Australia del 3 - Innlandet og Carnarvon Gorge
Innledning Del 2: Lady Musgrave Island
Etter avstikkeren til det store barriererevet og Lady Musgrave Island tok vi en avstikker i motsatt retning, så langt inn i landet som vi kunne tillate oss på en tur som tross alt skulle ende drøye 1800 kilometer nordover. Denne vestlige utstikkeren skyldtes at vi gjerne ville se litt av innlandet, og i tillegg var Carnarvon nasjonalpark et område som ble lovprist i det vide og det brede på nettet - eller rettere sagt, området rundt Carnarvon Gorge ble lovprist i det vide og det brede. Dette er ei kløft som med flere sidekløfter skjærer seg kilometervis inn i de omkringliggende sandsteinsklippene. Dyrelivet er også rikt, og muligheten for å se nebbdyr skulle være god. Nebbdyr og maurpinnsvin stod selvsagt på ønskelista, og sammen med Eungella litt lenger nord er Carnarvon et område som stikker seg ut med tanke på førstnevnte art. Ble det ikke uttelling her, kunne vi jo prøve Eungella senere på turen.
Lørdag 11. mai
Denne dagen begynte som en lang kjøretur inn i landet, og slik varte den hele veien til solnedgang. Dawson Highway går i grenselandet mellom det nordlige og sørlige "Brigalow Belt", et savannepreget gresslandskap med akasie- og eukalyptustrær som har fått navn etter Brigalow-treet, Acacia harpophylla, som trass sine opptil 25 m skaper en viss likhet med de afrikanske savannene. Grensen mellom det nordlige og det sørlige området går i stor grad langs den sørlige vendesirkelen ("steinbukkens vendesirkel"), som betyr at området i nord hører til tropene, mens det i sør hører til den tempererte sonen. Den sørlige vendesirkelen markerer hvor langt sør man kan oppleve å ha sola i senit, det vil si at den er rett over deg slik at du ikke lager skygge. Dette savanneområdet strekker seg i utgangspunktet helt fra kystområdene og inn til The Great Dividing Range, fjellkjeden som går på langs av Queensland. Som man dessverre kan forvente, er det meste av Brigalowbeltet dyrket opp, men noen flekker av den opprinnelige savannevegetasjonen gjenstår i nasjonalparker og andre verneområder.
Uansett er dette kenguru- og kakadueland, og det tok i alle fall ikke lang tid før vi kom over førstnevnte. Dessverre befant mange av dem seg i veikanten, som trafikkofre. Og der så det ut til at de godt kunne bli liggende en stund, selv i bebodde strøk. Vi stusset over at ingen så ut til å ha som oppgave å fjerne drepte kenguruer, og de lå der i alle grader av nedbryting - fra nylig drepte til solbleikede skjeletter. Trolig ferdes både kenguruer og australiere bak rattet relativt uvørent langs veien, i alle fall når de tror at de har den for seg selv. Det er nok ikke uten grunn at det er et voldsomt fokus på skilting langs australske veier for å holde bilistene våkne og oppmerksomme. Selv klarte vi å unngå skumle episoder med både kenguruer og bilister, men vi kjørte forbi en person som akkurat steg ut av bilen etter å ha kjørt på en emu. Den satt i veikanten med en blodig flenge langs siden og stirret tomt ut i luften foran seg.
Litt senere passerte vi en død dingo, eller i alle fall en hund som så helt ut som en dingo, men på grunn av trafikken fikk vi ikke undersøkt nærmere.
Etter noen timer på Dawson Highway var vi stort sett alene på veien. Allerede etter Biloela, der vi hadde lagt merke til de første store kullgruvene, hadde det begynt å tynnes merkbart i trafikken. På kartet hadde vi nå de to småbyene Banana og Moura foran oss. Av en eller annen grunn så vi for oss støvete plankebyer og lave trehus med platting foran, komplett med gyngestol og kanskje en hvitskjegget gamling med bredbremmet hatt og hagle på fanget. Men slike forestillinger hadde for lengst gått ut på dato, for i Moura måtte vi lete oss fram mellom butikker og kjøpesentere langs den trafikkerte hovedveien for å handle inn litt ekstra mat, og den store parkeringsplassen med rader av handlevogner og travle mennesker lignet til forveksling på slike man finner overalt ellers.
Australia er verdens største eksportør av kull. Det er ikke noe som nevnes i turistbrosjyrene, men begynner etter hvert å bli vanskelig å holde skjult - særlig etter at landet i juni 2019 godkjente en ny gruve i Queensland som vil bli landets største. Men Australske politikere har lært av Norge, og omtaler kullet sitt som "det reneste i verden". Så da så...
Da vi hadde krysset Dawson River la vi stort sett kullgruvene bak oss. Slettelandet ble mer sammenhengende og endeløst, bare med noen fjerne åser her og der, og The Great Dividing Range som enda fjernere åser langt foran oss i vest. Stadig nye gule trafikkskilt med "Floodway" varslet om kryssing av tørre elveleier; først tippet veien litt ned, og så litt opp igjen på den andre siden. Her hadde vi ikke kommet fram i en litt fuktigere årstid; i alle fall ikke uten en bil som tåler å brøyte seg gjennom en halvmeter dypt vann.
På de siste lange strekningene gjennom Brigalowbeltet hadde veiene fått ryddet brede felt på sidene, der gresset var slått helt ned til bakken. Mens jeg satt og funderte over dette, så jeg et raskt glimt av noe svart og hvitt mellom gresstustene. Å bråbremse med en sju meter lang bobil er ikke så lurt, så det tok vel drøyt tredve meter før vi stod stille. Solfrid så ut som et spørsmålstegn, mens jeg kikket i sidesepeilet og akkurat rakk å se et lavtkrypende dyr ta turen opp på asfalten. -Maurpinnsvin! Det viste seg at det piggete dyret var litt kvikkere enn jeg hadde tiltenkt det, og da jeg kom meg ut av bilen med kameraet klart, så jeg bare bakenden av det forsvinne ned mellom gresstuene i veikanten. Akkurat der var det selvfølgelig ikke slått. Solfrid hadde sittet med videokameraet i hånden, og stod nå og filmet den samme bakstussen forsvinne. Vi fulgte etter, og saumfarte gresset så godt det lot seg gjøre - men maurpinnsvinet så vi ikke mer til. Vi visste det ikke da, men dette ble det nærmeste vi kom et levende maurpinnsvin. Vi så riktignok to til, men de lå døde i hver sin grøft, etter mindre vellykkede forsøk på å krysse veien.
Etter lang tids rett-fram-kjøring med blikket i veikanten kom vi til den lille landsbyen Rolleston, som lignet litt mer på de støvete outback-byene vi hadde forestilt oss. Her tar veien av sørover mot Carnarvon Gorge, og i tillegg er det siste mulighet på noen hundre kilometer til å fylle drivstoff på bilen. Den unge mannen i bensinstasjonen var det eneste mennesket vi så, og han var ikke spesielt snakkesalig - men vi fikk da både diesel og is.
De siste 80 kilometrene gikk sørover langs kanten av the Great Dividing Range, som trass i det respektinngytende navnet ikke var for mer enn åser å regne, og ikke engang ville blitt lagt merke til på Vestlandet. Slettelandet dominerte fremdeles, men ble etter hvert fuktigere, grønnere og rikere på liv. Småflokker av emu og kenguruer beitet i kveldslyset, gultoppede kakaduer samlet seg for å drikke, og jeg kom i en såpass euforisk tilstand at jeg tilogmed manøvrerte bilen slik at min bedre halvdel skulle få best mulige opptak av et par rødhodede brolgatraner (Grus rubicundus) som spaserte like i veikanten. Jeg var sikker på at vi skulle få se flere av dem på nært hold etter hvert. Den tabben gjør jeg ikke igjen...
Det var bortimot mørkt da vi krysset den siste floodwayen, denne gangen med vann i, og kjørte inn på området til Takarakka Bush Resort. Denne campingplassen ligger i en bue på Carnarvon creek, noen kilometer fra steder der elva munner ut av Carnarvon Gorge. Vi hadde hørt at det var muligheter for å se nebbdyr i elva, og resepsjonisten kunne fortelle at et punkt på Carnarvon Creek like ved hadde fått det lovende navnet "Platypus pool". Ettersom platypus er engelsk for nebbdyr, ble det raskt avgjort hvor neste morgen kom til å bli tilbrakt. Men det var muligheter for å se litt av hvert annet også, så vi ble bedt om å kjøre sakte bort til plassen vår i mørket, i tilfelle et maurpinnsvin eller noe annet skulle komme spaserende.
Det gjorde det ikke; derimot fant vi veien til kveldens middagsservering under åpen stjernehimmel. Under en av mine gjentatte turer til kokken for å be om påfyll, kom en stor bille durende og nødlandet i blomkålstuingen - og tross mine forsikringer om at det ikke gjorde noen ting og at det sikkert var en svært interessant bille, mente kokken at det fikk da være måte på å tøye sine prinsipper, selv overfor biologer fra eksotiske deler av verden.
Søndag 12. mai
Det er størst sjanse for å få se nebbdyr i aktivitet tidlig om morgenen, så litt før soloppgang stod jeg klar ved elvebredden - forberedt på å stå stille og taus en stund. Men det slapp jeg, for etter bare tjue minutter så jeg de tynne stripene av et kjølvann på vei oppover den sakteflytende elva. Kjølvannet jobbet seg langs vegetasjonen, forsvant inn under noen utoverhengende greiner, og dukket så opp igjen. Nå kunne jeg se hodet i halvmørket der dyret et øyeblikk lå stille i overflaten; et bredt nebb og to små øyne øverst. Så dykket det med en rask, rullende bevegelse fremover og forsvant. Det var for mørkt til å ta bilder, men jeg regnet med at nebbdyret ville dukke opp igjen.
Det gjorde det ikke; derimot kom det andre observatører, først en som skjønte at han måtte stå stille og holde munn, men etterhver et par andre som ikke gjorde det. To australske sivhøner som kom padlende innunder vegetasjonen langs bredden førte til et øyeblikkes forhøyd puls igjen, men da klokka hadde passert sju begynte det å bli litt for mye aktivitet av folk i leiren.Vi hadde dessuten planlagt å starte dagens tur inn i Carnarvon Gorge tidlig, så jeg ga meg for dagen og gikk til bilen for å gjøre unna frokosten.
Inngangen til Carnarvon Gorge ligger fem kilometer fra Takarakka. Men vi hadde ikke kjørt mer enn noen hundre meter før det ble stopp, ved stedet der vi krysset elva kvelden før. På begge sider av veien stod tette kratt av nåletrær inntil elvebredden, og krattet bølget av flaksende vinger og brune kropper i klumper langs greinene. En koloni av fruktflaggermus holdt på å gå til ro etter natta.
Bakken var pepret med flaggermusskitt; ikke de tørre sakene som våre hjemlige, insektspisende flaggermus etterlater seg, men fuktige kaskader som følge av den mye mer vannholdige frukt-, blomster- og pollendietten. Men det luktet hverken frukt eller blomster. Flaggermusene satte ikke pris på vårt nærvær, så vi holdt litt avstand. De fleste steder tilbringer de dagen i langt høyere trær enn dette, så det var ikke godt å si hva det skyldtes at de hadde slått seg til helt nede mot bakkenivå.
De største artene av fruktspisende flaggermus kalles også flygende hunder. Til tross for at de både er viktige pollinatorer, fredet og til dels utrydningstruet, blir de av mange ansett som uønskede fordi de samler seg i flokker, lager lyd og skiter. Og så spiser de frukt, og ser ikke forskjell på ville frukter og de som vokser på trær i private hager. Bøndene står sterkt i Queensland, som derfor har et svakt miljølovverk. Dette er for eksempel den eneste staten som tillater jakt på rødlistede flaggermusarter. Og dersom man ikke er en av dem som får utstedt den nødvendige jaktlisensen, tyr mange til andre metoder - som å strekke piggtråd rundt frukttrærne for at flaggermusene skal henge seg fast.
Flaggermusene ved Carnarvon Creek var av arten liten rød flygehund (Pteropus scapulatus), den minste, vanligste og mest utbredte fruktflaggermusa i Australia. Og den som ferdes lengst innover i landet, bort fra kysten der de ellers liker seg best.
Carnarvon Gorge
Elvevann har gjennom millioner av år slipt seg ned gjennom sandsteinsfjell og skapt Carnarvon Gorge, men det må til tider ha skjedd på relativt bred front, for inngangen til kløfta er mer enn én kilometer bred. I en ellers ganske tørr del av landet ligger kløfta som en grønn og fuktig relikt fra tidligere tider; særlig de mange trange sidekløftene har regnskogspreg, og palmen Livistona nitida er en gammel levning som i dag bare finnes i Carnarvon Gorge og nærområdene. Også andre fortidslevninger som konglepalmer og store bregner setter sitt forhistoriske preg på området. Gammel, men likevel av langt yngre opprinnelse, er bergkunsten som aboriginere har etterlatt seg i et par av kløftene i form av malte bilder og utskjæringer. Faunaen er også rik, med blant annet 173 registrerte fuglearter.
Faunaen støtte vi på allerede før vi hadde rukket å parkere bilen i enden av grusveien. En liten gruppe Whiptail wallaby Macropus parryi og en grå kjempekenguru Macropus giganteus beitet mellom trærne like ved. Navnet wallaby brukes om små kenguruer, og har ingen systematisk relevans - som man ser av at begge de to artene hører til samme slekt (Macropus). I dette tilfellet var det forresten ingen forskjell på størrelsen heller, ettersom kjempekenguruen var et ungdyr...
Whiptail wallaby (Macropus parryi) med unge som snart er moden for en tilværelse utenfor pungen. I Australia kalles en kenguruunge for en "joey". Til høyre en ung grå kjempekenguru Macropus giganteus.
Kenguruer ser ikke ut til å være spesielt engstelige av seg, i alle fall i områder der de ikke blir jaktet på. Fra parkeringsplassen gikk veien gjennom åpen eukalyptusskog til et nybygd, ubemannet besøkssenter, og deretter kunne krysse enda en sving på glassklare Carnavon Creek der kløfta så smått begynte å smalne litt av.
Kartet viser Carnarvon Gorge, men er også et godt eksempel på hvor målrettet australske miljømyndigheter arbeider med tilrettelegging og opplysning. Veldig nyttig når man skal ut på tur i et område man ikkje kjenner fra før, men den lange raden med symboler og tegn til venstre røper en litt annen tilnærming til friluftsliv enn den vi er vant til i Norge. Fokus er på å legge til rette for et så behagelig og effektivt besøk som mulig, og det er sikkert en grei strategi med mange besøkende som kanskje ikke er veldig vant med å ferdes utendørs - i alle fall ikke i litt røft terreng. Men jeg foretrekker nok absolutt den litt røffere tilnærmingen til frilufstliv vi har i Norge, der det er en forutsetning at man må kunne fote seg selv og være utstyrt for det uventede - og der det heller ikke forventes tilrettelegging og inngrep i den urørte naturen verneområdene er ment å skulle ta vare på.
Nå var ikke Carnarvon Gorge overstadig velfrisert og glattkjemmet, og lignende kart og besøksinformasjon hadde absolutt vært positivt mange steder i Norge. Men kartet viser også en annen detalj som illustrerer forskjellen mellom tilnærmingen til friluftsliv i Norge og Australia: Mens man i de store verneområdene i Norge kan telte hvor man vil, må man i Carnarvon Gorge tråkke ti kilometer inn til Big Bend før man har lov å slå opp teltet. Dersom man altså på forhånd har bestilt plass, for det skal ikke være mer enn ti personer som overnatter samtidig - og så kan man maksimalt ha teltet stående i to dager.
Sidekløftene er noe av det mest spektakulære ved Carnarvon Gorge, og vi hadde bestemt oss for å få med oss i alle fall den som ble kalt Art Gallery - kunstgalleriet - med gammel bergkunst på en lang og høy skjæring av gul sandstein. Så fikk vi bare se hvor mange av de andre kløftene vi kunne få med oss. Grunnen til beskjedenheten var at Solfrid allerede ved Noosa for flere dager siden hadde tråkket over og skadet ankelen, og ikke burde belaste den altfor mye. Art Gallery ligger i en av de innerste store sidekløftene, så vi utsatte en del av de andre kløftene og utsiktspunktene til tilbaketuren i tilfelle det skulle vise seg å bli vanskelig å rekke over alt.
Carnarvon Gorge med den gruntflytende Carnarvon Creek (øverst). Sidekløfta Moss Garden (nederst) med den trange, vanndryppende og mosekledde innerste delen.
Etter to og en halv time dreide vi av fra hovedstien, klatret opp en liten bakke i skogen og passerte mellom to kampesteiner. Bak dem åpenbarte det berømte Art Gallery seg. Det er uklart hvor lenge det har bodd mennesker i området, men det er funnet spor av bosettinger i Carnarvon-området som er 18 000 år gamle. Den loddrette sandsteinsveggen i Art Gallery regner man med har blitt brukt til kunstnerisk utfoldelse gjennom de siste 3600 årene.
Fjellveggen inneholder bergkunst både i form av utskjæringer og såkalt sjablongkunst - det vil si at man holder en gjenstand inn til bakgrunnen og sprøyter på farge. Når gjenstanden deretter fjernes, står omrisset av den igjen. Fargestoffet som er mest brukt er oker; tørket leirepulver rikt på rødt jernoksyd.
Avtrykk av hender, en steinøks og boomeranger. De svakt buede regnes som jaktboomeranger, mens de vinklede trolig ble brukt i strid og på store byttedyr som kenguruer. De avbildede boomerangene var helt flate og dermed ikke av den returnerende typen.
I denne delen av berget dominerer bilder av nett eller fiskegarn, laget i en langdryg prosess ved å gjentatte ganger holde hendene litt fra hverandre og blåse oker inn i mellomrommet. Det røde nettet er laget med litt mer omtanke for symmetri og håndverk enn de hvite, som er av nyere dato. Bildet viser også utskjæringer av kvinnelige kjønnsorganer, et motiv som er mye brukt. Andre viktige motiver er emuegg og fotspor av emu og kenguru.
Disse håndavtrykkene er trolig noen tusen år gamle, men kunne også ha vært laget av et nålevende menneske...
Ettersom vi ennå knapt hadde sett en eneste australsk urinnvåner, føltes det som å gå i et museum og kikke på gamle hulemalerier, men forskjellen var at enkelte av disse motivene kunne ha vært laget ganske nylig. Jeg vet ikke hvordan dette forholder seg i Carnarvon Gorge, men i deler av Australia holdt tradisjonen med bergmalerier det gående fram til 1960-tallet, med enkelte tilføyninger så sent som 80-tallet. Den aboriginske kulturen regnes som den eldste sammenhengende på jorda, og noen steder kan det være ført på lag over lag med okerkunst som kan være flere titusen år gamle innerst og noen tiår gamle ytterst. Men dette skjer ikke tilfeldig, for retten til å formidle en stammes fortellinger går i arv og er gjerne begrenset til noen få personer. Der særlig viktige ting er framstilt, har man også hindret disse i å forvitre ved å holde bildene ved like over generasjoner.
Etter møtet med fortiden begynte vi på tilbaketuren. Det ligger en annen fjellvegg med bergkunst i Cathedral cave enda noen kilometer lenger inne, men med en forstuet ankel å ta hensyn til fant vi det best å korte ned turen litt - men tok oss tid til en liten avstikker opp Wards Canyon ikke langt unna Art Gallery. En bekk sildret ut fra den trange kløfta, og viste vei innover en frodig dalbunn som raskt fremstod som en annen levning fra eldre tider. Her vokste konglepalmer og kjempebregner fra dinosaurenes tidsalder. Mange av de små sidekløftene i Carnarvon Gorge er fuktige nok til at disse forhistoriske plantene har overlevd i bokstavelig talt uminnelige tider. Konglepalmene vokser svært sakte, og kan bli mer enn tusen år gamle. De har ikke endret seg stort siden juratida for 160 millioner år siden, og er sammen med en annen levende fossil, det like gamle tempeltreet (Gingko biloba), de eneste plantene som produserer bevegelige sædceller...
Ved munningen av Carnarvon Gorge er det på et punkt mulig å ta seg opp bergveggen på den nordlige siden av kløfta. Der oppe ligger et utsiktspunkt med navnet Boolimba Bluff, og da vi nærmet oss fant Solfrid ut at ankelen kanskje kunne klare enda litt mer tråkking. Det omsorgsfullt plasserte varselskiltet der brattlendet tok til overså vi lett, for australierne overdriver litt for å unngå at turister roter seg opp i trøbbel. Turer som klassifiseres som "recommended only for experienced bushwalkers" er ofte på nivå med det vi i Norge betrakter som lange familieturer.
Boolimba Bluff ligger omtrent 200 meter over dalbunnen, og er egentlig bare et punkt på kanten av de kilometerlange, stupbratte klippene som utgjør overgangen mellom Carnarvon Gorge og fjellområdene den skjærer seg inn i. Som så mange andre fjell i de delene av verden som er mye eldre enn vår del (som jo er jo relativt "nylaget" gjennom flere omganger med istider), stikker Carnarvon Range opp over omgivelsen som et flatt fjellplatå i et også ellers ganske flatt landskap. Høyeste punkt er 694 meter. Platået utgjør en perifer del av The Great Dividing Range, som går langs hele østkysten av Australia og skiller den frodige kysten fra ørkenområdene i innlandet. Det høyeste punktet i fjellkjeden når helt opp i 2228 meters høyde, men det er helt mot sør. Her oppe i nord er høydene mer moderate.
Utsikt fra Boolimba Bluff mot munningen av Carnarvon Gorge.
Stien ned fra Boolimba Bluff.
Vel nede fra kanten av stupet fulgte vi korteste vei tilbake, med grønne papegøyer skvatrende i tretoppene, passerte en ung grå kjempekenguru som gresset uforstyrrelig på en gressflekk i skogen, og kunne til slutt hoppe fra stein til stein over den siste speilblanke buktningen av Carnarvon Creek før vi fikk øye på bilen borte mellom de høye eukalyptustrærne..
Den krystallklare Carnarvon Creek der den begynner å vinne litt dybde i munningen av kløfta. En typisk lokalitet for nebbdyr.
En liten flokk gultoppede kakaduer hadde spredd seg utover bakken mellom trærne ved parkeringsplassen. De fleste holdt en avstand som akkurat lå utenfor skapelig fotohold (i skog skal ikke det så mye til), men en av dem hadde funnet noe godt og var ikke innstilt på å trekke seg unna. Vi hadde sett flere flokker med kakaduer langs veien de siste kilometrene av veien til Takarakka kvelden før, og de så ut til å være sosiale vesener som likte å utforske omgivelsene sammen. Så lenge vi holdt oss bortenfor en usynlig grense på 15-20 meter, brydde de seg tilsynelatende overhodet ikke om oss - men ble grensen overskredet med en meter, forsvant de ganske enkelt.
Der veien krysset elva ved innkjøringen til Takarakka passerte vi buskaset der vi hadde funnet fruktflaggermusene om morgenen. De var fremdeles på plass, og etter å ha parkert bilen tok jeg en kveldstur langs elva for å se nærmere på dem. På veien kikket jeg etter nebbdyr med tanke på neste morgens muligheter, og fant at elva utvidet seg i et stilleflytende parti som lå et stykke unna campingen. En kortnebbskarv satt på en død grein som hang ned mot vannet, og jeg tenkte at hit burde jeg legge turen neste morgen etter en tur nedom Platypus Pool.
Så ble lufta gradvis fylt av smatringen fra flaggermusene, som begynte å våkne til liv og aktivitet parallelt med at sola sank mot undergangen. De var ikke spesielt glade for å se meg denne gangen heller, så jeg holdt avstand mens jeg nøt synet og lukta og tenkte at Hieronymus Bosch eller noen av de andre gamle helvetesmalerne kunne fått mye fin inspirasjon fra en slik koloni. Men det var kanskje å overdrive; for selv om det er uvant å se så store og så mange flaggermus på nært hold, vinner de ved nærmere bekjentskap. Det var mange personligheter som hang der i greinene og studerte meg med store, blanke øyne, undrende miner og vibrerende ører.
Mandag 13. mai
Godt før sola kom opp over åsene, og mens elva fremdeles lå i mørk skygge mellom trærne stilte jeg opp stativet ved de metrene av Carnarvon Creek som kalles Platypus Pool, og som lå knappe hundre meter fra stedet der bilen stod parkert for natta. Lenge så det lovende ut, på den måten at selv om det riktignok ikke skjedde noe, fikk jeg i det minste stå der alene slik at det i prinsippet kunne skje noe spennede hvert øyeblikk. Men så begynte folk å våkne, og da så det ikke lenger fullt så lovende ut. Og da til og med en av de yngre representantene for de camperende dukket opp, konkluderte jeg raskt med at det bare var å pakke sammen. Og det til og med før klokka rakk å passere syv...
Men et av de lokale nebbdyrene hadde ikke i sinne å la meg få bekreftet mine fordommer, for før jeg rakk å omsette tanke til handling kom det glidende nedover elva og gav tilsynelatende blanke i både barnestemmer og hysjing. Med ISO 800 og to trinn undereksponering på grunn av den mørke elva, fikk jeg tatt noen bilder med en lukkertid presset helt til 1/160 sekund, og det måtte også til med den farten dyret holdt. Men så stoppet det brått midt i sitt eget kjølvann; det så ut til å ha blitt vâr et eller annet - og like etter bøyde det av og kom rett mot meg i en fart som fikk meg til å ønske at sola skulle bryte gjennom og presse lukkertiden enda litt kortere. I stedet presset nebbdyret seg inn mellom gresstorvene like foran stativbeina mine. Jeg så bare vannet som bølget i vannkanten, og bølgene laget ringer utover i dammen så lenge at det tydeligvis foregikk noe der nede. Kanten foran meg hang visst ut over vannet, for bølgene skvulpet litt frem og tilbake, opp og ned langs bredden. De andre tilskuerne kikket på meg med store øyne, noen med oppmuntrende smil i påvente av at nebbdyret skulle pluppe opp som en kork like foran objektivet mitt - som nå pekte nesten rett nedover. Tanken på et nebbdyr som kikket opp i kameraet like ved nærgrensa på 1,2 meter fikk meg til å føle meg uvel - men det kunne jo hende at det ble liggende der lenge nok til at jeg rakk å overvinne skjelven og hjertebanken og fikk utløst kameraet før det forsvant?
Men slik gikk det ikke. Nebbdyret var så opptatt der nede at det ikke kom opp i det hele tatt. Og så forsvant bølgene, vannet stilnet, og nebbdyret var vekk - det hadde glidd unna og forsvunnet, sikkert nedover langs kanten og bak trerøttene der elva bøyde ut av syne i skogen.
Solfrid kom ned til elvekanten rett etterpå, mens pulsen min roet seg ned og de andre tilskuerne fant veien til frokosten. Vi gikk heller rundt skogkanten og ned til elva der jeg kvelden før hadde funnet det stillestående partiet med kortnebbskarven. Den var ikke der nå, men det var til gjengjeld en svartskarv - og borte i sivet på den andre siden satt en asurblå isfugl. Den satt helt åpent til, og for å dempe virkningen av alle stråene bak den dukket jeg ned bak gresset slik at isfuglen syntes i et mellomrom mellom to grønne striper.
Isfuglen gjorde noen utfall mot vannflaten uten å fange noe, og flyttet seg etter hvert lenger bort langs elva. Men like under der den hadde sittet, begynte det med ett å syde og boble i vannflaten mellom vegetasjonen inne mot land. Det bølget en stund, så ble det stille. Lå det noe og drev der inne mellom kvistene? Jeg forberedte meg på at en sivhøne skulle komme nikkende ut av det grønne, men det skjedde ingenting. Før det igjen begynte å boble i overflaten, men denne gangen ute i åpent vann. Og plutselig lå et nebbdyr der og fløt. Det digre nebbet var tydeligere nå enn i halvmørket en time tidligere, og det samme var den flate og ganske tjukke halen. Dyret så ut som en krysning mellom en bever og en stokkand; ikke rart at det første skinnet som ble brakt til Europa ble sett på som et morsomt forsøk på svindel.
Nebbdyret ble liggende og dykke litt, så forsvant det inn i vegetasjonen igjen.
Vi ble ikke værende for å vente, for det dukket opp en annen fotograf som ikke hadde lært seg det grunnleggende ved dyrefotografering: Å ti stille og holde en lav profil. Vi pekte ut stedet der nebbdyret hadde forsvunnet, og gikk for å pakke bilen. Nå skulle turen gå tilbake til kysten.