Australia del 7 - Mossman Gorge til Cairns
Innledning Del 6 - Great Barrier Reef
Oppholdet i verdens eldste eksisterende økosystem - regnskogen ved Daintree - hadde så langt blitt litt fuktig, i den grad at stier var stengt og planer måtte skrinlegges. Selv om vi ikke så noe særlig til det nå, hadde det bare tre måneder tidligere vært rekordflom, den største på hundre år, og det var nok en god forklaring på reparasjonsaktiviteten på stiene i regnskogen ved Cape Tribulation.
Onsdag 22. mai
Fra Cairns var veien kort tilbake til Daintree nasjonalpark. Den strekker seg nemlig langt sør for Daintree River, og er i praksis delt i to deler: Cape Tribulation section i nord langs kysten, og Mossman Gorge section i innlandet i sør. Det bare 20 km fra Cairns til tettstedet Mossman, der man kan ta av innover i landet til Mossman Gorge Centre, et besøkssenter som drives av den lokale aboriginerbefolkningen, som kaller seg Kuku Yalanji. Grunnleggeren Roy Gibson har blitt en kjent person for arbeidet med å forklare aboriginerkulturen for australiere flest, og gjennomfører daglig sine Dreamtime walks med besøkende. "Drømmetiden" er et omfattende begrep, som både viser til en periode i tidenes morgen da verden ble skapt, og samtidig er et verdensbilde og en forståelse av de gamle legendene som alle er nært knyttet til naturen. Drømmetiden og Drømming er tradisjoner som trolig går 40-50 000 år tilbake i tiden, og er så komplekse begreper at de er vanskelige å forstå for utenforstående - men her har man en sjanse til å skrape på overflaten og få en viss forståelse for hvor viktig landskap, naturfenomener, fauna og flora er for den aboriginske kulturen. Åndene som skapte verden ga de første menneskene jaktutstyr og hver stamme sitt land, sine hellige steder, sine totemer og sin Drømming.
Dette fant vi først ut av i ettertid, så vi dro av gårde på egen hånd. Ved senteret ble man bedt om å parkere bilen og ikke kjøre de siste par kilometrene fram til nasjonalparkgrensen. De lokale ønsker at man ikke spaserer gjennom bebyggelsen, derfor blir besøkende kjørt den siste veien med skyttelbuss.
Været hadde letnet en del, og regntøyet fikk ligge i ryggsekken. Det er laget en sti på omtrent tre kilometer gjennom skogen, med en hengebro over Rex Creek som renner ned i Mossman River. Kløfta, det vil si selve Mossman Gorge som elva renner gjennom, så vi ikke så mye til. Det skyldtes nok både den tette regnskogen og at vi vandret rundt i området der kløfta åpnet seg og flatet ut.
En gammel kjenning fra tidligere på turen, krattkalkunen (Alectura lathami), er vanlig i skog langs hele kysten av Queensland.
Med jevne mellomrom stod det store trær som forsvant oppover i trekronene, og som var utstyrt med digre støtterøtter for å avhjelpe stabiliteten.
Sopp og moser trives i fuktige miljøer, men er ikke like vanlige i tropiske strøk som her hjemme. Men mosene vokser i alle fall raskt når de til og med finnes på løvblad. Flerårige da, riktignok...
Flere steder kommer små bekkedrag ned fra fjellet og lager kulper med klart vann. Dette er populære krokodille- og manetsikre badeplasser for australiere flest, i alle fall utenfor verneområdene.
Trass i adskillig leven fra fuglelivet i trekronene er det ganske få arter man får sett på nært hold i skogen. Men krattkalkunen holdt oss med selskap, og Boyds skogdrage (Lophosaurus boydii) dukket også opp.
Til Cairns
Utpå ettermiddagen var vi ute av skogen og vendte så smått snuten sørover mot Cairns, der bilen skulle leveres tilbake neste dag, og der vi skulle ta flyet hjemover morgenen etter. Som de forsiktige reisende vi er, hadde vi lagt inn en ørliten buffer med tanke på uforutsette ting som bilhavari i ødemarken og andre viderverdigheter som fort kan bli problematiske når flyturen hjem står for døren. Så vi hadde ikke hastverk. Men turen går radig langs Captain Cook Highway, og etter hvert bygde faren seg opp for å komme til Cairns litt for tidlig. Så vi fant ut at vi måtte stoppe for en sein lunsj eller tidlig middag før vi kom så langt. Ellis Beach ble plukket ut til formålet.
Ellis Beach er representativ for det meste av kyststrekningen mellom Port Douglas og Cairns. Kystnære dammer som dem bak til høyre bør sjekkes for fugleliv med mer! Vi gjorde ikke det her...
Da vi parkerte bilen i veikanten, oppdaget vi disse to trielene som stod helt stille og håpte at bilen skulle forsvinne igjen. Styltetriel Burhinus grallarius, en vanlig vadefugl i mye av Australia.
Gultoppet kakadue Cacatua galerita hadde vi sett mest av i innlandet, men de dukker tydeligvis opp også langs kysten. Denne satt i et tre ved strandkanten.
Etter en sein lunsj i et litt slitent etablissement ved Ellis Beach fortsatte vi mot Cairns. Men vi hadde ikke noe behov for å komme fram før vi absolutt måtte, så da vi nærmet oss fant vi ut at vi ville lete opp et av våtmarksområdene som finnes rundt Cairns. 
Ett av dem ligger ligger mellom Cairns flyplass og kysten, og litt lenger nord ligger et mindre område kalt Cattana Wetlands. Kommunen hadde i 1993 kjøpt et stykke land for å verne siste rest av en sjelden skogtype. Stedet var truet av et grustak, som etter kjøpet ble gjort om til små innsjøer. Området har nå et rikt fugleliv.
Men vi fant det ikke, delvis fordi beskrivelsen i en av turistbrosjyrene ikke stemte med det vi kunne se på GPSen. I stedet endte vi ute ved Yorkeys Knob, et av strandstedene nord for Cairns. Ikke spesielt spennende, bortsett fra at vi fikk se vår første strand med manetnett og ekte badevakt/livredder. Vi tok det ikke så tungt, for det begynte å bli sent, og vi måtte lete opp campingplassen i Cairns. Dessuten lå det en stor park i Cairns med flere innsjøer og mye fugleliv, som vi skulle sjekke ut neste dag før vi leverte inn bilen.
En vaskeekte australsk livredder på vei fra sitt i dette tilfellet noe beskjedne utsiktstårn for å samle sammen utstyret og stenge stranda for dagen. Av Australias befolkning på 20 millioner innbyggere bor 85% mindre enn én time fra kysten, og Australian Lifeguard Service har i overkant av 700 ansatte som vokter 200 av landets over 11 500 strender.
Torsdag 23. mai
Dagen begynte uforlignelig, med en liten gjeng rødhalet svart kakadue Calyptorhynchus banksii som ved soloppgang satt og skrek oppe i en palme ved campingplassen i Cairns. Det var dessverre litt for lang avstand til å ta bilder, men noen ganger er det jo greit å bare følge med gjennom kikkerten la verden gå sin gang (selv om det holder hardt når det er svarte og røde kakaduer du har i kikkerten...).
Cairns Botanical Garden ligger litt utenfor sentrum, ikke så langt unna flyplassen, og grenser mot den skogkledde åsryggen med Mount Whitfield Conservation Park, en skogkledd åsrygg som (nesten) binder sammen skogen og våtmarkene ute ved kysten med skogkledde Barron Gorge nasjonalpark inne i landet. Det mest spesielle med den botaniske hagen er at de har tatt vare på mye av den opprinnelige naturen, blant annet den aller siste resten av regnskog ved Cairns - og ikke minst en vegetasjonsrik ferskvannssjø og en mangroveomgrenset saltvannssjø med forbindelse til havet via Saltwater Creek. Men selvfølgelig: Ved ankomst om morgenen viste det seg at allestedsnærværende Queensland National Park Service hadde stengt gangstien gjennom sumpene og regnskogen for vedlikehold...
Vi begynte nesten å føle at nevnte etat forfulgte oss, men i det minste kom vi oss rundt mangrovesjøen og det meste av ferskvannssjøen.
Egretthegre Ardea alba av den australske underarten modesta på fisketur i dyp konsentrasjon.
En ferskvannsskilpadde tørker seg på en flytende vannlilje-rotstokk. Mønsteret i bukplaten tyder på art det er en Saw-shelled turtle (Wollumbina latisternum).
Australias svar på stokkanda, sripeand (Anas superciliosa) har tatt over sitteplassen.
Alle akvarister kjenner formodentlig igjen disse: Skytterfisk (Toxotes jaculatrix), et hverdagslig syn i mangroveområdene. Dessverre lot det seg ikke gjøre å komme ned til vannflaten for å få tatt undervannsbilder...
To vinkekrabber diskuterer eierskapet til et spesielt fint mudderhull.
En regnbue-bieter Merops ornatus vokter vannflatene på søk etter insekter.
En av australiernes favoritter, en tillitsfull og aktiv art som enkelt og greit har fått navnet Willy Wagtail (Rhipidura leucophrys). På norsk har den fått navnet gallaviftestjert...
En gjeng grønne mangrovemaur i ferd med... et eller annet. I mangel av grønne blader de kan hekte sammen til en tue oppe i et tre, kan de hekte seg selv sammen og kan lage en midlertidig, levende tue eller en flåte som de kan drive over åpent vann med.
De store mengdene med ulike hegrearter som jeg alltid drømmer om, men ennå ikke har fått oppleve, viste seg ikke her heller. Trolig satt det en hel drøss av dem inne i den avstengte regnskogssumpen.
Vi la turen opp mot Mount Whitfield til slutt, for å kunne skue utover Cairns og omgivelsene, men før vi kom så langt, møtte vi på flere små slektninger av den allestedsnærværende krattkalkunen. En liten gruppe oransjefotede ovnhøner var spredt utover skogbunnen mellom trærne. Disse var opptatte med sitt, og kikket bare nå og da opp fra krafsingen i løvet på skogbunnen. De store føttene røpte et visst slektskap med krattkalkunen, i alle fall i levevis: Også disse skufler sammen store hauger med vissent løv, som blir til "rugemaskiner" for eggene som legges nede i haugen og deretter dekkes til for å få perfekt temperatur. Hannen skufler unna litt eller legger på litt alt ettersom, og er tydeligvis følsom når det gjelder å finne den rette varmen.
En litt mindre slektning av krattkalkunen, oransjefotet ovnhøne (Megapodius reinwardt). Også den leter etter mat ved å sparke rundt i løvet på bakken.
Etter denne aller siste utflukten leverte vi inn bilen, som passerte en rask kontroll uten merknader, og så var det å spasere tilbake til byen. Cairns sentrum er ikke så aller verst til australsk by å være; det kan skyldes tilvenning etter noen uker på farten, men sikkert aller mest mest den imponerende, kilometerlange mudderflaten utenfor Esplanaden (gangveien langs stranda). Omfanget fikk Makkevika på Giske til å ligne en sandkasse, og langt ute i vannkanten sprang småvadere fram og tilbake mellom mer verdig luntende hvite ibiser (en av de artene som er så vanlige i australske byer at jeg tenkte jeg fikk vente med å ta bilder av dem til omgivelsene ble litt bedre - inntil det var for sent...). Hadde dette vært i Norge, hadde området ganske sikkert blitt fylt opp med stein og asfaltert.
Dagen ble avsluttet med restaurantmat, og neste morgen gikk turen til flyplassen for en lang tur hjem.
Utsikt fra esplanaden langs sentrum av Cairns ved solnedgang og lavvann. Her er det nok rett som det er et rikt fugleliv...