Island del 4 - Nordlandene (Nordurland eystra og vestra)
Innledning Del 3 - Østlandet (Austurland)
Kjøreturen opp dalene fra Egilsstaðir hadde vært en tur gjennom et ødslig landskap generøst tilsatt et dryss av gjess da jeg kjørte samme strekningen sist, midt i mai 2015. 
Oppe i høyden hadde landskapet vært dekket av snø, med noen få bare flekker i myrene og på snaublåste rabber der våren hadde kommet et bitte lite stykke på vei. På bortimot alle disse åpne flekkene hadde det stått et par sædgås, og der det ikke var gjess, var det sangsvaner. Nå var det sommer, snøen var borte, og det viste seg at det den hadde dekket var frodige fjellheier og vide myrflater overstrødd med småvann. De fleste gjessene hadde tydeligvis trukket innover viddene etter hvert som snøen smeltet, og de som hekket langs veien hadde flokket seg i små grupper med gulbrune nøster på slep.
Litt lenger inne i fjellet tok snaue lavaflater over, så skrinne at de minnet om grusørkener. Men ørkenpreget kom nok mest av skrint jordsmonn, og ikke på grunn av nedbørsmangel. For innimellom lå irrgrønne flekker med vegetasjon, og midt i "ørkenen" rant elva med det beskrivende navnet Jökulsá á fjöllum, elva fra fjellet, som et stykke mot nord kastet seg utfor en avsats og dannet Islands største vannfall, Dettifoss.
Planen var å forlate ringvei 1 og følge veien forbi Dettifoss mot nord helt til havet ved Kópasker, og der ta turen rundt tundraen på Melrakkaslétta. Melrakke er et gammelt norsk (og islandsk) ord for fjellrev, og det sier jo sitt om hva slags område dette er. Kyst, myrvidder, fjellhei, småvann med rikt arktisk fugleliv - og det minst besøkte området på Island, ikke minst av islendingene selv. De karakteriserer det som "mye av ingenting", ettersom de store og dramatiske naturelementene som fosser og fjell mangler. Som en ødslig, langflat del av Finnmarkskysten, bare med enda mer fugleliv. Men vi hadde fanget opp en melding om at vei 870, som er dårlig vedlikeholdt i utgangspunktet, nå var vanskelig å passere helt i nord med en vanlig bil uten firehjulstrekk. Dermed ble Melrakkaslétta nok en gang utsatt til neste gang, og kursen satt vestover mot Myvatn.
Hverir
Ørkenlandskapet ble tidvis dramatisk etter hvert som fjellviddene ble avløst av fjellformasjoner under nedstigningen mot vest, før vegetasjonen igjen fikk overtaket. Og da denne brått forsvant på ny i en okerfarget fjellformasjon omgitt av røyk og damp, visste vi at målet ikke var langt unna. Dette var Namafjall, som skiler Myvatn-området fra Hverir-området med varme kilder, boblende muddergryter og sydende vanndamp. "Eldhús djöfulsins", eller djevelens kjøkken, er et ikke helt upassende navn på stedet, som omfatter flere kvadratkilometer med gule svovelutfellinger og så godt som ingen vegetasjon.
Namafjall sett fra Hverir. Det damper fra svovelutfellingene i bekkefaret.
En av de to fumarolene ("gassventilene") ved Hverir, der svovelgass og kokende vann under stort trykk damper fresende ut gjennom en kanal i jordskorpa. Her ligger flytende magma like under bakkenivå.
"Muddergryter" dannes der det er for lite vann til en fumarole. Den kokende leiren kan ha svært lav pH, og bryter langsomt ned berggrunnen rundt.
Svovelutfellinger, muddergryter og dampende varmt vann lager et fargerikt og nesten livløst landskap. Bare varmetålende bakterier kan leve her.
Vanndampen freser opp fra bakken under høytrykk, og har presset steiner opp av bakken og dannet en liten pyramide.
Det geotermiske området ved Hverir arter seg helt annerledes enn de varme kildene Strokkur og Geysir i Haukadalur. Hverir er tydelig mer påvirket av svovel og syre, og er så ødslig at det ikke er planteliv å finne der. Med unntak av en engsmelle som trosset forholdene i den svovelfargede skråningen opp mot Namafjall. Svovellukta er påtagelig, men det er noe man snart blir vant til på Island (den samme lukta kommer når man skrur opp en hvilken som helst varmtvannskran, og det lukter svovel når man har dusjet).
Det var litt mer folk her nå enn i mai, men ikke så mange at det var problematisk med tanke på fotografering. At det ikke skjer flere ulykker enn det faktisk gjør, er et mirakel med tanke på at man vandrer på en skorpe av jord som stedvis er så tynn at kokende vann og boblende leire bryter gjennom. De trygge områdene er skilt med et enkelt tau fra de områdene der man kan risikere å tråkke gjennom og pådra seg en tredjegrads forbrenning (eller det som verre er). Ettersom det ikke alltid er noen åpenbar eller synlig forskjell på trygge og ikke-trygge områder, lurer man uvegerlig på hvordan man har kommet fram til hvor det er trygt å plassere beina. I alle fall tenker man tanken når man står og ser ned i et kokende hull. Kanskje er det fotsporene etter folk/idioter som har passert tausperringen som beroliger; for ettersom de tydeligvis ikke sank gjennom må det i alle fall være trygt der du selv står...
Mens vi vandret rundt mellom avgassene fra jordens indre trakk dramatisk mørke skyer kledelig opp fra sør, og etter hvert kom regnet og gjorde den svovelgule bakken om til klebrig gjørme.
Krafla og Víti
Men regnbygene varer ikke alltid særlig lenge om sommeren på Island heller. Vi hadde kjørt opp mot vulkanområdet Krafla for å innta dagens lunsj og vente på at regnet skulle gi seg, og rakk ikke å spise så mye før sola igjen var på plass. Krafla ligger noen kilometer nord for Hverir, og er ikke en vulkan men en kaldera; en kraterlignende forsenkning dannet ved at jordskorpa har gitt etter under et vulkanutbrudd fordi magma like under jordoverflaten har strømmet ut. Slike kalderaer kan være mange kilometer i diameter, og langs kanten av dem ligger gjerne de egentlige vulkankraterne som magmaen strømmet ut av og dermed forårsaket kollapsen. I 1724 eksploderte en vulkan i Krafla-området med et smell som etter sigende kunne høres helt til Reykjavik. Vulkanen fikk navnet Víti, en islandsk kortform av helvíti, som det burde være greit å skjønne betydningen av. I dag ligger Víti-krateret som et perfekt formet, 350 meter bredt vulkankrater med en turkisblå innsjø i midten.
Víti er mye besøkt, men de fleste holder seg i området rundt parkeringsplassen på kraterkanten. Men en tur rundt krateret gir mange flere fotomotiver - pluss et lite innblikk i islandsk energiproduksjon. Krafla-området ligger i ett av fire høytemperaturområder på Island der damp og varmt vann fra den vulkanske undergrunnen brukes til kraftproduksjon. Temperaturen øker med 1 varmegrad for hver meter man graver seg ned i bakken, og temperaturen i "reservoaret" man utnytter varierer fra 190 til 340 grader. Et stort, dampende kraftverk ligger i dalen mellom Hverir og Víti. Vannet i vulkaninnsjøen er imidlertid ikke varmt; sjøen var i alle fall isdekt da jeg var på samme sted i mai 2015.
Mývatn
Etter Víti kjørte vi tilbake til Hverir, men fulgte veien vestover over Námafjall og fikk omsider Mývatn i syne foran oss. Vi hadde ikke planlagt noe lenger opphold, ville bare se hvordan fuglelivet artet seg i slutten av juni. Jeg regnet uansett ikke med at fotomulighetene kunne måle seg med dem man kan oppleve i mai; slik er det nå engang med våtmarksområder. Du kan lese mer om fuglefotografering ved Mývatn i mai 2015 her, denne gangen ble vi bare noen timer og tok et par turer rundt sørenden av vannet. Fuglefotografering er en tidkrevende enmannsaktivitet, og ikke uten videre noe man kan gi seg i kast med på tur sammen med andre. I alle fall ikke på et sted som dette, der det vil ta flere dager bare å prøve ut mulighetene.
Men noen bilder ble det likevel. Vi startet med en tur ut veien mot gården Kálfaströnd i sørøst, der det er en liten parkeringsplass innerst i ei vik som heter Kjartansvogur. Det er en bratt kant noen meter ned mot vannet her, så vi kunne se ned på fuglelivet. Det pussige var at det bare var andunger å se. Ingen voksene ender passet på dem, men så er det heller ingen store måser ved Mývatn, og hettemåsene blir tydeligvis ikke oppfattet som noen trussel. Rene slaraffenlivet for andeforeldrene, som hos oss må sloss med livet som innsats for å prøve å holde i alle fall noen av ungene unna tallrike fiender. Foreldrene var trolig et helt annet sted for å beite, mens ungene svømte energisk rundt og plukket i seg fjærmygg fra vannflaten. Litt lenger ute, i Ytrivogar, kom vi over den eneste voksne andefuglen, en islandsand hunn. Hun dykket på litt større dyp og så ganske ubekymret ut. Like før vi hadde gått stien rundt og nærmet oss gården, passerte vi et vann der en hel gjeng islandsender lå og tok livet med ro. Hvorfor ikke Mývatn er hjemsøkt av horder av måser som forsyner seg av godsakene er en gåte; det er i det hele tatt lite måser på Island.
Ved Skútustaðir lenger vest i sørenden av Mývatn ligger Stakhólstjörn omgitt av mange små og store gressdekte pseudokratere fra en annen tid med mer vulkansk aktivitet i området. Vi gikk opp på kanten av et av kraterne for å få litt oversikt, og fant ut at vi delte plassen med en gruppe svømmesniper som gikk målbevisste rundt i gresset og plukket fjærmygg fra vegetasjonen. Eller kanskje var det andre insekter innimellom fjærmyggene som fristet til litt kostforandring, for ellers var det jo en lett sak å bare ligge på vannet og plukke nyklekte mygg.
Nede på stien langs vannkanten hadde vi gått forbi et par horndykkere som oppførte seg særdeles mistenkelig, og en kort stopp avslørte et reir med fire egg i vegetasjonen like ved vannkanten. Det var vaktskifte, og hannen krøp litt nølende på plass mens en hettemåse gjorde et raskt utfall mot hunnen som gled av gårde utover vannet. De to artene var tydeligvis ikke helt på bølgelengde. Dette var første gang jeg hadde sett et horndykkerreir, så jeg måtte anstrenge meg litt for å trekke unna da det kom folk på stien. Folk flest er riktignok blinde for slike detaljer i omgivelsene, men dersom vi stod der og glante for lenge ville det nok påkalle nysgjerrigheten.
Noen hundre meter lenger bortover stien lå en tredje horndykker og duppet like ved bredden. Her gikk stien helt i vannkanten, så jeg kunne raskt fastslå at det ikke var noe reir i nærheten. Jeg la meg ned på stien i skjul av en gresstue, og den nysgjerrige horndykkeren kom duppende for å se hva jeg holdt på med. Stadig nærmere, helt til jeg forsiktig kikket opp for å se hvor nær den egentlig hadde kommet. Da trakk den seg tilbake, men kom atter glidende da jeg inntok riktig posisjon bak kameraet.
Vi ville ta en kikk etter harlekinendene i Laxá også før det ble for sent på kvelden, så vi snudde og tok turen tilbake før vi hadde kommet særlig langt på stien rundt Stakhólstjörn. Men vi hadde ikke kommet langt før enda en ny heftelse dukket opp; en snadderandhunn med fem unger som valset rundt i gresset og plukket insekter. Mor holdt vakt, men var tydeligvis ikke så veldig urolig over å ha mennesker på 7-8 meters avstand.
Ved broen over Laxá hadde jeg i mai noen år tidligere fotografert harlekinender i strykene; fuglene lå i par langs bredden og tok en tur ut i elva nå og da for å plukke knottlarver fra elvebunnen. Denne gangen var det ingen voksne fugler å se, men derimot en hel barnehage på sjølstyr: Tolv dununger av harlekinand, én av islandsand og én av en ubestemt gressand. Flokken lå og duppet på småbølgene inne i en stille bakevje, og gjorde av og til modige framstøt i retning strykene for å plukke i seg det som kom drivende. Det så ganske anstrengende ut for de små nøstene å padle seg tilbake til sikkerheten, men de hadde nok rikelig tilgang på energi.
Mens vi stod der kom en harlekinand hunn flygende lavt over strykene og forsvant nedover elva. Kanskje skulle hun ta en rask sjekk for å se om ungene hadde det bra; særlig engasjert så hun imidlertid ikke ut til å være.
Utpå kvelden la vi atter ut på ringvei 1, nå med kurs for Akureyri. En halvveis planlagt avstikker til Húsavik og hvalsafari neste dag vakte ikke den nødvendige entusiasme. Vi passerte Guðafoss, også denne gangen i litt dunkelt kveldslys, og kunne deretter innta byen i nord for en bedre middag utenfor bilens fire vegger.
Lørdag 1. juli
Fra Akureyri tok vi en avstikker nordover til Skagafjörður, en langgrunn fjord i munningen av et langt dalføre, og med et deltaområde som er like langt som fjorden selv. De to hovedløpene som munner ut i sørenden av fjorden er ganske brede etter islandsk standard, og har fått status som vatn i stedet for elv (Austari og Vestari Heraðsvötn). Det ligger et naturreservat i og rundt Miklavatn, like inntil det vestre elveløpet, men det er visstnok mest fugl å se der i trekktidene. Like ute i fjorden ligger forresten en av Islands mange Lundey, Lundefugløya. Den er flat og svært forskjellig fra de hekkeplassene lundefuglene stort sett bruker hos oss, men det skal hekke rundt 20 000 par der ute. Eller rettere sagt gjorde det det i 2011, trolig er bestanden redusert en hel del nå...
Dampende strender, som på bildene over, er ikke uvanlig på Island - men har neppe noe med geotermisk aktivitet å gjøre. Kanskje skyldes det temperatur og værforhold i skjæringspunktet mellom den tempererte og den arktiske klimasonen.
I enden av den dampende stranda Garðssandur steg terrenget brått noen meter og dannet klipper. Og overalt der det finnes klipper på Island, finnes det havhester. Så også her. Lengst ute i fjorden lå Drangey med sine sjøfuglkolonier i skodda. Der ble det drevet en særegen snarefangst etter alkefugler, med hestehårssnarer på flåter innunder fuglebergene. Det sies at det skal ha blitt tatt opptil 200 000 fugler i året inntil snarefangsten ble avviklet på 1960-tallet, men det er nok en sterk overdrivelse. I alle fall hekker det rikelig med sjøfugler der ennå...
