert tok vi oss fram til hovedstaden på Snæfellsnes, Stykkishólmur med den vide Breiðafjörður mot nord. På nordsida av fjorden, eller snarere bukta, kunne vi ane det forjettede land som en smal stripe fjell i horisonten: Den minst besøkte delen av Island, Vestfjordene (Vestfirðir). Mellom oss lå strødd et hav av små øyer, mange av dem bebodde den gangen man livberget seg som fiskerbønder og forsynte seg av det rike livet i Breiðafjörður. Flatey var en gang et kulturelt sentrum med kloster og bibliotek som huset blant annet Flateyjarbók med sin versjon av de norske kongesagaene. I dag er det bare en liten håndfull fastboende som overvintrer på øya.
Stykkisholmur var imidlertid en positiv overraskelse. Byen har beholdt en hel del av sin gamle bebyggelse, også her i form av blant annet trehus importert fra Norge. Norska husið, oppført i 1828, var det første toetasjes huset på Island, og er nå regionmuseum. Nevnes må vel også verdens beste lammesteik, servert i den grønnmalte Narfeyrarstofa fra 1906.
Utsikt mot nord over Breiðafjörður fra fyret på Súgandisey, som er forbundet med Stykkisholmur med en molo. Helt bakerst i horisonten anes halvøya Vestfirðir under skyene.
Sentrum av Stykkisholmur, med mye av den eldre bebyggelsen.
Bebyggelsen på Island har sjelden preg av estetikk og kulturminnevern. Men det finnes noen unntak.
Mandag 3. juli
Campingplassen i Stykkisholmur var derimot ikke så mye å skrive hjem om, så vi startet tidlig på returen til Reykjavik. Den gikk over den østligste av de to "fjellovergangene" som krysser fjellkjeden på Snæfellsnes, på vei 56, og ikke lenge etter at vi hadde tatt farvel med de siste sauene på halvøya ble vi fanget opp av trafikkmaskineriet inn mot hovedstaden. Der ble det tid til å se seg litt om i byen før bilen som hadde vært bostedet vårt i en drøy uke ble ryddet og kostet og levert tilbake. Det var travle tider i utleiebransjen, så bilen ble gransket og godkjent på 12 sekunder, før vi ble skysset videre til flybussen av en av de ansatte. Han kunne fortelle om en viss angst for at den nye turistøkonomien skulle sprekke på samme måte som da den islandske økonomien gikk ad undas i 2008, men trøstet seg med at det jo faktisk var kollapsen det året (og den lave kronekursen som fulgte) som var selve grunnlaget for alt det som senere ble bygd opp rundt turismen på Island.
Kanskje kan det også være greit for Islands egen del om det blir en liten stopp i hotellbyggingen, og at kronekursen fortsetter å stige enda litt mer slik at det ikke blir altfor lukrativt å være turist på øya...
