Natur og foto

Fugler i flukt er et vanskelig motivområde, og raske småfugler som svaler er en utfordring som faktisk setter mye større krav til fotografen enn til utstyret. Det finnes for eksempel ikke autofokus som er hurtig nok til å stille skarpt på en svale i flukt. Muligheten til å lykkes øker betraktelig dersom man finner et sted som svalene stadig vender tilbake til på en forutsigbar måte. En gårdsdam er et eksempel - men forvent ikke særlig mange skarpe bilder med det samme...

For første gang en tekst helt uten naturfoto - men det passer egentlig svært bra som markering av et "jubileum" som er verdt å minnes i all sin håpløshet: 1. september er det nøyaktig 100 år siden vandredua, den suverent mest tallrike fuglearten som er kjent, opphørte å eksistere. Hundreårsminnet er kanskje det mest talende eksempelet vi har på menneskelig tankeløshet, grådighet og manglende kunnskap om hvordan naturen fungerer. At alle disse egenskapene framdeles lever i beste velgående, gjør historien om vandredua ekstra aktuell.

Det har bokstavelig talt gått både vinter og vår siden forrige større oppdatering på disse sidene. Det har vært travle tider både her og der, og dermed også mindre tid til uteliv og fotografering. Men noen bilder har det blitt, og nå har det omsider også blitt tid til å sitte ned og pusle litt med årets produksjon. Etterarbeidet med finjustering av skarphet, lys og komposisjon i bildene kan faktisk være like givende som selve fotograferingen. Denne våren har det blitt en del bilder der bakgrunnen - eller mangelen på en slik - er viktig for resultatet.

Høsten er den lengste årstiden, selv om den fotografisk bare inneholder to måneder. November er så mørk, grå, våt og uinspirerende at den ikke regnes med. I slående kontrast til september og oktober, som kan være svært så spennende. Da skjer det store ting i naturen; ikke bare endrer fargene og lyset seg, men det er tid for trekk og vandringer, ungdyr som skal ut og utforske verden på egen hånd, hamstring og innsamling, og mer til. Alt dette gir muligheter for store opplevelser enten man prøver å fange dem med kameraet eller ikke. Jeg har plukket ut et utvalg av høstens bilder; det ble ikke så mange, og de kommer sent. Men vinteren varer jo ennå en stund...

Fotografer i Afrika opptrer relativt stereotypt når det gjelder hvilke timer i døgnet de er i aktivitet. Det går stort sett i to timer etter soloppgang, og to timer før solnedgang.  Men hvor lenge varer egentlig det gode lyset, og er det virkelig håpløst å fotografere midt på dagen?

Det har blitt lite fotografering her hjemme i sommer. Nesten ingen av de mange påtenkte prosjektene i nærmiljøet er hverken påbegynt eller gjennomført, og grunnen er en tur til Namibia i juni og juli. Etter å ha vært der nede, forsvant mye av inspirasjonen til å ferdes i den artsfattige kulissenaturen her hjemme. Dessuten har det tatt litt tid å gå gjennom alle bildene...

Makroobjektiver gir best bildekvalitet ved fotografering på nært hold, men ofte kan man ønske seg litt mer avstand mellom seg selv og det man fotograferer - i tillegg til at man av og til har begrenset plass i bagasjen og kanskje må la makroen ligge hjemme. Fins det gode (nok) alternativer blant de "vanlige" objektivene dersom man legger til mellomringer og kanskje en telekonverter?

I fjor så jeg nærmere på dyrelivet i det lokale tjernet, og fikk en av mine største naturopplevelser da jeg relativt uforvarende havnet midt i en masseklekking av øyenstikkere. Oppdagelsen av - og ikke minst overraskelsen over - at tjernet huset ikke mindre enn syv ulike arter av øyenstikkere bidro ytterligere til en relativt heftig interesse for denne dyregruppen. I år var jeg naturligvis på plass igjen i slutten av mai for å følge utviklingen.

Våren ble av den spesielle sorten i år. De første vårblomstene begynte som vanlig å spire i mars, men så slo været om til vinter - og termometeret var knapt over 10 grader gjennom hele april og første del av mai. Først etter midten av mai kom våren ut av dvaletilstanden, men da eksploderte naturen bokstavelig talt i grønt på noen få dager. En merkelig og frustrerende opplevelse å gå i det uendelige og vente på å få tatt makroobjektivene i bruk igjen, men desto bedre når det først bryter løs.

Jeg har fått en del spørsmål om eksponering, farger og fargemetning i bildene, og da særlig med utgangspunkt i at mange ikke er fornøyde med resultatene de får rett fra kameraet. Ofte ligner ikke resultatet på utgangspunktet i det hele tatt, og det er jo relativt frusterende. Jeg har tidligere laget en oversikt over hva slags programvare jeg bruker i etterbehandling av bilder, men nå har jeg gått mer detaljert til verks og viser hvordan et litt vanskelig bilde kan berges trinn for trinn.