Namibia del 3 - Okavango
Okavangoelva når aldri fram til havet. Den begynner sin tilværelse i høylandet i Angola, og ender med å løpe ut i sanden i Kalahariørkenen i Botswana etter en reise på 1600 km. Underveis fungerer den over en strekning på 350 km som grenseelv mellom Angola (der elva heter Kubango) og Namibia, før den dreier i mer sørlig retning og skjærer inn gjennom Namibia, tvers over den smale "gitarhalsen" som kalles Caprivi-stripa. På denne omtrent 60 kilometer lange strekningen heter elva Kavango, og navnet Okavango skriver seg da også fra det lokale Kavango-folket i Namibia. Normalt (dvs. utenom flomperiodene) er Okavangoelva omtrent 200 meter bred og 4 meter dyp der den passerer inn i Botswana, men så begynner den å forgrene seg og dekker etterhvert et område på 6-8000 km2 før nettverket av elver, bekkeløp og åpne vannflater fordamper i Kalahari og blir til intet. I flomperiodene i sommerhalvåret dekker vannet imidlertid et areal på nesten 16 000 km2, og hele Okavangodeltaet med sine 150 000 små og store øyer dekker da et areal på nesten 70 000 km2.
Namibias svar på Okavangodeltaet er våtmarkene i Mamili nasjonalpark, der Kwandoelva brer seg utover i et innlandsdelta av vannveier og øyer. Dyrelivet er fantastisk rikt i dette området, men det er lite tilrettelagt - og dessuten noen hundre km øst for Okavangoelva. Vi måtte kjøre langt for å nå Okavango, og var ikke innstilt på enda flere timer i bilen. Så vi sløyfet våtmarkene, og nøyde oss med elvebredden og et dyreliv som bare er fabelaktig rikt.
Tirsdag 2. juli
Etter å ha forlatt Etosha fulgte vi asfaltveiene for å tilbakelegge de 624 kilometrene til neste mål så raskt som mulig. Først sørøstover forbi Tsumeb og dalstrøka rundt Grootfontein der vi fylte opp tankene, og så nordøstover på en nesten snorrett strekning på 340 km i retning Rundu.
De nordlige delene av Namibia er de tettest befolkede, og hovedveien skar gjennom det ene landsbyområdet etter det andre. De manifesterte seg som grupper av stråhytter samlet bak kvistgjerder, og så pene og velfriserte ut. Her og der stod små fjøs med bølgeblikkvegger, og innimellom en liten butikk. Langs veien gikk en og annen gjeter med geiteflokken sin, og kvinner på vandring i strøkne, fargerike klær med bører på hodet. Småbarn med skolebøker i hendene vinket mens vi kjørte forbi. Skolene så ut til å ligge langs hovedveien alle sammen, for med jevne mellomrom kom det varselskilt om skole og nedsatt fartsgrense fra de sedvanlige 120 til 80 kilometer i timen. Her var det tydeligvis ikke snakk om skolenedlegging i distriktene.
Selv om det var mye å se på langs veien, tok kjøringen sin tid. Eneste større avveksling var "grensekontrollen" idet vi kjørte inn i regionen Kavango. Der finnes det ymse tropiske husdyrsykdommer, så alle som skulle ut fikk spørsmål om medbrakte kjøttvarer og en rask sjekk av bagasjerommet. Vi som skulle inn, ble bare spurt om hvor vi kom fra og hvor vi skulle, så ble vi vinket videre. Ved Rundu nådde vi Okavango-elva og grensa mot Angola. Her dreide vi rett øst, og hadde Angola på venstresida hele tiden, men grenseelva kunne vi ikke se på grunn av skogen og bebyggelsen som stadig vekslet om. På kartet så det ikke så langt ut til Divundu, men også denne strekningen på drøye 210 km virket tilsynelatende uendelig. Det ble mindre folk å se, og etter en stund begynte vi på den namibiske gitarhalsen med Angola til venstre og Botswana til høyre (i alle fall kunne vi se sistnevnte i det fjerne når vi passerte en og annen bakketopp). Klokka begynte å dra seg mot solnedgang før vi hadde nådd Divundu, der vi skulle ta av sørover, så for sikkerhets skyld ringte vi til overnattingsstedet for å si at vi kom sent, sikkert ikke før det var blitt mørkt.
Rundt Divundu dukket de tettbefolkede områdene opp igjen. Nær byen var bebyggelsen preget av bølgeblikk, reklameplakater og småbutikker langs veien, men etter den obligatoriske dieselfyllingen tok vi av mot grensa til Botswana og havnet raskt ute på landsbygda igjen. Nå fulgte vi Okavango sørover, og kunne ane elva bak beltet av landsbyer, skog og beitemarker. Vi skulle til Ngepi camp ved elvebredden, og hadde forventet å kjøre gjennom øde skogområder og savanne. Men bebyggelsen fulgte oss, og det samme gjorde dagslyset. Først etter bortimot ti kilometer ble bosetningen tynnere, og der vi tok av inn i skogkanten ved skiltet til Ngepi, var vi alene. Det var en lettelse å framdeles ha litt dagslys da vi forlot asfalten og gikk over på jord og sand i en vei som gynget og humpet mellom trærne. Det lå noen stråhytter her og der, og innimellom videt veien seg ut til flater med oppkjørt sand der vi måtte gasse på i lavgir for å komme gjennom. Etter fire kilometer kjørte vi inn gjennom et belte av flere meter høyt siv, og var framme i leiren ved elvebredden. I resepsjonen ble vi mottatt av en ung dame som anbefalte at vi alltid hadde med lykt når det var mørkt, og at vi måtte unngå å komme mellom beitende flodhester og elva.
Onsdag 3. juli
Ngepi camp er et spesielt sted. Det ligger i skogen ut mot Okavangoelva, men fra landsiden er leiren skjult av høyt siv i et belte som følger et fuktig sig parallelt med elva, og fra elva er det meste også skjult av høyt siv. Bare enkelte åpne trebygninger og bambushytter på påler eller oppe i trærne er synlige her og der. Den grønne frodigheten står i skarp kontrast til det tørre landskapet vi kom fra. De som driver stedet har et utpreget grønt og miljøvennlig syn på tilværelsen, i tillegg til en humor som går igjen i diverse "opplysningsskilt" og i hele utformingen av stedet. Særleg har fantasien fått fritt utløp i de mange ulike dusj- og toalettløsningene som hører til campingområdene inne mellom trærne.
"Soldekket" ved elvebredden og et par av båtene til Ngepi camp ved Okavangoelva. Hyttene ligger inne mellom trærne.
Vi fikk en time ekstra på øret før det grydde av dag, for det viste seg å være en forklaring på det tilsynelatende langvarige dagslyset kvelden før: Vi hadde kommet så langt øst at vi var inne i en ny tidssone. Denne dagen ventet ikke morgenrushet i bil for å finne motiver til det gode lyset; istedet lyste morgenhimmelen gjennom stråveggene i hytta og varslet forsiktig om at soloppgangen var like om hjørnet. Jeg snek meg ut under myggnettet og løftet stråpersiennen til side, og med et økende surr av våknende fuglelyder rundt ørene gikk jeg ned til elvebredden. Det var satt opp en utsiktsplattform hevet over sivet og elva der, og jeg satte meg til å skue ut over elvevannet som fløt langsomt forbi mens det stadig sterkere lyset bak skogen på motsatt bredd viste at sola snart ville komme til syne. Mellom fuglekvitteret hørte jeg plasking der borte på den andre siden, og ut fra sivet dukket en liten flokk bøfler opp. De beitet seg langsomt nedover langs elvebredden, og da solstrålene kom sigende fram mellom tretoppene over dem ble nattetåka over vannet farget rød.
Skogen på den andre siden var begynnelsen på Bwabwata nasjonalpark. På grunn av krigen mellom okkupasjonsmakten Sør-Afrika og motstandsbevegelsen med tilhold i Angola, og senere lokale separatisturoligheter i Caprivi, hadde dette området vært nesten tomt for folk i lang tid da stridighetene tok slutt i 2002. Området fikk status som nasjonalpark i 2007. Hovedveien østover går gjennom nasjonalparken, men vi slo fra oss å ta kjøreturen oppover til Divundu og inn i området. Nå skulle vi roe ned etter all kjøringen tidligere, og dessuten lå det et mindre verneområde på vår side av elva, bare et kvarters kjøretur mot sør. Og for den saks skyld bodde vi midt i et område der flodhestene beitet om natta, der svømmebassenget var et nedsenket nettinggjerde i elva for å holde krokodillene ute, og der det var registrert over 400 fuglearter - så noen stor utferdstrang følte vi ikke.
Da soloppgangen var unnagjort, tok jeg en tur inne på leirområdet for å se nærmere på fuglelivet som tidligere på morgenen hadde geleidet meg ned mot elvebredden.
Øverst: Hvitbrynet sporegjøk og flodhest-sti gjennom sivet til de nattlige beiteområdene på land. Nederst: Savannepirol og gulbuket løvbylbyl.
Etter frokost så vi oss om i leiren. Ngepi camp har vunnet priser for "camp of the year" i det sørlige Afrika flere ganger og har en stor og begeistret tilhengerskare, men stilen passer nok ikke alle. Det er trolig få amerikanere her, for å si det slik. Hyttene er enkle, med stråvegger som kan rulles opp i stedet for vinduer; baderommene er ikke rom, men relativt åpne løsninger tilpasset omgivelsene, og det anbefales å dusje om ettermiddagen når sola har varmet opp vannet; hele stedet går på solenergi, og den veden som brukes skriver seg fra døde trær samlet inn mer enn tre kilometer fra elvebredden for ikke å bidre til at elvekantskogen ødelegges; alt avfall blir transportert til gjenvinning; det sprøytes ikke mot mygg - disse overlates til edderkopper, gekkoer, firfisler og fugler å ta seg av - og ikke et strå eller en kvist blir brent for å holde "grøntanleggene" ved like, alt får visne ned og råtne der det faller for å gå inn i den store syklusen. De deler ut små treplanter til lokalbefolkningen og betaler den som vil en liten sum pr. måned for å plante dem, vanne dem og beskytte dem mot geiter. Men mest kjent er nok stedet for sine fantasirike toalett- og baderomsløsninger for campinggjestene, alle under åpen himmel og avskjermet av stråvegger, og ofte tilpasset lokal vegetasjon med navn som "View with a loo", "lava-tree" og "poop-a falls" (etter nærliggende Popa falls, en serie stryk der Okavango faller fire meter). For den som har tid til overs, er det spøkefullt laget en "ablution tour", dvs. et turopplegg som går innom alle de ulike camping-baderommene.
Øverst: Hytta i Ngepi camp med hage og morgensola inn på myggnettingen rundt senga, og til høyre luftig baderom med dusj ved en av teltplassene.
Nederst: Inngangen til "Unlimited Star Bathroom". Døra var en trepinne skiltet med "door", enkelt og greit. Til høyre ventes det på at frokosten skal bli ferdig...
Vi for vår del satte kursen mot Mahango, et tidligere viltreservat som nylig ble innlemmet i Bwabwata nasjonalpark, men på vår side av elva. Det er et relativt lite område på bare 250 km2 på grensa mot Botswana, men omfatter både et stort sumpområde i øst der Okavango begynner å bre seg utover, og skogkledd savanne i vest. En grusdekket gjennomfartsvei til Botswana, C48, går gjennom området. Øst for denne går en avstikker langs Okavangoelva som er grei å kjøre på, mens veinettet i den mye større vestlige delen av Mahango består av to uttørkede elveleier som i vinterhalåret består av sand og i sommerhalvåret av mudder. Ved porten til nasjonalparken står en bygning der en kvinnelig ansatt tok imot inngangspengene og utstyrte oss med et kart. Jeg spurte om veiene i vest var noenlunde kjørbare på denne tiden av året. "Do you have a 4WD?" "Yes." "Do you know how to use it?" "Well..." "Then you shouldn´t go there."
Det gjorde vi da heller ikke, og uansett hadde det ikke blitt tid den dagen, for bare den lille østlige delen var mer enn innholdsrik nok til at vi ikke rakk over alt. Straks vi kjørte inn i nasjonalparken var det som å være tilbake i Etosha, bare at i bakgrunnen lå ikke den uttørkede Etosha Pan, men Okavangoelva bak et kilometerbredt våtmarksområde. En flokk elefanter plasket langt ute mot horisonten, og et sveip med kikkerten avslørte at omtrent alt som kan krype og gå av sørafrikanske våtmarksfugler var på plass. 450 fuglearter, to tredjedeler av alle fuglearter i Namibia, er registrert her. Det er dessuten registrert 869 plantearter i Mahango alene, noe som er 25% mer enn i selve Okavangodeltaet i Botswana. I Namibia er det bare hundre ganger større Etosha som har flere pattedyrarter enn lille Mahango med sine 99.
Et karaktertrekk ved Mahango er de store baobab-trærne (også kjent som apebrødtrær). De feller løvet tidlig i tørketida om vinteren.
Mahango var en positiv overraskelse, men vi måtte skynde oss tilbake for å rekke en båttur vi hadde avtalt samme kveld halv fire. Ettersom det bare var to timer til solnedgang, ble det ikke tid til noen lang utferd, særlig fordi båtføreren viste seg å være en ihuga krysser som stoppet ved absolutt alt av fugleliv. Med mye strå og kratt langs bredden var det bare noen få av disse som var spesielt fotogene, så tiden rant ut mens vi ventet tålmodige på at vi skulle nærme oss en flokk flodhester lenger nede langs elva. Hadde vi vært alene i båten hadde det sikkert latt seg gjøre å plukke ut de gode motivene, men vi hadde med en annen kar med tungt fotoutstyr som smokket av gårde fem bilder i sekundet mot alt som rørte seg, og båtføreren oppfattet sikkert flommen av eksponeringer som en bekreftelse på at han gjorde de rette valgene - selv om jeg demonstrativt lot kameraet ligge i ro. En flokk fargerike bietere strømmet ut av hullene i en sandbanke da vi kom rundt et hjørne, men dessverre litt for brått til at noen av oss fikk tatt kameraene i bruk. Båtføreren mente at fuglene hekket nå mens elva var på det laveste, for om sommeren kunne vannstanden øke 3-4 meter. I det minste holdt de nok på å forberede hekkingen, for tørketida ville vare enda noen måneder - og ifølge bøkene starter ikke hekkingen før tidligst i august.
Omsider hørte vi plaskingen og gryntingen av flodhester, og vi fikk demonstrert den store respekten de lokale har for disse dyrene. Særlig mye nærmere enn 50 meter gikk ingen, heller ikke med motoren i gang.
Vi hadde så smått begynt å vende snuten hjemover, og gled stille kloss inntil en stråbanke da Idun ropte ut "krokodille!", og nesten i samme sekund kastet båtføreren seg over påhengsmotoren med hektisk rygging, gassing og manøvrering til vi ble liggende stille. Det samme ble krokodillen, som lå på en bunt med strå like ved båtdekket vårt. Lyset var blitt svakt, men jeg så sjansen for noen miljøbilder og la meg flatt ned med vidvinkelen stikkende utenfor kanten på båtdekket. Det er ikke alltid så enkelt å bedømme avstander gjennom et vidvinkelobjektiv, men jeg regnet med at båtføreren ville si fra dersom vi kom for nær.
Sjelden har så få tatt så mange bilder i løpet av så kort tid av noe så ubevegelig. Krokodillen var ikke mer enn en og en halv meter lang, og smilte pent der den lå, så jeg tok sjansen på å strekke fram handa for å fjerne et forstyrrende strå. Da var den plutselig ikke ubevegelig lenger, for i løpet av et tiendedels sekund lød et plask og krokodillen var borte - mens jeg framdeles holdt rundt strået... Man skal nok ikke undervurdere tilsynelatende trege dyr, særlig når de har så mange tenner.
Lignende tankegang gjorde seg gjeldende da det var tid for å tørne inn etter middag. På en stolpe i de unges rom satt en edderkopp ubevegelig oppunder stråtaket; den var omtrent fem centimeter i diameter med bein og det hele, og forårsaket en relativt fantasirik tankerekke som for de unges del konkluderte med at det var tryggest å overnatte i bilen. Det mente jeg var å overreagere en smule, for selv om jeg ikke kjente til afrikanske edderkopper var jeg sikker på at dersom det fantes farlige arter i området hadde vi helt sikkert fått vite om det. Dessuten var det jo heldekkende myggnett rundt begge sengene i rommet, og for å demonstrere at det var umulig for både insekter og dyr å komme gjennom, løftet jeg litt på den ene madrassen og stappet myggnettet godt inn under kanten. Jeg kunne nesten kjenne hvordan rasjonaliteten nok en gang var i ferd med å seire, da plutselig en edderkopp av samme type sprang opp like ved fingrene mine - på innsiden av myggnettet! Kanskje var det hastigheten jeg trakk til meg hendene med som gjorde utslaget; i alle fall tilbrakte de unge natta i bilen.
Torsdag 4. juli
Dagen startet med en annen slags båttur; i går hadde vi vært ombord i en plattformbåt med påhengsmotor og to kjøler, denne gangen skulle vi prøve en mokoro. Det er i utgangspunktet en 3-4 meter lang kano laget av en uthult trestamme, og blir staket eller padlet med en åre. Dagens utgaver blir laget av glassfiber i Botswana, men er formet helt som de originale trebåtene. De er med andre ord helt uten kjøl, flyter høyt og ser svært ustabile ut. Det var derfor greit at det ble delt ut redningsvester, selv om jeg hadde såpass tiltro til fartøyet til at jeg tok med et kamerahus og to objektiver. Vår unge staker ga oss et lynkurs i hvordan man kommer seg opp i en mokoro uten å velte den, og så var vi på vei - to av oss sittende på hver vårt sete foran, og stakeren stående bak. I starten satt vi spente som kvister for å holde balansen, men etter hvert gikk det bedre og vi kunne slappe av.
Guiden vår var litt reservert til å begynne med der han stod bak og staket, men han tødde opp da vi stilte spørsmål om det meste, og viste seg å være en svært så trivelig ung mann. Han staket og padlet oss motstrøms mens sola steg over skogen i øst, og der vi satt i vannflata med vegetasjonen over oss og gled gjennom små kanaler og åpne flater mellom sandbankene føltes det som vi kom mye lenger av gårde enn under gårsdagens båttur. Langt foran oss kunne vi høre flodhestene pruste og plaske. Vi fikk beskjed om at dersom vi møtte på flodhester, måtte vi under ingen omstendigheter hoppe i vannet, uansett hva som skjedde. Helt greit for meg. Så ble det opplyst at vi nå gled gjennom krokodillekanalen, med et lite tillegg om "keep your hands in the boat". Det ble grunnere, og mellom vannliljebladene kunne vi se elvebunnen. Ingen krokodiller viste seg, men da vi var ute på dypere vann igjen brøt plutselig en flodhest overflaten og snøftet tjue meter til siden. Dette var "too close", så guiden vår fikk opp frekvensen betraktelig og padlet oss inn mot bredden. Der ble vi stående helt stille med fronten på land og kikket tilbake på flodhesten som fløt der stille. Jeg tror guiden var klar til å gi ordre om å evakuere båten, men inntil videre ble han stående rolig og se bak seg. Det gikk ti tause minutter i sivet, så hadde flodhesten drevet langt nok nedover til at vi kunne fortsette. "Too close", gjentok guiden og staket oss ut i vannet igjen.
Noen kilometer oppover elva siktet vi oss inn på en stor sandbanke, og gikk i land der. Guiden var glad for en pause etter å ha staket oss mot strømmen i over en time; nå fortalte han at vi var inne i Bwabwata nasjonalpark, et rikt område som lenge hadde vært kjent for de gode viltforekomstene. Navnet Bwabwata skulle ifølge ham beskrive lyden av mageaktivitetene til en person som hadde forspist seg og var i ferd med å lette på trykket...
Tilbake igjen fulgte vi Bwabwata-siden av elva. Det var mer fugleliv der, men også mer strøm og sandbanker og ikke de helt stillestående, avsnørte områdene med vannliljer som på vestsida.
Tilbake i leiren flyttet vi over i to trehytter ved elvebredden. De første nettene hadde alle disse vært opptatte, så vi hadde fått en større hytte med to rom på bakkenivå. Noen av oss var lettet over å si farvel til edderkoppene, og lurte på hva som ventet oppe i trærne. Men før vi fant ut av det, kjørte vi en tur til Mahango. Det spesielle med denne lille nasjonalpark-avleggeren er at den er den ene av to nasjonalparker i Namibia der det er tillatt å ferdes til fots. Så påstås det i hvert fall i reisehåndbøkene. Ved inngangen til parken fikk vi et litt annet inntrykk, for der sirklet en ansatt inn to rasteområder på et kart - og vi oppfattet disse som tilgjengelige for ferdsel utenfor bilen. I ettertid har jeg funnet flere nettsider som nevner at man kan ferdes fritt til fots i hele Mahango, men ingen av dem er offisielle, statlige sider. De to rasteområdene er ved et stort baobab-tre omtrent midtveis nedover langs elva, det andre heter Kwetche og ligger ved elvebredden noen kilometer lenger sør.
Man må naturligvis være oppmerksom på at det kan være risikabelt å ferdes til fots i et område med bøfler, elefanter, flodhester - og en og annen løve. Vi avgrenset våre egne vandringer til terrenget umiddelbart rundt de to rasteplassene, men hadde vi vært sikrere på lovligheten av å utvide undersøkelsesradiusen hadde vi nok gjort det. Men kanskje ikke så mye, for like ved baobab-treet så vi en elefant i et glimt mellom trærne. Det ligger lange strekninger med sumpvegetasjon mellom rasteplassene og selve elveløpet; ut dit er det ikke mulig å gå - men det er uhindret utsikt mot et storslått panorama med bøfler og elefanter i det fjerne. Og et rikt fugleliv både ute i våtmarkene og overalt ellers.
Campingutstyret i bilen hadde ikke vært i bruk siden Waterberg, så i skyggen av trærne rundt baobab-rasteplassen stilte vi opp stoler og bord og inntok lunsjen i det fri. Vi ventet riktignok til to bavianer som gikk rundt og samlet frukter på bakken hadde forsvunnet, men en enslig marekatt som satte seg på en veltet trestamme og iakttok oss ble vurdert som en grei nabo. Den ville dessuten sikkert fungere som varsler dersom noe stort og farlig skulle dukke opp.
Mahango er et lite, men svært rikt område som bør utforskes langt bedre enn vi fikk gjort. Tallet på besøkende er beskjedent, men mange nok til at dyrene er vant til folk - eller rettere sagt biler. Det kan hende at muligheten til å ferdes til fots ikke gir så mange ekstra muligheter når det gjelder pattedyr, men med tanke på fuglebilder vil en fottur i Mahango være bortimot uovertruffen.
Tilbake i Ngepi utforsket vi våre nye trehytter. Den ene var av pensjonisttypen uten særlig bakkeklaring, den andre lå hevet ut over sivet i elvekanten og var plassert slik at den ga direkteutsyn mot soloppgangen fra hodeputa. Solnedgangen så heller ikke så verst ut. Etter en omgang med lyktene om kvelden ble hyttene erklært edderkoppfri, og for at de unge skulle få nattero sprøytet jeg for syns skyld litt myggmiddel på myggnettingen. Litt spenning må man likevel ha ute i bushen, og i dette tilfellet dukket den opp i form av mus i takhalmen. Og ute på trestammene. Jeg fikk dessverre ikke artsbestemt dem, men de var relativt store og lyse, med store svarte øyne og store ører, nesten som ørkenrotter. Ettersom de hadde utseendet med seg, ble de akseptert uten for mange dikkedarer.
Solnedgang over Okavango sett fra plattingen på trehytte nummer 11.
Fredag 5. juli
I løpet av natten hadde de elskelige musene gnaget i stykker glidelåsen på fotosekken min. Ikke verre enn at det lot seg gjøre å bruke den etter en omgang med nål og tråd, men den måtte håndteres med forsiktighet. Hva musene hadde funnet så fristende er ikke godt å si, kanskje var det bare en svært velluktende glidelås. Uansett var det annet å gjøre om morgenen enn å fundere på denslags. Litt før seks lysnet det på østhimmelen, og fra senga så jeg ut på den stadig klarere silhuetten av skogen i Bwabwata på den andre siden av elva mens fuglelivet våknet til i trærne over og rundt oss. De få trinnene ned til elvebredden ble en kort tur, men noen ganger er det de små hendelsene som gir de fineste opplevelsene. Okavango gled sakte forbi og holdt sivet langs bredden i sitrende bevegelse, og mens jeg satte meg ned på elvebanken skrek den afrikanske havørna i skogen på den andre siden. Lyden av Afrika. Nå raslet det i sivet der borte også, et par bøfler passerte på den faste morgenrunden langs elvebredden. Ennå hadde ikke sola kommet over skogkanten, så lyset var litt knapt. En prustende lyd fra vannflata trakk oppmerksomheten lenger ned. To flodhester med en unge på slep kom glidende sakte gjennom vannet. De stoppet et stykke fra bredden, og strømmen i elva dro med seg en lys stripe av krusninger bak dem. Nå bikket sola såvidt over tretoppene i bakgrunnen, og like etter glødet det i sivet bak flodhestene. Ungen dukket under og forsvant rett som det var, men de to voksne holdt seg på plass. Det må ha vært en sandbanke under dem, for de ble værende på nøyaktig samme sted i over en time før de dykket og fortsatte videre oppstøms.
Dagen var satt av til ingenting annet enn å nyte omgivelsene og ta livet med ro. For min egen del betød det å se nærmere på fuglelivet under trekronene, etter å ha fotografert en langhaleskarv som hadde fast hvileplass på ei trerot i vannkanten vd hytta.
Tre typiske representanter for det loale fuglelivet: Langhaleskarv (Phalacrocorax capensis), sumpskriketrost (Turdoides hartlaubii), og blåøret glansstær (Lamprotornis chalybaeus)
Ngepi ligger ikke så langt unna relativt tettbefolkede områder, men har klart å bevare elvekantskogene og det rike fuglelivet der gjennom et tett samarbeid med lokalsamfunnene i området rundt. Lokalstyrte verneområder, Community conservancies, har vist seg svært vellykkede i Namibia og er blant annet en av de viktigste grunnene til at krypskyting ikke har grepet om seg som i andre afrikanske land.
I 1996 ble det vedtatt et lovverk som ga lokalsamfunnene mulighet til å opprette egne verneområder, og retten til både å forvalte og høste fordelene av dyrelivet i sitt område, blant annet gjennom turisme. Lokalsamfunn som øsker å få status som et community conservancy (beklager engelsken, men dette er såpass langt unna norsk naturvern at jeg ikke finner passende ord) må søke til miljøverndepartementet. Grensene for området blir så satt i samarbeid mellom staten og lokalsamfunnet, og et landsbyråd får ansvaret for å forvalte naturen i området på bærekragtig vis. Mange tidligere beiteområder der konflikten mellom husdyr og ville dyr var konstant og påtrengende, har blitt omgjort til verneområder der husdyrtap blir akseptert og erstattet. Ikke fullt ut, for det er det ikke penger til, men utenfor de lokalstyrte verneområdene er det ingen erstatning å få i det hele tatt... I tillegg kommer at lokalsamfunnet gjennom samarbeid med safariselskaper og steder som Ngepi camp får del i pengene som blir lagt igjen av turistene som kommer for å se på dyrelivet. Etter hvert har lokalbefolkningen også begynt å drive sine egne overnattingssteder og campingplasser, og det finnes nå et tredvetalls slike over hele Namibia. Alt av inntekter fra et community conservancy må fordeles til lokalsamfunnet, og dette skjer gjerne gjennom et landsbyråd.
Inntekter fra turismen kan skrive seg fra flere kilder, som overnattingssteder i form av lodger eller campingplasser (enten egne eller gjennom samarbeidsavtaler med private), besøkslandsbyer der man kan gjøre seg kjent med lokale tradisjoner, salg av håndverksprodukter, og ikke minst inntekter fra safariturister enten de jakter med fotoapparat eller skytevåpen. Blant sistnevnte gruppering fines det dem som betaler mellom 50 og 100 000 kroner for en løve, og det er mange penger i samfunn der dagslønnen kanskje begrenser seg til en femtilapp. Det kan kanskje virke fristende da å gi flere jaktlisenser enn godt er, men de fleste har funnet fram til et bærekraftig nivå på forvaltingen. Så lenge lokalsamfunnene tjener penger på å forvalte naturen godt, gjør de det - og siden de første lokalstyrte verneområdene ble opprettet i 1998, har lokalsamfunnene til sammen hatt inntekter på flere hundre millioner kroner. Du kan lese mer om community conservancies her.
På grunn av disse inntektene har lokalbefolkningen direkte egeninteresse av et rikt dyreliv, særlig av de artene som turistene helst vil se. Krypskyting er derfor et minimalt problem i Namibia. Bestandene av mange arter har økt vesentlig, mens man i andre deler av Afrika har en negativ utvikling med økende krypskyting for å skaffe mat og tjene penger på det svarte markedet for nesehorn og elfenbein.
Men i den Namibiske gitarhalsen, omgitt av naboland på alle kanter, er det ekstra utfordringer i form av utenlandske krypskyttere som tar seg over grensene. Etter at vi hadde reist fra Okavango, kunne vi lese at det var funnet et forgiftet elefantkadaver i Bwabwata najonalpark. Rundt det lå 600 døde individer av den rødlistede hvitryggede gribben. Årsaken er trolig at krypskytterne ønsker å kvitte seg med gribbene, som lett kan røpe hvor de er i aktivitet...
