Costa Rica del 4 - Skogene ved Stillehavskysten: Carara
Innledning Del 3: Det karibiske innlandet
Stillehavssiden av Costa Rica skiller seg på mange måter vesentlig fra den Karibiske siden. Mens sistnevnte har et stabilt fuktig klima der regnbyger kan forventes hele året, har Stillehavssiden et visst preg av årstidsvekslinger, i alle fall i den nordlige delen. I Guanacaste med Nicoya-halvøya er skogen til og med løvfellende, med en tydelig tørketid fra desember til april. I den sørlige enden av Stillehavskysten, mot Panama, er klimaet fuktigere hele året og regnskogen minner om den karibiske. Midt mellom disse to ekstremene ligger Carara nasjonalpark. Den omfatter den nordligste kystregnskogen i Costa Rica, og ligger i overgangssonen til de tørre tropiske skogene i nordvest. Carara har et rikt biologisk mangfold som følge av at den ligger i overgangen mellom ulike naturtyper, og i tillegg er avgrenset mot nord av Rio Tarcoles som bidrar med våtmarker og arter knyttet til disse. Aller mest kjent er nasjonalparken kanskje som den nordligste utposten for den røde araen i Costa Rica, som ellers bare finnes i regnskogen på Osa-halvøya i sør; og for krokodillene i Rio Tarcoles.
Med utgangspunkt i Cerro Lodge var planen å besøke Carara nasjonalpark, og kanskje også ta en båttur på Rio Tarcoles for å se nærmere på de store amerikanske krokodillene og fuglelivet langs elvebredden. Cerro Lodge er et forholdsvis nytt overnattingssted som fokuserer på naturinteresserte besøkende, og ligger i overgangen mellom skog og beiteland like nord for Rio Tarcoles og nasjonalparken.
Søndag 27. mars
Ingen skorpioner tok turen inn gjennom den relativt romslige dørsprekken i løpet av natta, og jeg fant trass aktiv leting i vegetasjonen heller ikke igjen det eksemplaret jeg hadde dyttet utfor trammen kvelden før.
Åpningstidene for Carara nasjonalpark varierer mellom sju og åtte om morgenen, avhengig av årstidene. Sjekk helst på forhånd, for vi fikk feilaktig oppgitt at nasjonalparken åpnet klokka åtte. Dette er i seneste laget fordi man ikke rekker så langt før aktiviteten dabber av hos dyr og fugler, og den beste tiden for et besøk ville vært fra soloppgang rundt klokka seks og et par timer framover. Men den sene åpningen gir dyrelivet fred i den mest hektiske perioden, og det er jo positivt. Vi hadde ikke tenkt å leie guide her, for vi regnet oss såpass godt kjent med forholdene at vi nok skulle klare å finne mer enn nok dyreliv til å holde oss i ånde - og guidene priset seg ut av markedet for vår del med sine 25$ per person. Det stod likevel en liten gruppe guider klare til å ta seg av dagens besøkende, og en av dem spurte hvor vi hadde tenkt å gå. Jeg svarte at vi ville prøve ut Sendero Meandrica, stien som går helt i nord, gjennom skogen langs Rio Tarcoles. Et godt valg, sa guiden, og tilbød seg å følge oss for førti dollar - inkludert et besøk ved reirtreet til et hekkende par røde araer.
Araene gjorde utslaget, og slik gikk det til at vi fikk oss guide likevel. For å komme til stien måtte vi kjøre et stykke tilbake langs hovedveien, og ta av en bratt, men kort sidevei som stupte ned på en liten parkeringsplass mellom trærne. Der satt en eldre kar ved et plankeskur og passet biler for en liten avgift. Stedet ligger ikke langt unna "krokodillebroa" over Rio Tarcoles, som har ry for å være et svært utsatt sted for bilinnbrudd, så investeringen er vel verd pengene. Vegetasjonen var akkurat like uttørket som vi hadde fått inntrykk av kvelden før da vi parkerte i mørket ved Cerro Lodge. Det knaste i gresset, og guiden kunne bekrefte at det hadde vært uvanlig tørt en lengre periode. Den buktende elva som Sendero Meandrica er oppkalt etter var såpass redusert at lagunen der hegrer og andre våtmarksfugler vanligvis samlet seg på denne tiden, var nesten helt borte. Men vi fikk se om det ikke var en liten vannskvett igjen i midten.
Uansett var det andre ting å se på. Vi hadde knapt kommet i gang før guiden tok en liten avstikker inn i skogen og vinket oss etter seg. Under et palmeblad hang en liten, hvit spøkelsesflaggermus med nesten glassklare vinger foldet under seg. Det var en fast hvileplass som guiden pleide å sjekke når han var innom.
Ellers fikk vi raskt bekreftet at sesongen var svært tørr, noe som tydeligvis ikke var gunstig for fuglelivet. Etter en halv time hadde vi funnet et forlatt kolibrireir og en ny, hvit flaggermus, men ellers var det temmelig stille og rolig. En kollega av guiden vår kom forbi i følge med to tyske fuglekikkere, og kunne bekrefte at det var lite fugl å se denne dagen. Da vi kom bort til lagunen nær enden av den 3-4 km lange stien, var det bare siv å se; ikke noe vannspeil, og bare en enkelt liten hegre som fløy ut av gresset og forsvant.
På veien tilbake tok guiden en avstikker innom et parti med enorme trær der apene gjerne holdt seg. Han mente å kunne høre at det var både brøleaper og kapusineraper oppe i trekronene, men bare de sistnevnte lot seg påvise med teleskopet.
Aper ser ellers ut til å være et sikkert kort å ty til for guidestanden dersom alt annet svikter, og de fleste lar seg da også begeistre om de så bare får et glimt av dem. Men vi hadde allerede vært i nærkontakt med tre av de fire costaricanske apeartene den siste uka, og utstrålte nok ikke fullt ut den forventede entusiasme. Guiden begynte derfor å gå mer i detaljer når det gjaldt planter og trær, et tema han var meget godt bevandret i. Når vi i tillegg viste vår begeistring for stedets krypdyr, og en ny og for oss ukjent fugleart dukket opp, var guiden fornøyd. Etter en om lag tre timers tur i skogen, var turen kommet til araene. De tilbringer natten i mangroveskogen ute ved kysten, og på dagtid trekker de inn i regnskogen for å finne mat (og på veien passerer de gjerne krokodillebroa og flere av lodgene i området). Men hekkingen foregår i store trær som gjerne kan stå ute på de litt åpnere beitemarkene.
Guiden vår bodde på en gård like overfor inngangen til nasjonalparken, på den andre siden av hovedveien. Han kjørte foran oss innover gårdsveien, og vi fulgte etter forbi husene og ut på gressmarker med store, enkeltstående trær. Vi stoppet på litt avstand fra ett av dem, og kunne se et tydelig hulrom 15-20 meter oppe på stammen. På en grein litt lenger oppe satt ganske riktig en rød ara, og etter noen minutter dukket den andre fuglen opp i reiråpningen.
Ifølge guiden er hekkebestanden av rød ara økende i Carara-området, og han kjente selv til omtrent 20 hekkeplasser. Det kan vere så som så med hekkesuksessen fra år til år, men som andre langlivede arter kan araene tåle noen år uten ungeproduksjon uten at det går utover bestanden. Guiden vår mente at akkurat dette paret ikke hadde unger i år, og de så da heller ikke spesielt travle ut der de satt. Den røde araen var tidligere en vanlig art, og for hundre år siden fantes den overalt i Costa Rica. Men rundt 1950 førte skogbruk og bananplantasjer til at arten forsvant fra den karibiske siden av landet, og den finnes nå bare spredt i skogene langs Stillehavskysten. Det er ikke kjent hvor mange par som hekker i Costa Rica, men innenfor artens store utbredelsesområde i Mellom- og Søramerika regner man med at bestanden er i tilbakegang. De viktigste årsakene til dette er avskoging og dyrehandel, men i Costa Rica kaster naturbasert turisme såpass mye mer av seg enn de andre to at man håper dette i seg selv skal være med på å snu trenden lokalt.
Vi fikk etter hvert også besøk av fuglene ved Cerro Lodge, der de lot seg lokke ned av saftige frukter i mandeltrærne. De var alltid å se parvis, og med sine skjærende høye skrik lot de seg knapt overse (eller -høre) når de var i nærheten.
Etter besøket ved araenes reirtre tok vi turen innom landsbyen Tarcoles og en strand i nærheten. Bølgene slo relativt kraftig inn mot land, men annet er gjerne ikke å vente av Stillehavet. Det var varmt og lite skygge, men en liten gruppe svartgribber som hadde funnet et fiskehode satte en ekstra spiss på opplevelsen.
På tilbakeveien stoppet vi ved broa over Rio Tarcoles og tok de store krokodillene der i øyesyn. Like etter at vi hadde vært der syv år tidligere hadde det vokst fram en hel liten industri av showmennesker som gikk ut i elva for å mate krokodillene med høns, men den adspredelsen ble det satt en stopper for i 2014. Krokodillesafari i båter på elva hadde da blitt en viktig lokal næringsvei, og man ønsket trolig en mer seriøs og naturvennlig tilnærming.
Vårt bidrag til en fortsatt satsing på seriøs og mest mulig naturvennlig turisme ble å vurdere de ulike tilbydernes reklameskilt og kontorlokaler i Tarcoles med kritisk blikk, og vi bestemte oss for Jungle Crocodile Safari - men det kunne sikkert like gjerne vært en av de andre.
Mandag 28. mars
I likhet med åpningstidene i Carara nasjonalpark var heller ikke båtturene på Rio Tarcoles tilpasset aktivitetsrytmen til dyrelivet. Første båttur gikk først halv ni om morgenen, men trøsten ble at vi fikk båten helt for oss selv. Det var ikke bare krokodillene i elva som lokket, for jeg hadde sett på nettet at det i tillegg var mulig å komme ganske nær innpå fuglelivet, blant annet rovfugler og ulike hegrer og andre våtmarksfugler. Under planleggingen var denne turen tenkt som et alternativ dersom Tortuguero ikke skulle slå til som ventet, og ettersom Tortuguero hadde vært fullt på høyde med forventningene var det kanskje strengt tatt bedre måter å bruke 120 dollar på fire personer. Eller kanskje ikke; krokodiller var det jo knapt nok lenger i Tortuguero...
Utgangspunktet for krokodilleturene ligger nord for landsbyen Tarcoles, ved sandbankene vel en kilometer oppover elva med samme navn. Vel om bord i elvebåten (av den vanlige typen med soltak over, og plass til 20-30 passasjerer) viste den kombinerte båtføreren og guiden seg å ha god kjennskap til både fugle- og dyreliv. Vi hadde knapt lagt ut fra elva før vi ble gjort oppmerksomme på svarte iguaner og brune basilisker mellom steiner og trerøtter på den bratte elvebredden, og mellom redningsvestene som var pakket inn under soltaket hadde et par blå mangrovesvaler tydelige planer om reirbygging.
Det nedre løpet av Rio Tarcoles renner gjennom et området der skogen er erstattet av åpne beitemarker, og ga dermed et helt annet inntrykk enn den overveldende frodigheten langs jungelkanalene i Tortuguero. Først når man passerer broa med hovedveien får man skogen i Carara nasjonalpark på østre elvebredd, men så langt kunne vi ikke manøvrere på grunn av den lave vannstanden nå i tørketida. Noen flekker med småskog finnes likevel her og der, og vi hadde bare vært underveis noen minutter før en natthegre ble oppdaget i buskaset.
Ikke lenge etter dukket den første krokodillen opp. Den var tydeligvis vant til båter, og ble rolig liggende i vannflaten og betrakte oss med uutgrunnelige øyne. Etter hvert dukket det opp flere, stort sett enkeltvis enten i vannet eller liggende på sandbankene ved elvebredden. Lyset var blitt ganske hardt etter hvert, men det var uansett spennede å få se de store dyrene på nært hold. - Hold hendene i båten, sa guiden, men det hadde han ikke trengt å si.
Så langt opp i elva som vi kunne komme på liten vannføring, lette guiden opp en gammel kjenning: En fem meter lang kjempe som lå inne under et parti med vegetasjon. Vi fikk studere den noen minutter før den syntes det fikk være nok, og uten en bevegelse lot seg synke ned i det brune vannet og ut av syne. Der ble den værende uten at så mye som en luftboble avslørte at den lå i grumset og voktet på oss.
Vi så en hel del ulike fuglearter på bredden, men den lave vannstanden førte til at det var store områder som var for grunne til at selv den flatbunnede elvebåten kom til. Det helt store fotografiske utbyttet ble det derfor ikke. Men som en avslutning på turen dro vi tilbake nedover elva, forbi båtplassen og inn i et parti med mangroveskog helt ute mot kysten. Slik skog ser gjerne ganske livløs ut ved første øyekast, men guiden kjørte baugen inn på ei grunne mellom trærnes digre luftrøtter, og etter ganske kort tids stillhet begynte både krabber og fugler å dukke opp mellom røtter og trestammer.
På spørsmål om det ikke hadde vært bedre med en litt tidligere start om morgenen for å få sett mer fugleliv, svarte guiden at det kunne de saktens ordne; det var bare å si fra. Noe å merke seg for den som kommer på disse kanter...
Fra mangrovene ved elvemunningen kunne vi se at det på den andre siden av lagunen satt tett med store fugler i et høyvokst skogholt ut mot sandbankene og havet. Det kunne se ut som pelikaner. Etter landkjenning ved båthavna kjørte vi derfor ikke tilbake til Tarcoles, men tok en sidevei ned mot stranda. Der fant vi igjen den samme treklyngen ved munningen av lagunen, og kunne se at det ikke bare satt pelikaner, men fregattfugler og svartgribber tett i tett. Det var ingen reir å se, så trolig var det bare en hvileplass.
Tilbake ved Cerro lodge utforsket vi omgivelsene litt nærmere. Skogen og kulturlandskapet rundt ser ved første øyekast ikke spesielt interessant ut, men ikke desto mindre er området kjent for å ha et rikt fugleliv. For dem som krysser arter i notatbøker er for eksempel spaserturen langs veien forbi Cerro lodge nærmest et ornitologisk fenomen. Vi prøvde ut veien i retning Rio Tarcoles, og selv om det var midt på dagen og varmt og tørt fikk også vi med oss noen arter vi ikke hadde sett tidligere. Men det var for så vidt ingen grunn til å strekke spaserturen for langt, for i trærne ved Cerro lodge satt fremdeles et par røde araer, og i krattskogen like ved huserte et par motmoter.
Og naturligvis Costa Ricas egen nasjonalfugl, yigüirro, som trass i sitt ytterst nøkterne ytre har fått en plass i folkesang og dikting på grunn av den utsøkte sangen og at den gjerne er å finne nær folk. El yigüirro er en nær slektning av vår egen melankolske mester svarttrosten, og ornitologene har gitt den det relativt kjedelige navnet Clay-coloured Trush (Turdus grayi). Trolig en av Costa Ricas minst fotograferte fugler...
På grunn av de ekstremt tørre forholdene på Stillehavssiden i år, var det ingen spennende små frosker å finne i Carara. Men den siste kvelden ved Cerro Lodge dukket en slektning opp på den artsrike trammen utenfor hyttedøra vår. En agapadde (Rana marinus), lett gjenkjennelig på størrelsen (som en liten hest) og de kraftig utviklede giftkjertlene på sidene bak hodet. Som med pilegiftfroskene er det best å holde fingrene unna denne arten, for den skiller ut giftstoffer som bufotenin. Padden har en brukbar appetitt, og fra Mellomamerika har den blitt spredt til andre deler av verden for å bekjempe bl.a. biller som gjøre skade på sukkerrør (derfor navnet Cane Toad), men som alltid ellers har strategien utviklet seg katastrofalt for mange andre arter enn de påtenkte sukkerrørbillene. I Australia (der den selvsagt har blitt innført) står agapaddens bufotenin på lista over ulovlige narkotiske midler, så der har man tydeligvis kommet fram til alternative bruksmåter. Mye kan sies om denne arten, men den giftige padden er kjent for årlig å ta livet av et stort antall hunder - så noe positivt bidrar den med.
Etter en seanse med paddefotografering i lyset fra en LED-lommelykt og utelampe (den siste ga det mykeste lyset) tok vi kvelden, klar for pakking og avreise til Manuel Antonio nasjonalpark neste morgen.
Del 5: Skogene ved Stillehavskysten: Manuel Antonio