Australia del 1 - Fra Brisbane til Town of 1770
Det tar litt tid å komme seg til Australia, men verden blir jo stadig mindre: Mens man i årene etter den britiske annekteringen måtte regne med å sette av rundt 250 dager på seilturen fra Europa, regner man nå reisetiden i timer. Men det blir jo noen av dem. Vi startet fra Gardermoen 4. mai 08:50 lokal tid, og og landet ved Brisbane 5. mai 21:30, også lokal tid. Dette er 33 timer og førti minutter senere, relativt sett. Men fordi vi fløy østover og hentet inn 8 timer på grunn av jordrotasjonen, må det legges til åtte timers tidsforskjell. Vi var med andre ord underveis i 41 timer og førti minutter, inkludert ventetid på fire timer og et kvarter i Doha, Quatar og to timer og fem minutter i Sydney. Eller, om man vil ha det helt nøyaktig: Vi tilbrakte 35 timer og tjue minutter i fly. Det ble tid til å se noen filmer og lese gjennom litt av reisehåndboka...
En ting vi ikke hadde regnet med under planleggingen av turen, er at selv om Australia ligger på den sørlige halvkule, ligger det ikke på langt nær så langt sør som den europeiserte kulturen kan forlede oss til å tro. Det nordligste punktet i Australia ligger bare såvidt 10 grader sør for ekvator; det er på høyde med Malawisjøen i Afrika der den grenser mot Tanzania, eller midt i det sørlige Amazonas i Brasil. Brisbane på sin side ligger på høyde med det sørligste punktet i Botswana. Dette betyr blant annet at den lyse delen av døgnet bare varer i drøyt tolv timer, fra 06 om morgenen til 18 om kvelden. Da stuper sola rett i bakken og det blir mørkt som i en sekk, på tropisk vis.
Det var derfor fullstendig mørkt da vi inntok Brisbane sent på kveld 5. mai, og vi ble storlig forundret da vi dro fra gardinene på hotellrommet og kikket ut dagen etter. Ikke fordi det var blå himmel og sol, men fordi vi trodde vi befant oss i sentrum - mens det vi så der ute lignet til forveksling på en forstad: Fotballbane, høyhus, en snutt av elva, her og der noen bolighus - og tilogmed en galoppbane. Byen ble tatt i nærmere øyesyn rett etter frokost, for leiebilen skulle plukkes opp klokka 14, men før det måtte vi finne en bokhandel og skaffe noen kart og bøker. Vi la i vei mot det vi ved nærmere ettersyn fant ut var midtpunktet i sentrum, men den forstadslignende strukturen ga seg ikke. Brisbane er i dag den tredje største byen i Australia, og skriver seg fra 1839 (med et drøyt tiårs fortid som straffekoloni før det). Men noe gammelt sentrum var ikke å finne, og vi kom fort fram til at her hadde man ikke lagt mye vekt på planlegging mens byen vokste fram. Det så mest ut som man hadde puttet boligblokker, eneboliger, skyskrapere, kjøpesentre, kirker, bilforretninger, småbutikker, kiosker og alt mulig i en stor sekk, ristet godt, og så bare tømt innholdet på måfå utover. Etter hvert fant vi ut at de fleste australske byer ser slik ut. Ikke noe særlig for øyet - men nå var det heller ikke byferie som var målet for turen.
En annen ting vi fant ut i løpet av dagen var at i Australia markerer delstatene 1. mai den første mandagen i enten mars eller mai (og noen faktisk i oktober). Slik kan det sikkert fort gå til når man lever litt for seg selv i en avkrok av verden. På vår vandring var det derfor stengte dører og lite folk, men heldigvis rente vi oss på noen sentrumsgater med åpne butikker. Sikkert fordi turistsesongen var godt på vei.
Med bøker og bagasje møtte vi deretter opp ved Apollos bilutleieanlegg nord i byen. Det tok litt tid å få ut bilen, ikke minst fordi vi ble pålagt å lese gjennom hele utleieavtalen ord for ord før vi kunne signere. Så fikk vi en omvisning i sikringsskap og brytere for lys, aircondition, mikrobølgeovn, TV, vannpumpe og alt som hører med, og avsluttet med en demonstrasjon av den kjemikaliebaserte dokassetten som på genialt vis kunne håndteres (nesten) uten kontakt med elementene.
Noosa
Det tok litt tid å få GPSen i gang, og dermed ungikk vi ikke motorveien nordover. Det ble fort en øvelse i å sortere vekk potensielle severdigheter på løpende bånd. Bare navnene i seg selv hørtes jo eventyrlige ut: North Stradbroke Island, Moreton Island, Glass House Mountains... Men fordi det bare var knappe tre uker til vi måtte være ved veis ende i regnskogen på York-halvøya, måtte vi sortere med hard hånd. Målet ble satt til Noosa, kanskje mest på grunn av Lake Cootharaba og mulighetene for litt kanopadling i the Noosa Everglades - pluss lille Noosa nasjonalpark med muligheter for å se koala.
Noosa er en bosetting som er vanskelig å definere, trolig er det snakk om flere tidligere små sentrum som har blitt oversvømt av ferieboliger og slik vokst sammen til et stort areal fra kysten og innover i elvelandet, med bungalower fordelt i sirlige mønster (i alle fall sett fra luften). Innimellom er det små vernede områder med elveløp, våtmarker og skog, og vi fant ikke ut hvor bebygd det var før vi sjekket Google Earth - og ble svært overrasket. Men tross alt, dette er sentralt i regionen som kalles The Sunshine Coast, som er lekeområde for de rike og båtene deres - pluss et ikke ubetydelig antall litt mindre rike som også gjerne ferierer her. Vi kom fram i skumringen, uten å vite stort om hverken det ene eller det andre, og parkerte ved inngangen til en av de to store campingplassene nær Noosa sentrum. Den var full, og i tillegg stengt for dagen. Det hadde vi ikke regnet med, men etter litt fram og tilbake i mørket fant vi fram til den andre campingplassen. Den var også stengt for dagen - men ikke full. Alle australske campingplasser, i alle fall utenom de mest avsidesliggende områdene, er stengt med bom. Heldigvis var det oppgitt et nummer vi kunne ringe etter stengetid, og da vi til slutt slapp inn var det med mange og lange formaninger om å huske å bestille plass på forhånd, og med den nyttige opplysningen at de fleste campingplasser stenger i fem-seks-tida..
Tirsdag 7. mai
Soloppgangen kom med et øredøvende fuglekor inn gjennom de myggnettingkledde luftelukene i taket. Vi hadde null erfaring som campingturister, men jeg regner med at det som åpenbarte seg utenfor bildørene neppe er representativt for campingplasser i Norge. For å beskytte mot sola har australske campingplasser rikelig med trær, og der oppe skvatt det rundt mye rart som jeg ennå ikke var i stand til å artsbestemme. Skrikende parakitter skjente i stor fart mellom tretoppene høyt der oppe, og i en smal kanal som skar gjennom området snadret en liten flokk ender. Ingen andre var ute for å nyte soloppgangen og fuglelivet. Dette var en ganske trang campingplass, men vi skulle etter hvert finne ut at det var mange varianter av sorten. Alle hadde likevel to ting felles: At de var stengt med bom (som man måtte ha en kode for å åpne) og at de hadde et rikt fugleliv.
Noosa nasjonalpark er et av de mange små verneområdene man ofte finner like ved byområder i Australia. Med stort og smått dekker verneområdet 40 km2, det meste konsentrert på Noosa Headland med skog, åser og kystområder like ved Noosa sentrum. Dette var vår første fottur i Australia, og dermed full av nye inntrykk, men sammenlignet med det vi etter hvert skulle oppleve lenger nord når nok ikke Noosa helt opp. Så hadde den da også en hel del flere besøkende, ettersom beliggenheten gjør den til en av de mest besøkte nasjonalparkene i landet. Vi så ingen koalaer i området ved Tea Tree Bay, selv om vi nesten pådro oss kink i nakken på grunn av de høye trærne. Men vi fikk da med oss en varan, nærmere bestemt en Lace Monitor (Varanus varius), nærmeste slektning av Komodovaranen. Vi så bare et relativt lite eksemplar på under meteren, som hadde det travelt og raskt forsvant i den tørre underskogen. Mer forståelsesfulle var de eksemplarene av krattkalkun vi støtte på. Dette er en stor australsk art av ovnhøns, og ligner overfladisk på en kalkun. Men den er noe helt for seg selv, for med sine store føtter (derav det mye brukte navnet storfothøns på denne fuglegruppen) sparker hannene sammen digre hauger med dødt plantemateriale. Haugene kan bli en meter høye og tre-fire meter brede, og når de er ferdige og hunnfuglene har latt seg lokke til stedet av hannens imponerende byggeferdigheter, legges en bunke store egg i "komposthaugen" der de ruges ut av varmen som planteavfallet lager under nedbrytingen. Krattkalkunen er vanlig over det meste av østkysten, og kan godt finne på å hekke i villabebyggelse, der alt som er av bark og flis krafses ut av områdets blomsterbed.
Noosa nasjonalpark. Til venstre kvelerfiken på eukalyptustre. Øverst: Tea Tree Bay. Nederst: Hunn av krattkalkun (Alectura lathami). Mange hunner legger egg i samme haug, som deretter voktes av hannen. Eggene er store, og ungene er flygedyktige like etter klekking (!). Legg merke til stjerten, som står på høykant...
Utpå ettermiddagen kjørte vi nordover mot Great Sandy nasjonalpark, der vi ville prøve ut litt kanopadling. Great Sandy består av to deler; Cooloola Section på 540 km2 som strekker seg 50 km fra Noosa nordover til tettstedet Rainbow Beach, og så hele den 120 km lange Fraser Island, verdens største sandøy, og det eneste stedet i verden der tropisk regnskog vokser i sand. I den sørlige delen av Great Sandy, omtrent 20 km nord for Noosa, ligger våtmarksområdet "Noosa Everglades" der Noosa River renner ut i Lake Cootharaba. Dette var målet, for vi hadde bestemt oss for å stå over Fraser Island med sin sære 4WD-turisme med bilkjøring opp og ned langs sandstranden på østsida og inne i skogene, og heller sjekke om dyrelivet i Noosa Everglades kunne måle seg med det vi hadde opplevd i Tortuguero i Costa Rica. Kunne det det, var det verd hele turen i seg selv.
På vestsiden av Lake Cootharaba ligger et par steder der man kan overnatte og leie kajakk eller kano. Boreen point i sør er som en godt utbygd hyttelandsby, så vi satset på nyetablerte Habitat Noosa på Elanda Point i utkanten av nasjonalparken, der man var godt underveis i å omforme en tidligere leirskole til campingplass på over 260 mål. De første glamping-teltene var på plass, men for oss campingbilister var det ennå bare oppstillingsplasser uten strøm og vann til disposisjon. Det var bare å kjøre inn mellom de store trærne og finne seg et sted, og ettersom det ikke var så mange gjester var det godt om plassen og langt mellom bilene. Vi plasserte bilen under noen digre trekroner, med utsikt over sjøen. Dette skulle vise seg å være et særdeles fuglerikt område, men de som først tiltrakk seg oppmerksomheten var en flokk grå kjempekenguruer som kom trekkende inn fra skogkanten for å beite på gressflatene om kvelden.
Habitat Noosa var utvilsomt den fineste campingplassen vi var innom, men da med forbehold om at vi er biologer og dermed kanskje fokuserer på andre sider av campinglivets gleder og redsler enn folk flest. Andre vil kanskje lagt mer vekt på de problemene flaggermusavføring kan bety for billakken, men for oss var det bare spennende å høre salvene med skitt smatre mot biltaket mens vi stod inne og forberedte dagens middag etter solnedgang. Først trodde vi det var fugler i treet vårt, men under en nattlig spasertur kunne vi se flaggermusvinger avtegne seg mot stjernehimmelen inne mellom greinene. Vingespennet måtte være bortimot meteren, så dette dreide seg om fruktspisende flygende hunder (og joda, billakken ble berget neste dag med litt vann og tørkepapir).
Onsdag 8. mai
Jeg stod opp litt før soloppgang for å sjekke om kjempekenguruene også var i aktivitet om morgenen. Det var de, om ikke i så store antall som kvelden før. Noen av dem var også relativt imøtekommende overfor andre skapninger på to bein...
Dagens store utflukt skulle imidlertid foregå med vann under kjølen. Vi hadde håpet på tidlig avgang, ettersom fuglene her som ellers i verden er i full aktivitet ved soloppgang, men ettersom det ikke kom ansatte til stedet før klokka 8 om morgenen måtte vi bare vente. Disse første viste seg dessverre å ikke være ornitologer, og hadde tilsynelatende liten forståelse for vårt ønske om å komme fort av gårde. Først langt over ni var utstyret hentet fram og lagt i kanoen, og vi kunne sjøsette den fra sandstranda.
Fra Elanda Point tar det omtrent en time å krysse Lake Cootharaba for å kome til nordenden der Noosa River munner ut. Vannet er svært grunt, og med en gjennomsnittlig dybde på bare 1,5 meter må man være oppmerksom på sandbanker selv med kano...
Like etter avgang passerer man Mill Point, der det i 1869 ble etablert et lite lokalsamfunn rundt et sagbruk. Tømmeret ble tatt fra det som i dag er de indre delene av Great Sandy nasjonalpark, og fløtet ned Noosa River. Heldigvis viste det seg vanskelig både å drive sagbruket og dyrke jorda i dette sandete sumpområdet, og bruket ble lagt ned etter drøye 20 år. Videre nordover ligger et ubemannet informasjonssenter som står på påler ute i vannet ved skogkanten, og når det er passert åpenbarer elveløpene seg i den tilsynelatende sammenhengende skogen. Etter å ha passert munningen av Kin Kin Creek (som vi ikke var innom) glir man gjennom en kanal mellom fastlandet og Kinaba Island, og munningen av Noosa River åpenbarer seg i det som kalles Fig Tree Lake. Den litt ensformige Lake Cootharaba skifter her karakter til et fuglerikt, innelukket delta med skogkledde sandbanker. Her finner man utløpene fra et par mindre vann inne i skogen, i tillegg til selve Noosa river.
I Fig Tree Lake padlet vi forbi fire av de fem skarveartene i Australia. Tre av dem er svarte og hvite; dette er australskarv (Pied Cormorant) Phalacrocorax varius.
På vei inn i Noosa River. Til høyre en egyptisk vannlilje, Nymphaea caerulea. Arten har blitt spredd av mennesker og har tatt over store deler av de opprinnelige australske artenes levesteder.
Jeg har i ettertid lest at Lake Cootharaba er relativt salt, og at det kan gå hai opp i Noosa River. Uansett fristet det ikke med noen dukkert i det uklare elvevannet, noe som heller ikke er tilrådelig i slike elver med tanke på trestammer og rotvelter som kan ligge like under overflaten. På ett punkt kom vi over en liten slange som svømte hastig over elva; vi klarte såvidt å ta den igjen og fastslå at den var grønnlig med røde øyne. Den hadde nok hastverk med å komme seg over på den andre siden før den ble oppdaget av en av våkene som krysset opp og ned langs elva.
Ellers kunne vi relativt raskt fastslå at Noosa River ikke kunne måle seg med Tortuguero i Costa Rica når det gjaldt dyre- og fugleliv, til det var området for merket av tidligere tiders skogsdrift. Her var det ikke snakk om høyreist galleriskog langs elva, som i eldre skogområder. Det var riktignok en hel del fugleliv inne i skogen etter lydnivået å dømme, men fuglene i vannkanten manglet. Dette endret seg riktignok til det bedre da vi på tilbaketuren entret Fig Tree Lake igjen, med sine skarver, hegrer og pelikaner.
Den australske pelikanen (Pelecanus conspicillatus) har fugleverdenens lengste nebb, så det å pusse fjærene kan være en utfordring... Sammen med pelikanen sitter en svartskarv (Phalacrocorax sulcirostris), som sikkert hadde fått plass i pelikanens nebbpose. To svartskarver til høyre, med sine lysende asurblå øyne. Nedenfor sitter tre eksemplarer av storskarv (Phalacrocorax carbo), samme art som vi har i Norge.
Etter seks timers padling var vi tilbake ved Elanda Point. En pilskate inne på grunnen bekreftet at Lake Cootharaba nok er påvirket av nærheten til kysten ute på den andre siden av noen få kilometer med paddeflat skogsmark. Neste dag hadde vi bestemt skulle gå til kysten, men det var ennå tid til litt fuglefotografering ved campingplassen.
Australias mest kjente fugl, kookaburraen eller latterfuglen, er en stor isfugl som ikke er knyttet til vann, men som finnes nesten overalt ellers. Den har et gjennomborende blikk når den setter begge øynene i deg, med et godt stereoskopisk syn som den bruker når den kaster seg ned etter hva som helst som måtte røre seg i nærheten
Torsdag 9. mai
Stod opp like før soloppgang og gikk ned på stranda noen titalls meter fra bilen for å se nærmere på fuglelivet i den tiden av døgnet at aktiviteten er størst. Der var det bare å sette seg ned og følge med etter hvert som stadig nye og ukjente skapninger dukket opp, og stort sett ikke brydde seg veldig mye om hva du var for en.
Australsk treand Chenonetta jubata kom inn på land om morgenen for å beite. Men først en omgang med fjærpuss...
Hunn og hann av australsk treand Chenonetta jubata.
En av de vanligste endene i Australia er stripeand Anas superciliosa. Den lignar på flere vis stokkanda, en innført art som den også hybridiserer med.
Det finnes fem arter av ravn og kråker i Australia; alle er like store og helt svarte, med hvite øyne (dette er en ungfugl). For å skille artene sikkert fra hverandre må man ha fuglen i hånden og sjekke mønsteret på indre del av nakkefjærene, men ellers er utbredelsen en bra inidikasjon. Dette er trolig ei Torres-kråke, Corvus orru. Alternativet er australsk ravn Corvus coronoides, men den skal nok ha litt mer "strupeskjegg", også som ungfugl.
Denne fuglen (Manorina melanocephala) kalles "Noisy miner", og passer bra til navnet. En nysgjerrig, aktiv og sosial fugl som skal undersøke det meste, og gjerne i flokk. På norsk har den fått navnet skravle-honningeter.
En gjeng skravlende honningetere i aksjon. Svært underholdende fugler å følge med på...
En litt større slektning, blåmasket honningeter Entomyzon cyanotis.
Det kraftige nebbet viser at denne ikke er så uskyldig som den ellers kan se ut til. Slakterfuglen (Cracticus nigrogularis) lever av små dyr og fugler, og blir derfor gjerne mobbet av andre fugler.
Liten munkefugl Philemon citreogularis hører til i den store og varierte fuglegruppen som kalles honningetere. Disse var særlig aktive i å plage slakterfuglene når de fikk øye på dem.
Denne sprang rundt som en vadefugl, men det er en spurvefugl - nærmere bestemt en skjærelerke (Grallina cyanoleuca), som ikke er en lerke i det hele tatt...
Et ungt eksemplar av australsk skjære (Cracticus tibicen), som ikke er noen kråkefugl, men en nær slektning av slakterfuglen.
En voksen australsk skjære. I Australia ser men rett som det er skilt som varlser om "aggressive magpies", og denne arten er beryktet for å vere aggressiv mot alt og alle i hekketiden.
Denne lokale skjønnheten er en ung blåmasket honningeter Entomyzon cyanotis, som ennå ikke har fått de voksnes blå øyeflekk.
Denne må nesten få vere med bare på grunn av navnet: En kurrawong, nærmere bestemt østlig kurrawong Strepera graculina. Enda en slektning av slakterfuglen.
Etter hvert som sola steg over Lake Cootharaba var det ikke bare fugler og kjempekenguruer som søkte mot vannkanten. Campingplassen holdt på å våkne til liv, og både jeg og fuglene forlot vår lille flekk ved stranda og spredte oss i terrenget. Dessverre for fugler og dyr, senere besøkende, og ikke minst for Habitat Noosa selv, skal stranda etter hvert bygges ned med biloppstillingsplasser. Da vil dette området miste en av sine største verdier, og bli sørgelig mye likere alle de andre campingplassene rundt omkring.
Men dette visste vi ikke da, og etter frokost pakket vi sammen for å legge kursen videre nordover. Nå skulle vi til kysten, og ut på The Great Barrier Reef.
Det store barriererevet strekker seg langs nesten hele kysten av Queensland. Helt i sør begynner revet med en samling atoller; små, skogkledde øyer omgitt av grunt, krystallklart vann med revet som en beskyttende ring ytterst. Den aller sørligste er Lady Elliot Island, men vårt mål var Lady Musgrave Island litt lenger nord. Øya ligger 50 km utenfor nærmeste havn, og den havnen finner man i en bitte liten by med navnet Town of 1770. Det litt pussige navnet skyldes at James Cook under sin første jordomseiling oppdaget det Australske kontinentet i 1770, og etter den aller første landstigningen i Botany Bay lenger sør var dette neste stopp. Han hadde blitt sendt ut for å lete etter det ukjente "Terra Australis" som man så for seg måtte ligge som en enorm landmasse i sør, for å "veie opp" for de store kontinentene på den nordlig halvkule... Cook hadde vært innom New Zealand og funnet ut at det var en øy og ikke en utstikker av Terra Australis, før han fortsatte østover inn i det ukjente og havnet på Australias østkyst.
I dag er ikke byen så mye større, og det eneste bymessige med den er navnet. Egentlig er den ikke stort mer enn en marina og en campingplass, men veien er kort over til den større nabobyen Agnes Water - som er kjent som det nordligste surfestedet på Australias østkyst. Lenger nord ligger Great Barrier Reef som en gedigen bølgebryter.
Det er mulig å ta seg ut til Lady Musgrave Island fra to havner sør i Queensland. Den første er Bundaberg, der firmaet Lady Musgrave Experience tar deg ut på dagsturer i en hurtiggående båt med plass til 220 passasjerer. Avgang 07.00, én time etter soloppgang, og man kommer tilbake klokka 17, en time før solnedgang. Men til Lady Musgrave Island er det nesten 100 km over havet fra Bundaberg, og turen er oppgitt å ta to og en halv time hver vei. Både lengden på turen og ikke minst størrelsen på båten fikk oss til å satse på konkurrenten i nord. Avstanden fra Town of 1770 er bare omtrent 50 km, så vi så for oss at det ville bli mer tid til snorkling og fuglekikking. En ganske stor del av sjøfuglene som hekker på øyene i barriererevet er nemlig å finne i the Capricornia Cays nasjonalpark, som Lady Musgrave Island er en del av.
Like etter den dryge turen fra Habitat Noosa ved Lake Cootharaba til Town of 1770, som bl.a. innebar å feie fort forbi den gigantiske turistattraksjonen Fraser Island (verdens største sandøy, med tropisk regnskog og egen dingobestand, men med et ganske sært frislepp av firehjulstrekkere) stakk vi innom kontoret til 1770 Reef for å høre om de hadde ledige plasser neste dag. Vi hadde ikke bestilt noe, for vi trodde at det var to operatører i havna. Akkurat det viste seg å være en misforståelse, men plass fikk vi - med beskjed om å møte neste morgen klokka sju, for avgang halv åtte.
Etter å ha innlosjert oss på campingplassen for de neste to nettene, ble vi nesten umiddelbart oppsøkt av en nabo som lurte på om vi hadde lagt merke til de svarte palmekakaduene som satt i et av trærne i nærheten. Campingsamfunnet i Australia går for å bestå av hyggelige mennesker, og en del av dem har tydeligvis ornitologiske tilbøyeligheter også. Bilder ble det dessverre ikke, så vi avsluttet dagen med en spasertur på stranda. Havna ligger i en elvemunning, og farvannet så veldig grunt ut...
