Australia: Queensland på langs

Sent i fjor høst fikk jeg beskjed om at jeg måtte kvitte meg med oppsamlet avspaseringstid på jobben, og ettersom min bedre halvdel var i samme situasjon, ble vi enige om å reise bort tre uker i mai. Og da det viste seg at vi en gang hadde investert i en reisehåndbok for Australia som så langt hadde blitt stående helt uten noen form for avkastning, var målet for turen klart - etter å ha følt litt på flyskammen. Men vi konkluderte med at verden jo ganske raskt vil gå i hundene uansett, og at inntil det skjer er naturinteresserte turister som legger igjen penger den eneste grunnen til at politikere verden over bremser litt på naturødeleggelsene.

Australia ligger på den andre siden av ekvator, og det er dermed sen høst der nede i mai. Det betyr levelige temperaturer i de nordlige, mest tropiske delene av landet, at høysesongen for ferierende ennå ikke er i gang, og at "stinger season" er på hell. Stingers er en samlebetegnelse for dødelig giftige, små maneter som gjør at man i perioden fra oktober til mai befinner seg i akutt fare dersom man i det nordlige Australia svømmer utenfor strandområder som er sikret med nett. Og det var nord vi siktet mot, eller rettere sagt nordøst: Queensland er delstaten som dekker mer enn halve østkysten av Australia, fra Storbyen Brisbane i sør til de utilgjengelige områdene på York-halvøya i nord, og med The Great Barrier Reef i øst og fjellkjeden Great Dividing Range i vest. Queensland fortsetter forresten mye lenger innover i landet enn som så, men i et så stort land som Australia må man akseptere at på tre uker rekker man bare veldig lite. Så vi bestemte oss for å fly til Brisbane, kjøre nordover langs kysten til regnskogen ved Daintree, og ta flyet hjem fra Cairns - med noen utfall mot det store barriererevet og fjellene underveis.

Det ble dårlig med tid til å lage en detaljert reiserute før turen. Interessante steder å besøke underveis hadde vi riktignok notert ned, men det viste seg fort at vi måtte stryke flere av disse for å holde tidsskjemaet på tre uker. Hele reiseopplegget ble derfor ikke klart før nesten en uke etter at turen hadde begynt.

På egen hånd i bobil
Som vanlig arrangerte vi reisen på egen hånd. For å kunne være fri til å stoppe der det passet oss og ha et minst mulig fastlåst opplegg, bestilte vi en bobil. Etter å ha gjort det, fant vi ut at Queensland er en av de mest restriktive statene i Australia når det gjelder "villcamping", så vi måtte innskrenke friheten noe. Men vi kunne i alle fall velge mellom regulære campingplasser med strøm, vann og stive priser, og nesten gratis overnatting uten strøm eller vann i nasjonalparkene og andre verneområder.

Bobilen pent parkert i en av de litt mer primitive campingplassene i utkanten av verdens eldste økosystem, Daintree rainforest.

Vi var litt sent ute med bestillingen, så vi endte opp med en litt større bil enn vi hadde tenkt oss. Vi visste jo ikke hva vi gikk til med tanke på veistandard ute i bushen, så da vi måtte "ta til takke" med en sju meter lang bil var jeg litt usikker på hvordan dette ville gå. Do og dusj i bilen var satt som en betingelse, og de små utgavene av biler med slikt var enten allerede leid ut, eller de var ganske så aldersstegne og nedslitte. Og det kan jo fort bli utrivelig.

Å finne bobil i Australia kan ved første øyekast synes ganske så kaotisk, for det er mange tilbydere og stort spenn i priser for tilsynelatende ganske like biler, men når man har knekt koden er det likevel relativt enkelt. Det er nemlig ikke på langt nær så mange selskaper som det ser ut til, men snarere slik at hvert selskap har en kjede av merker som bilene passerer gjennom etter hvert som alderen og slitasjen setter sine spor. Etter knappe ett år under premium-merket går bilen videre til neste, der den etter ytterligere ett eller to år fortsetter nedgraderingen trinnvis til den med flere år og kilometer på baken ender som billig, men noe nedslitt bobil for backpackere. For eksempel kan en bil begynne karrieren under merket Star, før den tar veien om Apollo, og deretter blir en Cheapa Campa (da har den blitt noe billigere, som man kan tenke seg), før den ender som Hippie. Alle disse merkene tilhører samme selskap, men de opptrer helt adskilt i markedet og det gis ikke engang et hint om at de har noe med hverandre å gjøre. Dette forklarer hvorfor noen merker bare har nye biler, mens andre bare har biler som er minst fire-fem år gamle og har kjørt flere hundre tusen kilometer.

Det er venstrekjøring i Australia, men dette er ikke noe problem så snart man har funnet ut på hvilken side forbikjøringsfeltet er på motorveiene (saktekjørende i venstre fil, forbikjøring i høyre fil). En annen særegenhet er et nesten morsomt høyt sikkerhetsfokus, med varselskilt for det meste. I Queensland blir man til og med holdt våken langs hovedveiene av trafikk-quiz med spørsmål og svar på skilt med noen kilometers avstand.

Et annerledes mangfold
Artsantall og annet biologisk mangfold er høyst ulikt fordelt på forskjellige deler av jordkloden. Faktisk er fordelingen så skjev at et titalls land kan ha så mye som 75 % av artene på planeten. Slike tall er alltid høyst usikre, ettersom man regner med at bare en brøkdel av alle arter har blitt beskrevet, og trolig dør mange ut uten å oppnå å bli beskrevet. Men uansett kan man nok trygt regne Australia med blant de ti-tolv mest artsrike landene i verden, med et artsantall som for tiden vurderes til rundt én million (til sammenligning regner vi med å ha rundt 55 000 arter i Norge, med stort og smått).

Det er vel ikke urimelig å vente at et land som er så stort at det utgjør et eget kontinent, har mange arter. Landet har likevel dobbelt så mange arter som Europa og Nord-Amerika til sammen, men det som virkelig gjør at Australia skiller seg ut, er de mange artene som ikke finnes andre steder i verden. Omtrent 84 % av plantene, 83 % av pattedyrene og 45 % av fugleartene i Australia er endemiske. Landet har også over 750 arter av krypdyr, mer enn noe annet land i verden. Mye av Australia er tørt og ørkenpreget, men utenfor disse områdene finnes det en stor rikdom av ulike naturtyper. Grunnen til at det har utviklet seg så mange unike arter ligger både i denne rikdommen av naturtyper (og værforhold), men også i at det australske kontinentet er så gammelt, og har vært isolert fra resten av verden så lenge. Selv om de største artene stort sett døde ut kort etter at menneskene kom til Australia for rundt 50 000 år siden, er Australia kjent for sine mange farlige dyr. I alle fall liker australierne selv å fokusere på dem, ikke minst de mange giftige artene av edderkopper og slanger. Men noe stort problem utgjør de ikke, etter at det nå er utviklet motgifter mot de fleste. Litt forsiktig med hvor man setter fra seg skoene bør man likevel være, i alle fall ute i bushen.

Baksiden av biologisk mangfold - medaljen er at i løpet av de siste 200 årene har Australia hatt det største dokumenterte tapet av biologisk mangfald av alle kontinenter, og tapet av arter skjer framdeles for fullt. Arealendringer på grunn av landbruk, og innførte arter som huskatten er blant de viktigste grunnene til at Australia har den høyeste utdøingsraten for pattedyr i hele verden. For å bøte på noe av problemet har det blitt opprettet nesten 900 000 kvadratkilometer med verneområder. I Norge har vi til sammenligning vernet 55 400 kvadratkilometer (men dette utgjør 17 % av landarealet, mot Australias 12 %). Som i Norge er det vernet minst areal i de delene av landet som har størst behov for vern: I de rikeste tropiske områdene i nord finnes også de mest konservative menneskene, og i de reaksjonære, bondedominerte delstatene Queensland og Northern Territory er mindre enn seks prosent av landarealene vernet.

Dessverre er det også slik at australske verneområder finnes i mange kategorier. Nasjonalparker og naturreservater fungerer omtrent som hos oss, og er stort sett trygge mot menneskelige ødeleggelser. Men det finnes flere kategorier av "verneområder" som er med på å trekke opp prosentdelen vernet natur i Australia, som egentlig bare er vernede i navnet. Såkalte Nature Refuges, som det finnes 100 av bare i Queensland, er en så mild verneform at den egentlig bare kan regnes som midlertidig. Disse områdene kan det til og med drives kulldrift i - med dagbrudd!

Carnarvon Creek inne mot fjellkjeden Great Dividing Range

Australias mørke fortid
Å reise til et land  i jobbsammenheng er en ting; å reise dit som turist er noe annet. For meg betyr et besøk som turist en ikke ubetydelig grad av anerkjennelse av det aktuelle landet og de verdiene samfunnet der er basert på. En slik "anerkjennelse" er det uaktuelt å gi til ganske mange land, som jeg derfor holder meg unna. Åpenbare tilfeller er diktaturer (Kina, Saudi-Arabia, Hviterussland...), nasjoner som undertrykker befolkningsgrupper (Tyrkia, Serbia, Israel...), land med en fortid av krigsforbrytelser som de ikke har tatt et oppgjør med (de samme tre kan duge som eksempler her også), land som gjennom lovverk eller tradisjoner undertrykker kvinner eller andre befolkningsgrupper (dermed faller hele den islamske verden ut), eller land som i skremmende grad er befolket av tullinger (USA).

Australia ligger i en gråsone, som et land der befolkningen åpenbart har problemer med rasisme. Men denne rasismen er i det minste ikke lenger offisiell politikk - eller det trodde jeg i alle fall, før jeg reiste. 

Da Australia ble "oppdaget" av europeiske makter og tatt i besittelse av Storbritannia i 1770, hadde det bodd urinnvånere der i 40-50 000 år. Disse levde i hovedsak som jegere og samlere, og representerte den eldste kontinuerlige kulturen i menneskehetens historie. De var ikke alltid innstilt på å avstå land, jaktområder og hellige steder til kolonistene. Men den motstanden en fåtallig, spredt og nomadisk befolkning kunne by på var ikke stor, selv om den noen steder var voldsommere enn andre. På Tasmania utviklet det seg til en slags geriljakrig mellom urinnvånerne (aboriginerne) på den ene siden og britiske kolonister og bønder på den andre, og det endte med at de tasmanske aboriginerne ble utryddet. Sammen med USA er Australia den eneste nasjonen jeg kjenner til der det har eksistert et system med skuddpremie på mennesker. På Tasmania i 1830-årene ble det utbetalt 5 £ for voksne aboriginere og 2 £ for barn, og systemet var i bruk også i andre deler av Australia. Etter hvert ble dette en belastning for Storbritannia, som lenge hadde engasjert seg i kampen for å avskaffe slaveriet på begynnelsen av 1800-tallet, og ikke ønsket folkemord på rullebladet. Regjeringen i London bad myndighetene i Australia om å finne andre løsninger for aboriginerne. I 1838 gikk man derfor over til "assimileringspolitikk": Barn ble tatt fra foreldrene og sendt på skoler der de skulle lære å leve som europeere, og bli billig arbeidskraft for australske bønder. I stedet for å drepe aboriginerne, tok man livet av kulturen deres, en strategi som holdt det gående i Australsk politikk i langt over hundre år. Uoffisielt fortsatte likevel drap på aboriginere som før, og trass i en viss beskyttelse gjennom lovverket risikerte man lite om man tok seg en "nigger hunt" for moro skyld, ettersom australske myndigheter vurderte aboriginerne som mindreverdige. I 1928 drepte en aboriginer en hvit mann som var i ferd med å voldta kona hans, og som hevn ble rundt 100 aboriginere myrdet av det lokale politiet utover høsten ("the Coniston massacre"). En undersøkelseskomité ble satt ned for å se nærmere på saken, og konkluderte med at drapene på aboriginere var berettiget, selv om de drepte ikke hadde noe med saken å gjøre.

Da koloniseringen begynte, var det trolig rundt en halv million aboriginere i Australia. Litt over hundre år senere var det 60 000 av dem tilbake. I dag utgjør de omtrent 3 prosent av folketallet i Australia (men 28 % av de innsatte i landets fengsler). Og selv om aboriginere fikk stemmerett i 1965, og rett til å ha egen eiendom i 1975, er det fremdeles offisiell australsk politikk at de er mindreverdige. For eksempel går retten til eiendom i arv fra foreldre til barn for hvite australiere, men når en aboriginer dør tas eiendom hånd om av en verge oppnevnt av myndighetene. De australske myndighetene sa i 2008 at de ville se nærmere på denne praksisen - og det gjør de visst ennå...

Her må det legges til at som turist blir man stadig minnet om den enestående aboriginerkulturen i informasjonsplakater, brosjyrer og lignende, noe som gir et ganske annet inntrykk enn man får fra historiske fakta. Det ble faktisk etter hvert så mange referanser til aboriginsk kultur, lokale aboriginerstammer og aboriginske stedsnavn overalt, at vi ikke kunne unngå å undres hvor de var hen, alle sammen. I løpet av tre uker i Queensland så vi nesten ingen av dem.

Signert vandalisme av hulemalerier ved et av de opprinnelige australiernes hellige steder.

21.1.2020