Island del 3 - Østlandet (Austurland)

Innledning                    Del 2 - Sørlandet (Suðurland)

Etter det flate lavafeltet Eldhraun fører ringvei 1 inn mot et fjellparti sør for den vestligste delen av isbreen Vatnajökull. Veien fortsetter videre østover med fjellfoten mot nord og de uendelige, flate slettene med smeltevannselver fra breen mot sør. Beskyttet inne mot fjellene ligger litt bebyggelse og noen grønne marker mellom størknet lava og grus, men det tynnes fort østover - og når fjellene plutselig slutter og veien igjen ligger helt åpent har man kommet til Skeiðarársandur, den største elvesletta på Island. Det er 20 km til havet i sør, og 7-8 km til isbreen i nord. Når man har hatt breen i syne en stund og er godt inne på den flate elvesletta med svart sand, grus og breelver, har man kommet til Austurland.

Selve Skeiðarársandur er omtrent 50 km lang, og det er folk som skal kjøre her (eller forsåvidt hele den nesten 200 km lange strekningen gjennom Mýrdalssandur, Eldhraun og Skeiðarársandur) bilutleiefirmaene har i tankene når de tilbyr ekstraforsikring mot "sandblåsing" av bilen. Vi stolte på værmeldingene, og suste bekymringsløst av gårde uten å se stort til andre mennesker, bortsett fra en gruppe sommerjobbende ungdommer som var blitt plassert midt ute i grusødet med hver sin rake for å fjerne bilspor. Idioter fins jo som kjent overalt, og av en eller annen grunn svært ofte bak rattet på en bil.

Når veien over Skeiðarársandur tar av skarpt mot nord og Skeiðarárjökull fortaper seg i horisonten, mens den smale og bratte brearmen Skaftafellsjökull ligger rett i front, nærmer man seg slutten på smeltevannsslettene. Området rundt Skaftafell er den mest besøkte delen av enorme Vatnajökull nasjonalpark, og også blant de lettest tilgjengelige. Men vi hadde begrenset med tid og hadde bestemt oss for en annen lett tilgjengelig del av nasjonalparken: Jökulsárlón. Dagen begynte også å dra mot kveld. Så vi kjørte forbi avstikkeren mot Skaftafell og svingte sørover for å runde den sørligste delen av Vatnajökull og komme ned til kysten. Selv på en klar dag som denne lå Islands høyeste fjell, Hvannadalshnúkur, omgitt av skyer. Toppen stikker såvidt opp gjennom Öræfajökull, som ligger så brattlendt til at den sender brearmer nedover i alle retninger. En av de bratteste, Falljökull, åpenbarte seg et øyeblikk gjennom skydekket.

Jökulsárlón
Innunder fjellsidene dukket bebyggelsen opp igjen i form av spredte gårder og grønne marker. Men det varte bare til vi hadde rundet sørenden av fjellet og kunne sette kursen møt øst igjen. Her overtar Breiðamerkursandur og et nytt parti steinete sletteland med breelver, men denne gangen med kort vei fra fjellfoten og ut til havet. Breiðamerkurjökull gikk en gang helt ned til havet her, men har trukket seg tilbake og etterlatt en innsjø den en gang gravde ut. Dette er Jökulsárlón, som med sine omtrent 200 meter er Islands dypeste vann. Sjøen kom til syne i 1934 og dekker i dag et areal på 18 km². Fra naturens side vil den nok utvikle seg fra lagune til fjord med tiden, men dette prøver Islendingene å utsette så lenge som mulig. Veiforbindelsen rundt Island passerer på en bro over det som i dag er den korte elva Jökulsá mellom vannet og havet, og for å hindre at isfjellene som kalver fra breen skal skade broen, har man steinsatt elva og gjort den om til en litt smalere kanal. Her skurer isfjellene fram og tilbake med flo og fjære, og når de er små nok til å passere over elvebunnen forsvinner de til havs.

Bildet over er et satelittbilde av Jökulsárlón, tatt fra innsynsløsningen til Landmælingar Íslands. Ringvei 1 og broen over Jökulsá er såvidt synlige. Til venstre ligger to andre vann som isbreen kalver i, Breiðárlón (øverst) og Fjallsárlón (nederst).

Det er lagt til rette for parkering  ved Jökulsá, og en bygning på østsiden av "elva" huser firmaet som arrangerer båtturer mellom isfjellene på vannet. Turene foregår med fire ombygde amfibiebiler, og holder bussturistene samlet på ett sted. Man trenger ikke gå langt for å få være for seg selv, men de mest spektakulære fotomotivene får man like ved parkeringsplassen der isfjellene klumper seg sammen ved utløpet til Jökulsá. Avhengig av hvilken del av Breiðamerkurjökull de skriver seg fra, varierer de i utseende fra krystallklart blå til hvite og askefargede. Da jeg var her midt i mai 2015, satt det flokker av polarmåser og grønlandsmåser på isfjellene. Der hvilte de ut mellom de skrikende matorgiene hver gang stimer med småfisk ble skylt ut eller inn i elveløpet. Nå i slutten av juni hadde de forlatt stedet, og overlatt det til horder av rødnebbterner som stupdykket etter småfisk i lagunen. Ternerne lå på egg i hundrevis på gressmarkene rundt og mellom bygninger og parkeringsplass. På isbergene satt også flokker av krykkjer og hvilte, og små flokker med ærfugl padlet rundt med nyklekte dununger.

Jökulsárlón i juni ga et litt mer imøtekommende inntrykk enn Jökulsárlón i mai, men det skyldtes sikkert mest forskjellen mellom lavt skydekke, regn og kald vind i mai, og sol og blå himmel i juni. Men noen vesentlige endringer var det også. Manglende måser er allerede nevnt (de hadde nok flyttet mot vestkysten for å hekke), men heller ikke storjoen så vi noe til. Den skal hekke i området, men hadde kanskje valgt å ta det rolig i år? Den største forskjellen var imidlertid at isen som i mai strandet på den svarte basaltstranda ved utløpet av elva som en glitrende samling isskulpturer, var borte. Bare et par småbiter lå ved elvemunningen. Om dette fenomenet endrer seg gjennom året eller om det er vindretningen som spiller inn vet jeg ikke, men de krystallklare isklumpene på den svarte stranda var nok blant det mest spektakulære jeg opplevde i 2015.

Men sommeren hadde nye og andre ting å by på for å oppveie tapet. Nye farger, nytt lys og nye arter. Og så var det hakket mer behagelig å legge seg ned på stranda for å se tingene i vannlinje-perspektiv. Det er sikkert like greit å bare la bildene tale for seg...

Torsdag 29. juni

Kvelden før hadde blitt lang, men det var likevel ikke spesielt vanskelig å komme seg opp morgenen etter. Vi hadde parkert bilen på den delen av parkeringsplassen ved Jökulsárlón som ligger der lagunen går over i elva, og hadde området stort sett for oss selv. Det stod noen bobiler parkert borte ved bygningene, for det er lov å overnatte på plassen dersom bilen har toalett slik at man unngår villcampingens mindre delikate sider. Vår bil hadde ikke det, men vi tolket intensjonen i loven slik at det var greit å stå her siden det faktisk var toalettanlegg tilgjengelig. Islendingene er praktisk anlagte slik; i stedet for å utlyse arkitektkonkurranser om utformingen av toalettanlegg og begi seg inn i årelange millionprosjekter slik veivesenet gjør i Norge, kjører islendingene enkelt og greit ut kjemikaliedoer når sommersesongen begynner, og henter dem inn igjen når sesongen er over.

Halv sju om morgenen satte en snøspurv seg på biltaket, og lot sine triller flyte utover landskapet. Den forflyttet seg til noen steiner ved bredden da jeg kom ut, men fortsatte sin intense morgenkonsert. På enga ved siden av hadde den lokale hekkebestanden av hvitkinngås samlet seg med årets ungeflokk, og lå og varmet seg i morgensola. Mindre grupper pløyde på linje mellom isfjellene ute på vannet.

Da jeg kom tilbake fra en liten morgentur langs vannkanten, hadde litt flere folk våknet, og hvitkinngjessene hadde trukket bort i retning rødnebbternenes hovedkoloni. Der våget ingen mennesker seg inn, og om noen av vanvare skulle forville seg dit, gjorde ternene dem raskt oppmerksomme på feilen.

Etter frokost tok vi en tur langs vannet igjen. Nå hadde turistbussene begynt å komme, og amfibiebilene hadde begynt å ta turer ut i islagunen. Turene gikk helst ut i åpent vann for å unngå sammenstøt med isfjell, og båtene var tettpakket med amerikanere og asiater, som jo foretrekker å ferdes i flokk. Vi snudde ryggen til spektakelet, og gikk litt lenger utover langs bredden. Da hørte vi ilter snadring fra tallrike gjess, og ut en liten forsenking mellom to årsrygger kom en stor flokk hvitkinngjess hastende i gåsegang ned mot vannet. Det var ikke noe å se i nærheten som kunne forårsake hastverket, så gjessene hadde nok bare rett og slett bestemt seg for at nå skulle de på vannet. Dunungene måtte springe det de var gode for bare for å holde tritt med de voksne, og farten økte enda mer da den snadrende flokken nærmet seg vannet. Vi trakk oss til siden, men det så ikke ut til at de brydde seg stort om oss. Snart lå de og plasket i vannkanten, slåss litt med klaskende vinger og gjorde raske utfall mot naboen så ungene tumlet overende. Vi slo fast at hvitkinngjess er morgengretne, og overlot dem til seg selv.

Østkysten
I 11-tida om formiddagen var vi på vei videre østover, eller nordøstover, om man skal være nøyaktig. I mai hadde den delen av landet fremstått som gjessenes og sangsvanenes rike, men nå i slutten av juni var flokkene oppløst, rugingen gjennomført, og bare spredte par sangsvaner med unger var å se. De fleste andre var nok travelt opptatt med sitt inne i fjellområdene.

Etter hvert som vi kom på avstand fra Vatnajökull i nord med alle sine brearmer, ble fjellene høyere og kom fremfor alt nærmere veien og havet, og markene ned mot sjøen ble grønnere og frodigere. Landskapet bar likevel et arktisk preg, omtrent som om Lofoten hadde blitt plassert på Svalbard. Like før den lille fiskeribyen Höfn dreier veien brått sørover og vender ryggen til breen, og videre derfra ser man ikke mer til den på grunn av alle fjellene. Det er herfra Lofoten-preget på landskapet er størst. I mai hadde dessuten alle sangsvanene spilt rollen som måser og hjulpet på illusjonen, men dem var det langt færre av nå.

Strekningen forbi Lónsvik, med Hvalnes og Krossanesfjall er kanskje den delen av ringvei 1 som gjør mest inntrykk. Her er det både vilt og vakkert, med bare en liten antydning av menneskelig tilstedeværelse gjennom et og annet uthus og en fraflyttet gård. Og så veien selv, da. I dette området skulle man ha stoppet noen dager og sett seg om; bare vandret rundt uten noe spesielt mål og se hva som dukket opp. Det gjelder forsåvidt det meste av Island, det er ikke måte på hva som bare har passert hus forbi på disse turene, og som man først leser om når man har kommet hjem. Dette er selvfølgelig heller ikke til å unngå når man bare har en drøy uke til disposisjon, og det spiller også en rolle for tiden man kan bruke at islandske leiebilpriser er i verdenstoppen. Dersom man planlegger å bli lenger enn en uke eller to, kan det nok lønne seg å ta med egen bil med Smyril Line fra Danmark til Seyðisfjörður. Som faktisk befinner seg her på østkysten, og er et like godt utgangspunkt for rundreisen som Reykjavik.

Sist jeg kjørte her, kjente jeg ikke til at det lille stedet Djúpivogur var kjent for sine fuglerike våtmarker, og kjørte forbi. Denne gangen ville jeg ta en titt. Mange, om ikke alle, islandske småsteder har sine egne nettsider for å lokke til seg litt av turiststrømmen, og det kan være et godt råd å ikke ta alle de overstømmende beskrivelsene for god fisk. Men her var påstandene støttet opp av nettsidene til den islandske ornitologiske foreningen. Når den siden av saken er avklart, blir neste spørsmål om stedet er egnet for fotografering, eller om det er et teleskopsted best egnet for fuglekikkere. Våtmarker er ofte i sistnevnte kategori, det vil si at det er vanskelig å komme nær inn på fuglene. Djúpivogur, eller retter sagt Búlandsnes, der fuglene holder til, så ut til å være begge deler. Det var saktens mange vadere som gikk og beitet på tørrlagte, dampende fjæreområder langt borte, men også småvann og tjern med ender og svømmesniper der man med litt flaks kan komme over samarbeidsvillige individer. Det er også bygd opp to fotoskjul i vannkanten, men det vi fant var ikke tilgjengelig fordi broen over en av elvene i området hadde klappet sammen og ikke lot seg passere. Trolig er stedet best i trekktidene, men vi fikk da i alle fall nærkontakt med en del av de lokale svømmesnipene som kom på land for å fange insekter i vegetasjonen og gjennomføre litt fjærpuss.

Etter den lille runden med fuglekikking ute på Búlandsnes begynte det å gå mot kveld, og vi bestemte oss for å finne et sted å overnatte ved Egilsstaðir. Deretter ville det bære oppover og inn i landet, i retning Norðurland. Men det var ennå et godt stykke til Egilsstaðir; først måtte vi inn Berufjörður, og deretter ut igjen på den andre siden av fjorden, inn igjen nok en gang og så over fjellet ved Breiðdalsheiði. Med mindre vi skulle våge oss på snarveien over Öxi. Den ville spare oss for minst 60 km kjøring, men var en enkel grusvei med bratte partier, og ble ikke holdt åpen om vinteren. Da jeg kjørte forbi midt i mai to år tidligere, var den stengt.

Denne gang var Öxi åpen, og mens vi stod og led valgets kvaler svingte en annen bil uten å nøle inn på grusveien og ga seg i vei opp bakkene med god fart. Vi hadde ikke funnet noe i papirene om at Öxi var forbudt område for leiebilen vår (slik de fleste fjellveiene er), så vi tolket bilen som et tegn fra en eller annen kant om at Öxi var det rette valget. Det gikk fint til å begynne med, men så begynte de første bratte motbakkene å dukke opp, og det ble giret livlig opp og ned og rundt svinger mens vi mellom sammenbitte tenner bad om at det ikke måtte komme biler i motsatt retning. Villmannen i bilen foran oss hadde forlengst forsvunnet, for vi valgte en noe mer defensiv kjørestil for å unngå at grusen skulle sprute for mye. Oppe i fjellsida kom vi brått inn på ringvei 1 igjen, uten at støvskyen la seg av den grunn. Grusveien fortsatte et godt stykke ned i Suðurdalur, før vi omsider hadde asfalt under hjulene igjen.

Ved Egilsstaðir fant vi ingen campingplass, bare et skilt (som sist), og i stedet for å lete rundt kjørte vi like godt vår vei, over fjellet til den langt mer sjarmerende Seyðisfjörður (en betegnelse som vel streng tatt ikke kan brukes om så mange islandske tettsteder). Seyðisfjörður har sine gamle sveitserhus i behold, og med den viltre islandske fargesettingen lyser den opp mellom de irrgrønne fjellsidene innerst i fjorden med samme navn. 

Islandske småsteder har ofte et imponerende antall restauranter og kaféer. Jeg tror Seyðisfjörður hadde seks med smått og stort, mens et sted av samme størrelse i Norge neppe hadde hatt noen i det hele tatt. Noen av dem er trolig bare åpne om sommeren, og det hjelper sikkert at Seyðisfjörður er anløpshavn for Smyril Line, med ukentlig forbindelse hele året til Færøyene og Hirtshals i Danmark.

Fredag 30. juni

Tidlig avreise fra campingplassen i Seyðisfjörður.

Turen gikk tilbake over fjellet til Egilsstaðir, og deretter opp Jökuldalur og inn på høylandet med småvann, grusflater og gressletter. Her hadde det vært snødekke da jeg kjørte over i mai, men nå var det full sommer og alle gjessene som sist gikk parvis i terrenget på det som fantes av avblåste rabber, hadde nå begynt å flokke seg med sine små gulbrune nøster. De var lite imøtekommende når vi stoppet bilen i veikanten, og skysset skyndsomt sin søte små utenfor fare. Vi lot være å forfølge saken, for vi var på vei mot andre fuglerike områder...

Del 4 - Nordlandene (Norðurland eystra og Norðurland vestra)