Australia del 5 - Daintree og Cape Tribulation
Innledning Del 4 - Midtre kyst og Magnetic Island
"Tropene" er et begrep som gjerne assosieres med fjerne regnskoger og dampende, artsrik jungel - selv om det etter hvert er fint lite igjen av disse skogene i en voldsomt overbefolket verden. Kanskje er det nettopp derfor disse restene virker så forlokkende; for min del var i alle fall skogen ved Daintree et av de områdene i Australia jeg hadde mest lyst å se nærmere på. Den går for å være den eldste kontinuerlig eksisterende regnskogen i verden, og det høres jo rimelig sannsynlig ut med den plasseringen Australia har hatt på jordkloden opp gjennom tidene. Området utgjør mindre enn en halv prosent av landarealet i Australia, men her finnes en tredel av alle amfibie-, krypdyr- og pattedyrarter i landet. Og naturligvis rundt 90 prosent av alle sommerfuglartene i Australia, men når det gjelder insekter generelt har man naturlig nok ingen komplett oversikt.
Området har fått navn etter Daintree River, som i sin tid er oppkalt etter geologen og fotografen Richard Daintree (som ellers ikke gjorde seg bemerket som noen naturverner, for å si det forsiktig). Dette er et av de få stedene i verden der tropisk regnskog over lange strekninger når helt ut til kysten og møter korallrev like utenfor. Her møtes to verdensarvområder; Great Barrier Reef og Wet Tropics of Queensland. Sistnevnte har, sammen med Madagaskar og Ny-Caledonia (en øygruppe i Stillehavet øst for Australia) den største forekomsten av endemiske arter i verden, og den største forekomsten av primitive plantefamilier. Det siste skriver seg fra den gangen for svært lenge siden, da Australia var et sammenhengende varmt og fuktig kontinent. Etter hvert tørket det mer og mer ut, men den opprinnelige regnskogen overlevde i nordøst og finnes her fremdeles. Det samme gjør noen av plantene som oppstod i disse skogene for millioner av år siden. I 1971 fant man i dette området en art som senere er kjent som idiot fruit, Idiospermum australiense, med egenskaper man ellers må 110 millioner år tilbake i fossilt materiale for å finne maken til.
Fredag 17. - lørdag 18. mai
Før vi kom så langt som til Daintree, måtte vi tilbakelegge veien fra Townsville til Cairns. Vi var allerede inne i periferien av regnskogsregionen, og gav på litt for å komme enda lenger. Slik bar det til at vi passerte et mye besøkt område som regnskogsstrendene ved Mission Beach uten å blunke, selv om det hadde vært et bra område for kasuarer der før en tropisk syklon la mye av området øde for noen år siden. Vi la veien like til Cairns, der vi våknet om morgenen den 18. til lyden av plaskregn på biltaket. Cairns er den nordligste av de større byene i Queensland og ligger godt inne i det regnskogsområdet, men ennå hadde vi et lite stykke å tilbakelegge. Nå la vi bak oss de siste sukkerrørplantasjene, og kjørte gjennom grønne gallerier av skog - bortsett fra de gangene veien gikk helt ute mot havet. Sukkerrørplantasjene har ødelagt og fragmentert mye av den opprinnelige regnskogen langs korallhavet og i landarealene innenfor, og helt opp mot Daintree finner man de nordligste dyrkingsområdene.
Omtrent femti kilometer nord for Cairns passerte vi den nordligste byen på Australias østkyst, Port Douglas med sine drøyt 3200 innbyggere, og benyttet anledningen til å handle inn og gjøre oss kjent med stedets fasiliteter. Port Douglas er nemlig et svært godt utgangspunkt for båtturer ut til Great Barrier Reef, ettersom avstanden ut til revet blir stadig kortere jo lenger nord man kommer i Australia. Og vi hadde nesten bestemt oss for å ta en ny tur ut når reisen gikk mot slutten. 
I Port Douglas fikk vi også en påminnelse i form av et skilt i vannkanten like ved parkerings- plassen; ett av mange som minner folk om at det er saltvannskrokodiller i området, og at det aldri er trygt å ferdes i eller langs vannet. Tanken på å få studere en av disse krokodillene nærmere var selvfølgelig forlokkende, men man bør jo bruke hodet når man har å gjøre med verdens største krokodille, lynrask og ganske uredd for mennesker.
Muligheten skulle by seg allerede samme dag, for mens vi ennå var på vei innover i skogen ringte vi en lokal naturguide som drev med båtturer på Daintree River, for å høre om det var mulig å bli med en tur på elva i nærmeste framtid. Det var det; vi kunne bli med allerede samme kveld, og gjerne en morgentur dagen etter også, for den saks skyld. Avgang klokka fire fra utstikkeren ved Daintree village, to timer før solnedgang.
Daintree
Daintree village er siste bosetning før Daintree River. For å komme videre nordover må man krysse elva med kabelferge, og på nordsiden er det slutt på kraftledninger og andre sivilisasjonsmerker. Veien er riktignok asfaltert et stykke, og det bor folk der, men de må klare seg med generatorer for å få strøm. Daintree village på sørsida er for så vidt ikke noen metropolis, den heller, med sin litt over 50 meter lange hovedgate med kafe og kombinert butikk og restaurant på den ene siden, og en bed & breakfast og et kombinert museum og campingplass på den andre. Forresten en god illustrasjon på hva folk lever av oppe i nord. Tidligere var det helt andre aktiviteter som dominerte, for så godt som alle steder der det bor folk i det nordlige Queensland begynte som tilholdssted for tømmerhoggere. Bebyggelsen ligger på hevet over elva, med en bratt kant ned mot elvesletta der utstikkeren og båtene er plassert. Bare tre måneder tidligere hadde elva stått seks meter høyere enn nå, og det tyder vel på at plasseringen av husene i området hadde vært gjenstand for dyrkjøpte erfaringer og gjennomtenkte vurderinger.
Eierne av Daintree Riverview Lodges and Van Park hadde museale tilbøyeligheter, og var svært hyggelige folk.
Vi hadde lest om de dyktige guidene som viser fram dyre- og fuglelivet langs Daintree River, og passet på å gjøre avtale med en av dem som har en liten båt og legger vekt på artskunnskap. Det er en del slike små firmaer i aktivitet, og vi endte opp med en kar kjent som "Daintree Boatman". Denne dagen behøvde han ikke anstrenge seg mye for å tilfredsstille dem som først og fremst ville se en saltvannskrokodille, for det lå en i sola på motsatt bredd av bosettingen.
Saltvannskrokodillen (eller deltakrokodillen) Crocodylus porosus er det største krypdyret på jorda. Hannene kan bli 6 meter lange og veie et tonn, mens hunnene gjerne veier rundt halvparten. De tilbringer det meste av livet i vannet, og er langt mer territorielle og aggressive enn andre krokodiller. Derfor blir de som regel bare sett som enkeltindivider, og sjelden på land. Som navnet tyder på, er de ofte å finne i saltvann, der de kan svømme langt ut i åpent hav og oppholde seg så lenge at det er funnet rur voksende på krokodilleskinnet. Saltvannskrokodillen har det kraftigste bittet som er målt hos noe dyr (16 414 Newton, målt på et ikke spesielt stort individ. Tilsvarende hos mennesket skal være 1 317 N), og de jakter på alt som rører seg - fra småfisk og frosk til vannbøfler. Listen over byttedyr er nesten uendelig, og omfatter blant annet tiger, sjøfugler, havskilpadder, aper og flaggermus (de kan ligge på lur under kolonier med flygende hunder). Det er visstnok aldri sett at saltvannskrokodillen angriper bytte på land.
Dette dyret svømmer tre ganger så fort som de raskeste konkurransesvømmere, og sliter med et dårlig image som gjør dem uønskede i mange deler av Australia og ellers i utbredelsesområdet. I Australia har bevisstgjøring og omfattende skilting av farlige områder ført til at det "bare" blir drept 1-2 mennesker årlig (ofte turister), mens tallene er langt mer usikre for avsidesliggende områder i Asia. Det har blitt lagt fram tall som utvilsomt er rene fantasiprodukter, produsert som argumenter for jakt og bestandsreduksjon. Mange populasjoner av arten ble utryddet da krokodilleskinn var på moten, og jakten foregikk ukontrollert fram til 1970-tallet. I Australia er arten omstridt, men ikke mer enn at arten er fredet, og selv de ellers lite miljøbevisste australske myndighetene prøver å berge bestandene der de finnes. Men fremdeles er det få saltvannskrokodiller som når opp i voksen alder, det vil si til en lengde på mer enn tre meter.
Daintree River flyter gjennom et delvis oppdyrket landskap der elveturene gjennomføres, men man har tatt vare på skogen langs elvebredden. Om man ikke visste bedre, kunne man tro at man fløt gjennom uberørt skog så langt øyet rekker...
Båtturene går morgen og kveld, mens fuglene er mest aktive og lyset finest. Men det samme lyset taper seg jo utover kvelden, og da vi kom over froskemunnen på bildet over til venstre var lukkertiden nede på 1/40 sekund med ISO 400. Froskemunnene er nattaktive fugler nært beslektet med nattravnene, men lever av større byttedyr. Papua-froskemunnen har store, røde øyne, men holder dem lukket om dagen for ike å ødelegge den nær perfekte kamuflasjen. Vi så ikke så mange våtmarksfugler, men båtføreren la seg i selen for å få vist fram to lokale smykkestener: Den blå og hvite liten isfugl Ceyx pusilla, og den litt større blå og røde asur-isfuglen Ceyx azurea som virkelig lyser opp i det brune kvistverket langs elvebredden.
Etter to timer med skiftende sol og skyer, korte regnskurer (da båtens soltak kom opp i en fart, og ble lagt ned igjen like raskt for ike å hindre utsynet) og tiltagende skumring snudde vi og returnerte til Daintree village. Flokker av kuhegre Ardea ibis kom flygende inn langs elva og satte seg til for natten i krattet langs elvebredden. De samler seg fra store områder med beiteland langs elva; områder som ble ryddet mens Daintree village og andre småsteder i nord framdeles var aktive knutepunkt for tømmerindustrien. I dag er mye av den gjenværende regnskogen fredet i et lappeteppe av små og større flekker, og tømmerhogsten er avviklet. Den mest omfattende tømmerindustrien i Australia er i dag knyttet til bartreplantasjer lenger sør i landet.
Søndag 19. mai
Neste morgen våknet vi av den velkjente skrikingen fra berglorier utenfor bilen. Disse fargerike papegøyene hadde vi sett nesten hver dag tidligere på turen, men de var alltid på farten, travelt opptatte med sitt, og neglisjerte alltid våre ønsker om å få nærmere kontakt. Men denne gangen viste det seg at de hadde oppdaget blomstrende busker i skogkanten like ved, og de var så fokuserte på nektaren i blomstene at det ikke var noe problem å komme innpå dem.
Så gikk turen nord over elva og inn i det "usiviliserte" Australia. Egentlig merket vi ikke den helt store forsjellen, bortsett fra at vi ganske riktig ikke så noen kraftledninger. Veien var bare litt smalere, og kanskje litt mer svingete - og så så det ut til å gå ganske hyppige jordras i veikanten, i alle fall når det regnet slik det gjorde nå.
Kabelfergen over Daintree river
Ingen hadde løftet et øyenbryn da vi kjørte inn på fergen med vår syvmeters bobil, så det er tydeligvis ikke helt uvanlig å ta turen inn i Daintree nasjonalpark med den slags doninger. Nasjonalparken dekker 1200 km2, med mye av den siste gjenværende tropiske kystregnskogen i Australia. Den begynner allere på høyde med Port Douglas, men da i høyereliggende skogområder et stykke inn fra kysten. Den eldste og mest artsrike delen er den som strekker seg helt til kysten nord for Daintree River. Veien vi kjørte på hadde en del avstikkere til gårder og hus her og der inne i skogen, så i sørøst går vernegrensene i et komplisert, lappeteppelignende mønster - men lenger nord er nasjonalparken mer sammenhengende. Når man kommer til Cape Tribulation, er det slutt på veien, eller i alle fall på asfalten. Tidlig på 1980-tallet ble veien nemlig forlenget som grusvei gjennom den urørte regnskogen i daværende Cape Tribulation nasjonalpark, til tallrike protester fra naturvernere og urfolk som så verdien av å verne de siste restene av Australias lavlandsregnskoger. Queenslands myndigheter på den tiden så imidlertid bare på Daintree-området som en tømmerressurs, og bataljen endte med demonstrasjoner, politi, arrestasjoner og internasjonal medieoppmerksomhet.
Veien stod ferdig i 1984, men hadde da utløst så mye negativ oppmerksomhet om Australsk miljøvern at den førte til opprettingen av en utvidet nasjonalpark fire år senere, under navnet Daintree nasjonalpark. Den miljøvernmessig reaksjonære delstaten Queensland kjempet mot opprettelsen til det siste, og da området samme år ble nominert til en plass på UNESCOs verdensarvliste, klagde delstaten Queensland saken inn for høyesterett for å få stoppet dette. Det lyktes ikke, og de lokale myndighetenes planer om å rydde skogen og "utvikle" området måtte legges bort. Ved delstatsvalget året etter ble senterpartiregjeringen kastet etter 23 år ved makten, og den nye delstatsregjeringen lovte å samarbeide tett med sentrale myndigheter om verdensarvstatusen. Etter dette har staten og ulike naturvernforeninger arbeidet med å kjøpe tilbake private eiendommer i området for å inkludere dem i nasjonalparken. I 2004 vedtok de lokale myndighetene i tillegg å stoppe all godkjenning av aktivitet knyttet til bygging og utvikling i de privateide områdene i tolv måneder. Denne stansen gjelder visstnok fremdeles, og i dag er så godt som all næringsaktivitet nord for Daintree River knyttet til turisme.
Det er ikke mange fastboende, selv om forholdene ikke på langt nær er like utfordrende nå som den gangen lærer Keating sa opp stillingen sin i april 1900 fordi han var lei av å ro de 26 kilometrene (6 av dem over åpent hav) mellom de to halvdagsskolene i Daintree og Cow Bay.
Regn i regnskogen. Den hvite midtstripen på veien var av veiledende art mer enn en markering av to kjørefelt, og heldigvis var det lite trafikk her...
Veien svinger seg gjennom regnskogen i omtrent 36 km før man når den lille bosettingen ved Cape Tribulation. Vi satset på å finne et sted å parkere bilen for natta der, men først ville vi se nærmere på skogen. Problemet var at det stadig kom små regnbyger, så vi fant oss en sti som delvis var utbygd med plankeganger slik at man ikke renner helt bort i regnvær. I regntiden kan nedbøren være ekstrem (i februar 2004 kom det 1,5 meter regn på 36 timer!), men nå i mai var det langt fra slike forhold. Og vi hadde jo regnklær...
Under en av de heftigste regnbygene ble vi stående under en tett trekrone en stund. Det var da jeg tilfeldigvis møtte blikket til "skogsdragen" til venstre (Boyd´s forest dragon, Lophosaurus boydii). Dette er en middelsstor, trelevende øgle med svært avgrenset utbredelse - stort sett innenfor Daintree nasjonalpark. Før denne stoppen hadde vi ikke sett annet dyreliv enn noen få fugler oppe i tretoppene, så det lønner seg å ta tiden til hjelp og studere omgivelsene grundig. Som for å understreke dette ble den lille øgla på det andre bildet oppdaget 40 meter senere, da jeg bøyde meg ned inntil et tre for å stramme en skolisse.
Det kan være ytterst krevende å ta seg fram i tropisk regnskog, og i tillegg vanskelig å orientere seg. Det er derfor laget til stier i skogen, dels med gangveier av tre, på 4-5 steder langs veien mellom Daintree River og Cape Tribulation. Dette var ved den sørligste av dem, Jindalba rainforest walk.
Cape Tribulation er et skogkledd nes som stikker ut i Korallhavet, og har som så mange andre steder langs Australias vestkyst fått navnet sitt av James Cook som først kartla dette området. Tiende juni 1770 skrapte Endeavour over et korallrev på høyde med neset, men kom fri. Kaptein Cook styrte da skuta lenger ut fra land, men fire timer senere gikk den på grunn på et annet rev og ble sittende fast. Etter å ha kastet seks kanoner og annet utstyr over bord fløt Endeavour av revet dagen etter, og kom seg stygt skadd til land der Cooktown nå ligger, og tilbrakte syv uker med reparasjoner. Neset der problemene begynte, ble kalt Cape Tribulation "because here begun all our tribulations" (problemer).
Cape Tribulation
Det tok oss adskillige timer å kjøre de 36 kilometrene fra fergen ved Daintree River til Cape Tribulation, ettersom vi stoppet flere ganger underveis. Regnet fortsatte å komme i byger, så vi holdt oss til de kortere turene inn i skogen på etablerte stier langs veien. En av dem var stengt for vedlikehold, og senere på dagen fant vi ut at også stien opp til Mount Sorrow (770 m.o.h., også den navngitt av kaptein Cook etter problemene med Endeavours grunnstøting) var stengt. Dette var en av de turene vi hadde sett fram til; en syv kilometers tur gjennom regnskogen som vanligvis tar 5-6 timer, komplett med blodsugende igler langs stien - og utsikt like til munningen av Daintree River i sør og brennningene ute ved Great Barrier Reef i øst.
Veien nordover til Cape Tribulation går tidvis i tett regnskog, dels med bratte veikanter på oppsiden som rett som det er kollapser og raser ut på veien når fuktigheten blir for stor. Noen steder flater terrenget seg ut og åpner seg der det tiligere ble drevet hogst og jordbruk; noen av disse flatene er skogen i ferd med å ta tilbake, og gårdsbygningene har blitt til overnattingssteder skjult i skogen. En produsent av økologisk te og et par frukthager er igjen, og ellers finnes det etablissementer som "Jungle Bugs and Butterflies", "The Bat House" og "Snake House". Vi så ikke noe til disse annet enn skiltene som viste vei inn gruslagte avkjørsler i skogen. Andre skilt gjorde oss oppmerksomme på en av den australske regnskogens spesialiteter, kasuaren. Denne store og hjelmkledde, ikke-flygende fuglen brøyter seg framoverlent gjennom skogen på leting etter sine favorittfrukter, og er kjent for å kunne være ganske aggressiv når den forsvarer kyllingene sine. Det er svært få kasuarer igjen, og vi så ikke annet enn trafikkskiltene som varslet om å kjøre forsiktig. Ett sted hadde noen vært ute og bedrevet artistiske tilføyelser til et kombinert kasuar- og humpete vei-skilt som utvilsomt ga en god beskrivelse av en av årsakene til artens tilbakegang. Dersom man ikke ser kasuaren i dette området, skal det være en annen bra mulighet lenger sør.
Tettstedet som deler navn med neset det ligger innenfor, Cape Tribulation village, har fremdeles et visst preg av å tilhøre sivilisasjonens yttergrenser, men preget har nok falmet en hel del med årene - selv om det fremdeles ikke går noen form for offentlig transport dit. Stedet har 180 registrerte innbyggere, men ser enda mindre ut. Vi stoppet midtveis i det vi oppfattet som hovedgaten, et veikryss i skogen med tre bygninger. Bak Turtle Rock Café viste det seg å ligge en campingplass mellom trærne, og vi fikk plass der. Som vanlig fikk vi spørsmål om vi ville ha en plass med eller uten strøm, og av gammel vane svarte jeg at det var ok "uten", ettersom bilbatteriet tillot to dager mellom hvert påfyll. Så tok vi turen ut til selve Cape Tribulation.
Det øverste bildet viser Cape Tribulation Beach nord for selve Cape Tribulation, en heller fuktig dag. Bildet under viser morgensolen på Myall Beach sør for Cape Tribulation dagen etter.
Mandag 20. mai
Avgjørelsen dagen før om å nøye seg med en bilplass uten strøm, viste seg å være en gedigen tabbe. Klær tørker ikke av seg selv når luftfuktigheten er så høy som i en regnskog, og etter tallrike regnbyger hadde særlig regnjakken min behov for tørk. Uten ekstern strømkilde kunne vi ikke slå på varme eller aircondition i bilen, så det ble til at jeg hengte jakken til tørk på fotostativet utenfor bilen. Da jeg plukket den med meg tidlig neste morgen for en tur ned til sjøen, var den fremdeles fuktig - og luktet ille.
Parkeringsplass uten strøm ved Cape Tribulation. Til høyre en av de lokale 15 centimeters edderkoppene; denne hadde i løpet av natten spunnet nettet sitt litt uvørent tvers over veien.
Nede på Myall Beach var det lommer av blå himmel å se ute over havet, og morgensolen farget landskapet gult. Men skogen var fremdeles våt, stien til Mt. Sorrow fremdeles stengt, og værvarselet meldte regn i flere dager fremover...
Etter en kort rådslagning ved frokostbordet fant vi ut at i løpet av de siste dagene i Australia, skulle vi ut på Great Barrier Reef en gang til; en eller to dager i regnskogen, og så den siste i Cairns for å være på den sikre siden med tanke på å rekke flyet - i tillegg til at det i Cairns finnes et stort grøntområde (Cairns botanical garden) med mye fugleliv. Avskjært fra skogsturen til Mt. Sorrow og med regnet på vei inn, kjørte vi tilbake sørover med håp om å omgå regnbygene, og stoppet ved Jindalba et stykke nord for Daintree River, der vi hadde vært innom før. Men det begynte snart å dryppe der også, og ettersom jakka mi allerede stinket av muggen fukt fant vi ut at vi kanskje heller skulle stikke innom "regnskogstårnet" som James Cook University fikk satt opp på 1980-tallet, og som med diverse nedgravde sonder, og målere i ulike høyder, måler utvekslingen av karbondioksyd, vanndamp og energi mellom økosystemet og atmosfæren. Tårnet er 23 meter høyt i fem etasjer, og foruten å ha fått installert kameraer som hver time året gjennom registrerer utviklingen i årets gang, har det også blitt en del av Daintree Discovery Centre som er åpent for publikum. Der var det mulig å søke under tak om været skulle bli for vått.
Med jakka godt gjemt i ryggsekken tok jeg kontakt med en av de ansatte, og fikk låne en paraply. Ikke så praktisk når man fotograferer, men grei å ha dersom vannet plutselig skulle komme pøsende og bruken av stinkende jakke ikke er aktuelt av medmenneskelige hensyn.
Et overveldende mangfold: Kongebregne (Angiopteris evecta) nede til høyre, spaserstokkpalme (Linospadix minor) foran til venstre, en klatrepalme oppe til høyre, og mye annet i bakgrunnen...
En gulbuket solfugl (Nectarina jugularis) på jakt etter edderkopper. Det ser ut som den kunne risikere å havne i nettet selv...
Jeg har en svakhet for slanger, ikke minst fordi jeg ser dem så sjelden. Det er rikelig av dem i Australia, men det var ikke først og fremst kvelerslanger jeg hadde regnet med å finne. Ikke desto mindre la jeg merke til en forttykkelse på en kraftig grein fem meter oppe i et tre, der jeg passerte på en gangbro mellom trærne - og da jeg stoppet, begynte denne fortykkelsen å bevege seg. En ametystpython (Morelia amethistina), som ikke satte pris på å ha blitt oppdaget. Den gled sakte men målbevisst inn mot trestammen for å skjule seg bedre, men det var et stort tre, og jeg fikk sett på den i nesten 20 minutter før den forsvant. Ametystpythonen er den største slangen i Australia, og blir rundt fem meter lang (med ubekreftede meldinger om over åtte meter), men er slankere enn kvelerslanger flest. Arten går for å være aggressiv, men det er nok bare når den føler seg truet.
Utsikt over regnskogen sett fra omtrent 25 meter over bakken.
Regnbygene ga seg etter hvert, men værmeldingene var ikke optimistiske, og vi krysset litt senere på dagen Daintree River med Port Douglas som mål. Når været var såpass fuktig, kune vi like godt dra til sjøs og oppholde oss i det våte element.
Da vi først var innom Port Douglas på veien nordover, hadde vi skjønt at det ikke var nødvendig å bestille båttur ut til Great Barrier Reef lang tid i forveien på denne tiden av året. Mai er skuldersesong, og vi fikk billetter med "mai-rabatt" og avgang om morgenen dagen etter.