Australia del 2 - Lady Musgrave Island

Innledning                                   Del 1: Brisbane - Town of 1770

Det store barriererevet strekker seg over en strekning på 2600 kilometer langs kysten av Queensland. Det er riktignok ikke en sammenhengende struktur, men likevel en såpass tettpakket samling rev og øyer at den er synlig fra månen. Nord i Queensland når revet nesten helt inn til land, mens de ytterste delene ligger så langt ut som 250 kilometer fra kysten. For å gardere oss litt mot dårlig vær og andre av livets trivialiteter, hadde vi bestemt oss for to turer ut på revet; en helt i sør tidlig på turen, og en lenger nord mot slutten av reisen. Vi hadde sett oss ut Lady Musgrave Island, en av de aller sørligste atollene i barriererevet. Den aller sørligste er Lady Elliot Island, men den er ikke vernet - og det ligger en "Island resort" der ute. I tillegg er den bare tilgjengelig med fly, og en slik tur ville ta litt for mye av reisebudsjettet. Neste atoll er Lady Musgrave, og så kommer noen småøyer før One Tree Island, med en feltstasjon for University of Sydney der mye av forskningen omkring barriererevet finner sted. Plasseringen syntes absolutt gunstig. I tillegg er det litt mindre korallrevsturisme her nede i utkanten enn lenger nordpå.

Turisme i tilknytning til Great Barrier Reef er big business i Australia. Man regner med at omkring 1,6 millioner mennesker besøker revet hvert år, og at dette sysselsetter 47 000 mennesker og bidrar med 24 milliarder kroner årlig til den australske økonomien. Det siste er ikke minst viktig, for det betyr at alle innser verdien av å ta vare på dette verdens største underverk: 344 400 kvadratkilometer, 2900 separate revstrukturer, 600 tropiske øyer og omtrent 300 atoller, med 360 arter hardkoraller, 5000 arter svamper, 600 arter pigghuder, et sted mellom 5000 og 10 000 arter av bløtdyr (muslinger og snegler), 1500 fiskearter (av disse 134 arter haier og skater), sju arter havskilpadder, 15 endemiske havslanger og 30 arter av hvaler og delfiner - blant annet.

Det er ikke direkte billig å ta seg en tur ut på revet - og godt er det, for ellers hadde nok belastningen på en såpass følsom naturtype blitt for stor. Dagsturen med 1770 Reef kostet 221 australske dollar pr. person, det vil si litt over 1300 kroner. Personen bak disken spurte da også om vi var klare over hva turen kostet. Vi vurderte en stund å bare skaffe skyss ut på øya, for der ute finnes en av nasjonalparkens campingplasser - slik at det er fullt mulig å overnatte under stjernene (eller i et telt, alt etter som) for for rundt 35 kroner dagen. Man må være helt selvforsynt, også med vann, men så kan man til gjengjeld tilbringe dagene som man vil. Ikke så rent lite forlokkende, ettersom både revet og havskilpaddene er å finne helt inne mot den korallhvite sandstranda. Men under planleggingen fant vi ut at det å bli skysset ut til øya faktisk er dobbelt så dyrt som å være med på en heldags tur med mat, drikke, snorkleutstyr, guidede turer og det hele. Jeg fant aldri ut hvorfor det er slik, men det er kanskje for å holde besøkstrykket nede.

Etter litt betenkning droppet vi ideen om øyliv under palmene, for det var varslet dårlig vær noen dager fram i tid. Og skulle det bli virkelig dårlig, er du prisgitt å ha med deg nok mat og drikke for den tiden det tar før noen kan komme ut og hente deg igjen...

Fredag 10. mai

Litt før sju om morgenen var vi på plass ved havna i Town of 1770. Etter å ha fylt ut egenerklæringsskjema om helsetilstand begynte vi å se oss rundt etter båten som skulle ta oss ut på havet. Noen holdt på å klargjøre en båt, men den var for liten til at det kunne være den rette. Farvannet så i tillegg så grunt ut her i elvemunningen at det ikke kunne være mulig å få inn en båt som var stor nok?

Etter enda litt venting annonserte en person at det snart ville være klart for avgang. De måtte bare vente litt til, for tidevannet måtte stige såpass at de kom seg over sandbankene i elvemunningen. Og joda, det var den lille båten ved nærmeste kai som skulle ta oss ut. Vi hadde håpt på en mindre båt enn den store fra Bundaberg med plass til 220 passasjerer, og det ønsket fikk vi oppfylt. I Reef Jet var det vel plass til rundt 30, og som navnet tilsa var den ikke utstyrt med propeller, men med vannjet slik at den til fulle kunne utnytte at den bare stakk 70 cm dypt.

Turen på 50 km ut over åpent hav skulle ta én og en halv time, men tok nok litt mer. På veien fikk vi følge av en flokk delfiner et lite stykke, men båten egnet seg ikke for opphold på dekk - det ville blitt en saltvannsvåt opplevelse. Etter hvert fikk vi også selskap av svarte noddyer; elegante ternelignende sjøfugler som danset over bølgetoppene og varslet at vi nærmet oss en øy. Og omsider dukket den opp i horisonten, grønnkledd og omgitt av en gylden stripe sand innenfor det ringformede revet der havet brøt forsiktig, men kontinuerlig og markerte seg med hvite brenninger. Forventningene steg himmelhøyt da vi passerte gjennom en åpning i revet og plutselig hadde stille, turkisfarget vann under kjølen. Vi hadde fått en innføring i snorklingens hemmeligheter på veien ut, og nå satt jeg og fiklet med mitt relativt nyinnkjøpte undervannskamera, som jeg så langt bare hadde tatt ett eneste prøvebilde med hjemme i stua. Så var det bare å kaste seg ut i det...

Jeg er ikke noen spesielt svømmedyktig person, og har også et noe anstrengt forhold til det å ha mørke dyp under meg. Men nå hadde jeg helt andre tanker i hodet. Noen titalls meter borte reiste en vegg av koraller seg fra sandbunnen, og jeg strevde med mitt aller første forsøk på å ta meg fram med svømmeføtter. Men omsider kom det yrende livet av små og store fisk innenfor rekkevidde. Så var det bare å huske de grunnleggende reglene: Ikke rør noe, ikke kom borti korallene, pass på så ikke strømmen drar deg med over revet og ut på den andre siden - og riv deg løs og husk å ta noen bilder innimellom...

Mitt aller første undervannsbilde. Jomfrufisk av slekta Abudefduf (her A. sexfasciatus) er blant de vanligste artene over det meste av Great Barrier Reef. De er også veldig medgjørlige...

En stim med foreløpig ikke artbestemte gylter på litt dypere vann, med hvit sand i bakgrunnen.

Den gule trompetfisken (Epibulis insidiator) er en ikke spesielt godt kamuflert rovfisk, som her prøver å snike seg inn på en flokk jomfrufisk mellom korallene.

En flokk grønne jomfrufisk av slekten Chromis, sammen med gule jomfrufisk - og nederst til venstre en liten sommerfuglfisk. Her beiter de 10 cm lange, uredde fiskene på plankton rundt en hornkorall. Levende koraller er som regel gulbrune, og de små kolonidannende polyppdyrene sees tydelig.

Litt av revet med Reef Jet og en glassbunnet båt i bakgrunnen. Dråper på objektivet viste seg å ikke være det store problemet med over/under-bilder; det var å ta bildet mens vannoverflaten lå riktig sted på objektivet, og lyktes ytterst sjelden...

For varmt vann fører til at korallene støter ut sine symbiotiske alger og blir hvite ("korallbleking"). En episode med oppvarming i 2016 førte til omfattende bleking, som med korallen i forgrunnen, men de fleste korallene klarte å ta seg inn igjen.

En flokk gylter, en jomfrufisk, et par kirurgfisker og litt annet. Legg merke til hvordan lyset og fargene raskt endrer seg med dybden. Fotolyset var absolutt best i de øverste to metrene, og knapt nok det. Vi ble rådet til å holde oss ved den øverste delen av revet, men uten å svømme inn over det. Når tidevannet synker, kan man risikere å bli fanget der inne, og koraller er ikke gode å gå på. De bør dessuten slippe å bli ødelagt av tråkk fra turister.

Et lite eksemplar av kjempemusling (Tridacna gigas).

Etter en og en halv time i vannet ble vi kalt om bord igjen. For en nybegynner i undervannsfotografering var det selvfølgelig altfor kort tid, for jeg hadde brukt den til mye annet enn å ta bilder: For det første gikk det jo med en hel del tid bare til å ta inn over seg den nye verdenen rundt deg. I tillegg strevde jeg litt med svømmeteknikken, særlig det å unngå å bli tatt av strømmen og dradd inn over revet, og fotarbeidet var nok til tider litt for voldsomt - slik at det ble en kamp å unngå å komme borti noe, samtidig som det måtte litt fraspark til for å komme tilbake til den trygge innsiden av revet. Og så måtte jeg jo holde utkikk etter havskilpadder, i tilfelle en av dem skulle komme forbi. Ikke var det helt enkelt å holde kameraet stille under vann, heller...

Nå kom et vanskelig valg: De som ville, kunne bli med inn til øya for å se på fuglelivet. Eller vi kunne bli i vannet. Et sjofelt ultimatum for en ornitolog som akkurat var i ferd med å opplevde et korallrev for første gang. Jeg hadde jo lyst til å oppleve noddyer også; og det var ikke godt å si når sjansen igjen ville by seg til å gå i land på en koralløy i en tropisk atoll...

Vi ble med inn til øya i den glassbunnede båten som lå klar. Den lå konstant fortøyd i atollen, for hvert av selskapene som driver med turisme ute på revet får tildelt konsesjon på et lite areal som er deres område å dykke i. Der, og ingen andre steder, for å begrense påvirkningen på revet. Og der kan de ha småbåtene sine liggende fortøyd, i rimelig sikkerhet for vær og vind. Noen av de større selskapene har dessuten egne plattformer liggende, der båten legger til og man kan gå tørrskodd under vann og kikke ut gjennom glassvinduer.

Flyfoto av Lady Musgrave Island (den lille skogkledde øya til venstre) og atollen med den beskyttede lagunen. Korallrevet utgjør den ytterste ringen og de små "øyene" i lagunen (det hvite ytterst er bølger som slår mot revet). Innseilingen til lagunen ble sprengt ut for mange år siden for å berge vraket av et skip som hadde blitt kastet over revet under en storm.

Lady Musgrave Island er kledd med Pisonia-trær, som de svarte noddyene hekker i. Reirene er ikke større enn de absolutt behøver å være, da det er sterk konkurranse om reirmaterialene...

Svarte noddyer (Anous minutus) som hviler ut etter strabasene. Hekketida tok slutt noen uker før vi kom til øya.

Hekkesesongen på Lady Musgrave Island er fra oktober til ut i april. Da vi var der i mai, var det relativt stille og rolig, men de gjenværende noddyene gjorde sitt beste for å gi et inntrykk av atmosfæren når 40 000 sjøfugler hekker på øya. Foruten svart noddy (Anous minutus) hekker også store mengder tøyleterne (Onychoprion anaethetus) og kilehalelire (Ardenna pacifica), men de to siste hadde sagt takk for seg. Bare noen få hundre noddyer var tilbake, i tillegg til en del mindre tallrike arter. På bakken mellom trærne spankulerte båndrikse (Gallirallus philippensis) mellom reiråpningene som lirene har gravd ut. Hadde vi vært på øya noen måneder tidligere, i den stekende sommerheten, hadde det vært betraktelig livligere - med kilehalelirer under jorda, terner på bakken og noddyer oppe i Pisonia-trærne, alt pakket inn i den tette atmosfæren som guanolukta fra 40 000 reir bidrar med.

Enkelte pisoniatrær produserer klebrige frø, og på en del tropiske øyer kan man regelmessig finne fugler som er så tett dekket av pisoniafrø at de har fått fjærdrakten ødelagt, ikke kan fly, og har dødd av utmagring (på New Zealand kalles Pisonia "birdcatcher trees"). Det skal visstnok være en av disse artene, Pisonia grandis, som vokser på Lady Musgrave Island. Den finnes så godt som bare på slike små øyer med tette bestander av noddyer og terner. Mennesker som mener at alt må ha en årsak, har spekulert på om trærne produserer klebrige frø nettopp for å "fange" fugler og fugleunger, slik at de dør og blir til næring for trærnes rotsystem. Men det virker jo temmelig unødvendig i en naturtype som er til de grader overgjødslet av guano. Så i den grad det er noen spesiell grunn til at frøene er klebrige, er det kanskje mer sannsynlig at det er fordi frøene kan ha nytte av å bli transportert av fuglene til andre øyer og slå rot der. Det forutsetter naturligvis at fuglene ikke blir så nedlesset av frø at de ikke kommer noen vei...

Heldigvis setter trærne stort sett frø etter at hekkesesongen er over, slik at massemyrderier unngås. Men det var jo interessant å se at bare noddyene oppe i trærne var igjen på øya i mai, mens fuglene som hekker på bakken og slik sett er mye mer i faresonen for fallende, klebrige frø, hadde skygget banen for lengst.

Et annet særtrekk ved skogen var at den var full av bitende insekter. Disse er visstnok ikke der når sommeren er på det varmeste (når det er vinter hos oss i nord), men var relativt plagsomme da vi var der på den australske senhøsten. Det var derfor en lettelse å komme ut av skogen og ut på den hvite korallsanden. Transporten tilbake til Reef Jet gikk med den glassbunnede båten, og her fikk vi som ikke hadde fått med oss havskilpaddene tidligere på dagen anledning til å se nærmere på opptil flere eksemplarer. Dessverre uten mulighet til å få tatt bilder, men i det minste fikk vi sett både den vanlige grønn havskilpadde (som ikke er vanligere enn at den er klassifisert som "sterkt truet" på den internasjonale rødlista for arter) og den litt sjeldnere karetten ("kritisk truet" på rødlista). Begge er såpass vanlige rundt Lady Musgrave Island at man nærmest er garantert å få se dem, og i hekketida for sjøfuglene er det også eggleggingstid for havskilpaddene. Noe oppunder 200 av dem karrer seg på land for å grave ned sine 100 egg på strendene, og to-tre måneder senere kravler nyklekte små for livet tilbake til vannet.

Havskilpadder er å finne i atollen hele året, men i størst antall i eggleggingstida. De ligger gjerne og hviler på toppen av de tårnlignende strukturene som ofte dannes ved korallrev ("coral bommies" blant de lokale), der det også kan finnes rensestasjoner der skilpaddene ligger i kø og venter på å få en omgang rens og parasittfjerning utført av de lokale pussefiskene.

Turen hjem gikk i stor fart, for nå måtte vi rekke å komme opp i elvemunningen før tidevannet sank for mye. Det rakk vi akkurat. Resten av kvelden tilbrakte vi i strandkanten ved campingen, mens vi oppsummerte dagen, så på de lokale fiskerne (med og uten fjær) og bestemte oss for at vi måtte enda en tur ut på revet når vi kom lenger nord. Det hadde vært en fantastisk opplevelse å få se på nært hold et av naturens mest overdrevent utstafferte underverker, men vi hadde ikke fått brukt tida godt nok til at vi var i nærheten av å være mette på inntrykk.

Men først skulle vi inn i landet. Ganske langt inn i landet.

Del 3: Innlandet og Carnarvon Gorge