Costa Rica del 3 - Det karibiske innlandet
Turen med elvebåt fra Tortuguero tilbake til La Pavona gikk uten grunnstøting eller andre viderverdigheter, etter at regnet hadde fått vannstanden i elva til å øke igjen. Bilen stod og ventet under sitt bølgeblikktak, og vi kunne raskt sette kursen tilbake samme vei som vi hadde kommet, i retning Guapiles og den karibiske hovedveien mot Puerto Viejo de Sarapiqui. Første del av turen gikk gjennom hovedområdet for bananproduksjonen i Costa Rica, med et nettverk av plantasjer, veier og små landsbyer i det som en gang var frodig regnskog. Her trykker bananindustrien og menneskene kontinuerlig mot Tortuguero nasjonalpark i øst, både fysisk og kjemisk: Bananproduksjon forutsetter omfattende arealbruk, og bruk av gift mot insekter, nematoder og sopp for å holde bananene fine nok til at europeere og amerikanere vil kjøpe dem, og ikke minst får hver enkelt bananklase tredd på seg sin egen blå plastpose å utvikle seg i. Hvor mange millioner slike plastposer som brukes, og hvor mange av dem som havner ute i naturen kan man bare undres på, for å si det diplomatisk. For tjue år siden skapte plastposene årlig 4,6 millioner kilo avfall (Worobetz 2000), og når det først er nevnt, kan vi vel like godt også ta med at det ble brukt 8,3 millioner kilo giftstoffer mot banan-nematoder og 111 millioner kilo gjødsel. Tallene har nok bedret seg siden da, men det er ikke usannsynlig at guiden Roberto i Tortuguero hadde rett i sin antagelse om at det er forurensing som har skylden for at krokodiller og kaimaner har forsvunnet fra Tortuguero.
Det karibiske bananlandet ligger i et område med ekstremt stort biologisk mangfold, og trass i nasjonale mål og ønsker om å ta vare på mer natur er det nok mest den begrensede lønnsomheten i bransjen som bremser den videre ødeleggelsen av skogarealer. Mot kysten er det verneområdene Tortuguero og Barra del Colorado som hindrer ekspansjonen, og mot vest er det fjellene og en del mindre, dels private naturvernområder. For å unngå at hele det ekstremt artsrike området splittes opp, er det lagt planer om en ny nasjonalpark i nord (Maquenque nasjonalpark) og en biologisk korridor som kan binde denne sammen med Braulio Carrillo nasjonalpark i sør. Den planlagte korridoren kalles gjerne Zona Protectora La Selva, etter det berømte skogområdet med forskingsstajonen La Selva ("skogen"). Det var mot La Selva vi nå var på vei. Riktignok ikke til selve forskingsstasjonen (der er det relativt mange om beinet), men til en nesten like kjent lodge med navnet Selva Verde noen kilometer unna. Denne har sitt eget private reservat som vil gå inn som en viktig del av den biologiske korridoren.
Det var særlig regnskogens mer småvokste beboere som lokket oss hit. Ved forrige besøk til Costa Rica så vi for oss å finne pilegiftfrosker nærmest overalt, etter å ha lest på turistindustriens lett villedende nettsider, men hadde ikke sett en eneste. Den gangen hadde vi holdt oss i fjellskogene og på Stillehavssida av landet, men nå visste vi bedre. Det er i lavlandet på den karibiske siden av fjellet at pilegiftfroskene (og andre frosker) er lettest å finne. Det hadde vært en mulighet ved Tortuguero, nærmere bestemt ved Tortuguero Hill et stykke nord for bosettingen, men stien der hadde vært stengt på grunn av for stor slitasje, så dit kom vi oss ikke. Dessuten viste vi at neste stopp var selve smørøyet for smått dyreliv, så vi tok det ikke så nøye heller.
Og nå nærmet vi oss neste stopp. Et lite stykke etter å ha passert veien inn til La Selva biologiske stasjon kom vi til byen Puerto Viejo de Sarapiqui, og 5-6 km senere var vi framme ved Selva Verde Lodge. Dette er et sted som ofte blir nevnt i samme åndedrag som La Selva biologiske stasjon, men mens sistnevnte er en forskningsstasjon med mulighet for overnatting også for legfolk, er Selva Verde en lodge med fokus på artsmangfold og naturvern. Felles for begge er at de har sine egne, private regnskogsreservater som begge vil bli verdifulle tilskudd til Zona Protectora La Selva. Eiendommen som Selva Verde ligger på ble kjøpt for å hindre hogging av skogen i området, og først senere ble lodgen bygd. Den ble plassert på en tidligere elvebredd og delvis opp en skråning mot veien som etter hvert kom gjennom området. Selva Verde består av et skogområde nord for hovedveien, selve lodgen mellom hovedveien og elva Sarapiqui, og et stort privat naturreservat sør for elva. I det siste området er det ikke adgang uten guide, men strengt tatt behøver man heller ikke å krysse elva for å finne dyreliv. Det går stier i skogen rundt lodgen, og i skogen nord for veien, der man kan ferdes som man vil.
Etter å ha sjekket inn, rakk vi ikke engang å finne fram til riktig hytte med bagasjen før vi fant den første pilegiftfrosken (den grønne og svarte Dendrobates auratus), en ferskvannsskilpadde og en grønn iguan som var så stor at den ikke lenger var grønn, men hadde fått de voksnes gråbrune farge.
Fra resepsjonen oppe ved veien går en overdekt gangvei (for at man skal kunne ferdes tørt også når det regner) rundt til de ulike kompleksene med hytter i skogen. Et skilt ved gangveien markerte begynnelsen på en sti, og vi tok sakte og undersøkende fatt på turen. Etter drøyt 20 meter viste den første røde og blå pilegiftfrosken (Oophaga pumilio) seg, til allmenn begeistring. Den var ørliten; enda mindre enn den svarte og grønne, men litt mer aktiv og ikke vanskelig å finne der de kravlet rundt i nedbrutt vegetasjon på skogbunnen. Den grønne og svarte D. auratus var som regel å se på morkne, liggende trestammer.
Pilegiftfroskene er en gruppe med flere slekter og en hel masse arter små og fargerike frosker som er mer eller mindre giftige. Hvor giftige de er, kan man til en viss grad lese ut av hvor iøyenfallende fargemønster de har, for fargene fungerer som advarsel til andre dyr om at det ikke lønner seg å spise dem; et fenomen som kalles aposematisme og som vi fra mer hjemlige trakter kjenner fra vepsenes gule og svarte varselfarger. Fordi pilegiftfroskene er uspiselige og sier klart fra om det, kan de i motsetning til de fleste andre frosker tillate seg å være dagaktive. Den giftigste arten er den knallgule Phyllobates terribilis fra Colombia, den produserer batrachotoxin som er blant de sterkeste giftstoffene som er kjent. Navnet pilegiftfrosk skyldes at noen indianerstammer bruker giften på sine blåserørpiler; å stryke pilen over ryggen på en stresset Phyllobates terribilis gir en ørliten mengde gift som er tilstrekkelig til å ta livet av selv de største dyr på sekunder. De Costaricanske pilegiftfroskene er ikke blant de giftigste, men giften kan føre til kvalme, svimmelhet og i noen tilfeller også hjertestans dersom man skulle håndtere en frosk og glemme å vaske hendene etterpå.
Den røde og blå pilegiftfrosken er relativt nylig overført fra slekten Dendrobates til Oophaga, som betyr "eggspiser", og har en ganske uvanlig livssyklus for å sikre at avkommet skal få et trygt sted å vokse opp. Hunnen legger 4-5 egg på et blad på skogbunnen, og hannen holder dem fuktige ved å frakte vann som den gulper opp. Når rumpetrollene klekker, bærer hunnen dem ett for ett på ryggen opp i et tre, der de typisk plasseres nede i den vannfylte bladrosetten på en Bromelia. Disse plantene lever som epifytter eller snyltere på trestammer og greiner, og bladene sitter i en dyp rosett som regnvann samler seg i. Fordi det ikke er så mye å leve av nede i en slik liten vannansamling, legger hunnen et ubefrukted egg i vannet sammen med rumpetrollet. Det er dette egget (og flere til etter hvert) rumpetrollet lever av, derav navnet "eggspiser".
Stisystemet i åsen på nordsida av veien gikk gjennom et område med sekundær skog, dvs. skog som er i ferd med å og utvikle seg mot primær regnskog dersom den får vokse i fred. Den ligger som en kile gjennom et landskap som var blitt ryddet for skog tidligere, og danner en viktig del av den biologiske korridoren som Selva Verde er en del av.
Vi hadde knapt gått noen titalls meter, og jeg var fokusert på skogbunnen til side for stien da et rop bakfra fikk meg til å lette på foten. Jeg hadde tråkket på en slange. Den var liten og mørkebrun, trolig et ungt eksemplar med sine knappe 20-30 cm. Den var tilsynelatende uskadd, men så litt stresset ut der den ble liggende i ro og i ett sett spilte med tunga. Ut fra bildene ble den senere artsbestemt til en "elegant litter snake", Rhadinaea decorata, som blant annet lever av små frosker og firfisler. Dette var vår tredje slange på denne turen; og dermed hadde vi kommet over tre ganger så mange som på forrige tur.
Som de andre slangene vi hadde sett, var heller ikke denne spesielt giftig. Litt mer fryktinngytende var de tre centimeter lange maurene som klatret på en trestamme i utkanten av skogen. Dette var såkalte "bullet ants" (Paraponera clavata), som visstnok har fått navnet sitt fordi det skal gjøre like vondt å bli bitt av dem som å bli skutt. Hvor mye forskning som ligger bak påstanden er jeg usikker på, men i alle fall regnes bittet som det mest smertefulle noe insekt kan gi. Maurene bygger bol ved foten av et tre, og bruker treet som sitt næringsområde. En av flere gode grunner til å følge rådet om ikke å ta på trestammer i tropiske områder, i alle fall ikke uten å ta en kikk først...
Foruten de små pilegiftfroskene hadde vi flere amfibier på ønskelisten, ikke minst den rødøyde trefrosken (Agalychnis callidryas) som har blitt et symbol for turistindustrien i Costa Rica, med sine store røde øyne, lysegrønn kropp med blå sider, og et konstant, vennlig smil. Trefrosken er nattaktiv, og tilbake ved lodgen i skumringen tok jeg en avstikker på samme sti som tidligere på dagen for å se etter den. I løpet av kort tid kom jeg over en glassfrosk, men det var blitt for mørkt til å ta bilder, så jeg gikk til hytta for å finne en lommelykt. Da jeg kom tilbake var glassfrosken forsvunnet, men jeg tok en runde og lyste på alt som var av bladverk langs stien. Med kameraet på stativ og et stillesittende motiv bruker jeg heller lommelykt enn blitz som belysning; det er lettere å dirigere lyset dit du vil ha det, og du kan se resultatet direkte i søkeren før du tar bildet. Her spilte det også inn at det på skiltet ved starten på stien stod at blitz ikke måtte brukes på frosker fordi det kan skade øynene og huden deres. Det hørtes diskutabelt ut, men den diskusjonen hadde jeg ikke lyst å ta der og da.
Jeg fant ikke så mange frosker i mørket. Men det var stemningsfullt å gå der og lytte på sikadenes gnissende sang og andre nattlyder som stadig økte i omfang, særlig når jeg slo av lyset og det ble belgmørkt.
Etter over en time i mørket hadde jeg fulgt stien rundt lodgen og hadde kommet til restaurantbygget i skogkanten. Ennå hadde jeg ikke funnet noen rødøyd trefrosk, og var i ferd med å pakke sammen da jeg la merke til entusiastiske svenske røster ikke langt unna. Jeg fulgte lyden, og så snart lyskjeglene fra flere lommelykter ved det lille damanlegget utenfor restauranten. Det vokste flere storbladede planter rundt dammen, og det var noe inne mellom plantene som tiltrakk seg opperksomheten fra lys og fotoutstyr. Av samtalene hørtes det ut som det foregikk et fotokurs der; i alle fall var det en mannlig stemme som hørtes litt mer sjefete ut enn de andre, og etter hvert skjønte jeg at det måtte være frosker de fotograferte.
Det hadde ikke slått meg å lete etter rødøyde trefrosker i det oppmurte damanlegget, men her fant jeg dem altså omsider. Da svenskene var fornøyde og trakk seg tilbake, kunne jeg overta scenen og fant fram til tre av de rødøyde skjønnhetene. Det var tydeligvis ennå litt tidlig på kvelden, for den ene lå i dagleie som en lysegrønn kladd på et blad, med de fargerike delene av kroppen skjult og øynene lukket. De andre to holdt seg også i ro, men det var gjerne ikke så rart etter å ha blitt belyst med lommelykter i en halvtimes tid. Og litt til skulle det vare, for med teleobjektiv og mellomring på stativ og 1/8 sekund lukkertid måtte det noen forsøk til for å få akseptabel belysning og skarpe bilder.
Fredag 25. mars
Før frokost satte jeg meg til ved en fóringsplass for fruktetende fugler på hjørnet ved restaurantbygget. Midt i hekketida var det ikke så mange som stakk innom, men det holder man saktens ut når man sitter i en behagelig stol og kjenner på luktene fra kjøkkenet. Et ekorn kom nedom flere ganger, forsynte seg med en banan og stakk av med den samme vei som det hadde kommet. Den skjærestore Montezuma-oropendulaen (Psarocolius montezuma) stakk også innom et par ganger. Dette er en av de største fuglene som vever reir, og reiret er det naturligvis også litt størrelse over; den runde reirkula henger i enden av et meterlangt oppheng av tett sammenvevde strå ute i enden av de ytterste greinene i høye trær. Koloniene er både støyende og iøyenfallende.
Vi hadde meldt oss på en guidet tur klokka ni om morgenen, ettersom det var eneste mulighet for å slippe inn i reservatet på den andre siden av elva Sarapiqui. Hengebroa over elva kan man ferdes på, men for å komme inn i skogen må guiden låse oppp en port i enden av broa. Da er man inne i primær urskog som har fått stå urørt og har trær av store dimensjoner. Mer dyreliv enn rundt lodgen så vi likevel ikke, med unntak for en manakin-spillplass og flaggermus i dagleie. Tre av dem hang sammen under et stort blad, og en gruppe på 7-8 hadde søkt ly inne i et digert, hult tre. Dårlige lysforhold og guiding betød at det ikke lot seg gjøre å få tatt brukbare bilder. Vi går som regel uten guide, for de har sjelden tid å avse til fikling med stativ og testing av blitslys, særlig når det er andre folk i følget. Rett nok får man mange gode tips om å finne fram til forskjellige arter, men skal det fotograferes er det som regel best å ferdes på egen hånd. Man ser kanskje ikke like mye, men har rikelig med tid til å konsentrere seg om det man finner. Og så varierer det litt hva guidene er interesserte i. Vår hadde god greie på trær og planter, men brydde seg ikke så mye om krypdyr og amfibier.
Uansett hadde vi ikke noe valg denne gangen, og måtte bare følge med. Jeg hadde funnet fram reservekameraet for å slippe å bruke tid på å bytte mellom tele og normalobjektiv, men ble selvfølgelig stadig hengende etter. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av den gamle skogen.
Den eldste regnskogen ligger sør for Selva Verde, men et område med yngre skog mot nord er kjøpt opp for å sikre en sammenhengende korridor mot den planlagte Maquenque nasjonalpark. Den yngre skogen inneholdt ikke de store gamle trærne, slik som Almendro-treet som den grønne araen hekker i, men var like ugjennomtrengelig og full av liv.
Under ettermiddagsturen i den yngre skogen traff vi en flokk rebelske kapusineraper som tok seg fram oppe i trekronene. Det ble ikke særlig bra bilder i halvmørket, men en av apene kvitterte i alle fall for forsøket ved å sende en dusj med urin før den stakk skrikende av.
Men i denne delen av verden behøver man ikke bevege seg langt for å finne dyrelivet. En grønn basiliskhann ble oppdaget fra terrassen utenfor hytta vår, der den klatret rundt og spiste bær.
Etter planen skulle vi tatt turen innom La Selva biologiske stasjon i løpet av oppholdet, men dit kom vi oss aldri fordi det var mer enn nok av dyreliv der vi var. Noe får vi ha til gode...
Lørdag 26. mars
Denne dagen skulle vi kjøre over fjellene til Stillehavssida av Costa Rica, Men en tidlig morgentur på stiene ved Selva Verde Lodge ble det jo tid til, før vi måtte ta farvel med pilegiftfroskene i den frodige karibiske skogen. Når vi først hadde fått dem på netthinnen, var de å finne nesten overalt.
Like etter avreise fra Selva Verde hadde vi lagt inn en liten avstikker: Costa Rica Nature Pavillion er et far og sønn - foretagende med bakgrunn i tanken om en biologisk korridor gjennom hele den karibiske siden av Costa Rica. Et landområde er kjøpt inn, oljepalmene fjernet, og naturlig vegetasjon plantet ut. Nå vokser skogen til, og for å tjene penger til videre satsing er det laget en paviljong, en overbygd platting, omgitt av fotogene sitteplasser for fugler som lokkes ned med utlagt frukt. For 20 $ får du slippe til på plattingen og kan fotografere fugler så mye du lyster på en avstand av noen få meter. Fruktetende fugler er det mange av i området, men i hovedsak dreier det seg om et artsutvalg på rundt 20 arter som er regelmessig innom, og en hel del andre som stikker innom nå og da, eller som er mer sky og kan observeres i trærne rundt. I tillegg er det en annen veranda et lite stykke unna, der kolibrier svirrer konstant rundt sukkervannautomater. Det var litt rolig da vi kom, men aktiviteten tok seg raskt opp. Ute på plattingen delte vi plassen med en amerikaner og etterhvert også en italiener, mens kolibriavdelingen lokket til seg flere beøkende.
Frukt ble kuttet opp og tilberedt (og kaffe servert) fra et lite åpent kjøkken ved plattingen, og fruktrester lagt i en liten komposthaug som lokket til seg fruktfluer - som på sin side lokket fram pilegiftfrosker. Også her så vi de to artene vi var blitt vant til fra Selva Verde Lodge. Jeg kunne utvilsomt ha brukt det meste av dagen på stedet, selv om sesongen ikke var den aller beste med tanke på fugler nå midt i hekketida. Men vi hadde en lang kjøretur foran oss, så det ble med litt over to timer.
Etter å ha passert fjellene på veien mot Carara nasjonalpark ved Stillehavet måtte vi innom veisystemet rundt San Jose igjen, og det ble nok en gang en selsom opplevelse. I et stort veikryss viste det seg at hovedveien vi skulle følge vestover var stengt, og på vanlig costaricansk manér var det ingen skilting med informasjon av noe slag. GPSen insisterte på at vi måtte bruke den stengte veien, så dermed var det bare å prøve å lese seg til et alternativ på egen hånd. Det endte to ganger med at vi havnet inne i byområdet igjen, der vi til slutt kom over en trafikkstasjon og fikk opplyst at veien kom til å forbli stengt fram mot midnatt. Noen alternativ reiserute hadde de ikke å tilby (noe som nok delvis skyldtes våre begrensninger når det gjaldt å følge med på maskingeværspansk). Men vi hadde ikke noe ønske om å tilbringe en eneste dag eller natt i byen, så vi valgte å prøve en vei som gikk sørover opp i fjellene før den tok av vestover. Problemet var at også denne veien førte inn på den stengte ruten mot Carara, og vi ante ikke hverken hvor veien var stengt eller hva problemet gikk ut på. Dersom vi støtte på en ny sperring på vei ned fra fjellet, ville det være tynt med overnattingsmuligheter.
Det ble en snirklete tur gjennom fjellskogen, og da vi var kommet langt nok unna San Jose godtok også GPSen etter hvert den nye kjøreruta. Og godt var det, for det var mørkt da vi omsider kom ned i lavlandet. At lokalveien til Cerro Lodge på GPSen viste seg å ikke eksistere i terrenget satte bare en ekstra spiss på opplevelsen, for etter en liten stund fant vi en alternativ tilkomst og kunne til slutt, mange timer forsinket, melde oss i resepsjonen og flytte inn. I mørket kjente vi at vegetasjonen var knasende tørr; en stor overgang fra de fuktige forholdene på den andre siden av fjellene. Mens det ble fiklet med nøkler på trammen utenfor hytta vår, oppdaget jeg en skorpion som også ventet på å få slippe inn. Jeg dyttet den forsiktig utfor trammen med skotuppen, for å unngå skrik og skrål og oppstyr.