Australia del 4 - Midtre kyst og Magnetic Island
Innledning Del 3: Innlandet og Carnarvon Gorge
Veien tilbake mot kysten fra Carnarvon Mountains ble enda litt lenger enn innoverturen. Etter veikrysset i Rolleston fulgte vi Dawson Highway østover, men ved Banana tok vi veien nordover mot Rockhampton for å komme litt fortere ut til kysten, og fikk underveis med oss lite interessante småbyer som Wowan, Wura og Walmul. Australske byer og steder er minst like tilfeldig sammenraskede som de norske, men enda mer preget av mangel på historie. Et sjeldent unntak var Mount Morgan, en gammel og og etter australske forhold velbevart gullgruveby med westernpreg og et anstrøk av velstand. Like etter Mount Morgan snirklet veien seg ned fra høylandet og ut på slettelandet mot kysten. På grunn av en beklagelig kartovergang i Lonely Planets Australiaguide trodde vi at vi kunne reise videre nordover langs kysten fra Yeppoon, dit vi ankom under turens verste regnskyll en drøy time før solnedgang. Men med nytt lys på tingene dagen etter, fant vi ut at veien til Byfield var en blindvei (i alle fall for oss uten firehjulstrekk), og måtte pent returnere til Rockhampton for å kunne dreie nordover. Men i det minste fikk vi påvist maurpinnsvin nummer to ved en rundkjøring på vei ut av Yeppoon. Dødt, riktignok.
Yeppoon er visstnok kjent for sine kolonier av fruktflaggermus i store trær rundt om i byen, og det skal være noe av et spektakel når flaggermusene tar til vingene ved solnedgang. Men vi fikk i alle fall vårt første møte på nært hold med de fargerike bergloriene i byens blomstrende trær under en kveldstur før vi måtte returnere under tak for neste regnskyll. Værmeldingene var ikke de beste med tanke på neste stoppested, Cape Hillsborough nasjonalpark, der en flokk kenguruer har blitt berømte fordi de hver morgen trekker ned på stranda for å spise frokost i lyset fra soloppgangen.
Tirsdag 14. mai
Cape Hillsborough nasjonalpark
Sola så vi ikke så mye til om morgenen i Yeppoon, men Cape Hillsborough lå et helt døgn og 399 kilometer foran oss. Men hverken tid eller avstand hjalp noe særlig, og da vi hadde kjørt en stund gjennom skiftende jordbruksland, savanne og skog begynte det å regne igjen. Dagen ble en ren transportetappe, og jeg hadde ikke tatt et eneste bilde da vi omsider kom fram til campingplassen ved Cape Hillsborough. Vi var litt spente på hvordan det ville fungere å betale for overnatting i en ubetjent campingplass i en nasjonalpark. I prinsippet kan det skje på flere måter: Ved å oppsøke et kontor, ved å ringe, eller ved å bestille på nettet. Ettersom stedet ikke var nevnt med et ord i Lonely Planet - boka vår, og man må gjennom en uendelighet av nettsider for å finne adressen til nærmeste kontor, satset vi på at det ville være kontaktinformasjon på stedet.
Det var det også. Vi kjørte inn og parkerte på en av de mange ledige plassene mellom trærne i skogen ved Smalleys Beach Camping Area, fant et skilt med informasjon, og testet ut telefon- og nettløsningene for å se hvem som kom gjennom først. En time senere hadde vi henholdsvis opprettet en brukerkonto i Queensland National Parks, men på grunn av den dårlige nettdekningen ikke kommet vesentlig lenger enn det, og jeg hadde ringt 14 ganger til det oppgitte telefonnummeret. Ingen hadde svart, enda vi var ute lenge før stengetid. Da det etterhvert ble mørkt, og det var uklart hvor langt det var til nærmeste alternative campingplass (som ville være stengt når vi kom dit, såpass sent på kvelden) fant vi ut at vi ville ta sjansen på å slå oss til for natten. Det var lite folk og mange ledige plasser, og det regnet. Kom det en oppsynsmann forbi, risikerte vi en bot av ukjent størrelse for manglende registrering og betaling, men vi kunne jo prøve å argumentere med at vi beviselig hadde prøvd å ringe mange ganger. Ved veien inn til vår plass stod et lite skilt med en plastlomme der vi skulle ha lagt koden vi skulle ha fått som kvittering for betaling, men i stedet skrev vi en melding om at vi ikke hadde fått kontakt trass i 14 telefonoppringinger. Så gikk vi i gang med middagen.
Besøk fikk vi, men først utpå natta etter at vi hadde sluttet å spisse ørene for hver minste lyd og trodde at vi var trygge. Lyden av en bilmotor økte langsomt fra intet et sted ute i mørket, etterfulgt av billys som fikk skyggene av skogen til å gli truende over gardinene våre etter hvert som bilen kom nærmere. Så stod den utenfor; den hadde stoppet med fronten rett mot oss. En bildør ble åpnet, og lukket igjen. En lommelykt flakket rundt. Så ble enda en bildør åpnet, og smelt igjen. De var to. Det ble stille. Jeg hørte lavmælt snakking, kanskje oppsynsfolkene syntes at lappen vår var en grei forklaring, og lurte på om de skulle la oss være i fred? Så hørte vi skritt; den ene lommelykta lyste langs bilen vår. En damestemme spurte om noe utenfor, og fikk et lavmælt svar. Lyktene flakket frem og tilbake. Så ble en bakdør åpnet, og en bag lempet ut på bakken. Vi hørte lyden av en glidelås, og klirringen av teltstenger. Det var ikke oppsynsfolk, men et par på campingtur - og vi hadde tatt plassen deres...
Det eneste rette i en slik situasjon hadde naturligvis vært å stå opp, gå ut, og beklage, men på den andre siden var det enda lettere å bare bli liggende under dyna uten å lage en lyd. Plassen utenfor var ganske stor, og det var plass til både en ekstra bil og et telt. Pinlighetene utsatte vi til morgenen. Det eneste problemet var at vi ikke ante om vi var parkert inne, eller om det ville bli mulig å trille forsiktig av gårde om morgenen. Vi måtte opp før soloppgang og kjøre de siste par kilometrene bort til kengurustranda, ellers fikk vi ikke med oss de første solstrålene over horisonten og de røde skyene i bakgrunnen. Det var jo derfor vi hadde kommet hit.
Onsdag 15. mai
Vi slapp billig unna; for våre medcamperende viste seg å ha planer for morgenen, de også. I god tid før det lysnet var de i gang med lommelyktene sine igjen, og pakket sammen telt og utstyr før de gikk i gang med en rask frokost. Vi lot som vi sov.
Kenguruene på stranda ved Cape Hillborough viste seg å ikke være det australierne kaller kenguruer, men wallabyer, nærmere bestemt den som kalles Agile wallaby (Macropus agilis). Da vi kom ned på stranda i halvmørket, fant vi at vi ikke var alene. Ikke noen kenguruer ennå, riktignok, men borte i den andre enden av stranda kunne vi ane omrisset av en liten gruppe mennesker. Etter hver som det lysnet kunne vi se at det også var kommet kenguruer der borte. Vi var i feil ende av stranda, og begav oss bortover. Skyene hadde ikke drevet bort i løpet av natta. De hang tjukke og grå, og ville ikke slippe gjennom så mye som en solstråle når sola snart begynte klatringen opp fra horisonten. I stedet for kenguru i soloppgang, ble det kenguru på strand. Ikke fullt så fotografisk spesielt, men nå var vi jo her - og hvor ofte opplever man egentlig kenguruer på en strand?
Kenguruene kommer ned på stranda for å spise mangrovefrukter som havstrømmene fører til lands her. Men noen av kenguruene hadde samlet seg ved en turistguide som strødde frukt ut over sanden, til glede for en flokk turister. Stedet var tydeligvis blitt godt kjent allerede. Selv om kenguruer ikke er spesielt skvetne av seg, er det faktisk litt spesielt at de godtar folk såpass nært seg som her, så populariteten er ikke uten grunn.
Da sola hadde vært oppe bak skyene en drøy times tid, begynte wallabyene å trekke bort fra stranda og opp i de skogkledde åsene. Vi la turen til mangroveskogen på sørsida av halvøya, som pussig nok ikke er en del av nasjonalparken selv om den er ganske rik på liv. I alle fall viste det seg å være en del summende og stikkende vesener der, og selv om blodtapet ikke ble av vesentlig karakter anbefales det å iføre seg langbukser før man tar turen innover bordgangene i skogen!
I mangroveskogen ved Cape Hillsborough traff vi den første av de store edderkoppene som ligner til forveksling på dem vi tidligere har sett i kystskogene i Costa Rica. Med bein tilsvarer størrelsen omtrent en håndflate, så det er greit å se litt foran seg når man går i skogen, for nettene henger ofte i hodehøyde...
Etter Cape Hillsborough gjorde vi noe ikke så mange andre gjør når de kjører gjennom Queensland: Vi passerte Airlie Beach og Whitsunday Islands uten å stoppe. Området er viden kjent for sine blendende hvite strender og turkisfargende vann rundt skogkledde øyer. Men vi hadde for lite tid til overs, og når vi først skulle på sjøen ville vi prioritere fjernere farvann. Korallrevene er ikke så artsrike inne ved kysten som lenger ute, og ikke minst var vi ennå bare i slutten av Stinger season, tida på året da dødelig giftige, små maneter gjør svømming til en risikabel affære nær kysten. Og desto mer så, jo lenger nord man kommer. Det var litt tungt å kjøre forbi, men man får jo ikke med seg alt. Og vi var på vei til en annen øy, som hadde annet å by på. Den har sine egne små korallrev, og dessuten er den et av de sikreste stedene i Australia å se koala i det fri. Denne pungdyrbamsen gjør det ikke så bra for tiden, og er rødlistet som sårbar i alle de fire australske statene den finnes i. Australierne ødelegger skogene sine like raskt som oss, og mens man i 2016 vurderte den samlede bestanden til å være rundt 300 000 dyr, lurer man nå på om 80 000 er et mer realistisk tall. Fordi dyrene lever så spredt, i mange små og isolerte bestander, er det fare for at arten i løpet av noen tiår kan være "funksjonelt utdødd"; det er vanskelig for de isolerte dyrene å formere seg fort nok til å takle tapet av leveområder.
Men først måtte vi gjøre unna en bytur, for øya ligger like utenfor Townsville, den største byen i det nordlige Queensland, med sine 180 000 innbyggere. Høydepunktet der ble et møte på nært hold med en flokk berglorier som klatret rundt og forsynte seg av nektar fra blomstrende trekroner i veikanten. Disse fuglene hadde fulgt oss fra dag én i Australia, men som andre papegøyer hadde de det alltid travelt. Bortsett fra disse; sikkert fordi jeg for en gangs skyld hadde lagt igjen kameraet i bilen...
Torsdag 16. mai
Dagen begynte med tidlig avgang fra havna i Townsville, der vi parkerte bilen etter å ha pakket for alle eventualiteter. Øya lå bare en 25 minutters fergetur unna, men dersom beskrivelsene stemte var det greit å utstyre seg for litt av hvert, fra skogstur til snorkling.
Magnetic Island
Kaptein James Cook fikk problemer med kompasset ombord i HMS Endeavour da han under sin jordomseiling i 1770 passerte øya som ble gitt navnet Magnetic Island. Dette var øya vi nå var på vei til, og der ble det visstnok satt ut koalaer på 1930-tallet. Dyrene trivdes godt, og bestanden er nå vurdert til å ligge på rundt 800 individer. Men det er ikke gitt at man ser noe til dem, for de lever ganske langsomme liv oppe i trærne, og midt på dagen tar de sine langsomme liv ekstra rolig. Hovedgrunnen til denne roligheten er at koalaene stort sett bare lever av en enkelt ting; bladene av eukalyptus-trær. Denne kosten er hverken spesielt næringsrik eller kaloririk, så koalaene har ikke allverdens energi å øse av. For å finne en koala må man derfor som regel speide etter noe oppe mellom greinene som ikke rører seg. Men vi hadde lest oss opp, og funnet ut at en sti som heter The Forts walk var et bra sted å prøve ut.
Ferga fra Townsville legger til ved bebyggelsen i Nelly Bay, og det er fire-fem kilometer derfra til The Forts. Vi la i vei til fots, for allerede i enden av den første bebyggelsen i Geoffrey Bay, ute på Bremner Point, var det sjanse for å støte på små og ganske tamme klippewallabyer. Dette er små minikenguruer som lever i steinete terreng, som en australsk parallell til klippegrevlingen i Afrika. På veien passerte vi strendene i Nelly Bay og Geoffrey Bay, der korallrev noen steder når helt inn mot land. Dessverre var det litt kraftige bølger inn fra sør, så vi fant ut at vi eventuelt kunne prøve snorklingen i en av de beskyttede vikene lenger nord på øya, etter å ha gjort unna koalasøket vårt.
Den korte avstikkeren ut på Bremner Point åpenbarte ikke annet enn at det trolig stemmer bra at klippewallbyene helst er aktive tidlig om morgenen og om kvelden. Å få med seg disse små langhalede pelsnøstene forutsetter med andre ord at man overnatter på øya...
Bright Point mellom Nelly Bay og Geoffrey Bay, et annet klippewallaby-område som heller ikke åpenbarte noen av de små beboerne.
Etter Bremner Point forlot vi strand og bebyggelse, og tok fatt på oppoverbakkene langs veien over de skogkledde åsene midt på øya. Veien er ikke bygd for det antallet mennesker som besøker Magnetic Island, og vi fant fort ut at den ikke er spesielt egnet for spaserturer. Selv om den er optimistisk merket med midstripe, er veien så smal at busser må lirke seg forsiktig rundt svingene, og vi fotgjengere måtte ut i veikanten eller søke ly bak autovernet når det kom biler. Veien skjærer gjennom den smaleste delen av Magnetic Island nasjonalpark, og da den etter hvert begynte å gå nedover gjennom skogen i retning bebyggelsen i Horseshoe Bay, tok en enda smalere vei av til høyre. Dette var stien opp til The Forts, en befestning som ble bygd under andre verdenskrig som beskyttelse mot forventede japanske angrep (som aldri kom).
Australierne er glade i skilting og informasjon. Her er det tydelig at vi er på rett vei...
Straks vi var inne på stien, begynte speidingen etter pelsballer i eukalyptustrærne. Stien gikk gjennom skogen langs en bratt skråning med store trær nedenfor oss som kunne beskues rett inn i trekronene, mens skogen på oppsiden var mindre høyvokst. Så vi konsentrerte oss naturlig nok om nedsiden av veien med de store trærne, for på nesten alle bilder vi hadde sett av koalaer satt de jo oppe i velvoksne trær... Men ingen koala ble sett, og etter hvert flatet terrenget ut og steg oppover i høyden. Trærne ble lavere og tynnere, og vi lurte på om vi hadde kommet for langt - eller om det rett og slett skulle bli bomtur. Før vi rakk å stusse så mye mer over dette, kom et par turgjengere nedover langs veien. De skjønte nok hvilket ærend vi var ute i, for de stoppet og pekte bakover: - Det sitter en koala ikke så langt fra stien rett her oppe. Om femti meter omtrent, der veien går i en bue.
Det gjorde det også. Den satt og sov oppe i et av de kraftigere av en gruppe ganske småvokste trær, med baken hvilende på en kraftig sidegrein og hodet, armer og bein hvilende mot stammen. Ikke en posisjon jeg ville valgt dersom jeg skulle sove oppe i et tre. Vi hadde knapt sett på koalaen i noen minutter, før tre unge damer kom gående forbi og fortalte at det satt to koalaer til litt lenger oppe langs veien. Det var tydeligvis skikk og bruk å fortelle folk man møtte på veien om koalaer man hadde sett. Vi takket så mye for opplysningen, det var veldig snilt av dem. Vi tok noen bilder til av den sovende koalaen, så gikk vi videre for å se om det var mer liv i de andre to - og kanskje litt bedre innsyn.
Den ene satt bare noen meter fra veien, og heller ikke den i toppen av en staut eukalyptus. Inne i noe jeg helst ville kalt et kratt av pistrete trær satt koalaen og sov tre-fire meter over bakken. Det var for mye kvist i veien til å få noe bra bilde, men jeg krøkte meg gjennom krattet for å komme over på den andre siden. Koalaen åpnet ikke et øye. Krattet åpnet seg derimot litt, og jeg stod og lirket kameraet inn mellom kvistene da et utrop fra Solfrid bekjentgjorde at hun hadde funnet den andre koalaen. Den satt litt høyere, men helt åpent, også den sovende.
Koala nummer en og koala nummer to, begge knepet under formiddagsluren.
Den siste koalaen var ikke fullt så avslappet som de to første, og etter en stund begynte den å røre litt på seg. Et langt gjesp ble etterfulgt av strekking og tøying, før den langsomt åpnet øynene og betraktet tilskuerne nede på bakken. Den hadde nok sett folk før. Og flere skulle det bli; da vi skulle til å gå fulgte vi opp den relativ sympatiske lokale skikken og vinket til oss en liten gjeng turgåere borte på stien som absolutt så ut som de så etter noe oppe i trærne. Det viste seg at de ikke hadde sett noen koala ennå, og ble nesten overstrømmende glade da de fikk se den lodne krabaten oppe i treet. Mens de hysjet hverandre ned for ikke å forstyrre, trakk vi oss tilbake. Folk blir litt rare i øynene når de får se en koala, så det er ikke rart at bestanden på Magnetic Island blir tatt godt vare på. Koalaer er om ikke big, så i alle fall medium business for turistindustrien, og før vi hadde kommet til veis ende på turen gjennom Queensland hadde vi passert ganske mange plakater med tilbud om å "cuddle a koala" ved en av mange dyreparker, rehabiliteringssenter og andre som tar seg av foreldreløse eller skadde koalaer. Bare synd at fragmenteringen av skogene splitter bestandene opp i stadig mindre enheter som gjør dyrene mer og mer isolerte, og etter hvert utsatte for innavl og sykdommer.
Hvem der? Litt strekk og tøy kan sikkert være godt etter noen timer i en greinkløft. Legg merke til de nesten skremmende kraftige klørne, som gir godt grep på den glatte eukalyptus-barken.
Det sies at man skal kunne finne koalaer ved å gå etter lukta, og mange hevder at dyrene lukter sterkt av eukalyptus (som lukta fra eukalyptuspastiller). Vi la ikke merke til noen spesiell lukt, men det kan jo skyldes at det gjerne lukter litt generelt av eukalyptus i en eukalyptusskog... Men koalaens skarpe klør setter tydelige merker i barken på trærne, og et tre med mange klomerker kan det være verd å se nærmere på. Koalaene klatrer ned på bakken når de vil over i et annet tre, så det kan bli en del merker på trær som er mye brukt. Koalaen er ellers ikke særlig kvikk av seg når den ferdes på bakken, i alle fall ikke vanligvis. Men den kan når den vil, for en fart på opptil 30 km/t er registrert når de blir skremt og får det travelt. Det er omtrent samme fart som når et menneske løper raskt.
Alle koalaene vi så, oppholdt seg i trærne langs den siste delen av stien før vi kom til haugen med de gamle kanonstillingene; de siste to i skogen rundt den lille offisersmessa som det nå bare er betonggulvet igjen av.
Oppe fra toppen av åsen var det god utsikt mot flere av buktene i området. Vi kunne se at bølgene sto på litt i voldsomste laget for snorkling i grunne farvann; i alle fall for min del. Men vi fant ut at vi fikk gå ned og kikke på noen av buktene, og håpe at en eller to lå litt mer beskyttet enn det vi kunne se der oppe fra.
Florence Bay sett fra kommandotårnet i den gamle kanonstillingen The Forts. Under lurer en grønnrygget solfugl Nectarinia jugularis til seg litt nektar fra en blomstrende busk.
På veien ned kunne vi konstatere at koalaene fremdeles satt og hvilte som før. Som sin nære slektning vombaten har koalaen kraftig, tjukt skinn i bakenden; mens den bakkelevende vombaten dermed kan bruke baken til å plugge igjen huleinngangen sin dersom den blir angrepet, bruker koalaen den som et alltid tilgjengelig sitteunderlag.
Det er et tjuetalls strender på Magnetic Island; fem av dem ligger i små bukter i området ved The Forts, og det går stier mellom dem. Det går en slags vei mellom noen av dem også, men den er så full av store hull at man må ha en firehjulstrekker med høy bakkeklaring for å kunne kjøre der. Veien går ned mot havet like ved krysset der stien til The Forts møter hovedveien over øya. Den første bukta man kommer til er Arthur Bay, men der lå det et hus av ett eller annet slag. Vi ville ha noe helt urørt, og prøvde neste.
Stranda i Florence Bay ved fjære sjø. I bakgrunnen bryter bølgene mot korallrevet like utenfor, og det ligger korallrester i sanden (det hvite på steinene er rur).
Florence Bay ligger direkte østvendt, men vinden måtte ha snudd, for der stod bølgene rett inn i bukta. Det fineste korallrevet ved Magnetic Island skal visstnok være det som strekker seg utenfor både Nelly Bay og Geoffrey Bay (og som fergeleia går gjennom ved Bright Point), men her i ytre del av Florence Bay skulle det ligge et annet bra sted. Ikke med de store svermene av fisk som man finner ute på selve Barriererevet, men sikkert fint å padle rundt og fordype seg i med et kamera. Dessverre viste vannet seg å være ganske uklart på grunn av sanden bølgene pisket opp, og tanken på at bølgene kunne drive maneter inn i bukta gjorde ikke saken bedre. Hjemme er ikke en manet eller fem så nøye, med mindre en diger brennmanet forviller seg inn mot strendene. I Queensland betyr maneter noe helt annet; her kan man stryke med dersom man går i vannet i manetsesongen. Den mest fryktede er den store Box jellyfish Chironex fleckeri som kan bli bortimot 30 cm i diameter, med opptil tre meter lange, brede og båndformede tentakler. 
Den regnes av mange som Australias farligste skapning, og det er kjent omkring 70 dødsfall i nyere tid. Nesten like skumle er de små manetene som kalles Irukandji jellyfish, en gruppe på 10-15 arter som trass i størrelsen har svært sterk gift. Noen av dem er også små nok til å kunne gli gjennom nettingen som brukes for å sperre av "manetsikre" strender. For å være rimelig sikker i vannet bruker derfor mange australiere manetsikre, heldekkende drakter når de er ute og svømmer. Eller de drar sørpå for å komme unna de verste manetområdene.
Kommer man borti en Box jellyfish, står det bokstavelig talt om minutter dersom man vil berge livet. Førstehjelpen er imidlertid ganske enkel, dersom man rekker å ta seg til land: Det angrepne stedet dynkes rikelig med eddik i minst et halvt minutt, mens nærmeste sykehus alarmeres (det er ganske mange av dem i Australia, så man behøver ikke vente i timevis slik man risikerer i Norge). Eddiken nøytraliserer neslegiften, og tentaklene kan deretter fjernes. Uten eddik kan man skylle med sjøvann, mens man driver hjerte- og lungeredning. Bruk ikke ferskvann eller sprit; det kan gjøre skaden verre. Giften fra en Irukandji-manet er enda sterkere, men fordi disse manetene er så små er resultatet sjelden like alvorlig. Det var disse små manetene jeg tenkte på i Florence Bay. Dette er en øde strand uten noen livredningstjeneste; ikke engang de nesten allestedsnærværende stativene med eddikflaske var å finne her.
Så jeg stod over. Og fikk samtidig litt mer forståelse for det omfattende systemet med livreddere som bevokter de mest brukte strendene i landet. Der kan man oppholde seg relativt trygt uten å måtte tenke på saltvannskrokodiller, tigerhaier, sjøslanger, understrømmer og andre farer man kan utsettes for ved Australias kyster. Og derfor finner man nesten tomme strender nord i Australia mellom november og mai - som er Stinger season - og i uklart vann nordpå finner man knapt noen badende i det hele tatt uansett årstid. Der kan saltvannskrokodillene dukke opp, og sjansen øker jo lenger nord man kommer. Som med manetene.
Vi tok heller turen over til en stillestående vannansamling i skogkanten, med små mangrovetrær på den ene siden og sandstrand på den andre. Det kom sildrende vann ned gjennom skogen, og det trakk tydeligvis inn i sanden og ut i bukta. Det fór små grupper av svart- og hvitstripede fisk rundt i dammen, så her var det både fisk og relativt bra sikt, og ingen maneter. Jeg har ikke klart å finne ut hva slags fisk det var snakk om, men de var i alle fall ganske samarbeidsvillige - det var bare å holde kameraet ned i vannet, så flokket de seg rundt det. Tendenser til tap av interesse ble bøtt på med litt brødsmuler. Her var det også stille nok til at det var mulig å lirke kameraet til slik at vannlinja delte objektivet nøyaktig i to. Akkurat det er ikke så enkelt når du ikke kan se på bakskjermen hva som skjer, så det var greit å ha en assistent for hånden som kunne dirigere nedsenkingen. Liten blender for å få både forgrunn og bakgrunn noenlunde skarpe gjorde at de små, kvikke fiskene ble uskarpe på de fleste bildene, og bare noen få ble noenlunde vellykkede.
En australsk ravn slo seg ned i et tre over oss og la ikke skjul på at den var veldig interessert i å finne ut hva vi drev med. Arten er tydelig mindre enn vår hjemlige ravn, og bare et nummer større enn ei kråke. Men vi rakk ikke å utdype bekjentskapet, for det var på tide å trekke seg tilbake.
Neste stopp på turen ville bli Cairns og Port Douglas, nesten ved veis ende. Men først måtte vi spasere hele Magnetic Island på langs, tilbake til fergeterminalen og over til Townsville for overnatting. Vi hadde så smått begynt å venne oss til at sola gikk ned i seks-tida, og klarte nesten å komme fram i tide denne gangen.